Rt-1930-809
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1930-06-28 |
| Publisert: | Rt-1930-809 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 240/1 s.a. |
| Parter: | Ludvig Larsen (advokat Johs. Bergh, opnevnt) mot Oline Kristiansen Hagen (uteblitt). |
| Forfatter: | Christiansen, Aars, Larssen, Dahl, Bugge, Alten, Backer |
| Lovhenvisninger: |
Ved dom avsagt den 30 juli 1927 av den edsvorne fullmektig hos sorenskriveren i Sør-Hedmark blev Ludvig Larsen kjent at være far til det av Oline Kristiansen Hagen den 18 juli 1926 fødte
Side:810
guttebarn Leif Gunnar Larsen, og paalagt at betale i saksomkostninger til statskassen 25 kr.
Dommen blev den 4 februar 1929 stadfestet av Trondhjems overrett med ophevelse av omkostningene for samme, efterat der i henhold til overrettens kjennelse av 4 juni 1928 hadde vært innhentet en del ytterligere oplysninger.
Denne dom er av Ludvig Larsen paaanket til Høiesterett efterat han hadde faatt bevilling til fri sakførsel. Den for ham opnevnte advokat har nedlagt saadan paastand: «1. At Ludvig Larsen kjennes ikke at være far eller bidragspliktig til det av Oline Kristiansen Hagen den 18 juli 1926 fødte barn Leif Gunnar. 2. At Oline Kristiansen Hagen tilpliktes at betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter. 3. At mitt salær ansettes av retten».
Innstevnte Oline Kristiansen Hagen har ikke møtt. Varsel og dokumentasjon er i orden. - Vedkommende bidragsfogd har vært varslet, men meddelt at han fant det ufornødent at avgi møte.
Om sakens nærmere omstendigheter henvises til premissene til de paaankede domme og til den nevnte overrettskjennelse. For Høiesterett foreligger som nytt en av appellantens advokat innhentet erklæring fra professor Kr. Brandt av 13 april 1929, hvorav hitsettes: «Efter Deres anmodning har jeg satt mig inn i dokumentene.... Et 4000 gr. vektig barn er litt større enn et normalt nyfødt barn, som gjennemsnitlig veier 3500 gr.; en vekt av 4000 gr. vekker derfor ikke nogensomhelst opmerksomhet. Det er aldeles ikke saa, at en noget stor barnevekt alltid tyder paa et overtidig svangerskap. Efter den lengste svangerskapstid, som jeg tror at ha iakttatt, nemlig 313 dager, var barnet endog litet til tross for at moren var gift og flere gangs fødende .... dette tilfelle .... blev ikke anerkjendt som bevisende i et tysk større arbeide om svangerskapsvarigheten. Der finnes visstnok i verdensliteraturen nogen faa tilfelle av lang svangerskapstid og den rettsmedicinske kommisjon har derfor funnet det riktigst at sette den øverste grense til 320 dager efter det befruktende samleie. Men som jeg i flere erklæringer atter og atter har fremhevet, maa der, hvis der skal regnes med en usedvanlig lang svangerskapstid, fordres ganske overordentlig sikre bevisligheter for utelukkelsen av andre besvangringsmuligheten. Det blir rettens opgave at avgjøre, hvorvidt saadanne finnes; i bekreftende fall vil dette tilfelle gaa inn i verdensliteraturen, men jeg er overbevist om, at det av den medicniske videnskap ikke vil bli godtatt som et bevis paa et meget overtidig svangerskap. Muligheten er der; ti en saadan benekter ikke nogen, men sannsynlig er det ikke. Nogen støtte for et overtidig svangerskap has ikke i dette tilfelle i forholdene ved hennes menstruasjon, som erklæres alltid at ha vært normal. Dagen for hennes siste menstruasjons første dag opgis i aktene forskjellig . . . . men jeg skulde til legge den officielle fødselsmelding størst betydning, da den er notert like efter fødselen . . . . Er angivelsen «1ste halvdel av september» riktig, er hun ikke besvangret den 6 september, og da blir tilfellet meget almindelig. Man behøver da ikke at gripe til . . . . 315
Side:811
svangerskapsdager, men kan nøje sig med den meget almindelige ca. 280 dager. Piken om taler en blødning i oktober. Den var efter hennes mening ingen menstruasjon, men bare en tilfeldig liten blødning en eftermiddag . . . . noget bevis for at denne blødning kun har vært en betydningsløs eftermiddagsblødning finnes ikke i aktene. Det maa antas at ha vært en almindelig menstruasjonsblødning . . . . alt taler for at det har vært riktig nok, da den passer saa aldeles fortreffelig med en normal svangerskapstid ved besvangring omkring midten av oktober og en normalfødsel 18 juli. Der anføres ogsaa som støtte for den usedvanlig lange svangerskapstid, «at hun var daarlig omtrent 1 maaneds tid før fødselen. Hun ventet hver dag at fødselen skulde inntre». Saadanne smerter eller fornemmelser er intet uhørt eller sjeldent tegn . . . de varsler om den kommende fødsel. De er vel kjent av leg som lerd . . . . Jordmoren finner den 3 april (31 mars), at livmorens øverste kant staar en tverfinger ovenfor navlen. Det vil i reglen svare til 26 ukers svangerskap, og det vil da si, at hun kan vente sig om ca. 14 uker eller henimot midten av juli, hvad der godt stemmer med at fødselen inntraff 18 juli . . . . Jordmoren sier i sin svangerskapsmelding, at fødselen kunde ventes ca. 20 juni, men hun har ikke gaatt ut fra livmorstanden, hvorved hun vilde være kommet til begynnelsen av juli; men hun har regnet efter den oplysning hun har faatt av piken om tiden for hennes siste menstruasjons første dag - omkring 1 september. Regner hun da paa vanlig maate, kommer hun meget nær den 20 juni.
