Rt-1931-842
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1931-09-22 |
| Publisert: | Rt-1931-842 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 36/2 s.a. |
| Parter: | Enkefru Ida Alstad (advokat Claussen) mot Ole Alstad (selv). |
| Forfatter: | Rivertz, Bonnevie, Motzfeldt, Lie, Paulsen, Aars, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | LOV-1927-05-20-5, Odelsloven (1821) §10, LOV-1927-05-20-5-§18, LOV-1927-05-20-5-§2 |
Under skiftet av fellesboet efter den under 20 mai 1928 avdøde gaardbruker Hans Aalstad og gjenlevende hustru Ida Alstad fremsatte avdødes eldste sønn av første ekteskap Ole Alstad krav paa at faa sig utlagt boets faste eiendom, gnr 79, bnr 1, Alstad i Frosta, efter aasetestakst.
I henhold hertil blev der den 21 juni 1929 avholdt aasetestakst over nevnte eiendom ved Stjør- og Værdal herredsrett under administrasjon av dommerfullmektigen. Enkefru Ida Alstad paastod taksten avvist, idet hun hevdet at der ikke var adgang til at gjøre aasetesrett gjeldende paa skifte med lengstlevende ektefelle og medarvinger. Ved herredsrettens kjennelse av s.d. blev imidlertid takstforretningen fremmet, hvorefter der avgas alternativ takst over eiendommen med og uten den av Ole Alstad bebodde stuebygning og det av ha ham benyttede uthus, paa henholdsvis kr. 30.000 og kr. 27.000.
Enkefru Ida Alstad begjærte overskjønn, idet hun gjentok sin ved underskjønnet frem satte paastand om, at aasetesrett ikke kunde gjøres gjeldende. Dernest hevdet hun at ogsaa selve skjønnet var uriktig, idet der ved vurderingen var tatt hensyn til de almindelige priser i bygden ved overdragelse mellem far og sønn av eiendomme av tilsvarende størrelse. Overskjønn avholdtes den 4 oktober 1929 ved Stjør- og Værdal herredsrett under administrasjon av fylkesfullmektig J. Eian som opnevnt settedommer. Ved rettens kjennelse av s.d. blev skjønnet tillagt fremme, dog under dissens, idet rettens formann og en av overskjønnsmennene fant, at aasetesrett under ingen omstendighet kunde gjøres gjeldende mot lengstlevende ektefelle paa saadan maate, at derved blev gjort inngrep i hennes boslod. Formannen var ennvidere av den opfatning, at aasetesrett overhodet ikke kan gjøres gjeldende paa skifte med lengstlevende ektefelle og med arvinger. Ved det s.d. avgitte overskjønn blev eiendommen med samtlige paastaaende huser verdsatt til kr. 33.000 - rettens formann og en av overskjønnsmennene stemte for kr. 35.000 - og eiendommen uten den av Ole Alstad bebodde stuebygning og benyttede uthusbygning verdsatt til kr. 30.000 - det samme mindretall stemte for kr. 32.000. Ved vurderingen gikk rettens flertall ut fra, at eiendommen i handel og vandel var verd kr. 45.000, mens en av overskjønnsmennene gikk ut fra en salgsverdi av kr. 42.000. Ved fastsettelsen av den «billige» takst hadde retten tatt hensyn til de vanlige priser i bygden ved overdragelser av tilsvarende eiendommer mellem far og sønn. Videre var tatt hensyn til at Ole Alstad i de senere aar hadde avgrøftet og forbedret en del av gaardens mark.
Side:843
Enkefru Ida Alstad har paanket overskjønnet til Høiesterett til ophevelse paa grunn av feil ved saksbehandlingen og ved rettsanvendelsen, idet hun anfører, at overskjønnet med urette har tillatt skjønnet fremmet, idet det har antatt at aasetesretten kan gjøres gjeldende paa skifte med medarvinger og lengstlevende ektefelle. Subsidiært hevder hun under enhver omstendighet at aasetesretten ikke paa skifte kan gjøres gjeldende paa saadan maate, at derved skjer inngrep i lengstlevende ektefelles boslod. I henhold hertil har hun nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: Det under 4 oktober 1929 avholdte overskjønn over gnr 79, bnr 1, Alstad Vestre i Frosta opheves. Subsidiært: Aasetesrett og takst over gnr 79 bnr 1 Alstad Vestre i Frosta kan kun fremmes overfor Ole Alstads medarvinger. I alle tilfelle: Enkefru Ida Alstad tilkjennes omkostninger ved under- og overskjønnet samt ved Høiesterett.»
