Rt-1934-1058

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-11-08
Publisert:	Rt-1934-1058
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 47/2 B s.a.
Parter:	Ellen Marie Johanna Bjørviks slektsarvinger (advokat C. A. Torstensen) mot Nils Bjørviks slektsarvinger (overrettssakfører Sigurd Saue til prøve).
Forfatter:	Andersen, Rivertz, Broch, Klæstad, Bugge, Hjelm-Hansen, Backer
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §59, §60

Dommer Andersen: Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til premissene for Lofoten skifteretts kjennelse av 3 august 1933 med saadan slutning: «Nils Bjørviks slektsarvinger, Amalie Winther, Pauline Øygaard, Elise Gulbransen, Hans Bjørvik, Nils Bjørvik, Einar Olsen, Anna Jacobsen og Haakon Olsen, Vestpoll, kjennes at være arveberettiget i boet efter Ellen Marie Johanna Bjørvik og før avdøde mann Nils Bjørvik».

Av Ellen Marie Johanna Bjørviks slektsarvinger har Sigurd Larsen, Nordis Eilertsen, Ing. Larsen, Hilberg Larsen, Anna Aas og ektefelle Ingvald Aas innbragt skifterettens kjennelse for Høiesterett med saadan paastand: «1. At Nils Bjørviks slektsarvinger, Amalie Winther, Pauline Øygaard, Elise Gulbrandsen, Hans Bjørvik, Nils Bjørvik, Einar Olsen, Anne Jacobsen og Haakon Olsen, Vestpoll, kjennes ikke at være arveberettiget i boet efter Ellen Marie Johanna Bjørvik og hennes før avdøde ektefelle Nils Bjørvik. 2. At de ankende parter hos motpartene for Høiesterett in solidum tilkjennes sakens omkostninger for Høiesterett».

Motpartene, de nettop nevnte aatte slektsarvinger efter Nils Bjørvik, har paastaatt skifterettens kjennelse stadfestet og de ankende parter in solidum dømt til at betale sakens omkostninger. for Høiesterett.

Anken grunnes ifølge ankeerklæringen «paa uriktig bevisbedømmelse og uriktig lovanvendelse derved at ektefellenes fellestestament er antatt at gi førstavdøde ektefelles arvinger nogen rett til arv efter begge ektefellers død. Testamentets innhold antas at gaa ut paa at den førstavdødes bo eller boslodd udelt tilfaller den lengstlevende som arv til endelig eiendom».

Side:1059

For Høiesterett er ikke oprettholdt den innsigelse at testamentet er ugyldig, fordi vidnene ikke var særlig tilkalt. Forøvrig foreligger saken i vesentlig samme skikkelse for Høiesterett som for skifteretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn skifteretten.

Det omtvistede testament av 29 desember 1874 inneholder bare denne ene bestemmelse: «Det er vaar beslutning, at vaart hele fellesbo udelt skal tilfalle den av oss, som maatte overleve den annen».

Jeg kan ikke finne det rimelig eller naturlig at legge nogen annen forstaaelse i denne bestemmelse enn at lengstlevende derved gjøres til den annen ektefelles arving. Naar det hele fellesbo «udelt skal tilfalle» den lengstlevende, maa dette efter almindelig sprogbruk bety at lengstlevende inntreder som eier av arvemidlene efter førstavdøde med en eiers vanlige rett til at disponere derover baade i levende live og ved testament. Herav følger da videre, at naar lengstlevende dør uten testament, gaar hele boet til lengstlevendes slektsarvinger.

Jeg har ikke kunnet finne de i saken foreliggende oplysninger tilstrekkelige til at godtgjøre at den bestemmelse, testamentet saaledes efter min opfatning inneholder, ikke ogsaa er overensstemmende med ektefellenes virkelige mening og vilje. Efter min bedømmelse er bevislighetene forsaavidt gjennemgaaende av en saa løs, tilfeldig og delvis sterkt motstridende karakter, at det ikke bør være spørsmaal om at tillegge dem nogen vesentlig vekt i retning av at avsvekke testamentsbestemmelsen. I en noget annen stilling staar efter min mening alene skredder Rasmussens skrivelse til bostyret av 20 mars 1933 i forbindelse med hans under bevisoptagelse i Trondheim 14 juni 1933 avgitte vidneprov. Men ogsaa disse bevisligheter gir paa avgjørende punkter rum for tvil og uklarhet. Og ved bedømmelsen av deres verdi som bevismiddel overhodet kan man ikke undgaa at føle sig paavirket av den omstendighet at de angaar uttalelser avgitt av den da ca. 83 aar gamle Ellen Bjørvik ca. 60 aar efter testamentets oprettelse. Dette maa selvfølgelig tilsi en ganske sterk varsomhet naar det gjelder at benytte uttalelsene som bevis for Ellen Bjørviks mening om hvad der har vært tilsiktet at legge i den omtvistede testamentsbestemmelse. For mig stiller saken sig efter dette saa at man ikke har noget sikkert holdepunkt for den antagelse, at uttalelsene gir uttrykk for at det har vært testatorenes mening at førstavdødedes slektsarvinger skulde ha noget rettskrav ifølge testamentet paa at inntrede som arvinger.

