Rt-1932-862

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1932-09-20
Publisert:	Rt-1932-862
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 31/2 s.a.
Parter:	Doktor Fritz J. Wiig (advokat Claussen) mot Otterøy kommune (advokat O. Klingenberg).
Forfatter:	Bade, Christiansen, Dahl, Larssen, Evensen, Bugge, Justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687)

Dommer Bade: Ved Namdal herredsretts dom av 7 juli 1930 blev Otterøy kommune frifunnet for saksøkeren doktor Fritz J. Wiigs tiltale. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.

Denne dom blev av doktor Wiig paaanket til Høiesterett, idet han fant at herredsrettens dom var uriktig naar den gikk ut fra, at ansvar efter lovboken 3-21-2 ikke her kunde faa anvendelse. Han har for Høiesterett nedlagt saadan paastand: «1. At herredsrettens dom underkjennes. 2. At Otterøy kommune tilpliktes at betale distriktslæge Fritz J. Wiig kr. 5.533,55 med 5 pct. renter fra 30 august 1928 til betaling skjer, samt 3. At Otterøy kommune tilpliktes at betale distriktslæge Fritz J. Wiig prinsipalt kr. 15.000, subsidiært: Erstatning efter rettens skjønn for tap i fremtidig inntekt paa grunn av nedsatt arbeidsevne som følge av blyforgiftning paadratt ved at det av kommunen utførte rørleggerarbeide i lægeboligen i Otterøy ikke var forsvarlig utført. 4. At Otterøy kommune tilpliktes at betale distriktslæge Fritz J. Wiig omkostninger for herredsrett og Høiesterett».

Motparten Otterøy kommune har nedlagt paastand paa stadfestelse av herredsrettens dom og tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett.

Angaaende det nærmere saksforhold henviser jeg til herredsrettens dom.

Der er fremlagt en del nye dokumenter for Høiesterett, hvoriblandt skal nevnes utskrift av bevisoptagelser ved Inderøy og Namdal herredsretter henholdsvis 15 oktober 1931 og 15 februar 1932 samt ved Trondheim byrett 31 mars 1932. Jeg skal senere komme tilbake til de forklaringer som ved disse er avgitt i den utstrekning jeg finner de harm interesse for sakens avgjørelse.

Side:863

Jeg kommer til samme resultat som herredsretten, men paa et annet grunnlag.

Det er paa det rene at doktor Wiig er blitt undersøkt av en rekke læger, som har funnet at han har vært blyforgiftet. Vekten av de avgitte erklæringer som bevis for blyforgiftning svekkes dog efter min mening ved en nærmere gjennemgaaelse av disse.

Den første lægeerklæring Wiig innhentet er fra doktor Øverland, Steinkjer. Den er av 13 juni 1928 og gaar ut paa at Wiig har vært under hans behandling siden 16 mai s.a. paa grunn av en blyforgiftning han har paadratt sig i sitt hjem. Ved bevisopmtagelsen ved Inderøy herredsrett 15 oktober 1931, saaledes over 3 aar efter avgivelsen av nevnte erklæring, har doktor Øverland som vidne forklart «at da dr. Wiig den 16 mai 1928 henvendte sig til vidnet, undersøkte vidnet hele hans organisme. Nogen spesiell undersøkelse av blodet foretok vidnet ikke. Vidnet trakk sin konklusjon paa grunnlag av de iakttagelser han hadde gjort og paa grunnlag av dr. Wiigs uttalelser. Hele sykdommens forløp tydet paa at der forelaa blyforgiftning, der manglet visstnok «blyrand», men blyforgiftning antas utvilsomt at kunne foreligge selv om man ikke konstaterer «blyrand». Wiigs meddelelse om drikkevannet i doktorboligen bidrog til at skaffe vidnet sikkerhet for hans antagelse. Vidnet mente sig ganske sikker i sin diagnose. Han fant utpreget uregelmessighet i hjerteaksjonen og konstaterte en bilyd ved hjertet. Han sluttet ogsaa derav at det var en blyforgiftning. Vidnet kan ikke erindre om han spurte Wiig, fra hvilken tid (hvor lenge) han mente sig paavirket av forgiftningen. Vidnet saa Wiig sommeren 1927. Han saa da godt ut og var i godt hold. Han virket absolutt ikke slapp og nervøs da. Der var en paatagelig forskjell paa hans utseende i 1927 og 1928. Vidnet blev ganske forskrekket da han fikk se ham igjen i 1928. Han var da aldeles graablek. Wiig hadde ikke tidligere virket hypokondrisk paa vidnet».

Som det vil fremgaa av doktor Øverlands forklaring har han ikke tatt nogen blodprøve av dr. Wiig likesom han heller ikke har angitt om der var til stede nogen av de særegne objektive tegn som man ellers har paa blyforgiftning. Den omstendighet at Wiig forekom vidnet at se daarlig ut i 1928 i motsetning til 1927, mener jeg ikke kan tillegges nogen betydning som bevis for at Wiig i 1928 er blitt blyforgiftet.

