Rt-1934-233

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-03-06
Publisert:	Rt-1934-233
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 62/1 s.a.
Parter:	Forretningsfører Hagbart Jacobsen (overrettssakfører R. O. Arnessen til prøve) mot Norges Statsbaner (advokat Johannes Bergh).
Forfatter:	Bade, Broch, Bonnevie, Aars, Hesselberg, Krog, Christiansen
Lovhenvisninger:

Dommer Bade: Den 21 juni 1932 avsa Nedre Romerikes herredsrett med domsmenn dom i denne sak, hvorved saksøkte Norges Statsbaner blev frifunnet for saksøkeren Hagbart Jacobsens tiltale. Saksomkostninger tilkjentes ikke.

Ved Oslo overretts dom av 16 juni 1933 blev herredsrettens dom stadfestet. Saksomkostninger tilkjentes heller ikke for overretten. Dommen er avsagt under dissens av et av rettens medlemmer, som i alt vesentlig tok den ankende part Hagbart Jacobsens paastand til følge.

Denne dom er efter innhentet tillatelse av Kjæremaalsutvalget paaanket til Høiesterett av Hagbart Jacobsen, som har erholdt bevilling til fritagelse for rettsgebyrer. Han har nedlagt saadan paastand: «1. Norges Statsbaner dømmes til at betale til Hagbart Jacobsen kr. 775 lovlige renter herav fra forliksinnkallelsen. 2. Norges Statsbaner kjennes uberettiget til i forhold til Hagbart Jacobsens eiendom paa Leirsund (gnr 15, bnr 5 i Skedsmo) gjennem jernbanefyllingen ved Leirsund stasjon at ha en stikkrenne av utilstrekkelig dimensjoner. 3. Norges Statsbaner dømmes til at betale saksomkostninger til det offentlige for herredsretten som om saken ikke hadde vært beneficert, for overretten og Høiesterett som om fritagelse for rettsgebyrer ikke var blitt meddelt. 4. Norges Statsbaner dømmes til at betale Hagbart Jacobsen dennes omkostninger for overretten samt for Høiesterett».

Motparten Norges Statsbaner har nedlagt paastand paa

Side:234

stadfestelse av overrettens dom og tilkjennelse av saksomkostninger for Højesterett.

Angaaende saksforholdet henvises til de underordnede retters domsgrunner. I ankeerklæringen fremholdes der at hevd efter loven av 23 mai 1874 positivt er utelukket, subsidiært hevdes der at betingelsene for hevdserhvervelse ikke foreligger, baade fordi den utøvelse som har funnet sted er rent tilfeldig, og fordi Statsbanene mangler og har manglet den til hevdserhvervelse nødvendige aktsomhet og gode tro.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter, idet jeg ser paa saken i det vesentlige paa samme maate som det dissenterende medlem av overretten. Det er erkjent av jernbanen at dimensjonene for den av jernbanen i aarene 1862-63 anlagte stikkrenne er og alltid har vært for smaa til at opta alt det vann som gaar i bekken under særlig sterk nedbør. Likeledes er det paa det rene at nogen positiv ordning av dette forhold like overfor den i saken omhandlede eiendom ikke har vært truffet, og at den skade hvorfor erstatning her søkes, skyldes stikkrennens utilstrekkelige dimensjoner, hvorved vann er opstuvet med derav følgende oversvømmelse paa eiendommen. De underordnede retter har frifunnet jernbanen paa grunnlag av at denne fantes at ha hevdet retten til at ha jernbanefyllingen med stikkrennen av en saadan dimensjon som den nuværende. Videre fant overrettens flertall at den tidligere eiers passivitet maatte ansees som en godkjennelse av rennen, hvorved ogsaa den ankende part Jacobsen var bundet.

