Hopp til innhold

Rt-1931-835

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1931-09-19
Publisert: Rt-1931-835
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 31/2 s.a.
Parter: Lars Edvard Andersson (overrettssakfører Harald B. Knudtzon til prøve) mot Torjus Våje (advokat Eilif Holmesland).
Forfatter: Alten, Broch, Evensen, Aars, Bonnevie, Scheel, Rivertz
Lovhenvisninger:


Dommer Alten: Denne sak er paadømt av herredsretten i Holt sorenskriveri med domsmenn den 16 august 1929. Domsbeslutningen lyder: «Torjus Våje gjeng fri. Kvar parten ber sine kostnader.» Dommen er enstemmig.

Saksøkeren Lars Edvard Andersson har erklært anke av følgende grunner: 1) at Torjus Våje har vist uaktsomhet ved at la

Side:836

gutter paa 13 og 14 aar kjøre alene til Tvedestrand med hest og vogn; 2) at han maa være erstatningspliktig efter reglene om husbonds ansvar for tjenere, jfr. N. 1. 3-21-2; 3) at han maa være erstatningspliktig efter reglene om ansvar for dyr, jfr. N. 1. 6-10-2.

Han har nedlagt saadan paastand: «1. Torjus Våje dømmes til at betale til Lars Edvard Andersson erstatning efter rettens skjønn for tap - derunder tap i fremtidig erhverv - forvoldt ham ved den i saken omhandlede overkjørsel den 31 oktober 1925, med 4 procent renter av kr. 2.915.30 fra 28 juli 1925 og av restbeløpet fra dommens avsigelse til betalig skjer. Paastandsbeløpet begrenses opad til kr. 25.000. 2. Torjus Våje dømmes til at erstatte det offentlige rettsgebyrer for Holt herredsrett samt til at betale Lars Edvard Andersson saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett»

Innstevnte Torjus Våje har nedlagt saadan paastand: «1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Lars Edvard Andersson dømmes til at betale Torjus Våje saksomkostninger for Høyesterett.»

En bevisoptagelse er foretatt i 1930 i anledning anken til avhøring av partene og de vidner som blev ført under hovedforhandlingen. i

Skjønt herredsrettens bevisbedømmelse ikke er angrepet i ankeerklæringen, har den ankende part i sin deduksjon bestridt dens riktighet i flere henseender. Herimot er det ikke gjort innsigelse av motparten. Det er imidlertid ikke nødvendig for mig at gaa nærmere inn paa hvad den ankende forsaavidt har anført, da jeg ikke efter den foreliggende bevisoptagelse finner grunn til i noget punkt at fravike herredsrettens fastsettelse av saksforholdet.

Jeg finner heller ikke at de rettslige ankegrunner kan gis medhold.

Jeg er enig med herredsretten i af Torjus Våje ikke kan sies at ha vist uaktsomhet ved at la guttene kjøre hestene alene. Bevisoptagelsen har bekreftet at det er almindelig skikk paa landsbygden at kjøring overlates til gutter i den alder, og guttene var hestevant og gode kjørekarer, og hestene rolige og stø dyr. Jeg kan heller ikke finne at det fra guttenes side er utvist nogen uaktsomhet som har fremkalt ulykken. Der kan allerede av denne grunn ikke bli spørsmaal om ansvar for Våje efter N. 1. 3-21-2,

Endelig mener jeg at et ansvar uavhengig av skyld ikke kan bygges paa N. 1. 6-10-2, da det ved den foreliggende rettspraksis maa ansees fastslaatt at eieren av en hest ikke er ansvarlig for den skade som hesten kan volde under kjøring, medmindre uaktsomhet kan legges ham eller den kjørende til last. Jeg henviser særlig til Rt-1900-753.

Jeg finner saaledes at herredsrettens dom maa stadfestes, og at den ankende part maa ilegges saksomkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for saadan

Dom:

Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Lars Edvard Andersson til Torjus Våje innen 2 uker efter forkynnelsen av dommen kr. 800.

Side:837

Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Evensen, Aars, Bonnevie, ekstraordinær dommer høiesteretts justitiarius Scheel og dommer Rivertz: Likesaa.

Av herredsrettens dom:

Den 31 oktober 1925 køyrde hagemeister Lars Edvard Andersson med hest og vogn fraa Tvedestrand til Næs verk, der han den gongen var i tenest. Han køyrde den vanlege hovudvegen. Daa han var komme eit stykkje ned i Stornæsdalen, ei halv mils veg fraa Tvedestrand, vart han paakøyrd av ein hest med vogn som kom etter ham i sterk fart. Hesten høyrde til gardbrukar Torjus Våje paa Vegaardshei, og Knut Våje, som daa var berre 13 aar gamal, son til Torjus Våje, køyrde den hesten. Knut hadde saman med bror sin Per, som var 14 aar gamal vore i Tvedestrand, kvar med sin hest og vedlass, og dei var no paa heimvegen med tome vogner. Ved samanstøytet datt Andersson ut or vogna si og kom stygt til skade. - - - Med grunnlag i dette hev Lars Edvard Andersson reist denne saka mot Torjus Våje med paastand paa skadebot. - - -

Retten kan ikkje finna at det var noko aktløyse av saksøkte aa sende gutane til byen med vedlass. Det er noko som so aa sei hender kvar dag at so unge gutar vert bruka baade til skyssgutar og til aa køyre ved eller anna til byen, og det vilde føre til ei rein umvelting i bondestellet og bondeøkonomien, um slikt bruk av sønene paa garden utan vidare skulde kaldast for aa vera aktlaus. Det er vitna i saka at gutane fraa fyrr av var godt hestevande og gode køyrekarar, og at hestane var rolege og i alle stykkje normale dyr. Etter det som er vitna maa retten ga ut ifraa at ulukka hadde sitt upphav i at ein skulegut paa vegen hadde hengd seg bakpaa vedbotnen, d.v.s. eit trebrett som var lagt paa botnen i sjølve vogna og som rokk eit stykkje attanfyre enden paa vogna, som vanlegt er. - - - Med di skulegutten som nemd slengde seg uppaa vedbotnen til Per (som satt paa lag midt millom bakhjula - baae vognane var fire hjuls) vippa vogna upp. Dermed fekk hesten eit slag av skoka eller køyrearmen paa laaret so hesten skvatt til og tok ut og kom upp paa sida aat vogna til guten Knut soleis at hjulnaava hekta i einannan. Dermed vart hesten til Knut skremd, og venteleg ved den støyten som vogna til Knut daa fekk sprang dei upp dei boltane som paa vanleg og forsvarleg maate heldt den bakre vognakselen fast til vognbotnen. Paa den maaten kom vedlemmen eller vedbotnen paa vogna til Knut til aa slepe i marka, og so mykje vondare maatte det daa ha vore aa styre hest og vogn. Dermed rauk han uppi vogna til saksøkjaren som saksøkjaren hadde køyrd so langt til høgre side at hjula paa den sida var kome eit stykkje upp paa stabbesteinen, og soleis datt saksøkjaren ut med den fylgje som er nemnd ovanfor.

Hestane til han Per og han Knut var som nemnd støe og rolege dyr, og det er ikkje noko unormalt (Rt-1900-754) i at dei vart skremde i slike tilhøve, og retten kan soleis ikkje finne at saksøkte hev noko ansvar for den aatferda hestane hadde vist. - - - N. Aanesen. T. P. Pedersen. R. Andersen.