Den neste lægeerklæring dr. Wiig erholder er fra professor Sonne i Kjøbenhavn, hvilken erklæring er av 6 november 1928 og saalydende: «Hr. distriktslæge Fritz J. Wiig er paa grunn av blyforgiftning fremdeles arbeidsudyktig inntil 1 januar 1929». Ved bevisoptagelse ved Kjøbenhavns byrett den 12 februar 1930 har professor Sonne som vidne forklart, at han ved undersøkelsen av Wiig sommeren 1928 ikke fant typiske tegn paa blyforgiftning. Wiig angav de symptomer som han led av, og efter disse symptomer uttalte professor Sonne, «var der intet i veien for at hans tilstand var en følge av blyforgiftning». Professor Sonne undersøkte ikke ved hvert besøk Wiig, men gjorde det da han utstedte

Side:864

attesten av 6 november 1928. Wiig oplyste for vidnet at aarsaken til forgiftningen maatte være at det kom blymønje i vannrørene i hans bolig. Professor Sonne husker ikke om han undersøkte blodet Han baserte sin uttalelse i refererte erklæring paa grunnlag av de symptomer som Wiig gav oplysning om, idet vidnet tilføier at han stolte paa riktigheten av disse angivelser fra Wiig som jo selv var læge. Iøvrig mente professoren at han ved erklæringsutstedelsen hadde henholdt sig til de neurastheniske symptomer som Wiig hadde gitt oplysning om, nemlig at hans hjerte slo daarlig, at han følte sig daarlig til pass, at han ikke kunde ta sig sammen, etc.

Det fremgaar tydelig av dette vidneprov at professor Sonne har bygget sin uttalelse om blyforgiftning paa riktigheten av Wiigs egen fremstilling, idet han ikke fant objektive tegn paa blyforgiftning, hvilket professor Sonne sees gjentagne ganger at ha uttalt i sin forklaring.

Wiig har senere vært undersøkt av professor Poulsson, i hvis lærebok i farmakologi anføres at blyrand sjelden savnes ved blyforgiftning. Professor Poulsson har som vidne uttalt at blyrand ikke er et absolutt nødvendig symptom paa blyforgiftning, men professoren fant at totalbilledet talte for blyforgiftning, og han henpeker paa at Wiig var anemisk og efter sin egen beskrivelse hadde hatt anfall av blykolikk. Professor Poulsson henviser derhos til erklæmring fra professor Sonne i Kjøbenhavn, hvorefter der var paavist pukterte røde blodlegemer, likesom der var uregelmessig puls. I nærværende tilfelle fant han at der forelaa 2 objektive kjennetegn paa kronisk blyforgiftning, nemlig de punkterte røde blodlegemer og hjertelidelse. Professoren uttalte sluttelig: «Intet av de enkelte symptomer hjertelidelse og punkterte røde blodlegemer er i og for sig absolutt bevisende, men det er totalbilledet, hvorunder hører dr Wiigs oplysninger om kolikkanfall, som er det avgjørende».

Professor Poulsson har saaledes fremholdt som et objektivt kjennetegn paa at Wiig var blyforgiftet, at der var paavist punkterte røde blodlegemer. Men hertil skal bemerkes at det er helt ulegitimert at der er forefunnet punkterte røde blodlegemer hos Wiig. Der foreligger ikke i saken nogen oplysning fra professor Sonne derom, hvorimot Wiig selv har anført at professoren har funnet saadanne blodlegemer hos ham. Hvis dette hadde vært tilfellet vilde det efter min mening vært eiendommelig at professor Sonne da skulde ha uttalt at han ingen objektive tegn paa blyforgiftning fant, og herpaa synes professor Sonne efter sin vidneforklaring at være helt sikker. Jeg mener da, at man ingenlunde uten videre kan stole paa riktigheten av Wiigs egen forklaring i nevnte punkt, idet jeg i den forbindelse skal nevne at Wiig ogsaa har anført at doktor Øverland tok blodprøve av ham, hvilket efter Øverlands vidneforklaring ikke kan forholde sig saa. Der er heller intet annet bevis paa at Wiig har hatt blykolikk enn hans egen anførsel herom. Det blir efter min mening i virkelighet en kun tilbake av professor Poulssons erklæring angaaende Wiigs helbredstilstand det sikre symptom at Wiig er anemisk og har hjertelidelse.

Side:865

Dr. med. Koppangs erklæring gaar ut paa at Wiig har en hjertemuskellidelse som følge av blyforgiftning, men dr. Koppang sees at bygge sin konklusjon om at hjertelidelsen skyldes blyforgiftning paa Wiigs egen fremstilling og «den tidligere fastslaatte blyforgiftning». Dr. Koppang har saaledes i sistnevnte henseende feilaktig gaatt ut fra som en kjensgjerning at der forelaa blyforgiftning.

