Rt-1932-304

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1932-04-02
Publisert:	Rt-1932-304
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 81/1 s.a.
Parter:	S. Lemkows konkursbo (advokat Aage Storm) mot A/B Skånska Yllefabriken (overrettssakfører Per Lyhmann til prøve).
Forfatter:	Andersen, Christiansen, Bade, Dahl, Hanssen, Næss, Berg
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §40, Konkursloven (1863), Akkordloven (1899) §34

Dommer Andersen: Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til premissene for den av Oslo byrett under tilkallelse av fagkyndige domsmenn den 2 oktober 1930 avsagte dom med saadan domsslutning: «Saksøkte, Sverre Lemkows akkordforhandlingsbo, eller nu hans konkursbo, dømmes til som massekrav at anerkjenne saksøkeren A/B Skånska Yllefabrikens fordring paa svenske kroner 6.440,80 med 6 av hundre i aarlig rente derav fra 15 mai 1930 til betaling skjer. Saksøkte A/S Konfektionsmagasinet Solids akkordforhandlingsbo frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke». Dommen er avsagt under dissens, idet en av de fagkyndige domsmenn stemte for at ogsaa Sverre Lemkows konkursbo skulde frifinnes.

Sverre Lemkows konkursbo har innbragt byrettens dom for Høiesterett med saadan paastand: «1. Lemkows konkursbo frifinnes. 2. A/B Skånska Yllefabriken tilpliktes at erstatte Lemkows konkursbo sakens omkostninger».

Motparten A/B Skånska Yllefabriken har paastaatt byrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett

Den ankende part har i sin ankeerklæring anført at by rettens avgjørelse av spørsmaalet om stansningsretten anses uriktig. «Baade efter lovens ord, mening og motiver antas stansningsrett at være utelukket i dette tilfelle, hvor varepartiet i det øieblikk skiftebehandling blev begjært (16 april 1930) ikke var underveis (in transitu), men utløst av kjøperen ved fraktens betaling og varepartiets bortkjøring fra jernbanen. Dette var besørget av Lemkows egen innklareringsagent Sundbye ca. 14 dager før skiftebehandlingen blev begjært. Den omstendighet at tollvesenet ved varens utklarering har gitt Lemkow kreditt for tollen til neste maanedsopgjør og herfor sikret sig pant i varepartiet - under dettes henliggen paa Lemkows innklareringsagent speditør Sundbyes transittlager i Kirkegaten - antas at være et internt forhold Lemkow og tollvesenet imellem, som ikke gir avsenderen nogen utvidet stansningsrett».

Av de for Høiesterett fremlagte nye dokumenter nevner jeg spesielt bevisoptagelse ved Oslo byrett den 17 januar 1931 med avhørelse av flere vidner.

A/B Skånska Yllefabriken har ogsaa for Høiesterett gjort gjeldende som søksmaalsgrunn at handelen var annullert av Lemkow og varene stillet til fabrikkens disposisjon, før Lemkow den 16 april 1930 aapnet akkordforhandling. Jeg er enig med byretten i at der ikke er tilveiebragt tilstrekkelig bevis for, at Lemkow har gaatt med paa at annullere handelen.

Med hensyn til sakens annet tvistepunkt, om selgeren har stansningsrett efter konkurslovens §40, jfr. akkordforhandlingslovens §34, er jeg kommet til samme resultat som byrettens dissenterende

Side:305

medlem og kan ogsaa tiltrede den av ham gitte begrunnelse. Naar det har vært almindelig antatt, at stansningsretten kan utøves saa lenge varene ligger paa tollboden, gaar jeg ut fra at det herved alene er tenkt paa saadanne tilfelle hvor denne henliggen kan sies at inngaa som et ledd i transporten, idet overførslen til kjøperen eller nogen paa hans vegne ikke ennu kan betraktes som avsluttet eller tilendebragt. Men i det her foreliggende tilfelle har varenes opbevaring paa Sundbyes transittlager intet med transporten at gjøre. Denne maa anses tilendebragt, og det naturlige grunnlag for stansningsretten, at varene fremdeles er under transport, er dermed bortfalt. Jeg henviser til den i Rt-1907-771 refererte høiesterettsdom, som efter min mening avgjort støtter det resultat hvortil jeg er kommet. Jeg kan ikke se at der mellem varenes henliggen paa fri lager og paa transittlager paa noget punkt frembyr sig saa vesensartede forskjelligheter, at de skulde tilsi en forskjellig rettslig bedømmelse med hensyn til utøvelsen av selgerens stansningsrett.

For Høiesterett har den ankende part ogsaa gjort gjeldende at selgerens stansningsrett maa være avskaaret som følge av, at varene før akkordforhandlingens aapning var solgt efter fraktbrev til en tredjemann, nemlig A/S Konfektionsmagasinet Solid. Motparten har paastaatt denne anførsel som ny for Høiesterett satt ut av betraktning, likesom den hevdes ogsaa i realiteten at være uriktig. Efter det resultat hvortil jeg foran er kommet, behøver jeg ikke nærmere at gaa inn paa denne side av saken.

