Rt-1931-369
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1931-04-21 |
| Publisert: | Rt-1931-369 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 139/1 s.a. |
| Parter: | pen norske Handelsbank i likv. u. off, adm. (advokat Harald Holthe) mot Trondheims kommune (advokat Andre Claussen). |
| Forfatter: | Hanssen, Rivertz, Alten, Christiansen, Boye, Næss, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §120, §19, Byskatteloven (1911) §16, LOV-1925-07-17-§31, LOV-1925-07-17 |
Den 2 mars 1928 avholdt namsmannen i Strinda hos Den norske Handelsbank A/S i likvidasjon under offentlig administrasjon utpantning, hvorved for byskatt til Trondheim for 1927/28 med omkostninger kr. 110.345 blev gitt utlegg i fast eiendom. Over denne utpantning klaget Handelsbanken til Strinda og Selbu namsrett, hvor tvisten blev behandlet i søksmaals former. Namsretten avsa den 28 januar 1929 dom med følgende domsslutning: «Den av Trondheim kommune under 2 mars 1928 hos Den norske Handelsbank A/S i likvidasjon under offentlig administrasjon avholdte utpantning for byskatt 1927/1928 kr. 110.330 og den til grunn for utpantningen liggende ligning underkjennes og opheves. Ved den nye ligning tas kun i betraktning følgende poster: I. Innskudd i ny regning a) paa sparebankvilkaar, b) paa 6 mdr.s opsigelse, c) paa folio, d) innskudd fra sparebanker, og e) diverse kreditorer. II. Provisjon a) av kontolaan (kassekredittlaan), b) av løpende laaneveksler, c) av løpende vareveksler, d) for inkasso av anvisninger, e) for inkasso av veksler og f) for stillede garantier, III. Agio paa valuta. Ved de poster hvor regnskapsmessig overskudd kan paavises, fratrekkes i dette overskudd skjønnsmessig saavel hvad banken vilde ha tjent ved innfordrig eller salg med hurtig avvikling for øie, som hvad der antas at vedkomme postene av de felles driftsutgifter. Sakens omkostninger opheves.»
Den norske Handelsbank i likvidasjon under offentlig administrasjon har erklært anke mot namsrettens dom. Anken er rettet mot, at provisjon av kontolaan og veksler er medtatt blandt de inntektsposter, som skal tas i betraktning ved ligningen, og den er begrunnet med at avgjørelsen forsaavidt antas at hvile paa et uriktig faktisk og rettslig grunnlag.
Trondheims kommune har erklært motanke. Kommunen anker over at ligningen ikke er godkjent i dens helhet, og har som begrunnelse anført, at banken i virkeligheten har drevet helt ordinær bankvirksomhet, og at der ikke lar sig sondre nøiaktig mellem fortjeneste paa innskudd i gammel regning og fortjeneste paa de andre konti.
Handelsbanken har nedlagt følgende paastand: «At herredsrettens dom forsaavidt den fastsetter at provisjonsinntekten av kontolaan (kassakredittlaan) og løpende laaneveksler skal inntektsbeskattes, underkjennes og opheves.. At herredsrettens dom forøvrig stadfestes. At Den norske Handelsbank A/S i likvidasjon
Side:370
under offentlig administrasjon frifinnes i motankesøksmaalet. At Trondheims kommune betaler likvidasjonsboet sakens omkostninger for herredsretten og Høiesterett.»
Trondheims kommune har paastaatt stadfestelse av Utpantningen og den til grunn for samme liggende ligning og tilkjennelse av saksomkostninger for Høyesterett
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til namsrettens domsgrunner. Av nytt for Høiesterett er bl.a. fremlagt en bevisoptagelse, hvorunder er avhørt 2 vidner, av hvilke det ene ogsaa har avgitt forklaring for namsretten. Videre er fremlagt en del korrespondanse angaaende Handelsbankens overgang til likvidasjon og en del opgaver vedkommende virksomheten i 1926 ved bankens Trondheims-avdeling. At inngaa nærmere paa innholdet av de nye dokumenter ansees upaakrevet. Man skal alene bemerke, at det nu er paa det rene, at den avdelingen i henhold til administrasjonslovens §31, 2net ledd, gitte tillatelse gjaldt til 1 november 1926.
