Rt-1932-324
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1932-04-09 |
| Publisert: | Rt-1932-324 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 97/1 s.a. |
| Parter: | Ranvid Boro Herstad (advokat Alf Anonsen) mot Hans Alfred Hansen (advokat Erling Malm). |
| Forfatter: | Larssen, Motzfeldt, Lie, Evensen, Aars, Bugge, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Ektebarnloven (1915), Ektebarnloven (1915) §13 |
Ved Aker sorenskriveris dom den 10 februar 1927 blev i nærværende sak kjent for rett: «Chauffør Hans Alfred Hansen kjennes ikke at være far eller bidragspliktig til det av Ranvid Boro Herstad den 18 september 1926 fødte pikebarn Gudveig Elisabeth. Sakens omkostninger opheves».
Dommen blev av Ranvid Herstad paaanket til Oslo overrett, som den 25 februar 1929 stadfestet underrettens dom under ophevelse av sakens omkostninger.
Ranvid Herstad har - med bevilling til fritagelse for rettsgebyrer gjeldende fra sakens paastevning - innbragt overrettens dom til prøvelse av Høiesterett med følgende paastand: «I. Prinsipalt, at innstevnte chauffør Hans Alfred Hansen kjennes at være
Side:323
far til det av appellantinnen Ranvid Boro Herstad under 18 september 1926 fødte pikebarn Gudveig Elisabeth. Subsidiært, at innstevnte kjennes at være bidragspliktig til appellantinnens barn. II. Atter subsidiært, at saken hjemvises til fornyet behandling ved underretten, som paalegges at edfeste Ranvid Boro Herstad paa den av henne i saken avgitte forklaring. III. At innstevnte betaler sakens omkostninger for alle retter».
Innstevnte Hans Alfred Hansen har paastaatt overrettens dom stadfestet og appellantinnen tilpliktet at betale sakens omkostninger for Høiesterett.
Bidragsfogden er varslet, men har meddelt at han ikke finner grunn til at optrede i saken.
For Høiesterett er fremlagt enkelte nye oplysninger vedkommende Asbjørn Sollien. Forøvrig foreligger saken i samme skikkelse som for overetten.
Man har forelagt nærværende sak for Den Rettsmedisinske Kommisjon, idet man har utbedt sig dennes uttalelse om de erfaringsmessige ytterpunkter for svangerskapstiden (jfr. Rt-1914-171) samt om forholdet mellem det tidspunkt, da bevegelser i fostret i almindelighet merkes av en svanger kvinne og svangerskapets begynnelse og fødselen (jfr. Rt-1913-630). Kommisjonen har herom avgitt følgende betenkning, datert 5 februar 1932: «Idet man hermed sender tilbake de av herr Justitiarius 15 desember 1931 oversendte dokumenter, skal kommisjonen bemerke: Svangerskapets varighet regnet fra det befruktende samleie og forutsatt fødsel av fullbaaret barn er gjennemsnittlig 270 dager (nøiaktig 274 dager). De variasjoner som kan forekomme omkring dette middeltall, har medført, at man i alle lande ved rettsavgjørelser har satt meget vide grenser baade opad og nedad for svangerskapets varighet. Hos oss fra 240-320 dager i det vesentlige overensstemmende med forholdet i andre land.
Kommisjonen finner ikke grunn til at forandre sitt prinsipielle standpunkt og henviser til erklæring av 7 februar 1914. (Rt-1914-171). Derimot kan det kanskje ha sin interesse nærmere at belyse hyppigheten av disse variasjoner, særlig nær ytterpunktene, paa grunnlag av de erfaringer man i den senere tid har gjort. Det er av største betydning for en objektiv bedømmelse at være klar over, hvor uhyre sjeldne de ekstreme variasjoner i svangerskapets varighet i virkeligheten er. Materialet som belyser dette er vesentlig samlet under krigen (krigskonsepsjonene). I forbindelse hermed gir de statistiske beregninger et tallmessig uttrykk for hyppigheten med den grad av nøiaktighet, som overhodet er mulig, naar denne biologiske variasjonsbredde skal illustreres med tall.
Det nøiaktigere middeltall for svangerskapets varighet efter det befruktende samleie ansees nu gjerne for 273 eller 274 dager. Gaar man ut fra 274 dager, vil ikke mindre enn 68.26 pct. av fødslene med fullbaarne barn falle innenfor grensene 266-282 dager, og 99.74 pct. mellem 250-298 dager. Innenfor disse grenser vil saaledes meget nær 100 pct. av fødslene foregaa, idet kun 0.26 Pct. kommer utenfor. Variasjonene følger en binomial
Side:326
fordelingskurve med høieste punkt ved 274 dager og sterkt fallende mot begge ytterpunkter.