Hvad endelig angaar professor Klaus Hansens erklæring, saa sees han i sin uttalelse om at det er ganske utvilsomt at dr. Wiig har lidt av blyforgiftning, uttrykkelig at bygge paa de foreliggende lægeerklæringer som han har hatt anledning til at gjennemgaa. Hvis betydningen av de lægeerklæringer som professor Klaus Hansen baserer sin uttalelse paa, svikter, saa kan der heller ikke legges særlig vekt paa professor Hansens enklæring om blyforgiftning.

Hvad lægene vesentlig skjønnes at ha bygget paa sees at være Wiigs egen fremstilling, hvorfor det blir meget avgjørende i hvilken grad man kan stole paa samme. Wiig sier selv at han var frisk like til 10 februar 1928, da han følte sig daarlig. Det er imidlertid ved de nye bevisoptagelser fremkommet oplysningen som er egnet til mat svekke riktigheten av hans anførsel om at han var helt frisk da han i 1927 kom til lægeboligen i Otterøy kommune. Jeg skal av disse oplysninger hitsette følgende:

Den pike som har tjent hos ham i lægeboligen har forklart at Wiig helt fra han kom til Otterøy, pleiet at ligge lenge utover dagen, ofte helt til middag. Fru Wiig uttalte ogsaa, hevder piken, at han hadde hatt det slik bestandig. Allerede i februar 1928 mener vidnet, begynte Wiig at snakke om at han var blyforgiftet. Vidnet kunde dog ikke merke at vannet var anderledes i doktorgaarden enn andre steder. Det var ingen usmak paa vannet eller kaffen som var kokt av drikkevannet. Videre uttaler vidnet at hun aldri har vært daarlig, og sees vidnet derpaa at ha tilføiet følgende: «Fru Wiig var hellen ikke daarlig og trodde ikke noget paa blyforgiftningsaffæren. Hun uttalte i denne forbindelse at Wiig hadde vært nervøs før ogsaa». Wiig spurte ofte vidnet om han saa blek eller daarlig ut. Dette var særlig om morgenen. Vidnet kjenner til at Wiig efter jul 1927 tok bad, som han sa skulde virke avmagrende. Han sa at han blev saa tykk at han fikk ondt i hjertet. Videre har vidnet forklart at i den tid fru Wiig var i Oslo, laa Wiig ennu lenger utover dagen. Det hendte av og til at han fikk middag paa sengen.

Den dame som i 1927/28 var forstanderinne i officersmessen paa Steinkjer, hvor Wiig var militærlæge, har forklart at Wiig allerede i 1927 hadde det med at ligge til sengs hele formiddagen. Det hendte ogsaa at han kunde ligge til over middag. Hun fikk det inntrykk at det var noget som manglet ham allerede i 1927. Hans sendrektighet om morgenen tydet paa slapphet. Han var i det hele tatt litt av en særling, og det hendte sogar at han gikk til sengs midt paa dagen. Hun har dog oplyst at det var paatagelig at Wiig i 1928 var daarligere enn i 1927.

Side:866

Jeg skal ogsaa nevne at flere personer har anført at de allerede høsten 1927 la merke til at Wiig var anpusten. Videre skal jeg henvise til vidnet handelsmann Stenes prov. Stene har saaledes forklart at Wiig snakket til ham om blyforgiftning og tok frem bøker for at vise hvorledes symptomene paa denne forgiftning fremtraadte. Vidnet konsulerte Wiig for søvnløshet, og den annen gang vidnet var hos ham, uttalte Wiig at vidnet fremviste symptomer paa blyforgiftning. Av adskillig interesse finner jeg vidnets prov om at fru Wiig en dag i mai 1928, da det var tale om Wiigs angivelige blyforgittning, uttalte følgende: «Fritz (Wiig) var akkurat likedan mens vi var i Oslo. Han gikk og la sig da ogsaa, slik at flere patienter som kom paa kontoret, maatte gaa». Denne uttalelse har vidnet lagt sig paa minnet nettop fordi Wiig hadde snakket om, at hans sykdom skulde skrive sig fra drikkevannet paa doktorgaarden. Angaaende dette drikkevann har vidnet tilføiet at det er meget jernholdig. Det vil av den grunn legge sig et brunlig belegg paa vannkaraffer, mugger og i kasseroller.

Efter vidnet kirkesanger Ekkers forklaring har dr. Wiig allerede høsten 1927 snakket om at han drev avmagringskur. Det var i det hele vidnets inntrykk av Wiig at han var hypokonder.

Jeg skal ogsaa i saa henesende henpeke paa at dr. Wiig selv har forklart at han fra 1 juli 1927 fant det riktigst at ta en lengere røkepause.