Jeg vil sluttelig henvise til Høiesteretts dom i Rt-1933-882. Den der behandlede sak forekommer mig at fremby sterke likhetspunkter med nærværende. Og spesielt angaaende de almindelige rettslige betraktninger som efter min mening gjør sig gjeldende ved fortolkning av gjensidige testamenter, henholder jeg mig til det av mig der avgitte votum, likesom jeg ogsaa henviser til de av mig der nevnte dommer.

Jeg finner at burde votere for at saksomkostninger for Høiesterett ikke tilkjennes.

Side:1060

Dom:

Nils Bjørviks slektsarvinger Amalie Winther, Pauline Øygaard, Elise Gulbrandsen, Hans Bjørvik, Nils Bjørvik, Einar Olsen, Anne Jacobsen og Haakon Olsen, Vestpoll, kjennes ikke at være arveberettiget i boet efter Ellen Marie Johanna Bjørvik og hennes før avdøde ekte felle Nils Bjørvik. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke.

Dommer Rivertz: Hvis jeg var ubundet av tidligere avgjørelser av Høiesterett, vilde jeg ha sluttet mig til skifteretten, hvis rettsopfatning jeg mener er mest stemmende med det gjensidige testaments særlige natur. Jeg henholder mig forsaavidt til mindretallets uttalelser under den i Rt-1933-882 refererte sak. Imidlertid maa jeg innrømme at Høiesterett ved denne dom og ved dommen i Rt-1933-799 har gitt uttrykk for en annen anskuelse med hensyn til de prinsipper der blir at legge til grunn ved fortolkning av gjensidige testamenter, og jeg finner ikke at der nu er tilstrekkelig grunn til at fravike den rettsopfatning som saaledes har vunnet Høiesteretts tilslutning, idet jeg er enig med førstvoterende i at oplysningene i saken ikke gir støtte for at fortolke testamentet i annen retning enn den som fremgaar av testamentets ord. Jeg slutter mig saaledes til førstvoterendes resultat.

Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Klæstad: Som herr dommer Rivertz.

Ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Bugge: Likesaa.

Ekstraordinær dommer lagmann Hjelm-Hansen: Som herr dommer Broch.

Dommer Backer: Som herr dommer Rivertz.

Av skifterettens kjennelse:

Mellem ektefellene Nils Georg Bjørvik, født 1842 og Ellen Johanna Bjørvik, født 1849 blev der den 29 desember 1874 oprettet saadant «testament»: «- - - Det er vor beslutning at vort hele Fællesbo udeelt skal tilfalle den af os som maatte overleve den Anden». - - -

Nils Bjørvik døde 18 april 1919 og boet blev da tatt av lengstlevende i henhold til testamentet. Ellen Bjørvik døde 28 oktober 1932. - - -

Retten finner at - - - uttrykket «tilfalder» maa, naar det motsatte ikke godtgjøres, bare forstaaes som tilsiktende en begunstigelse av lengstlevende, ikke av lengstlevendes slekt. Testamentet maa ogsaa fortolkes med utgangspunkt i arvelovens bestemmelser om gjensidig testament §59 og §60. Det synes her forutsatt som hovedregel at ogsaa førstavdødes slekt skal arve, hvis ikke annet er bestemt i testamentet, kfr. §60. - - - Særlig henvises til høiesterettsdom i Rt-1933-353, hvor det i overensstemmelse med hvad der foran er anført, uttales at utfallet maa bero «ikke paa om testamentet positivt hjemler førstavdødes arvinger arverett, men paa om det utelukker dem fra arv». Se ogsaa Knophs Arverett side 270 og Platous Arverett 2nen utgave side 270 note 5.

Gjennem de i anledning tvisten optatte forklaringer er der heller ikke fremkommet noget som tvinger til en annen forstaaelse av testamentet. Forklaringene omhandler vesentlig bare lengstlevende, fru Ellen Bjørviks

Side:1061

forstaaelse av og mening med testamentet, mens ingen har kunnet forklare sig direkte om Nils Bjørviks opfatning og vilje. Hvad fru Bjørvik angaar, maa det være tilstrekkelig at anføre at hun ifølge vidneforklaringene har uttalt sig paa helt forskjellig maate til forskjellig tid og overfor forskjellige personer. - - - Ellen Bjørvik har i det hele optraadt vennlig overfor begge ektefellers arvinger og synes nødig at ha villet si noget om arvefølgen som kunde være imot den hun talte med. Særlig interesse har det derfor at hun overfor den under bevisoptagelse ved Trondheim byrett avhørte skredder Richard Rasmussen, som ikke var arving, har uttalt i mai 1932 at et laanebeløp kr. 3.000 skulde tilbakeholdes i arven til en av førstavdødes arvinger. Her har hun jo overhodet ikke uttalt sig direkte om arvefølgen, men kanskje desto mere umiddelbart gitt uttrykk for sin for utsetning om at begge ektefellers slekt skulde arve. Naar det iflg. enkelte vidneprov synes som førstavdøde Nils Bjørvik skal ha vært uvillig til at la sine egne slektninger arve fordi han selv ved en anledning skulde være forbigaatt av en slektning, kan dette ikke tillegges vekt, dels fordi denne anledning fulgte lenge efter oprettelsen av det gjensidige testament, og særlig fordi en saadan mulig uvilje ikke er kommet til uttrykk i testamentet.