Min konklusjon blir derfor: 1. Livmorens stand den 3 april (31 mars) gjør det sannsynlig, at den normale fødsel kunde ventes henimot midten av juli, hvilket praktisk talt faller sammen med fødselen 18 juli. 2. Der er saaledes ingensomhelst grunn til at regne med den usedvanlige svangerskapstid av 315 dager. 3: Det maa antas, at blødningen i oktober har vært en almindelig menstruasjon. 4. Besvangringen maa antas at ha funnet sted omkring midten av oktober. 5. Det kan ikke antas at samleiet den 6 september har vært det befruktende»
Det bemerkes at den i erklæringen omtalte undersøkelse av jordmoren 3 april 1926 rettelig skal være 31 mars 1926. Den av henne avgitte svangerskapsmelding er datert 3 april 1926.
Spørsmaalet blir om barnet kan være frukten av et samleie den 6 september 1925 - altsaa om her kan antas at foreligge et tilfelle av svangerskap i 315 dager.
Jordmoren som under sin forklaring for retten var bekjent med, at der spurtes om tilstedeværelsen av en saa lang svangerskapstid, har uttalt, at hun ikke fant noget særlig ved dette tilfelle. Dette maa forstaaes saa, at hun ved fødselen ikke fant noget ved barnets ydre, særlig ikke ved dets vekt, der vakte hennes opmerksomhet. Det maa da antas, at barnet ved fødselen ikke har fremvist yttre tegn paa overtidig svangerskap.
Efter dette og den nu foreliggende sakkyndige erklæring finner Hølesterett til tross for barnemorens beedigede forklaring om ikke at ha hatt samleie efter 6 september 1925, at maatte gaa ut fra at barnet ikke kan være frukten av et samleie til denne tid.
Side:812
Appellanten vil derfor maatte bli at frikjenne saavel for farskap som for bidragsplikt.
Omkostninger finnes ikke at burde tilkjennes for nogen av rettene. Den opnevnte advokat har utført sitt hverv forsvarlig. I hans salær er innesluttet kr. 50 til den sakkyndige.
Dommer Bugge stemmer for stadfestelse av overrettens dom og tiltrer ogsaa i det store og hele overrettens begrunnelse. Til tross for professor Brandts bestemte uttalelse i hans erklæring av 13 april 1929 har jeg ikke kunnet overbevise mig om, at der foreligger fyldestgjørende grunner for Ludvig Larsens frifinnelse. Oline Hagen har beediget sin forklaring, i hvilken hun ogsaa har benektet at ha hatt samleie med nogen annen mann enn Ludvig Larsen. Der er saavidt jeg kan se intet uten det forholdsvis lange svangerskap - 315 dager - som taler imot hennes opgivende om farskapet. Men en saadan svangerskapstid kan under hensyn til sakens oplysninger og i henhold til uttalelsene i den rettsmedicinske kommisjons betenkning av 7 februar 1914 (Lovt. 2 avd. for s.a. side 117 flg., særlig side 119-20) efter min opfatning ikke antas at utelukke, at partenes samleie 6 september 1925 har vært befruktende. Efter min mening maa da ogsaa formodningen være for, at Ludvig Larsen er barnets far.
Angaaende saksomkostningene og saker til den opnevnte advokat er jeg enig med flertallet.
Dom:
Ludig Larsen kjennes ikke at være far eller bidragspliktig til det av Oline Kristiansen Hagen den 18 juli 1926 fødte barn Leif Gunnar. Omkostninger tilkjennes ikke ved nogen av retterne. Solæret til høirsterettsadvokat Johs. Bergh, Hamar fastsettes til kr. 400.
Av overettens dom:
- - - Det er enighet mellem partene om, at deres siste samleie fant sted den 6 september 1925. Barnet er født xx.xx.1926. Spørsmaalet blir da, om barnet efter naturens orden kan være frukten av partenes samleie den 6 september 1925.
Fra 6 september til 18 juli 1926 er der et tidsrum av 315 dager. Et saadant tidsrum faller innenfor det maksimum for svangerskapets lengde, som er gitt av den rettsmedicinske kommisjon i den i Rt-1914-171 ff. inntatte skrivelse. Efter de i Rt-1912-174 og Rt-1922-56-67 citerte uttalelser fra professor Brandt maa det imidlertid antas, at en svangerskapstid av over 310 dager er et meget sjeldent undtagelsestilfelle, og at det maa ganske sterke grunner til, for at en skal kunne regne med en saadan mulighet, spesielt hvor det som her gjelder en førstegangsfødende.