De neurastheniske symptomer som Wiig efter professor Sonnes vidneforklaring har gitt oplysning om, kan ogsaa meget vel ha vært tilstede tidligere. Det er jo temmelig paafallende at en ung læge - Wiig var i 1927 kun 33 aar gammel - skulde ha det med at ligge lenge utover dagen. Fru Wiigs før refererte uttalelser til et par vidner om sin manns tilstand maa ogsaa tillegges betydning.

Jeg finner i det hele at man efter de fremkomne oplysninger maa se med nogen skepsis paa dr. Wiigs egen fremstilling av sin sykdom. Wiig sees visstnok vaaren 1927 at være blitt undersøkt av en læge i anledning av sin inntreden i lægenes sykekasse, uten at der dengang kunde paavises nogen organisk lidelse, men Wiig kan jo allikevel dengang ha vært noget nervøs, og det er heller ikke oplyst om han da blev gjenstand for en særlig inngaaende undersøkelse.

Da de foreliggende lægeerklæringer om Wiigs blyforgiftning maa sies for en stor del at bygge paa Wiigs egen fremsfilling, synes jeg ikke man kan legge avgjørende vekt paa dem som bevis for at han har vært syk som følge av blyforgiftning. Saavidt sees er blodprøver ikke tatt av nogen av de sakkyndige læger, likesom der heller ikke ellers er konstatert symptomer som nødvendigvis eller med stor sikkerhet maa føre til den slutning at blyforgiftning har funnet sted. Den hjertelidelse som Wiig skal ha hatt, kan skrive sig fra helt annen aarsak enn blyforgiftning.

Jeg finner saa meget mindre grunn til at legge avgjørende vekt paa heromhandlede lægeerklæringer som det forekommer mig ganske paafallende at de to andre personer som har bodd i samme hus som Wiig, ikke har vært daarlige, saaledes hverken fru Wiig eller deres tjenestepike.

Side:867

Wiig har visstnok hevdet at ogsaa hans frue har hatt symptomer paa blyforgiftning, men dette er bestemt bestridt av saksøkte, og da hun tross provokasjon hverken er avbørt eller har avgitt erklæring herom, maa jeg med saksøkte gaa ut fra at hun intet har feilet, hvilket ogsaa piken har provet.

Jeg er efter det foreliggende blitt staaende ved ikke at kunne anse tilstrekkelig bevis ført for at Wiig har vært syk som følge av blyforgiftning, idet jeg alene tør si at der er en mulighet til stede for at saa har vært tilfellet. Og da Wiig har bevisbyrden, finner jeg at kommunen maa bli at frifinne. Det blir efter dette mitt resultat unødvendig at inngaa paa kommunens øvrige innsigelser overfor Wiigs krav.

Jeg vil efter dette stemme for stadfestelse av herredsrettens dom. Saksomkostninger for Høiesterett finner jeg bør tilsvares av dr. Wiig.

Dom:

Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler doktor Fritz J. Wiig til Otterøy kommune kr. 1.200. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av dommen.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Dahl: Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere voterende. Med herredsretten anser jeg det tilstrekkelig godtgjort, at Wiigs sykdom maa antas at hitrøre fra blyforgiftning og jeg kan forsaavidt i alt vesentlig tiltre hvad herredsretten herom har anført.

Det er paa det rene at han i anledning av denne sykdom har vært undersøkt av 4 læger, doktor Øverland, professor Sonne, dr. med. Koppang og professor Poulsson, som samtlige paa grunnlag av de ved undersøkelsene konstaterte symptomer sammenholdt med patientens egen forklaring har stillet diagnosen blyforgiftning. Denne diagnose er ogsaa efter gjennemgaaelse av de foreliggende dokumenter tiltraadt av professor Klaus Hansen. Jeg bemerker i denne forbindelse at professorene Sonne, Poulsson og Hansen av retten var opnevnt som sakkyndige, og det forekommer mig at der maa sterke grunner til for at retten skal tilsidesette de sakkyndiges skjønn over sykdomsaarsaken. Det er visstnok saa at lægene foruten paa sin personlige undersøkelse av patienten tillike har bygget paa dennes forklaring om sin sykdoms symptomer, men jeg kan ikke finne tilstrekkelig grunn til at tilsidesette denne forklaring som ogsaa lægene har ment at maatte bygge paa, idet de har funnet den stemmende med sine iakttagelser. Der foreligger i saken intet som berettiger til at forutsette at Wiig paa nogen maate har simulert, og jeg legger vekt paa at herredsretten efter personlig avhørelse av Wiig ikke har funnet grunn til at betvile riktigheten av de oplysninger han har gitt om de av professor Sonne anstillede undersøkelser. Jeg kan ikke finne tilstrekkelig grunn til forsaavidt at fravike herredsrettens bevisbedømmelse.

Side:868

Jeg mener ogsaa at antagelsen om blyforgiftning bestyrkes ved at der ved den kjemiske undersøkelse av de i slutten av mai 1928 uttatte prøver av drikkevannet blev funnet en særdeles betydelig mengde bly i vannet.

