Rt-1934-186
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1934-03-01 |
| Publisert: | Rt-1934-186 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 27/1 B s.a. |
| Parter: | 1) Disponent J. R. Wiborg, 2) Skog og Jord Norsk Forsikringsaktieselskap (overrettssakfører Jonas Myhre til prøve) mot fru Ingeborg Wiegaard (advokat Eilif Moe). |
| Forfatter: | Klæstad, Schjelderup, Motzfeldt, Næss, Breien, Nygaard, Riewertz |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §30, Motorvognloven (1926) |
Dommer Klæstad: Angaaende saksforholdet henvises til dom avsagt den 28 september 1932 av Oslo byrett med sakkyndige domsmenn. Domsslutningen lyder saa: «Jørgen Raaen Wiborg og Skog og Jord Norsk Forsikringsaktieselskap dømmes til en for alle og alle for en at betale til Ingeborg Wiegaard kr. 6000 med 4 av hundre i aarlig rente derav fra 15 januar 1932 til betaling skjer og i saksomkostninger kr. 800».
Mot denne dom har disponent Wiborg og Skog og Jord Norsk Forsikringsaktieselskap erklært anke. De hevder at disponent Wiborg ikke har overtraadt nogen bestemmelser i motorvognloven eller trafikkreglene, og at den manøvre han foretok, var den riktige og den eneste han overhodet kunde foreta i den situasjon han var. De paastaar at skade alene skyldes feil fra dr. Graedlers side, idet han ved anledningen kjørte hurtigere enn tillatt under de foreliggende forhold. Det hevdes subsidiært at byretten har ansatt skaden til et for høit beløp.
De ankende parter har paastaatt at de frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høiesterett.
Motparten fru Ingeborg Wiegaard har paastaatt at byrettens dom stadfestes og at hun tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett.
Der er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter, deriblandt utskrift av bevisoptagelser avholdt den 28 og 29 juni 1933 ved Eidsvoll herredsrett og den 21 september 1933 ved Oslo byrett, samt sakkyndige uttalelser av den opnevnte sakkyndige ingeniør Ole Lunder samt av ingeniør Bjarne Berger.
Jeg er til dels kommet til et annet resultat enn byretten.
Hvad for det første angaar spørsmaalet om disponent Wiborg ved sin kjøring har gjort sig skyldig i et uaktsomt forhold kan jeg i det vesentlige tiltrede hvad byretten har anført. Jeg antar saaledes at det maa betegnes som en ansvarsbetingende uaktsomhet, at han foran den ikke oversiktlige bakketopp paa en saavidt sterkt beferdet vei kjørte inn paa sin venstre side av veien og derved sperret en vesentlig del av denne for møtende trafikk. Han har derved ikke bare overtraadt den særlige fartsbestemmelse i trafikkreglenes §14 - idet det er paa det rene at han ved anledningen holdt en adskillig større fart enn der foreskrevet - men han har derved efter min mening ogsaa forsømt at iaktta den særlige aktsomhetsplikt som paahviler bilførere, naar de av en eller annen grunn vil kjøre over paa sin venstre side av veien. Jeg er likeledes enig med byretten i at der foreligger den nødvendige aarsakssammenheng mellem dette uaktsomme forhold fra Wiborgs side og den skade som danner sakens gjenstand, saaledes at Wiborg maa antas at ha medvirket til denne skade.
Side:187
Derimot kan jeg ikke slutte mig til byrettens bedømmelse av dr. Graedlers kjøring. Jeg maa efter det oplyste gaa ut fra at bakketoppen i hans kjøreretning var saa uoversiktlig, at hans kjøring maa bli at bedømme efter de særlige forskrifter i trafikkreglenes §13. Nu er det imidlertid ikke tvilsomt at den fart dr. Graedler holdt foran bakketoppen og mens han kjørte forbi den annen bil, var adskillig større enn tillatt efter disse regler. Han har selv forklart under bevisoptagelsen ved Eidsvoll herredsrett at han, før han passerte bakkekammen, antagelig hadde «almindelig fart mellem 40 og 50 km.», og der foreligger, saavidt skjønnes, ikke tilstrekkelig grunn til at anta at farten var mindre enn han saaledes selv har opgitt. Jeg finner derfor at dr. Graedler har overtraadt trafikkreglenes §13, og jeg antar videre at han ved dette sitt forhold har medvirket til skaden.