Rekkevidden av motanken er ikke helt klart angitt. Høiesterett forstaar imidlertid kommunens procedyre saa, at anken alene angaar spørsmaalet om, hvorvidt det er berettiget at utsondre en del av den banken ilignede inntekt som vedkommende selve likvidasjonen og derfor er undtatt for beskatning, mens der ikke spesielt ankes over den maate hvorpaa utsondringen er gjennemført i namsrettens dom. Forsaavidt angaar det spørsmaal motanken saaledes antas at gjelde, kommer Høiesterett til samme resultat som namsretten, hvis begrunnelse for avgjørelsen man ogsaa i det vesentlige tiltreder
Med hensyn til det spørsmaal hovedanken gjelder kommer Høyesterett likeledes til samme resultat som namsretten, og man kan ogsaa forsaavidt i det vesentlige henholde sig til namsrettens begrunnelse. Man skal i saa henseende bemerke, at det foreliggende tilfelle er vesentlig forskjellig fra det, som blev avgjort ved Høyesteretts dom av 10 februar 1931 i sak: Fredriksstad kommune mot Fredriksstad Privatbank i likvidasjon under offentlig administrasjon. Det gjaldt der en bank, som var under likvidasjon efter bankadministrasjonslovens almindelige regler og hvis likvidasjonstyre efter hvad Høyesterett gikk ut fra den hele tid hadde søkt likvidasjonen gjennemført paa hurtigste maate. Handelsbankens avdeling i Trondheim hadde derimot i henhold til bankadministrasjonslovens §31 2net ledd, faatt tillatelse til ogsaa under likvidasjonen at fortsette bankens virksomhet overensstemmende med reglene i lovens §8. Efter de foreliggende oplysninger har avdelingen benyttet denne tillatelse til i nogen utstrekning at drive virksomhet, som laa utenfor selve likvidasjonsvirksomheten. Naar banken saaledes har drevet virksomhet, hvis inntekt maa ansees skattepliktig efter byskattelovens §16, 2net ledd, antas skatteplikten ogsaa at maatte omfatte inntekt erhvervet ved fornyelse av eldre laan, forsaavidt saadan fornyelse er foretatt i videre utstrekning enn stemmende med hensynet til en rask avvikling. Efter dette vil namsrettens dom bli at stadfeste. Omkostningene finnes at burde opheves ogsaa for Høyesterett.
Side:371
Dommer Alten er med hensyn til motanken enig med flertallet, men antar at hovedanken maa tas tilfølge, da det ved Høyesteretts dom av IQ februar 1931 (Rt-1931-225) er avgjort, at de provisjoner en banks likvidasjonsbo har tjent ved fornyelse av veksler og fortsettelse av kassekredittlaan fra tiden før likvidasjonens aapning ikke kan beskattes som inntekt av virksomhet efter byskattelovens §16, 2net ledd. Den omstendighet at Handelsbankens Trondheims-avdeling i. en del av det paagjeldende inntektsaar har hatt tillatelse efter admmistrasjonslovens §31, 2net ledd, til at drive bankvirksomhet i den utstrekning som §8 hjemler en ikkelikviderende bank under administrasjon, antas ikke at medføre at de omhandlede provisjonsinntekter skal bedømmes anderledes enn om saadan tillatelse ikke var gitt.
Domsslutning:
Namsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke.
Av namsrettens dom:
- - - Det er paa det rene, at Den norske Handelsbank kom under offentlig adminisitrasjon i henhold til lov av 24 mars 1923 den 15 oktober 1924 og derpaa under likvidasjon i henhold til lov av 17 juli 1925 kap. IV den 1. november 1925. Banken var altsaa i likvidasjon hele det omtvistede inntektsaar 1926, dog saaledes at Trondheims-avdelingen angivelig for endel av aaret hadde tillatelse efter sistnevnte lovs §31, jfr. §8, til virksomhet som tidligere under administrasjonen, hvor lang del av aaret er ikke oplyst.