Under enhver omstendighet finner jeg at der ved de overensstemmende lægeerklæringer er tilveiebragt et saa sterkt sannsynlighetsbevis for at den hos Wiig paaviste organiske lidelse skriver sig fra blyforgiftning, at det maa paahvile motparten at godtgjøre eller ialfall sannsynliggjøre en annen antagelig sykdomsaarsak.

Det er imidlertid saavidt jeg har kunnet se ikke fremkommet noget av betydning, som kan tyde paa en annen rimelig forklaring

til sykdommen. Jeg maa i denne forbindelse legge en vesentlig vekt paa at Wiig kort tid før sin flytning til distriktslægeboligen ved foretagen lægeundersøkelse blev funnet at være frisk og ikke lidende av nogen organisk feil. Jeg henviser herom til den av førstvoterende refererte erklæring fra doktor Lie og finner ingen grunn til at betvile, at den av ham foretatte undersøkelse har vært saa inngaaende og er foretatt med den omhyggelighet som var paakrevet og vanlig utvises naar det gjelder en paa sykeforsikring beregnet lægeundersøkelse. Jeg nevner spesielt at doktor Lie ved senere bevisoptagelse hvorunder han vedtok sin erklæring som vidneforklaring, har oplyst at han ogsaa undersøkte Wiigs hjerteaksjon og ikke da kunde paavise nogen uregelmessighet ved puls eller hjerteaksjon. Doktor Lies uttalelse om dr. Wiigs tidligere helbredstilstand stemmer ogsaa ganske med den av førstvoterende citerte vidneforklaring fra doktor Øverland. De av førstvoterende refererte uttalelser fra flere ganske usakkyndige personer om doktorens tidligere helbredstilstand kan efter min mening ikke komme i betraktning overfor lægenes bestemte erklæringer om at han vaaren 1927 var frisk.

Jeg finner ogsaa grunn til at nevne at den major der fungerte som rekruttskoleforstander paa Steinkjer 1927 i en for Høiesterett dokumentert skrivelse har uttalt at Wiig saavidt ham bekjent utførte sin tjeneste som avdelingslæge i rekruttskolen dette aar tilfredsstillende og ikke paa majoren gav inntrykk av at være blek eller se slapp ut.

Idet jeg saaledes med herredsretten legger til grunn at der foreligger den nødvendige aarsakssammenheng mellem Wiigs sykdom og det i distriktslægeboligens drikke- og husholdningsvann paaviste bly, er jeg videre enig med herredsretten i at blyforgiftningen maa antas at være foraarsaket ved at mønje er ført inn i vannet, og at denne innføring av mønje skyldes uaktsomhet fra Gerhard Skomsvold og Oluf Øien ved en efter min opfatning ganske uforsvarlig anvendelse av mønje under innstallasjonen av det under saken omhandlede varmtvannsanlegg. Hvad disse spørsmaal angaar finner jeg det for min del tilstrekkelig at henvise til herredsrettens begrunnelse.

I motsetning til herredsretten antar jeg dernest, at Otterøy kommune maa ansees ansvarlig for den av Skomsvold og Øien under det paagjeldende arbeide utviste uaktsomhet. Det er efter

Side:869

oplysningene i saken paa det rene at arbeidet ikke var bortsatt til nogen entreprenør. Det blev utført for kommunens regning under ledelse av en kommunal tilsynsnevnd ved 2 av denne antatte, i rørleggerarbeide temmelig ukyndige arbeidere. Under disse omstendigheter mener jeg at forholdet mellem arbeiderne og kommunen maa karakteriseres som et underordningsforhold av samme art som det der bestaar mellem husbond og tjener, og at N.L. 3-21-2 derfor maa komme til anvendelse paa forholdet.

Det blir derfor mitt resultat, at kommunen maa være ansvarlig og yde erstatning for den skade og det tap som maatte finnes at være en følge av den ham paaførte blyforgiftning. Da det efter konferansen er mig bekjent at denne min mening ikke deles av rettens flertall, finner jeg ikke grunn til at uttale mig nærmere om størrelsen av den erstatning som efter mitt syn paa saken maatte bli at tilkjenne dr. Wiig. Jeg former derfor heller ingen konklusjon.

Dommer Larssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Evensen og ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Bugge: Likesaa.

Justitiarius Berg: Jeg er enig med herr dommer Dahl.

Av herredsrettens dom:

- - - Efter det under saken oplyste er det paa det rene, at saksøkeren i 1927 blev utnevnt til distriktslæge i Fosnes, at han tiltraadte denne stilling i oktober 1927, og at han tok bopel i den til bruk for distriktslægen paa gaarden Foslandsosen i Otterøy opførte lægebolig. Denne eies i fellesskap av Otterøy og Fosnes, de kommuner, som utgjør Fosnes lægedistrikt. Administrasjonen av doktorgaarden besørges av Otterøy kommune ved en tilsynsnevnd paa 2 medlemmer. - - -

Nevnden iverksatte de nødvendige reparasjonsarbeider, derunder ogsaa en utbedring av badet ved installasjon av et varmtvannsanlegg. Dette arbeide blev overdratt til arbeiderne Gerhard Skomsvold og Oluf Øien. Det er ogsaa paa det rene at disse som tettningsmiddel ved sammenføining av rørdeler anvendte mønje. - - -

Retten skal bemerke: - - -

Ad 1: Har saksøkeren vært blyforgiftet?