Innstevnte Ole Alstad har før sakens paanke til Høiesterett fremsatt tilbud til enkefru Ida Alstad om at gi henne opgjør i boet efter full takst over den faste eiendom. Dette tilbud fastholder han fremdeles, og han godkjenner saaledes den ankende parts subsidiære paastand. Overensstemmende hermed har han i tilsvaret til ankeerklæringen nedlagt paastand om, at den ankende parts subsidiære paastand tas til følge og at han tilkjennes saksomkostninger. I sitt tilsvar for Høiesterett har innstevnte formulert sin paastand saaledes: «1. At det paankede overskjønn stadfestes, dog saaledes at min aasetesrett og aasetestaksten ingen betydning faar ved beregningen av den ankende parts boslod. 2. At den ankende part tilpliktes at betale mig omkostninger ved overskjønnet samt ved Høiesterett.»
Overfor den ankende parts prinsipale paastand gjør innstevnte gjeldende, at Ida Alstad ikke har sakslegitimasjon til at nedlegge videre paastand enn den subsidiære, idet kjennelsen ikke er paaanket av Ole Alstads medarvinger eller deres verger. Disse har ikke bestridt hans aasetesrett tiltross for at de har vært innkalt til og vært representert baade ved undertaksten og overtaksten.
Høiesterett kommer til samme resultat som overskjønnsrettens formann. Før loven av 20 mai 1927 nr. 2 var det paa det rene, at aasetesrett ikke kunde gjøres gjeldende overfor lengstlevende ektefelle. For det tilfelle at denne vil overta den faste eiendom, fremgikk dette av bestemmelsen i loven av 30 juli 1851 §12. Og ved en dom i Rt-1912-154 er det antatt, at i et saadant tilfelle kan en arving ikke mere opnaa at faa den halve gaard utlagt efter billig takst enn den hele. Om det tilfelle at lengstlevende ektefelle ikke vil overta den faste eiendom, foreligger der ingen direkte lovbestemmelse eller rettsavgjørelse, men av odelslovens §10 følger, at aasetesrett bare kan gjøres gjeldende mot medarvinger, ikke mot lengstlevende ektefelle, jfr. Motzfeldt: Odelsretten og Aasedesretten side 167 og uttalelsene i Rt-1912-155-156. Den foran nevnte lov av 20 mai 1927 tilsiktet ikke at gjøre nogen forandring i hvad der gjaldt med hensyn til adgangen til at utøve aasetesrett, og spesielt kan den omstendighet at lovens §18 ikke gav gjenlevende ektefelle adgang til at faa jordegods
Side:844
utlagt efter takst, medføre nogen utvidet anvendelse av aasetesrett. Men naar aasetesrett ikke kan gjøres gjeldende under skifte med gjenlevende ektefelle, er der ingen hjemmel for at en arving, som ikke bygger sitt krav paa odelstakst, overtar boets faste eiendom efter takst, med mindre alle loddeiere samtykker deri. Den takst som her er paanket gjelder den hele eiendom. En saadan takst kan efter det ovenfor anførte ikke fremmes mot lengstlevende ektefelles vilje, og taksten maa derfor bli at opheve.
Den ankende parts subsidiære paastand, som er godtatt av Ole Alstad, kan ikke tas til følge, da hans medarvinger ikke er gjort til parter i saken.
Sakens omkostninger finnes efter omstendighetene at burde opheves saavel for overskjønnsretten som for Høiesterett.
Slutning:
Det under 4 oktober 1929 avholdte overskjønn over gnr 79 bnr 1 Alstad Vestre i Frosta opheves. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av skjønnsrettens kjennelse:
- - - Retten skal bemerke, at den antar, at lov nr. 2 av 20 mai 1927 §18, jfr. §2, hvorved loven av 30 juli 1851 §12 er ophevet, maa medføre, at aasæteretten kan gjøres gjeldende paa skifte mellem arvinger og lengst levende ektefelle, som ikke har innbragt den faste eiendom i fellesboet. En streng fortolkning av ordlyden i odelslovens §10 maa føre til det av enken Ida Alstad hevdede resultat; men retten finner under hensyn til den tanke, som ligger til grunn for lovbestemmelsen, nemlig at jordegodset skal bevares udelt i ætten - uten hensyn til om der foreligger odelsgods eller annen jord - at maatte fortolke bestemmelsen slik, at den efter lov nr. 2 av 20 mai 1927 ogsaa kommer til anvendelse paa skifter, hvor der er lengstlevende ektefelle, som ikke selv har innbragt eiendommen i fellesboet. En motsatt forstaaelse av loven vilde føre til det resultat, at i tilfelle av odelsløs jord vil aasætesretten bli helt illusorisk, saaledes at den aasætesberettigede paa grunn av konkurranse vil kunne maatte staa tilbake for saavel den gjenlevende ektefelle som for yngre medarvinger og tredjemenn. Dette har neppe vært lovens hensikt. At den aasætesberettigede faar gaarden efter billig takst, kan neppe antas at gjøre inngrep i den lengstlevendes rettigheter, da denne ikke selv har innbragt eiendommen i boet, hvilket er betingelsen for, at retten kan gjøres gjeldende, hvorfor hun da heller ikke kan sies at lide noget tap. Taksten blir derfor at fremme. - - -