Det er videre paa det rene, at den av Trondheims ligningsraad som grunnlag for den paaklagede ligning antatte skattbare inntekt for Handelsbankens Trondheims-avdeling i 1926 ca. kr. 472.000 utgjør ballansen av avdelingens gevinst- og tapskonto pr. 31 desember 1926, dog undtatt utbyttet av konto: Agio paa solgte verdipapirer kr. 3.747.70, som heller ikke saksøkeren mener kan skattlegges efter nevnte bestemmelse i skatteloven. Den skattbare inntekt blir saaleds efter saksøkerens mening differensen mellem paa den ene side det samleede utbytte av interesse (diskonto), provisjon og agio paa valuta og paa den annen side de samlede utgifter til lønninger, administrasjon, husleie og andre driftsomkostninger, jfr. den fremlagte avskrift av kontoen. - - -
Det blir her først at avgjøre, om bankens under offentlig administrasjon staaende likvidasjonsbo gaar inn under skattelovens betegnelse «konkursboer og insolvente døds- og administrasjonsboer». Retten antar, at det er utvilsomt, at den det gjør. Det fremgaar av den av saksøkeren paaberopte høiesterettsdom av 1894 (Rt-1894-833 s.a.), at et insolvent selskap, der overgaar til privat administrasjon, blir at skattlegge som et konkursbo. Det samme maa da gjelde et bo som det her omhandlede insolvente likvidasjonsbo, saa meget mere som dets likhet med et konkursbo er fastslaatt av administrasjonsloven selv og dens forarbeider. - - -
Det neste spørsmaal blir da, om det kan sies, at banken (boet) under likvidasjonen har drevet skattepliktig virksomhet for sin regning.
Retten skal her bemerke: Stort sett foreligger der ved likvidasjonens paabegynnelse en ny masse; en konkurslignende tilstand er inntraadt. Innskytere
Side:372
og andre kreditorer, som har faatt tilskrevet renter i administrasjonstiden, blir fra nu av underkastet reglene i konkurslovens §120. Dog skal efter administrasjonslovens §39, 3dje passus, fordringer, som grunner sig paa mottagelsen av nye innskudd eller paa utførelse av andre almindelige bankforretninger under administrasjonen, forrentes paa vanlig maate under likvidasjonen, en renteplikt som forøvrig kan bringes til ophør ved opsigelse. Paa grunn herav og som følge ogsaa av andre bestemmelser i administrasjonsloven kan grensen mellem administrasjonsboets og likvidasjonsboets respektive masser ikke bli saa skarp som ved almindelig konkurs, og de i høiesterettsdommen av 1894 gitte uttalelser maa derfor her sees paa bakgrunn av lovens nevnte bestemmelser. Retten antar, at man in casu maa regne de renter, som tilskrives saadanne eldre fordringer i likvidasjonstiden, som massekrav, der maa belastes mulig skattepliktig virksomhet under likvidasjonen. Med denne reservasjon er saaledes retten i dette punkt enig med saksøkeren.