Herom foreligger der sakkyndige uttalelser fra praktiserende læge i Steinkjer, Øverland, som vaaren 1928 2 eller 3 ganger undersøkte saksøkeren. Paa grunnlag av sine undersøkelser og under hensyntagen til de av saksøkeren gitte oplysninger kom dr. Øverland til det resultat at saksøkerens sykelige tilstand skyldtes blyforgiftning. De til verifisering av diagnosen nødvendige blodprøver hadde dr. Øverland ikke anledning til at foreta. Sommeren 1928 blev saksøkeren flere ganger undersøkt av professor dr. med. Sonne, Kjøbenhavn, likesaa høsten samme aar. Om denne undersøkelse har professoren avgitt forklaring under en bevisoptagelse i Kjøbenhavn den 12 februar iaar. Professor Sonne fant ikke hos saksøkeren typiske tegn paa blyforgiftning. Efter de oplysninger saksøkeren gav om de symptomer han led av, var det imidlertid efter professorens opfatning intet i veien for at hans - saksøkerens - tilstand var en følge av blyforgiftning.

Side:870

Professoren har oplyst at han undersøkte saksøkerens hjerte. Derimot kunde han ikke, da han avgav forklaring i retten huske om han ogsaa undersøkte blodet. Han har ikke ført journal av sine undersøkelser av saksøkeren. Om de av professor Sonne foretatte undersøkelser har saksøkeren oplyst, at han - professor Sonne - tok blodprøve av saksøkeren d.v.s. foretok en undersøkelse av de røde blodlegemer. Herunder konstatertes prikker, som er særeget for blyforgiftning. Efter hvad saksøkeren har forklart var professor Sonnes undersøkelse inngaaende. Under saken har saksøkeren irettelagt et av professor Sonne den 11 juli 1928 i forbindelse med undersøkelsene optatt elektrokardiogram. Retten finner ikke grunn til at betvile riktigheten av de oplysninger saksøkeren har gitt om de av professor Sonne anstillede undersøkelser. Sommeren 1929 blev saksøkeren undersøkt av overlæge dr. med. Nils B. Koppang. Denne har som opnevnt sakkyndig konkludert med at uttale «at herr Wiigs sykehistorie, den tidligere fastslaatte blyforgiftning samt resultatet av mine undersøkelser gjør diagnosen: «Myodegeneratio cordis som følge av blyforgiftning» helt berettiget». Den i konklusjonen omhandlede «tidligere fastslaatte blyforgiftning» antas at sikte til den av professor Sonne iverksatte blodundersøkelse, og det resultat han ved denne kom til. I tilknytning til overlæge Koppangs undersøkelse har saksøkeren oplyst at der i forbindelse med undersøkelsen gjennem overlæge Carl Müller, Ullevaal, blev foranstaltet optatt et elektrokardiogram. Ogsaa dette er irettelagt under saken. Professor dr. med. Poul Edvard Poulsson har i juli 1929 undersøkt saksøkeren og har stillet diagnosen: Blyforgiftning. Professoren har som sakkyndig under saken uttalt, at dr. Wiig ved undersøkelsen viste sig at mangle «blyrand». Han fastholder allikevel sin diagnose, idet blyrand ikke er noget absolutt nødvendig symptom paa blyforgiftning. Der foreligger ialfall to objektive kjennetegn paa blyforgiftning, punkterte røde blodlegemer og hjertelidelse. Den sakkyndige mener derfor at saksøkeren, da undersøkelsen fant sted, utvilsomt led av kronisk blyforgiftning. Han frembød flere av de klassiske symptomer herpaa. Professor dr. med. Klaus Hansen, Oslo, har som opnevnt sakkyndig, efter at ha hatt anledning til at se de av andre læger paa grunnlag av disses undersøkelser avgitte erklæringer, uttalt, at han anser det utvilsomt at dr. Wiig har lidt av blyforgiftning.

Under henvisning til de foreliggende foran omhandlede uttalelser, finner retten tilstrekkelig bevis ført for, at saksøkeren i 1928 og i 1929 i alfall i en større del av sistnevnte aar har vært syk som følge av blyforgiftning.

Ad 2: Er forgiftningen foraarsaket ved at mønje er blitt innført i distriktslægeboligens husholdnings- og drikkevann?