Jeg finner imidlertid med det dissenterende medlem av overretten at hevd ikke foreligger og tiltreder i det vesentlige hvad han derom har anført. En betingelse for hevd er jo at vedkommende har ment at ha en ham tilkommende rett til at utøve den omtvistede bruk over den annens eiendom, men naar jernbanen overhodet ingen avtale hadde truffet med grunn eieren angaaende forholdet, forelaa der ikke grunn for jernbanen til nogen tro paa sin berettigelse til saadan raadighet over eiendommen qu., at den blev oversvømmet. Det er ikke nok at jernbanen kan ha hatt den opfatning at der ikke vilde voldes nogen skade eller at grunneieren ikke hadde noget særlig imot anordningen med nevnte eventuelle følge for heromhandlede ejendom, kfr. Gjelsviks Tingsrett side 497 og de der citerte dommer. Jernbanen maatte skjønne at grunneieren ikke var forpliktet til at finne sig i oversvømmelse, som skrev sig fra stikkrennens utilstrekkelige dimensjoner.

Det er heller ikke oplyst at opstuvning av vann til skade for eieren av heromhandlede grunn har funnet sted saa ofte at der her kunde være tale om den til hevd fornødne kontinuitet. For det tidsrum som ligger forut for jacobsens erhvervelse av eiendommen, hvilket skjedde i 1921, has overhodet ingen nærmere oplysninger i saa henseende. I Jacobsens tid har oversvømmelse funnet sted i 1923, 1924, 1928 og 1930. Mellem den annen og tredje oversvømmelse ligger der saaledes flere aar, likesom oversvømmelse heller ikke har funnet sted i aarene 1931, 1932 og 1933.

Hvad dernest angaar jernbanens annen hovedinnsigelse, den

Side:235

tidligere eiers (eller eieres) passivitet, har saken for mig stillet sig mere tvilsom. Naar der er hengaatt saa mange aar som her, ca. 60 aar, siden stikkrennen blev lagt, uten paatale er der selvfølgelig meget som taler for at det faar ha sitt forblivende med forholdet, uten at grunneieren senere kan fremsette krav paa endring eller erstatning. Jeg kan herom henvise til Arnholm: Passivitetsvirkninger side 5. Jeg legger imidlertid vekt paa at der i nærværende sak helt savnes oplysninger om hvorledes forholdet tidligere har vært med opstuvning av vann som følge av stikkrennen. Noget annen er at der paa heromhandlede sted av og til ellers kan ha vært oversvømmelser paa grunn av Leirelven uten at dette har staatt i nogen forbindelse med stikkrennen. Naar det efter Jacobsens erhvervelse i 1921 gjentagne ganger har vært oversvømmelser, som skriver sig fra stikkrennens utilstrekkelige dimensjoner, er det visstnok sannsynlig at der ogsaa tidligere enkelte aar har funnet sted oversvømmelser paa eiendommen qu. av samme aarsak, men disse kan jo ha vært uten nevneverdig betydning. Det er i saa fall fullt forklarlig at den tidligere grunneier ikke tok skritt til i den anledning at gjøre sin rett gjeldende, hvis hans interesser ikke blev berørt av det inntrufne. I mangel av nærmere oplysninger om forholdene før Jacobsens erhvervelse, finner jeg derfor ikke i den tidligere eiers (eieres) passivitet at kunne legge nogen stilltiende godkjennelse av stikkrennen. Heller ikke antas de mange aars passivitet i og for sig at være tilstrekkelig til at jernbanen ikke nu skulde bli kjent erstatningspliktig for den skade som er voldt eiendommen paa grunn av stikkrennen. Det maa efter min mening tilskrives mangel paa aktsomhet fra jernbanens side at den i sin tid har analgt en stikkrenne av saa smaa dimensjoner at naboeiendommene som følge derav ved særlig sterk nedbør oversvømmes. I den forbindelse skal nevnes at Jacobsen uimotsagt har anført at der ikke fra jernbanens side før anlegget av fyllingen med stikkrennen blev anstillet undersøkelser og beregninger angaaende nedslagsdistriktet. At stikkrennens dimensjoner var utilstrekkelige maatte stille sig klart for jernbanen i 1879, da den som følge av derved opstaatt skade for naboen til heromhandlede eiendom inngikk en ordning, hvorefter han mot betaling av 32 kroner en gang for alle frafalt ethvert krav fra sin og efterfølgende eie res side for skade som skyldtes stikkrennens smaa dimensjoner. Man kjenner intet til om skade ved samme anledning ogsaa voldtes paa eiendommen qu. Det hadde dog vært nærliggende for jernbanen dengang at søke truffet en ordning med denne eier, hvilket visstnok da ikke vilde ha kostet jernbanen synderlig. Det faar gaa ut over jernbanen at den ikke var forutseende nok hertil, idet jernbanen som sakkyndig med hensyn til stikkrennens forsvarlige dimensjoner maatte innse betydningen av en ordning med vedkommende grunneier, naar den her hadde sett at skade virkelig kunde inntreffe paa grunn av den stikkrenne den selv hadde lagt. Som anført i underrettens dom blev stikkrennen i 1900 utvidet med et nytt mindre løp bygget over det tidligere. Dette viser ytterligere at jernbanen har vært opmerksom paa at der kunde opstaa skade paa grunn

