Rt-1933-649
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1933-06-02 |
| Publisert: | Rt-1933-649 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 180/1 s.a. |
| Parter: | Finn Hiorth Østbye mot Jugendamt Woldegk på vegne av Meta Pförtners barn Lore Anna Lisa Pförtner (advokat A. Støylen). |
| Forfatter: | Alten, Aars, Dahl, Lie, Bonnevie, Broch, Berg |
| Lovhenvisninger: | Uektebarnloven (1915), Tvistemålsloven (1915) |
Saken er anlagt som almindelig tvistemaalssak av Jugendamt Woldegk i Mecklenburg paa vegne av Meta Pførtners barn Lore Anna Lisa Pførtner mot Finn Hiorth Østbye til fastsettelse av hans plikt til at betale underholdningsbidrag og til inntale av de i Tyskland fastsatte og forfalne bidrag, efterat Oslo byrett ved dom av 20 november 1929 hadde frifunnet saksøkte for paastand om farskap og avvist bidragskravet paa grunn av manglende forliksmegling. En fornyet avvisningspaastand blev forkastet av Oslo byrett ved kjennelse av 13 mai 1930, og saksøkte blev ved dom av 16 s. m. kjent bidragspliktig og paalagt at betale forfalne bidrag med 740 riksmark, i denne myntsort eller i norske penger efter kurs paa betalingsdaen, med 4 pct. aarlig rente fra 30 januar 1930 til betaling skjer, og i saksomkostninger 55 kroner samt den for saksøkeren opnevnte sakførers salær.
Side:650
Finn Hiorth Østbye paaanket dommen og den forutgaaende kjennelse til Oslo overrett, som den 13 desember 1930 avsa saadan dom: «Oslo byretts kjennelse av 13 mai 1930 stadfestes. Oslo byretts dom av 16 mai 1930 stadfestes forsaavidt angaar bidragsplikt og saksomkostninger. Finn Hiorth Østbye skal betale til Jugendamt in Woldegk ved A. Sass paa vegne av Meta Pførtner og hennes barn Lore Anna Lisa Pførtner 860 tyske Reichsmark, enten i denne myntsort eller i norsk mynt efter kurs paa betalingsdagen, med 4 av hundre i aarlig rente av Rm. 740 fra 30 januar 1930 og av de senere bidrag fra deres forfallsdager, samt til statskassen det beløp, hvortil den opnevnte sakførers salær endelig fastsettes».
Med tillatelse av Kjæremaaslsutvalget har Østbye derefter erklært anke til Høiesterett med samme begrunnelse som for overretten og nedlagt paastand om frifinnelse og tilkjennelse av erstatning hos det offentlige for direkte utgifter ved anken.
For motparten, som ogsaa for Høiesterett har fri sakførsel, er der nedlagt paastand om stadfestelse av overrettens dom forsaavidt angaar bidragsplikt og saksomkostninger, om betaling av de til og med oktober 1932 forfalne bidrag 1320 riksmark med 4 pct. rente av 740 mark fra 30 januar 1930 og senere fra bidragenes forfall, samt om erstatning til det offentlige for saksomkostninger og tilkjennelse av salær til den opnevnte sakfører.
Om sakens sammeaheng henvises til fremstillingen i Oslo byretts dom i farskapssaken.
Med hensyn til avvisningsspørsmaalet kan Høiesterett likesom overretten tiltre den begrunnelse som er gitt i byrettens kjennelse av 13 mai 1930».
Hvad realiteten angaar er derimot Høiesterett kommet til et annet resultat.
Efter jormorens protokoll hadde barnet ved fødselen 9 april 1927 en lengde av 48 cm. og en vekt av 2000 gram. Svangerskapets varighet er i protokollen angitt til 10 «maanemaaneder». (Anm. fullbaarne barn kan variere i lenge fra 46 til 56 cm., i vekt fra 2000 til 6000 gr., se Rt-1922-56-57). Som vidne under en bevisoptagelse i Tyskland har jormoren forklart at barnet var fullbaaret.
Det maa efter dette antas at svangerskapet har vært av normal varighet, uaktet barnets vekt er minimal. Under disse omstendigheter kan barnet ikke antas at være frukten av Østbyes samleie med moren natten mellem 10 og 11 august 1926, idet svangerskapets varighet da kun vilde bli 242 eller 243 dager, og en saa usedvanlig svangerskapstid ikke kan antas at foreligge uten under ganske særlige omstendigheter, jfr. høiesterettsdom i Rt-1932-324 og den der refererte uttalelse av Den rettsmedicinske Kommission. I motsetning til de underordnede retter finner derfor Høiesterett at Østbye ikke kan ansees bidragspliktig efter norsk rett.
Spørsmaalet blir da om den omstendighet at barnets mor ved fødselen var bosatt i Tyskland skal føre til anvendelse av tysk lov.