Vannet i distriktslægeboligen har flere ganger vært undersøkt. Den 28 mai - annen pinsedag - 1928 blev der av ingeniør Aage Hagerup - - - tatt vannprøver i nærvær av rørlegger Grønnesby. - - - Det er paa det rene at en av prøvene var av drikkevannet, kfr. skrivelse av 9 juni 1928 til saksøkeren fra Statens landbrukskjemiske kontrollstasjon, Trondheim. De tatte prøver blev innsendt til denne kontrollstasjon, hvor de blev undersøkt. En prøve merket «Drikkevann fra doktorgaarden i Fosnes» viste sig at inneholde 0.0284 gr. bly pr. liter. En prøve, merket «fra varmtvannsbeholder, doktorgaarden i Fosnes», inneholdt 0.0206 gr. bly pr. liter.

Side:871

Den 16. juli 1928 lot Fosnes formannskap ta prøver av vannet i distriktslægeboligens brønn, fra kran i kjøkkenet og fra kran i badet Den 7 januar 1929 tok lensmannen i Fosnes vannprøve fra kjøkkenet i lægeboligen og fra lægeboligens brønn.

Samtlige disse prøver blev innsendt til L. Schmelcks kemiske bureau, Oslo, hvor de blev undersøkt. Resultatene av undersøkelsene foreligger i analyser fra byraaet samt i skrivelse fra dette av 4 august 1928 og 15 januar 1929. Ingen av prøvene inneholdt bly. Derimot fantes der i prøvene, tappet fra kraner, adskillig zinksalter. - - -

Sammenstilles de foreliggende analyser blir resultatet at prøvene av 28 mai 1928 inneholdt en ikke ubetydelig mengde bly. I de øvrige prøver er bly ikke paavist.

Bestyreren av Statens landbrukskjemiske kontrollstasjon i Trondheim, dr. E. Solberg, har som vidne forklart - - - at bly bevirker kronisk forgiftning i ganske smaa mengder, bare nogen faa milligram pr. dag.

Den mengde bly, som forefantes i prøvene av 28 mai 1928 antas derfor at ha vært tilstrekkelig til at kunne fremkalle en kronisk forgiftning.

- - - Det finnes godtgjort at mønje under rørdelenes sammenføining i adskillig utstrekning er smurt temmelig tykt paa, saavel paa utvendig som paa innvendige gjenger. Dette har medført at mønje under sammenføiningen (sammenskruingen) av rørdelene delvis ialfall er blitt presset inn i selve rørene. Sammenføiningsstedene og delvis rørenes indre har derved faatt et temmelig betydelig mønjebelegg.

Det er paa det rene, at angjeldende rørdeler hører til det av Skomsvold og Øien utførte nyoplegg. Dette begynner ved gulvet i gangen i husets annen etasje. Herfra og til varmtvannsbeholderen paa kvisten er der efter de foreliggende oplysninger minst 10 skjøter. Paa gangen i annen etasje er der tappekran. Vannet i ledningen helt fra varmtvannsbeholderen og til kjøkkenet har vært utsatt for at forurenses av mønje. - - -

At der virkelig har foregaatt en delvis opløsning av mønjebelegget i rørskjøtene og ellers i ledningene, finner retten tilstrekkelig godtgjort ved de foreliggende oplysninger om, at der paa doktorgaarden i vannkaraffer og andre vannbeholdere er iakttatt smaa røde partikler, som efter hvad retten finner godtgjort, maa antas at ha vært smaa mønjedeler. I denne forbindelse skal fremheves, at ingeniør Hagerup som vidne har iakttatt, at hans inntrykk, dengang vannprøvene blev tatt av ham var at mønjen ennu ikke var stivnet til en fast masse. Dette forhold godtgjør paa den ene side at mønjen har vært paasmurt usedvanlig tykt. Paa den annen side kan det forklare, at der fra massen lettere har kunnet utskilles smaadeler. - - -

- - - Fra det nye anlegg blev ferdig og til saksøkeren efter hans egen opgave blev syk hengikk vel halvannen maaned d.v.s. efter rettens opfatning tilstrekkelig tid til utvikling av en kronisk blyforgiftning. Doktor Øverland har derom uttalt, at en saadan utvikling antas at ville ta ikke under 1 maaned. Professor Poulsson har erklært, at nogen minstetid vil vanskelig kunne settes. Utviklingen vil bl.a. bero paa dosenes størrelse.

Efter det anførte blir det rettens resultat, at den blyforgiftning, hvorav saksøkeren har lidt, maa antas forvoldt ved at mønje gjennem Gerhard Skomsvolds og Oluf Øiens anvendelse av dette stoff som tettningsmiddel, er blitt ført inn i vannledningen i doktorgaarden og derved inn i det av

Side:872

saksøkeren og hans husstand benyttede drikkevann og husholdningsvann.