Side:236

av stikkrennens smaa dimensjoner, men denne utvidelse har saaledes heller ikke vært tilstrekkelig. Den kan ha medført at grunneieren har villet se tiden anfør han klaget over stikkrennen.

Noget krav paa restitusjon eller ombygning av rennen foreligger ikke for Høiesterett til avgjørelse, hvorfor jeg ikke behøver at inngaa paa om de mange aars passivitet skulde ha den virkning at jernbanen ikke nu kunde tilpliktes imøtekommelse av et saadant krav. Her gjelder det at avgjøre, om passiviteten bevirker fortapelse av retten til skadeserstatning.

Naar jeg paa den ene side ser hen til jernbanens skyld og paa den annen side er uten kjennskap til hvorledes forholdet faktisk har stillet sig i tidsrummet før Jacobsens overtagelse av eiendommen med hensyn til oversvømmelse som følge av stikkrennen, er jeg blitt staaende ved at uansett den i en lang aarrekke utviste passivitet fra tidligere eiers side maa Jacobsen ha krav paa erstatning av jernbanen for skade, som skriver sig fra stikkrennen, kfr. Rt-1893-481, spesielt side 485.

Jeg finner med det dissenterende medlem av overretten at jernbanen heller ikke nu kan fritas for sin erstatningsplikt, fordi Jacobsen kjøpte og bebygget eiendommen qu. uten undersøkelse av forholdet med hensyn til stikkrennen. Jernbanen burde selv kunne ha forutsett at de lokale forhold efterhaanden kunde endres og burde inn rettet sig derefter ved sitt anlegg eller ved avtale med vedkommende grunneier til forebyggelse av senere øket ansvar. Naar jernbanen ikke har gjort det, faar den selv ta risikoen for eventuelt større erstatningsansvar som følge av senere bebyggelse saa lenge forholdet ikke kan sies at være godkjent.

Efter det anførte vil jeg votere for at jernbanens paastand i post 1 tas til følge, idet jernbanen ingen innsigelse har fremsatt mot erstatningsbeløpets størrelse.

Hvad paastandens post 2 angaar skal bemerkes at den avgjørelse som jeg stemmer for med hensyn til post 1 jo er basert paa at jernbanen i forhold til Jacobsens eiendom har vært uberettiget til at ha en stikkrenne av saa utilstækkelige dimensjoner som den nuværende. Det er efter min mening overflødig at gi uttrykk herfor ogsaa i selve domsslutningen.

Saksomkostningene finner jeg bør opheves for alle retter paa grunn av den tvil som saken frembyr.