Allerede herav fremgaar tydelig, at sikre tilfelle av kortvarig svangerskapstid med fødsel av fullbaaret barn maa høre til de store sjeldenheter. Og i virkeligheten er det meget faa tilfelle som staar for en streng videnskapelig kritikk. Kommer man saa langt ned som til 244 dager, maa det medgis at der er en teoretisk mulighet, men en autoritet paa omraadet som Nürnberger hevder, at et sikkert bevis ennu ikke er levert. Han medgir naturligvis den teoretiske mulighet selv for kortere svangerskapstid og beregner statistisk denne rent teoretiske mulighet med følgende resultat:
Ved 246 dager 1 mulighet blandt 4 299» 245 » 1 » » 6 920» 244 » 1 » » 11 312» 243 » 1 » » 18 762» 242 » 1 » » 31 546» 241 » 1 » » 54 055» 240 » 1 » » 93 458» 239 » 1 » » 166 667» 238 » 1 » » 294 118» 237 » 1 » » 555 555» 236 » 1 » » 1.000.000» 235 » 1 » » 2.000.001» 234 » 1 » » 3.333.333
Kommisjonen har tidligere uttalt sig om spørsmaalet, naar den svangre kvinne føler liv (erklæring av 4 desember 1912, Rt-1913-630), og tillater sig at henvise hertil, idet der intet vesentlig er at tilføie. Fosteret utfører bevegelser i hele svangerskapet, først naar de har en viss styrke opfattes de av moren. Denne subjektive fornemmelse hos moren er litet egnet til nærmere at fastslaa tidspunktet for svangerskapets begynnelse og den forestaaende fødsel. Som ved alle subjektive observasjoner er i virkeligheten fenomenet undergitt for store og vilkaarlige variasjoner.
Hvad den foreliggende sak nr. 214/1929: Ranvid Herstad - Hans Hansen angaar, henholder kommisjonen sig til professor Brandts erklæring av 10 februar 1929. Denne er i full overensstemmelse med de anførte generelle betraktninger, som kanskje i nogen grad kan utfylle erklæringen. Efter at ha gjennemgaatt sakens dokumenter skal der kun bemerkes i overensstemmelse med Kvinneklinikkens fødselsjournal, at omhandlede barn uten tvil er fullbaaret. Barnets vekt og lengde er i virkeligheten litt over gjennemsnittet, samtidig fantes alle andre tegn paa fullbaarenhet. Ut fra denne kjensgjerning blir det meget usannsynlig at opfatte hennes 3 maaneders klinikkophold før fødselen som et moment, der skulde være egnet til at forkorte svangerskapstiden. I saa fall maatte man vente tegn paa at barnet virkelig var for tidlig født.
I denne sak er der ikke foretatt blodgruppebestemmelser. Kommisjonen tillater sig at foreslaa denne undersøkelse utført. I et faatall tilfelle kan den nemlig føre til, at farskapet kan utelukkes, i motsatt fall kan man intet slutte av blodundersøkelsen».
Side:327
I tilslutning overretten finner man at maatte gaa ut fra, at det samleie mellem partene som kommer i betraktning maa være skjedd ikke tidligere enn den 18 januar 1926. Fremstillingen i deduksjonen for Høiesterett, hvorefter dette skulde ha funnet sted saa tidlig som den 11 januar finner ikke tilstrekkelig støtte i sakens bevisligheter.
Spørsmaalet om hvorvidt et samleie er foregaatt til en saadan tid, at mannen efter naturens orden kan være barnets far (lov 10 april 1915 §13, 2 passus), maa efter de foreliggende oplysninger i kommisjonens uttalelse i grensetilfellene bli avhengig av, innenfor hvilken grad av teoretisk mulighet man finner at burde holde sig ved foreliggende uttalelser fra professor Brandt og fra Den Rettsmedisinske Kommisjon, at man i nærværende tilfelle, hvor barnet uten tvil er fullbaaret og der ikke foreligger særegne omstendigheter forøvrig, bør anse en svangerskapstermin av ikke 243 dager som for kort tid, at lovens betingelse er opfylt.
Høiesterett finner efter det i saken foreliggende ikke grunn at la foreta blodgruppebestemmelser, saaledes som antydet av Den Rettsmedisinske Kommisjon.
Overrettens dom finnes saaledes at burde stadfestes. Saksomkostninger blir efter omstendighetene ikke at tilkjenne.
Dom:
Overrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av overrettens dom:
- - - Efter anmodning av overretten har professor Brandt avgitt en erklæring datert 10 februar 1929. Paa grunnlag av fødselsmeldingens oplysninger om barnets lengde m.v. uttaler han, at det kan antas, at det befruktende samleie har funnet sted omkring 270 dager før fødselen, altsaa den 22 desember 1925. Han uttaler videre: «Det samleie, som der kan være spørsmaal om, fant ifølge aktene sted den 18 eller 25 januar, og svangerskapstiden blir da henholdsvis 243 eller 236 dager. Muligheten av en saa kort svangerskapstid maa medgis, men den er i hvert fall saa uhyre sjelden, at det ikke kan antas, at det fullbaarne barn den 18 september 1926 er frukten av nogen av disse samleier. Hvis der gaas ut fra, at hennes siste menstruasjons første dag var ca. 22 desember, skulde fødselen kunne ventes ca. 29 september, og det stemmer saaledes godt med en fødsel 18 september og daarlig med et befruktende samleie 18 eller 25 januar, derimot meget godt med besvangrelse i begynnelsen av januar, hvad hun selv har opgitt paa Kvinneklinikken, og som er nevnt i fødselsmeldingen».
Efter dette finner jeg det unødvendig at avgjøre det tvilsomme spørsmaal 18 eller 25 januar, da ifølge erklæringen barnet ikke kan antas at være frukten av et samleie paa nogen av disse dager. Den av professoren nevnte - formentlig nærmest teoretiske - mulighet for en saa kort svangerskapstid finner jeg at maatte se bort fra. Dette saa meget mere som et samleie med nogen annen mann efter oplysningene om forholdet til Solli m.v. ikke synes utelukket - - -
W. G. Winsnes. Enevold Borch. J. Soldan.