- - - Som foran anført finner retten det ved de forhaandenværende bevisligheter godtgjort, at Skomsvold og Øien under bruken av mønje som tettningsmiddel har smurt den saa tykt paa rørenes saavel utvendige som innvendige gjenger, at den under sammenføiningen (sammenskruingen) av rørene er blitt presset inn i disse og har lagt sig som et belegg paa deler av rørenes innside. En saa rikelig bruk av mønje var ufornøden og kan heller ikke med riktighet betegnes som vanlig. Bruken maa, antar retten, karakteriseres som skjødesløs. Hertil kommer at Oluf Øien tidligere ikke hadde deltatt i rørleggerarbeide. Derom var Skomsvold vitende. Han burde derfor til enhver tid ført innseende med hvorledes Øien utførte sin del av arbeidet. Efter hvad Skomsvold som vidne under hovedforhandlingen har forklart, har han ikke tatt det saa nøie med kontrollen av Øien.

Efter de saaledes foreliggende oplysninger antar retten det er grunn til at fastslaa, at der fra Skomsvolds og Øiens side er vist uaktsomhet under deres bruk av mønje som tettningsmiddel under deres installasjon av varmtvannsanlegget i Fosnes distriktslægebolig. Anvendelsen av mønje som tettningsmiddel finnes derimot ikke i og for sig at kunne karakteriseres som uaktsom. Det er paa det rene at saadan anvendelse tidligere har vært sedvanlig i byene og tillike at dette fremdeles er tilfelle paa landet Det er videre paa det rene at der intet, hverken almindelig eller totalt forbud er mot en saadan anvendelse. Naar i byene mønje er gaatt av bruk som tettningsmiddel, er grunnen ikke at søke i mønjens farlighet Grunnen er derimot den, at et annet hensiktsmessigere tettningsmiddel har funnet anvendelse. At utviklingen paa dette som paa mange andre omraader paa landet foregaar langsommere, kan ikke tillegges den enkelte utøver av faget som en feil.

Ad 4: Bør saksøkte Otterøy kommune ansees ansvarlig for Skomsvolds og Øiens anvendelse av mønje?

Et saadant ansvar kan ikke antas, med mindre N.L. 3-21-2 finnes anvendelig i det foreliggende tilfelle, eller medmindre der fra saksøktes side er utvist culpa in eligendo. - - -

I det foreliggende tilfelle handles det om utførelsen av et arbeide som krever en spesiell kyndighet. Det maa derfor ansees utelukket i og for sig og ogsaa liggende utenfor arbeidsgiveres og arbeideres forutsetning, at saksøkte Otterøy gjennem sine usakkyndige organer, herredsstyre, formannskap eller tilsynsnevnd skulde kunne gripe inn med paalegg om arbeidets fagmessige utførelse. Herav følger, at et underordningsforhold som mellem husbond og tjener ikke kan erkjennes at foreligge. Retten henviser i denne forbindelse ogsaa til Rt-1898-529 flg., særlig side 536. N.L. 3-21-2 finnes derfor ikke anvendelig paa forholdet.

Angaaende spørsmaalet om, hvorvidt der fra saksøktes side er vist culpa in eligendo bemerkes: Det er paa det rene, at hverken Skomsvold eller Øien er autoriserte rørleggere, og at de heller ikke har gjennemgaatt en fagmessig utdannelse, som skulde berettige dem til at erholde næringsbrev som rørleggere. Saadant næringsbrev er imidlertid ikke nødvendig for paa landet at kunne utøve rørleggervirksomhet. Det kan derfor ikke ansees som nogen feil i og for sig at tilsynsnevnden antok Skomsvold og Øien til at foreta fornøden utbedring av badet i Fosnes distriktslægebolig.

Side:873

Feil kan først ansees begaatt hvis Skomsvold og Øien begge var ukyndige som rørleggere. - - - Skomsvold var i besiddelse av saadan kyndighet og erfaring, at det var fullt forsvarlig at anta denne til at utføre arbeidet ved utbedringen av badet i doktorgaarden, et arbeide som iøvrig ikke efter de foreliggende oplysninger kan antas at ha vært særlig vanskelig som rørleggerarbeide betraktet. - - - For Øiens vedkommende er det paa det rene at han ikke hadde nogen spesiell kyndighet eller erfaring som rørlegger. Paa den annen side finnes det godtgjort at han i sin almindelighet var en dyktig arbeider.

Efter rettens opfatning vilde det vært uforsvarlig, om det tittnevnte arbeide med utbedringen av badet i doktorgaarden var blitt overdratt til Øien alene. Det samme kan derimot ikke med føie sies om, at han blev antatt til at delta i dette arbeide sammen med Skomsvold, naar denne, hvad jo under de foreliggende omstendigheter maatte være aapenbart saavel for Øien som for Skomsvold, skulde ha ledelsen av arbeidet. Det blir derfor rettens resultat at det ikke kan legges saksøkte Otterøy kommune tillast som noget uforsvarlig, at arbeidet blev overdratt Skomsvold og Øien. - - -

Under henvisning til hvad den foran har fremholdt, blir det rettens endelige resultat, at saksøkte Otterøy kommune maa bli at frifinne. - - -