Dom:

Norges Statsbaner betaler til Hagbart Jacobsen kr. 775 med 4 av hundre i aarlig rente derav fra 9 november 1931 til betaling skjer. Saksomkostninger tjikjennes ikke. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Broch: Jeg er kommet til samme resultat som overretten idet jeg med dens flertall efter omstendighetene antar at den tidligere eiers mangeaarige passivitet maa ansees som en bindende anerkjennelse av det bestaaende forhold. Det er paa det rene at den trange renne har voldt opstuvning av vannet i 1923, 1924, 1928 og 1930, enn videre at der var en større oversvømmelse i 1879.

Side:237

Om det mellemliggende tidsrum har man visstnok ikke nærmere oplysning, men jeg maa efter sakens natur gaa ut fra at lignende opstuvning av vannet maa ha forekommet adskillige ganger ogsaa mellem 1879 og 1923. Naar grunneieren da i alle disse aar - fra 1862 og like til den ankende part kjøpte sin parsell i 1921 - har forholdt sig helt passiv, taler efter min mening all rimelighet for at anse forholdet som godkjent av grunneieren.

Saa meget naturligere forekommer denne løsning mig, fordi det er paa det rene at det grunnstykke som vannopstuvningen gikk ut over før Jacobsens kjøp var aapen mark - det er under prosedyren betegnet som brakkmark - og enn videre fordi stykket ogsaa var utsatt for oversvømmelse ved flom i Øieren og Leirelven uavhengig av stikkrennens mangelfulle vannføring. At oversvømmelsen i tidligere tider ansaaes at gjelde helt ringe verdier bestyrkes av det forlik som i 1879 blev inngaatt med naboeiendommen Sundstuen efter den betydelige oversvømmelse det aar. Denne eiendom støter til jernbanen og til gaarden Leirsund like ved stikkrennen, og efter prosedyren kan jeg ikke gaa ut fra at dens forhold og beliggenhet er vesensforskjellig fra Leirsunds. Efter oversvømmelsen inngikk Sundstuen forlik mot betaling av 32 kroner en gang for alle, ogsaa for fremtidig skade.

Da jeg efter forhaandskonferansen gaar ut fra at jeg er i mindretall, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Bonnevie: Jeg er likeledes enig med de tidligere instanser, og jeg kan ogsaa i alt vesentlig tiltrede herr dommer Brochs bemerkninger. Jeg vil imidlertid for mitt vedkommende si at jeg tillike er enig med overretten og underretten i at jernbanens frifinnelse i og for sig her maa være tilstrekkelig begrunnet ved hevd. Jeg kan ikke være enig med førstvoterende i at hevd her skulde være utelukket, fordi jernbanen ikke kan ha ment at ha erhvervet nogen rett til at oversvømme. Efter min mening maa det være klart at jernbanens vedkommende, da de i 1862 bygget stikkrennen og fyllingen uten i den anledning at avholde særskilt ekspropriasjon eller betale erstatning, gikk ut fra at anlegget ikke vil de medføre skader ved oversvømmelse av den økonomiske betydning at der var noget at betale erstatning for. Dette er imidlertid efter min mening noget helt annet enn at jernbanen har ment at enhver aldri saa betydningsløs oversvømmelse forvoldt ved opstuvning vil de være nok til at anlegget maatte betraktes som rettsstridig. At jernbanen har hatt grunn til at se slik paa forholdet, at der ingen ulempe eller skade av virkelig økonomisk betydning vilde forvoldes, finner jeg meget naturlig, all den stund der gikk mer enn 60 aar uten at noget annet erstatningskrav blev gjort gjeldende mot jernbanen enn det av dommer Broch nevnte tilfelle fra 1879, som blev opgjort i mindelighet ved en erstatning paa 32 kroner, som til og med skulde omfatte ogsaa all fremtidig skade for denne eiendom. Jeg finner det høist betenkelig om man skal konstatere erstatningsplikt 60 aar efter anleggets utførelse i anledning krav fra en parsellkjøper, saaledes som tilfellet her er. Naar der som ogsaa av dommer Broch nevnt har vært skade ikke mindre enn 4 ganger i tiden efter Hagbart Jacobsens kjøp i 1921,