Jeg antar at hver av partene bør bære sine omkostninger for begge retter og stemmer efter det anførte for saadan

Dom:

Sverre Lenzkows konkursbo frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Christiansen: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bade og Dahl: Likesaa

Dommer Hanssen: Jeg har funnet spørsmaalet om hvorvidt der i det foreliggende tilfelle var adgang til at utøve stansningsrett adskillig tvilsomt. Naar konkurslovens §40 likestiller det tilfelle at varene før konkursaapningen er avlevert til en tredjemann, der efter skyldnerens anmodning har tatt dem i forvaring for ham, med det tilfelle at varene er inntatt i skyldnerens varelager, synes jeg det ligger nær at slutte, at loven forutsetter at varene hos vedkommende tredjemann er undergitt mottagerens raadighet i det vesentlige paa samme maate som hvor de er inntatt paa hans eget lager. Naar varene opbevares paa et privat transittlager, er forholdet imidlertid det at tollvesenet ikke har opgitt raadigheten over varene, og at mottageren ikke har anledning til at komme i besiddelse av dem før han betaler tollen. For mitt vedkommende es jeg derfor at det kunde være adskillig grunn til at anse stansningsretten i behold, hvor varene er innlagt paa privat transittlager, selv om dette er skjedd efter kjøperens anmodning. Jeg

Side:306

finner imidlertid forsaavidt at burde bøie mig for den avgjørelse som blev truffet i den av førstvoterende nevnte dom i Rt-1907-771. Denne dom angikk visstnok et noget forskjellig tilfelle, men forholdet var dog forsaavidt ensartet som det ogsaa der gjaldt varer som tollvesenet ikke hadde opgitt raadigheten over. Jeg slutter mig derfor til førstvoterendes resultat, idet jeg iøvrig tiltreder hans begrunnelse.

Dommer Næss: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende og kan ogsaa i det vesentlige tiltrede herr dommer Hanssens bemerkninger.

Justitiarius Berg: Enig med førstvoterende.

Av byrettens dom:

Saken gjelder krav paa utlevering av et vareparti eller nu paa betaling av kjøpesummen for dette. Saksøkeren, A/B Skånska Yllefabriken, leverte i 1929/1930 til A/S Konfektionsmagasinet Solid varer for over 27.000 kroner efter bestilling av S. Lemkow paa betingelse 4 maaneders aksept netto. Endel av disse varer til verdi sv. kr. 6.440,80 var sendt 26 mars 1930, og efter saksøkerens paastand ikke inntatt paa Lemkows eller Solids varelager før disse aapnet akkordforhandling, hvilket fant sted 16 april 1930. Saksøkeren har krevet sistnevnte vareparti returnert, idet det er gjort gjeldende - - - at selgeren subsidiært i h. t. konkurslovens §40 hadde stansningsrett likeoverfor varene, som ved akkorden aapning ennu ikke var inntatt i kjøperens varelager.

S. Lemkows akkordforhandlingsbo eller det nevnte selskaps akkordforhandlingsbo har ikke kunnet godta saksøkerens paastand. Varene, som var lagret paa speditør Sundbyes herværende private transittlager, er efter akkordforhandlingens aapning fortollet, uttatt og solgt. - - - Det omhandlede vareparti bestaaende av 3 vareballer merket 972, 973 og 974 blev innlagt paa speditør Einar Sundbyes private transittlager den 7 april 1930, altsaa før akkordforhandlingens aapning. Dette skjedde efter Sverre Lemkows anmodning og for at varene kunde bli opbevart dersteds for Lemkows regning. Sundbye var Lemkows representant, ikke selgerens. Varene maatte da sies at være «inntatt i skyldnerens varelager eller annet opbevaringssted eller avlevert til tredjemann der efter skyldnerens anmodning har tatt dem i forvaring». Og i saa fall tillegger konkurslovens §40 ikke selgeren stansningsrett. - - -

Rettens flertall antar, at Sundbyes private transittlager maa bli at sidestille med annet toll-lager og at i virkeligheten hverken kjøperen Lemkow eller speditøren Sundbye hadde disposisjonsrett over varene førenn disse var frigitt fra tollboden efter stedfunnen betaling av tollen. Transittoplag staar under tollvesenets opsyn, og der henliggende varer kan efter toll-lovens uttrykkelige bestemmelse ikke disponeres fritt. Varene maa derfor antas fremdeles at henligge paa tollbod. Og antas dette blir konsekvensen av den herskende lære at stansningsrett kan anvendes. Man henviser herom til Stian Bech, Konkursloven, 2nen utgave, side 242, note 5 flg.

Den ene domsmann, Jessen, finner ikke at kunne slutte sig til denne opfatning. Efter hans mening har kjøperen i nærværende tilfelle mottatt varene ved speditør Sundbye. Denne har efter skyldnerens anmodning tatt dem i forvaring, og det eneste baand som ennu hindrer kjøperen fra at disponere varene, er at tollen først maa bli at betale. Tollspørsmaalet

Side:307

vedkommer imidlertid alene kjøperen og staten, men ikke selgeren. Undtagelsesbestemmelsen i konkurslovens §40 om stansningsrett for selgeren kan under disse omstendigheter ikke anvendes.

Da flertallet er kommet til det resultat at stansningsrett kunde gjøres gjeldende, og saksøktes bestyrer og processfullmegtig har vedtatt at saksøkerens krav i saafall skal dekkes som massekrav, blir saksøkerens paastand at ta tilfølge. - - -

Ingolf Winsnes. E. Jessen. Johs. Linde. Asbj. Andersen.