Rt-1933-255
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1933-02-28 |
| Publisert: | Rt-1933-255 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 53/1 s.a. |
| Parter: | Eierne av St. Halvards gate nr. 25, 25 A og 25 C i Oslo, fru Unni Pettersen m.fl. (advokat Per Norgren) mot Oslo kommune (advokat A. Skjelderup). |
| Forfatter: | Bade, Larssen, Alten, Bonnevie, Aars, Borch, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §15, §329, §358, §384, §9, Skjønnsprosessloven (1917), Bygningsloven (1924), Bygningsloven for Kristiania (1899), Domstolloven (1915) §2, §1, §383, Skjønnsprosessloven (1917) §1, §22, §48, §49, Bygningsloven (1924) §55 |
I september 1929 innsendte Oslo kommune begjæring til Oslo skjønnskommisjon om forsøkstakst med repartisjonsskjønn over
Side:256
eiendommene St. Halvards gate nr. 23 til 31 B i anledning av St. Halvards gates utvidelse paa sydsiden mellem nr. 8 og 28 F.
Saken begynte paa aastedet 5 oktober 1929, hvor partene av skjønnskommisjonen fikk beskjed om at innsende sine bemerkninger i skriftlig form. Derefter blev der vekslet skriftlige innlegg mel lem kommunen og vedkommende grunneiere. Herunder blev reist spørsmaal om hvorvidt de av Oslo kommune for St. Halvards gate nr. 23-31 B vedtatte byggeregler var lovlige. Efter disse var det for «et strøk» langs St. Halvards gates sydside mellem nr. 31 B og Dyvekes vei truffet bestemmelse om at bygningene skulde legges efter en byggelinje 5 meter fra gatelinjen, samt at der kun maatte anordnes helt frittliggende bygninger med fasademessig utstyr til alle sider.
Fra eieren av St. Halvards gate nr. 25, 25 B og 25 C blev gjort gjeldende, at disse byggeregler var uten hjemmel i bygningsloven av 26 mai 1899 nr. 5, fordi det omraade som omfattedes av disse regler ikke kunde betraktes som noget «strøk», likesom byggelinjen heller ikke kunde sies at være paalagt for nogen «avsluttet del» av en gate. Nevnte eier hevdet derfor, at skjønnskommisjonen ved fastsettelsen av erstatningens størrelse for den grunn som ønskedes ekspropriert maatte se bort fra disse byggeregler, som i høi grad forringet grunnens verdi.
Tvistespørsmaalet om de nevnte byggereglers lovlighet blev begjært behandlet i søksmaals former. Dette blev avslaatt av kommisjonen, da en saadan behandlingsmaate efter tvistens art ikke ansaaes hensiktsmessig, hvorfor spørsmaalet om byggereglenes lovlighet blev henvist til fortsatt behandling i skriftlige innlegg.
Den 15 april 1931 avgav kommisjonen sitt skjønn. I premissene for dette uttaler kommisjonen følgende: «Da skjønnskommisjonen savner kompetanse til at avgjøre om eieren ved bebyggelse av sine eiendommer kan sette sig ut over de vedtatte byggeregler, og det er paa det rene at disse er vedtatt paa formelt lovlig maate, antas kommisjonen, saa lenge byggereglene ikke er ophevet eller kjent ulovlige av kompetent domstol, ved sitt skjønn at maatte gaa ut fra at eieren er bunden av byggereglene».
Skjønnet, som var enstemmig, gikk ut paa fastsettelse av erstatning til eieren av St. Halvards gate nr. 25, 25 B og 25 C av kr. 22 pr. m2, hvorefter han vilde tilkomme henholdsvis kr. 2.391,40, kr. 1.555,40 og kr. 1.542,20. Samtidig fastsattes repartisjonsplikt for vedkommende gaarder, likesom kommunen tilpliktedes at betale nevnte eier kr. 400 i saksomkostninger.
Arvingene efter nevnte eier, fruene Unni Pettersen, Eugenie Guldahl, Agnes Aubert, Sigrid Lund, Dagny Lehne, Lily Eriksen, frk. Valborg Weng og herr Henry Weng, har paaanket skjønnet til Høiesterett baade paa grunn av feil ved saksbehandlingen og rettsanvendelsen.
De ankende parter har nedlagt saadan paastand: «1. At Oslo skjønnskommisjons skjønn av 15 april 1931 underkjennes forsaavidt angaar St. Halvards gate 25, 25 B og 25 C. 2. At saken hjemvises til ny behandling i skjønnskommisjonen, hvor saken blir at behandle muntlig og i søksmaals former, og i det skjønnskommisjonen ved
Side:257
sakens fornyede avgjørelse plikter at taksere St. Halvards gate 25, 25 B og 25 C uten paahefte av nogen byggeregler». De ankende har derhos paastaatt sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.
Motparten, Oslo kommune har nedlagt saadan paastand: «At skjønnskommisjonens avgjørelse stadfestes og at de ankende in solidum tilsvarer kommunen omkostninger for Høiesterett».