Side:238

mens man tidligere gjennem 3 hevdsperioder intet krav hadde hatt fra denne grunns tidligere eiere, har det efter min overbevisning sin enkle forklaring deri, at Jacobsen begikk en feil ved at kjøpe og bebygge en tomt som efter sin beskaffenhet og beliggenhet i forhold til jernbanen og stikkrennen ikke var skikket til slik anvendelse. Der er ikke under prosedyren paavist at foreligge nogen tidligere høiesterettsavgjørelse, hvor ansvar av beslektet natur er reist mot jernbanen tilnærmelsesvis saa lenge efter jernbaneanleggets bygning. Den ankende part har henvist ti to tilfeller, hvor jernbanen er blitt dømt for vannskade paa grunn av jernbanelegemets bygning eller anordning, nemlig Rt-1889-765 og Rt-1890-374. Men i begge disse tilfeller dreiet det sig om skade som opstod i de nærmeste aar efter anleggets utførelse, lenge før forholdene hadde festnet sig og spesielt lenge før hevdsperioden utløp. Den av førstvoterende nevnte dom i Rt-1893-481 angikk ogsaa et tilfelle hvor skade var opstaatt lenge før hevdstidens utløp og angikk i det hele et tilfelle som var temmelig forskjellig fra det i denne sak foreliggende.

Jeg stemmer saaledes for stadfestelse av overrettens dom og finner saksanlegget saa lite begrunnet at jeg for mitt vedkommende finner at maatte stemme for at den ankende part tilpliktes at betale saksomkostninger.

Dommer Aars: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg tilføier at ved det i underrettsdommen omhandlede forlik av 17 juli 1928 tok Hagbart Jacobsen forbehold om at ordningen alene skulde gjelde inntil videre. Videre nevner jeg at det er oplyst at for de skader, som blev voldt i 1923 og 1924 som følge av at stikkrennen ikke hadde tilstrekkelig store dimensjoner, har jernbanen til forskjellige grunneiere betalt en samlet erstatning av 900 kroner, hvorav ca. 450 til Jacobsen. Selv om jeg ikke heri kan legge en bindende erkjennelse fra jernbanens side - hvad der saavidt jeg har forstaatt prosedyren her for retten ikke er paastaatt - mener jeg at jernbanen ikke kan ha ment at den i sin tid har erhvervet nogen rett til at treffe en saadan ordning at skade derved blev voldt for de tilstøtende grunnarealer.

Ekstraordinær dommer sorenskriver Hesselberg: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende og kan ogsaa tiltrede herr dommer Aars' bemerkninger.

Ekstraordinær dommer byfoged Krog: Enig med annenvoterende herr dommer Broch.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Av herredsrettens dom:

Saksøkeren Hagbart Jacobsen har siden aaret 1921 vært eier av eiendommen Svingen i Skedsmo, bestaaende av hus med tomt og have like ved Leirsund jernbanestasjon paa opsiden (vestsiden) av den offentlige landevei og jernbanelinjen, som grenser umiddelbart til landeveien. Ved hans eiendom løper en bekk, som ledes under veien og gjennem jernbanelegemet i en stikkrenne. Naar vannføringen i bekken, som faller ut i Leirelven, paa grunn av snesmeltningen om vaaren eller paa grunn av regnvær blir større

Side:239

enn sedvanlig, makter stikkrennen ikke at opta den hele vannføring. Som følge herav oversvømmes en del av Jacobsens eiendom.

Da han var skadelidende herved og ansaa Statsbanene ansvarlig for skaden, lot han Statsbanene innkalle til Skedsmo forliksraads møte den 17 juli 1928. Her blev mellem partene Inngaatt saadant forlik: «Uten at jernbanen erkjenner nogen forpliktelse forøvrig gaar jernbanen med paa at utvide og oprense innløpet til stikkrennen innen 15 september d.a.».