Med hensyn til selve hovedspørsmaalet, hvorvidt bankens drift i likvidasjonstiden kan betegnes som en virksomhet i skattelovens forstand, er retten forsaavidt enig med saksøkeren, som den finner det utvilsomt, at endel av denne bankens virksomhet er av nevnte art. Den kan derimot ikke som saksøkeren betrakte hele driften i 1926 som en skattepliktig virksomhet. Det maa kunne gaa an at utskille saadan virksomhet. Retten skal i denne forbindelse bemerke, at likesom styret i et almnidelig konkursbo vesentlig kan holde sig til ordinær avvikling, men for en enkelt bedriftsgrens vedkommende kan finne at maatte benytte adgangen efter konkurslovens §19 til at fortsette bedriften en tid uforandret, naar stansning av bedriften vilde være til skade for boet, saaledes maa ogsaa styret i et likvidasjonsbo paa lignende maate i større eller mindre utstrekning kunne innskrenke sin virksomhet til den rene avvikling, men ogsaa delvis - hvor den finner det formaalstjenlig - kunne gaa videre med bankens forretninger, enn den rene avviklingslinje tilsier, naar styret blott holder sig innen administrasjonslovens forskrifter. Retten skal videre peke paa, at styret «for endel av aaret 1926» - hvor lenge er det maaskje vanskelig at si - har hatt den i loven» §31 hjemlede tillatelse til at «fortsette bankens virksomhet i den utstrekning, som styret finner forsvarlig under hensyntagen til fordringshavernes interesser», altsaa tillatelse til at drive fullstendig bankvirksomhet, og vel at merke med betydelig innskrenket gjeldsbyrde. At virksomheten i denne del av 1926 delvis maa ha vært en virksomhet i skattelovens forstand, er efter rettens mening ganske klart. Det samme maa - om vel maaskje i mindre utstrekning - gjelde om bankens avvikling den øvrige del av aaret. Man bør her ogsaa være opmerksom paa, at lovgrunnen for bestemmelsen i administrasjonslovens §31, 2net passus, er at enkelte administrerte banker har filialer, som driver en faktisk meget lønnsom virksomhet i annen by, enn hvor hovedsetet er, og at en saadan virksomhet direkte kommer bankens kreditorer tilgode og derfor bør kunne fortsettes til disses gavn, selv om avvikling er begynt. Videre at saadanne filialer kan være nødvendige forretningsbanker for vedkommende sted, saaledes at ogsaa rent almene hensyn tilsier, at filialens virksomhet fortsetter. Jfr. innst. O. XVIII for 1925 side 20. Særlig dette siste moment har vel ligget til grunn for den Trondheims-avdelingen gitte tillatelse. Forutsetningen er dog - uttales det videre - at filialen kun innlater sig paa
Side:373
rent kurante kortsiktige affærer. Retten er forøvrig, som foran antydet, fullt opmerksom paa, at opdelingen i skattbar virksomhet og ikke skattbar likvidasjon kan ha sine vanskeligheter»
Saksøkte har under sin procedyre søkt at redegjøre for, hvad den av saksøkeren beskattede inntekt paa kr. 472.000 bestaar av, og har innrømmet, at der maaskje kan reises tvil om, hvorvidt ikke enkelte av disse forretninger ligger utenfor den egentlige likvidasjon. Den vesentligste del av den av saksøkeren beskattede inntekt bestaar dog - anfører saksøkte - praktisk talt av renter av utestaaende fordringer, der pr. 31 desember 1926 utgjorde ca. 8 millioner kroner, det vil si regnet efter 5 pct. ca. kr. 400.000. De resterende 70 a 75.000 kroner fordeler sig efter saksøktes mening omtrent saaledes:
1. Innskudd i ny regning. a) Innestaaende pr. 31/12 1926 paa sparebankvilkaar ca. kr. 641.000. Høiest mulig inntekt 1/2 pct., kr. 3.200. b) Innestaaende pr. 31/12 1926 paa 6 mdrs. opsigelse ca. kr. 81.000. Ingen fortjeneste, da banken faar det samme igjen for pengene, som den gir. c.) Innestaaende pr. 31/12 1926 paa folio kr. 730.000. Naar herfra gaar den vanlige kassebeholdning kr. 80.000, blir der tilbake kr. 650.000, hvorav has en renteinntekt av 5 / 2 pct. = 3 pct, kr. 19.500. d) Innestaaende pr. s.d. paa innskudd fra sparebanker kr. 136.000. logen inntekt, idet man ikke faar mere igjen, enn der betales, e) Diverse kreditorer pr. s.d. kr. 717.000. Høiest mulig fortjeneste herpaa ca. kr. 1.000. 2. Provisjonskonto, a) Fortjeneste paa inkasso for gamle kunder pr. 31/12 1926 kr. 8.000, b) Provisjon pr. s.d. for stillede garantier kr. 3.500, tilsammen kr. 11.500. Provisjonskontoens øvrige utvisende pr. s.d. ca. 110.000 utgjør angivelig provisjon av kontolaan (kassakredittlaan) og av veksler, som har løpet fra før bankens innstilling, og for hvilke vilkaarene altsaa er fastsatt tidligere. Disse 110.000 kroner kan derfor ikke under nogen omstendighet tas med, saavidt banken forstaar. 3. Agio paa valuta. Inngaatt og beregnet pr. 31/12 1926 kr. 29.700. Utenfor denne post ligger en post paa kr. 3.700 utgjørende fortjeneste ved salg av gammel beholdning av verdipapirer, den samme post, som ogsa er fratrukket av saksøkeren (se foran). Under nevnte post ligger angivelig en del renter av langsiktige veksler i gammel regning, som i tilfelle beskattning av posten burde fragaa. 4. Inntekt ved fornyelse av vareveksler, der pr. 31/12 1926 ikke oversteg 1 million kroner. Inntekten herav == differansen mellem diskonto og anbringelsesrente == 1 1/2 pct., kr. 15.000. Tilsammen kr. 79.900. Herfra gaar skjønnsmessige omkostninger paa de forskjellige poster med tilsammen kr. 50.000. Igjen kr. 29.900.
Dette beløp blir saaledes efter saksøktes mening den høieste inntekt, saksøkte kan inntektsbeskattes av ved omhandlede ligning. - - -
Retten mener - - - at alle disse poster, ogsaa de 110.000 kroner av provisjonskontoen, maa regnes med, naar man skal finne inntekten av den skattepliktige virksomhet, saksøkte har drevet. Men den kan, som ogsaa foran antydet, ikke være med paa saksøkerens argumentasjon for, at hele bankens virksomhet under likvidasjonen maa sees under ett som en skattepliktig virksomhet. - - - Retten har den bestemte mening, at det. lar sig gjøre at utskille de forretninger, som maa betegnes som en efter byskattelovens §16 skattepliktig virksomhet. Og den antar, at de av saksøkte spesifiserte forretningsgrener, hvis overskudd efter saksøktes (og
Side:374
vidnet Wolds) opgivende skulde beløpe sig til henimot 200.000 kroner med fradrag av omkostninger, i det store og hele vil utgjøre de forretninger, som bør betegnes som en utenfor den egentlige likvidasjon liggende virksomhet, der betinger skatteplikt. Provisjon (diskonto) ved fornyelse - med og uten fradrag - av løpende veksler fra før betalingsinnstillingen kan maaskje være et noget tvilsomt punkt. Avgjørende bør dog her være, at banken endel av aaret 1926 har hatt tillatelse til drift efter administrasjonslovens §8, sammenholdt med det foran citerte punkt i lovens forarbeider. Det er under de der nevnte omstendigheter vanskelig at opfatte fornyelser av veksler som annet enn en virksomhet utenfor den egentlige likvidasjon. Og selv utenfor den del av aaret, i hvilken §8 har virket, vil fornyelser av veksler - særlig uten avdrag - mere fortone sig som virksomhet enn som avvikling.
Efter det foran anførte kommer retten til det resultat, at den paaankede ligning ikke er lovmedholdelig, og at den derfor sammen med utpantningen maa bli at underkjenne. Den antar videre, at saksøktes oversikt med den av retten gjorte tilføielse blir at legge til grunn for den nye ligning, idet dog de anførte tall kun blir at betrakte som veiledende for ligningsmyndighetene. De paa de forskjellige forretningsgrener fallende omkostninger blir ogsaa gjenstand for disse myndigheters skjønnsmessige ansettelse. - - - S. G. Svendsen.