I det foreliggende tilfelle har vedkommende jordmor i sin svangerskapsmelding av 3 april 1926 meddelt, at hun anser innstevnte for fruktsommelig i den 26-27 uke, og at fødselen kan ventes den 20 juni. Dette tyder paa, at den av innstevnte opgitte besvangrelsestid er den riktige, idet svangerskapstiden under denne forutsetning vilde blitt av 287 dagers varighet eller omtrent normalt. I sin fødselsmelding av 19 juli 1926 har
Side:813
jordmoren opgitt, at barnet antas at være fullbaaret og veier 4000 gram, og under tingsvidnet 27 september 1928 har hun videre uttalt, at en vekt av 4000 gram ikke er nogen usedvanlig vekt for et normalt svangerskap. I sin første forklaring den 10 mai 1927 uttaler hun imidlertid, at det er noget mere enn det almindelige.
Efter den rettsmedicinske kommisjons forannevnte uttalelse synes en vekt av 4000 gram at være det regelmessige ved særlig langvarig svangerskap (300 dager eller derover), hvorfor den opgitte vekt ogsaa tyder paa, at svangerskapet har vært utover det almindelige.
Videre har innstevnte og hennes mor Gina Kristiansen forklart, at innstevnte en maaneds tid før fødselen var stadig daarlig og hadde anfall av smerter i maven og ryggen. De holdt derfor ogsaa paa et par ganger at hente jordmor, men lot det være, da innstevnte blev bedre igjen. Jordmoren har herom uttalt, at hun ikke kan uttale sig om, hvorvidt saadanne ildebefindender kan virke utsettende paa fødselen. Jeg legger derfor ikke noget særlig vekt paa dette moment, men det kan ogsaa peke i retning av, at fødselen har vært av lengere varighet enn vanlig, saaledes at den beregnede svangerskapstid som følge herav kan bli noget kortere enn foran antatt.
De foreliggende oplysninger synes efter det an førte at tyde paa, at her har foreligget et svangerskap av lengere varighet enn vanlig og at det saaledes ikke er utelukket at barnet kan være en frukt av partenes samleie den 6 september 1925.
Innstevnte har avlagt ed paa, at hun ikke har har hatt samleie med nogen annen enn appellanten. Det er i saken ikke fremkommet noget som svekker hennes troverdighet. - - - N. M. Vaagland.
- - - Idet jeg yderligere henviser til høiesterettsdom i Rt-1913-629, Rt-1918-446 og Rt-1920-707, bemerkes, at det ikke i nærværende sak synes at foreligge tegn, som absolut taler mot at anta, at barnet er frukt av et saa langt svangerskap som paa 315 dager. Om betydningen av barnets vekt 4000 gram henvises til den av dr. Semb refererte uttalelse i høiesterettsdom i Rt-1927-260. Barnets lengde er ikke maalt, men jordmoren sier, at det var meget stort.
Innstevnte har visstnok forklart, at hun i oktober 1925 hadde noget, som lignet en menstruasjon, men det varte bare en eftermiddag, ellers varte det i 3 dager. Jeg antar at man efter dette maa gaa ut fra, at denne blødning ikke har vært nogen menstruasjon. - - -
Med førstvoterende maa jeg efter de foreliggende oplysninger gaa ut fra, at innstevnte er førstegangsfødende. Professor Brandt uttaler i den i Rt-1912-174 refererte uttalelse, at den lengste tid erfaringsmessig helst kan ventes hos en kvinne, som har født gjentagne ganger før. Jeg maa efter dette anta, at man ikke kan tillegge dette en moment alene nogen avgjørende betydning.
Ellers legger jeg adskillig vekt paa, at svangerskapsmeldingen i dette tilfelle synes at støtte den opgitte tid for besvangrelsen.
Forøvrig synes de uttalelser, som foreligger fra den rettsmedicinske kommisjon og professor Brandt, at gi grunn til at anta, at det er vanskeligere at avgjøre efter barnets tilstand, om det er frukten av et usedvanlig langt svångerskap enn at konstatere tegn paa ufullbaarenhet. Dette stemmer ogsaa med jordmorens forklaring i dette tilfelle. Men selv hvor det gjelder disse lettere konstaterbare ufullbaarenhetstegn, viser det sig i
Side:814
grensetilfeller meget vanskelig fra disse at trekke slutninger om svangerskapets lengde, og der kan forsaavidt gjøre sig gjeldende meget avvikende meninger hos de sakkyndige. Jeg henviser til høiesterettsdom i Rt-1927-257.
Hvor det som her heller ikke er grunn til at anta, at innstevnte har hatt samleie med nogen annen i den kritiske tid, og det maa formodes, at hun i det hele er en bra pike, finner jeg derfor efter det anførte at maatte gaa ut fra, at man her staar overfor et av de undtagelsestilfeller, som professor Brandt regner med i den i Rt-1922-56 refererte uttalelse.
Gerh. Kloumann.
I det vesentlige og i resultatet enig med de tidligere voterende.
Gunnar Nissen.