I en dom i Rt-1927-969 har Høiesterett antatt at ikke alene de administrative og prosessuelle, men ogsaa de materielle
Side:651
bestemmelser i loven av 10 april 1915 forutsetter at moren er bosatt i Norge. Den samme opfatning ligger til grunn for den nye §18-a som blev tilføiet ved lov av 19 juni 1931, forsaavidt som denne lov aapner adgang til utferdigelse av bidragsforelegg og til saksanlegg efter reglene i loven av 1915 ved farens verneting her i landet, naar moren er bosatt i en fremmed stat, med hvilken der er sluttet overenskomst om gjensidig inndrivning av underholdsbidrag. Overensstemmende hermed maa det videre antas, at farens bidragsplikt overfor et barn som er født utenfor ekteskap ialfall som regel maa bedømmes efter loven i den stat hvor moren er bosatt ved barnets fødsel. Men loven i denne stat kan dog ikke anvendes uten ethvert hensyn til innenlandske rettsregler, naar den opgitte far er bosatt her i landet. Efter norsk lov er det saaledes en vesentlig forutsetning for bidragsplikt, at den opgitte far har hatt samleie med moren til saadan tid, at han efter naturens orden kan være barnets far, og anvendelse av en fremmed lov maa være utelukket hvis den vilde medføre bidragsplikt uten at denne forutsetning er tilstede.
Hvad særlig angaar den tyske lov bemerkes, at det efter lovbokens §1717 er tilstrekkelig til at begrunne bidragsplikt at den opgitte far har hatt samleie med moren i tiden fra 302 til 181 dager før fødselen, medmindre ogsaa en annen har hatt samleie med henne i dette tidsrum eller det efter omstendighetene er «aapenbart umulig» at barnet kan være en frukt av samleiet med den opgitte far. I det foreliggende tilfelle er det ikke godtgjort at en bestemt annen mann har hatt samleie med moren innenfor det nevnte tidsrum, og det er visstnok tvilsomt om tyske domstoler vilde anse det for «aapenbart umulig» at barnet kan være en frukt av samleie 242 eller 243 dager før fødselen. Selv om bidragsplikt vilde være begrunnet efter tysk lov, kan den imidlertid, efter hvad der foran er anført om forholdet mellem norsk og fremmed lov i almindelighet, ikke under de foreliggende omstendigheter fastslass av en norsk domstol, da barnets mor maa antas at ha vært besvangret før hun hadde samleie med Østbye.
Den ankende part vil saaledes bli at frifinne. Erstatning for saksomkostninger kan ikke tilkjennes hos det offentlige.
Domsslutning:
Finn Hiorth Østbye frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret for den opnevnte sakfører, højesterettsadvokat Andreas Støylen, fastsettes til kr. 400.
Av byrettens kjennelse:
Saksøkte har paastaatt saken avvist fordi den ikke er anlagt og heller ikke kan anlegges paa den i lov av 10 april 1915 nr. 3 foreskrevne maate. - - -
Retten finner, at avvisningspaastanden ikke kan tas til følge. Saken gjelder spørsmaalet om hvorvidt saksøkte er bidragspliktig til det i saken omhandlede barn. Saken er anlagt ved saksøktes verneting og er anlagt overensstemmende med de almindelige regler i tvistemaalsloven, idet forliksmegling er prøvet. Saken kunde da alene avvises, hvis den skulde vært anlagt efter særregler. De særregler som det her kunde være spørsmaal
Side:652
om, er reglene i lov av 10 april 1915 nr. 3. Men efter disse regler kunde saken ikke vært anlagt, jfr. høiesterettsdom i Rt-1929-968. Det tilføies, at hvis denne sak blev avvist, vilde saksøkeren formentlig være avskaaret fra overhodet at faa nogen rettsavgjørelse angaaende sitt krav. Hun vilde ikke kunne opnaa nogen saadan avgjørelse her i landet, og i Tyskland kan formentlig en i Norge boende nordman ikke saksøkes i anledning av et saadant krav.
N. Hoff.
Av byrettens dom:
- - - Retten finner det vanskelig at fastslaa, hvorledes norsk rett stiller sig til spørsmaalet om, hvilket lands rett skal komme til anvendelse i et tilfelle som nærværende. Det finnes imidlertid ikke nødvendig at treffe nogen avgjørelse forsaavidt, idet saksøkte maa antas at være bidragspliktig enten norsk eller tysk rett legges til grunn. Hvad norsk rett angaar, er det tilstrekkelig at henvise til den tidligere dom, hvor retten uttaler, at den efter det foreliggende maa anta, at saksøkte efter naturens orden kan være barnets far. Forsaavidt tysk rett skal legges til grunn, er det §1717 i «Bürgerliches Gesetzbuch», som man bli at anvende og hvortil det henvises. At saksøkte har hatt samleie med barnemoren innenfor «der Empfängnisszeit» er paa det rene, jfr. bestemmelsen om «Empfängnisszeit» i §1717, 2net ledd. Saksøkte maa da bli at anse som «far» i lovens forstand, d.v.s. underholdningspliktig i henhold til bestemmelsene i §1708, §1709, §1710, §1711, §1712, §1713, §1714, §1715, §1716 hvis saksøkte ikke fører bevis for, at ogsaa en annen har hatt samleie med barnemoren i «der Empfängnisszeit» (besvangrelsestiden). Noget direkte bevis herfor foreligger ikke. - - - Saksøkte maa efter dette kjennes bidragspliktig. - - -
N. Hoff.