Det er prinsipalt gjort gjeldende paa vegne av ankemotparten, at undtagelsesbestemmelsen i motorvognlovens §30, 4de ledd, angaaende sammenstøt bl.a. mellem motorvogner ikke faar anvendelse i det foreliggende tilfelle, da de to biler ikke har støtt sammen, men passert hverandre uten berøring, og at forholdet derfor maa bedømmes efter reglene i §30, 1ste og 2net ledd, hvorefter en mulig uaktsomhet fra dr. Graedlers side ikke kommer i betraktning, med mindre den kan betegnes som grov. Jeg kan ikke slutte mig til en saadan forstaaelse av denne lovbestemmelse. Det er visstnok saa at paragrafens 4de ledd efter ordlyden bare gjelder naar vogner støter sammen. De samme hensyn som har ligget til grunn for denne undtagelsesbestemmelse for tilfelle av virkelige sammenstøt, gjelder imidlertid efter min mening i like grad naar, som i den foreliggende sak, den ene bilfører paa grunn av den annen bilførers kjøring og for at undgaa et truende sammenstøt tvinges til at utføre en manøvre hvorved hans bil paaføres skade. I et saadant tilfelle kan man efter min opfatning ikke anvende de særlige erstatningsregler i §30, 1ste og 2net ledd, som overhodet ikke passer, men maa i analogi med bestemmelsen i 4de ledd gjøre bruk av de almindelige erstatningsregler.
Da jeg, som nevnt, har funnet at skaden i det foreliggende tilfelle skyldes feil fra begge bilføreres side, maa ansvaret for skaden efter almindelige erstatningsregler bli at fordele under hensyn til beskaffenheten av feilene og deres innflytelse paa skaden. Efter det som er oplyst herom og særlig i betraktning av at Wiborg har utsatt den møtende trafikk for fare ved foran en uoversiktlig bakketop at kjøre inn paa sin venstre side av veien, og derfor bør bære hovedansvaret, antar jeg at 2/3 deler av skaden bør erstattes av ham eller hans forsikringsselskap.
Hvad endelig angaar størrelsen av skaden er jeg kommet til samme resultat som byretten. Fru Wiegaard vil saaledes bli at tilkjenne som erstatning 2/3 deler av det av byretten fastsatte beløp, eller 4000 kroner.
Efter dette resultat og under hensyn til at fru Wiegaard før saksanlegget forgjeves tilbød at forlike saken mot at motta som erstatning kr. 2500, antar jeg at hun bør tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høiesterett.
Side:188
Dom:
Jørgen Raaen Wiborg og Skog og Jord Norsk Forsikringsaktieselskap betaler en for begge og begge for en til Ingeborg Wiegaard kr. 4000 med 4 av hundre i aarlig rente derav fra 15 januar 1932, til betaling skjer, og i saksomkostninger for byretten og Høiesterett kr. 3000. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Motzfeldt og Næss, de ekstraordinære dommere høiesterettsdommer Breien og lagmann Nygaard og dommer Riewertz: Likesaa.