Da jacobsen mener, at Statsbanene ikke har opfylt forliket, idet stikkrennen ialfall ikke er blitt utvidet og oprensket paa en saadan maate, at den har kunnet gi avløp for det vann som gaar i bekken, saa at han fremdeles er blitt paaført skade ved oversvømmelse, likesom han hevder, at Statsbanene har forsømt sin almindelige plikt til at føre tilsyn med rennen og rense denne, har han - efter at være meddelt beneficium med fri sakførsel - anlagt nærværende søksmaal mot Statsbanene og paastaatt disse tilpliktet at betale ham skadeserstatning med kr. 775 og lovlige renter, hvortil skade som han led under flom den 20 juli 1930 er ansatt, samt til at foreta saadanne utbedringer og foranstaltninger, at vannføringen i bekken til enhver tid uhindret kan flyte under jernbanelegemet og ut i Leirelven saaledes som før jernbanefyllingen blev bygget. - - -

Det er paa det rene, at den jernbanefylling med tilhørende stikkrenne, som har hindret vannets frie avløp, er blitt anlagt i aarene 1862-1863, og at opstuving av vann siden den tid stadig har forekommet, og det antas da, at Statsbanene har hevdet retten til at ha jernbanefyllingen med stikkrenne av saadan dimensjon som den tilstedeværende. Der er ikke bragt til rettens kunnskap nogen omstendighet som kan berettige til at anta, at jernbanens vedkommende ikke har vært i god tro. Retten finner saaledes ikke, at der kan paalegges jernbanen nogen plikt til at foreta endringer med hensyn til stikkrennen. - - -

Av overrettens dom:

- - - Overretten kommer til samme resultat som herredsretten og tiltrer i det vesentlige dens domsbegrunnelse, med tilføiende av at efter overrettens mening maa den tidligere eiers passivitet opfattes som en godkjennelse av rennens anbringelse, og ved denne godkjennelse er ogsaa den ankende part bundet. - - -

Dommer Winsnes kommer til et annet resultat. Jeg kan ikke være enig med herredsretten i at der foreligger hevd. Selv om hevd overhodet maatte være mulig likeoverfor en «servitutt» som den omhandlede - retten til at holde en saa trang stikkrenne at naboenes eiendom blir oversvømmet under ekstraordinære omstendigheter - kan jeg ialfall ikke anta at der foreligger god tro. Hvordan skulde jernbanen, som hadde forandret bekkens løp og anlagt fylling med stikkrenne uten at sikre sig likeoverfor naboeiendommene kunne mene at ha rett til at la disse oversømme? Jernbanen har da ogsaa i 1879 avfunnet sig med den annen grunneier i samme stilling, og den kan ikke ha ment at ha nogen større rett likeoverfor den heromhandlede eiendom. Jernbanens første innsigelse kan jeg derfor ikke godta.

Den neste innsigelse er at den mangelfull stikkrenne er stilltiende godkjent av grunneieren, eller ialfall maa betraktes som godkjent, ved hans passivitet, hvorved ethvert krav er falt bort. Jeg kan heller ikke være enig heri. At grunneieren tidligere da ulempene var av mindre betydning, har latt forholdet passere, antas ikke at kunne utlegges som en godkjennelse.

Side:240

- - - Endelig paaberoper jernbanen at Jacobsen - - - visste da han kjøpte tomten, at den hadde vært oversvømmet. Visstnok anfører Jacobsen, at han først efter tomtens bebyggelse fikk kjennskap til at det var stikkrennen som voldte de hyppigste og skadeligste oversvømmelser. Men efter jernbanens mening burde han ha skaffet sig nærmere rede paa oversvømmelsenes aarsak før han bygget, og innrettet bebyggelsen under hensyntagen til forholdene. Jeg kan heller ikke være enig heri. - - -

Soldan. W. G. Winsnes. M. Ubberud.