Angaaende spørsmaalet om saken gjelder summa appellabilis, har de ankende henvist til, at hvis byggereglene qu. finnes at være ulovlige som av dem paastaatt, er grunnen i St. Halvards gate meget verdifull, og den av kommisjonen satte erstatning vil da være over 5.000 kroner for lav. Efter tvistemaalslovens §358, siste ledd, jfr. §9 og §15, §1ste ledd, finner Høiesterett at kunne legge dette tiÅ grunn, hvorefter saken saaledes gjelder summa appellabilis.
Hvad saksbehandlingen angaar ankes der over at saken ikke har vært gjenstand for muntlig behandling, hvilket de ankende mener har hatt innflytelse paa skjønnsresultatet, idet det hevdes at de spesielle momenter som foreligger for de enkelte eiendommer ved muntlig behandling for den samlede skjønnsrett vil tillegges en ganske annen vekt enn ved skriftlig behandling. Det er ogsaa oplyst at skjønnskommisjonen i Oslo lar alle saker behandle skriftlig.
Oslo kommune har fra sin side anført, at da der i skjønnslovens 1ste kapitel kun handles om skjønn som styres av dommer eller lensmann, forefinnes i virkeligheten ingen regler for Oslo skjønnskommisjons behandling i ekspropriasjonssaker om samme skal være muntlig eller skriftlig hvor for det maa bli kommisjonens egen sak at bestemme behandlingsmaaten.
Høiesterett skal dertil bemerke: Med uttrykket «skjønn som styres av en dommer» tar skjønnslovens §1 sikte paa de rettslige skjønn (jfr. Ot. prp. nr. 38/1911 side 21) og rettslige skjønn er ogsaa skjønn av bygningslovens skjønnskommisjoner, som efter domstollovens §2 er virkelige domstoler. Henvisningen i bygningslovens §55 omfatter derfor ogsaa skjønnslovens 1ste kapitel og dermed lovens §22, hvorefter reglene om hovedforhandlinger i tvistemaal ogsaa skal gjelde for rettslige skjønn. Det er derfor en feil at skjønnskommisjonen i strid med reglene i tvistemaalslovens §329 har behandlet denne sak skriftlig.
Høiesterett finner at denne feil er saa vesentlig, at skjønnskommisjonens kjennelse som følge herav maa bli at opheve og saken at hjemvises til ny behandling. Det er visstnok saa at skriftlig behandling av en sak i strid med lovens regler om muntlighet ikke er med tatt blandt de i tvistemaalslovens §384 opregnede feil som ubetinget skal tillegges virkning, men en saadan feil maa likestilles med disse. Den muntlige saksbehandling er efter vaare processregler, hvor ikke loven selv har truffet annen bestemmelse, en saa ufravikelig grunnsetning, at skriftlig behandling av en sak maa ansees som en absolutt feil, jfr. §383, 2net ledd, og Skeie: Den Norske Civilprocess, 1ste bind side 154.
Derimot kan man ikke ta til følge paastanden om, at tvisten om byggereglenes lovlighet skal bli at behandle i søksmaals former,
Side:258
allerede av den grunn at det efter skjønnslovens §49 er en betingelse herfor, at retten gir samtykke hertil, hvilket her ikke har vært tilfelle.
Videre er der anket over at skjønnskommisjonen ikke har løst spørsmaalet om byggereglenes lovlighet, da den dertil har ansett sig inkompetent. Tvisten i saa henseende gjelder en forutsetning for fastsettelsen av erstatningen. Det er unødvendig i den anledning at komme inn paa, om en saadan tvist er av den art, kfr. skjønnslovens §48, at der kunde forlanges avgjørelse av den forut for skjønnet ved kjennelse. Skjønnskommisjonen vil ialfall ha prejudicielt at ta stilling til det nevnte spørsmaal i sine skjønnsgrunner, naar spørsmaalet som i foreliggende tilfelle er av betydning ved fastsettelsen av erstatningsbeløpets størrelse, se Rt-1917-129, særlig justitiarius Thinns votum side 132. Da skjønnskommisjonen har erklært sig inkompetent til at treffe nogen avgjørelse i heromhandlede spørsmaal, maa skjønnet ogsaa av den grunn bli at opheve.
Efter dette resultat finner man ikke grunn til her at inngaa paa anken over rettsanvendelsen.
Saksomkostningene for Høiesterett finnes Oslo kommune at burde tilsvare.
Slutning:
Oslo skjønnskommisjons skjønn av 15 april 1931 opheves, forsaavidt angaar St. Halvards gate 25, 25 B og 25 C. Saken hjemvises til ny behandling i skjønnskommisjonen. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Oslo kommune til Unni Pettersen, Eugenie Guldahl, Agnes Aubert, Sigrid Lund, Dagny Lehne, Lily Eriksen, Valborg Weng og Henry Weng kr. 600. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts kjennelse.