Av byrettens dom:
Den 4 september 1931 ved 16.30-tiden kjørte saksøkersken fra Oslo mot Lillehammer, i sin motorvogn E 5500, som førtes av hennes svigersønn dr. Graedler. - - - Paa en bakketopp mellem Dal og Jesseim straks nordenfor Mogreina kapell og utenfor gaarden Nordstua passertes motorvogn D 5224. Denne kom sydover og førtes av saksøkte nr. 1 disponent Wiborg. Umiddelbart før de passerte hverandre hadde D 5224 kjørt forbi nogen kuer, som befant sig i dens kjørebane og derfor vært inne paa venstre halvdel av veien. For at undgaa kollisjon svinget førern av E 5500, da han opdaget den annen vogn, over til høire og derved med de høire hjul uti grøften paa denne side. For at komme op av denne svinget han derefter til venstre, men paa grunn av spenningen i styreapparatet lykkedes det ham ikke at oprette vognen, før den var kommet over i grøften paa venstre side av veien. Under manøvreringen med at faa den op paa veien igjen, veltet den og blev som følge herav sterkt skadet. Vognens omtrentlige bane fra passeringspunktet til det sted hvor den veltet fremgaar av den fremlagte skisse. Veien er ca. 6 m. bred; veikantene var løse. - - -
Retten skal bemerke:
- - - Ved bevisførsel og aastedsbefaringen er efter rettens opfatning godtgjort ikke alene - saaledes som forøvrig saksøkte nr. 1 allerede har erkjent - at han kjørte inn i den venstre kjørebane straks før passeringen, men at denne kjøring foregikk foran en helt uoversiktelig bakkekant og for en betydelig strekning. Til belysning herav bemerkes: Saksøkte nr. 1 har hevdet, at de kuer han kjørte til venstre for, ikke befant sig ved grinden, men et godt stykke nedenfor : nordenfor denne, samt at vognene under passeringen - som efter hvad det er paa det rene fant sted paa bakketoppen et stykke sønnenfor grinden - var ca. 10 à 20 cm. fra hverandre. Disse oplysninger sammenholdt med opmaalingene og den omstendighet at saksøkerens vogn efter hvad det er godtgjort maatte kjøre ut i grøften til høire paa et punkt som ligger litt sønnenfor grinden, viser efter rettens opfatning tydelig, at saksøkte nr. 1's vogn ikke som av denne paastaatt var kommet klart tilbake til høire side i passeringsøieblikket; tvertom har den i dette øieblikk vært meget langt inne paa den annens kjørebane og herav følger igjen, at dennes fører - slik som situasjonen laa an - ikke hadde annet at gjøre enn at kaste sin vogn over til høire. Hvis han ikke hadde gjort det vilde det efter all sannsynlighet ha inntruffet en overordentlig alvorlig ulykke.
Side:189
Det er ikke fremkommet noget som tyder paa, at føreren av E 5500 har begattt nogen feil. Han har holdt sin side og slik som terrenget fremover fortonet sig for ham hadde han efter rettens opfatning ingen grunn til at redusere farten, som efter de foreliggende oplysninger maa antas at ha vært ca. 35 km. i timen. - - -
Ved bedømmelsen av førerens forhold maa det nemlig efter rettens mening legges stor vekt paa, at dei farlige situasjon, som han var i, da han saa veien foran sig sperret krevet hans øieblikkelige optreden uten at det var levnet ham nogen tid til overveielse. I disse betraktninger finner retten støtte i en høiesterettsdom i Rt-1925-802 flg. De saksøktes anførsel, at aarsaksforholdet blev avbrutt, da vognen var kommet op paa veien fra grøften ved høire side, maa efter rettens opfatning forkastes som ganske uantagelig. Befaringen av aastedet og bevisforslen forøvrig har tvertom efter rettens opfatning avgjørende godtgjort, at ulykken var en direkte følge av saksøkte nr. 1.s helt utilladelige kjøremaate ved at sperre veien som skjedd.
Partenes procedyre har vært basert paa den opfatning at denne sak maatte bli at avgjøre ut fra en utvidende fortolkning av motorvognlovens §30,4. Efter rettens opfatning taler adskillig for, at saken burde være avgjort efter nevnte paragrafs 1ste og 2net ledd, idet det er paa det rene at vognene ikke berørte hinannanen. Da resultatet under begge synsvinkler vilde blitt det samme, finner man ikke grunn til at gaa nærmere inn paa spørsmaalet. - - -
E. Kruse Jensen. Sverre Strand. Rolf Eckblad.