Rt-1934-24

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-01-06
Publisert:	Rt-1934-24
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 3/1 B s.a.
Parter:	Staten ved Arbeidsdepartementet (regjeringsadvokat Kristen Johanssen) mot Otteraaens Brukseierforening (advokat Johs. Bergh).
Forfatter:	Larssen, Næss, Broch, Rivertz, Bugge, Furu, Lie
Lovhenvisninger:	Vasdragsloven (1887) §70, Vassdragsreguleringsloven (1911) §15

Dommer Larssen: Ved dom av sorenskriveren i Setesdal 5 august 1929 blev i nærværende sak kjent for rett: «I. Innstevnte Otteraaens Brukseierforening bør til Aust-Agder fylkeskommune betale erstatning med 4 pct. aarlig rente av erstatningsbeløpet fra paaklagen 27 juli 1926 til betaling skjer for skade og ulempe av enhver art som er paaført og i fremtiden vil bli paaført saksøkeren ved at de av saksøkte i henhold til kgl. resolusjon av 22 november 1912 opførte reguleringsanlegg i Otteraaens vassdrag med bivassdrag og disse anleggs benyttelse foraarsaker utrasning og utgravning paa den Setesdalske hovedvei i Aardal og Bygland sogn. II. Den under I omhandlede erstatning blir at fastsette ved skjønn av uvillige menn optatt paa saksøktes bekostning. III. Forøvrig frifinnes saksøkte for saksøkerens tiltale i denne sak. IV. Saksøkte bør til saksøkeren betale sakens omkostninger med kr. 1500».

Saken blev av Otteraaens Brukseierforening paaanket til Bergens overrett, som den 19 oktober 1931 avsa følgende dom: Appellantskapet Otteraaens Brukseierforening bør til Aust-Agder fylkeskommune betale erstatning efter skjønn optatt paa appellantskapets bekostning for skade og ulempe av enhver art som inntil skjønnets avholdelse er paaført innstevnte ved at de av appellantskapet i henhold til kgl. resolusjon av 22 november

Side:25

1921 opførte reguleringsanlegg i Otteraaens vassdrag med bivassdrag og disse anleggs benyttelse foraarsaker utrasning og utgravning paa den Setesdalske hovedvei i Aardal og Bygland sogn. Av skjønnsbeløpet svares 4 pct. aarlig rente fra skjønnets avhjemling inntil betaling skjer. Forøvrig stadfestes underrettens dom. Sakens omkostninger for overretten opheves». Dommen er avsagt under dissens, idet et av rettens medlemmer voterte for, at det ikke i dommen blev avgjort hvorvidt skjønnet skulde avholdes som ekspropriasjonsskjønn eller som almindelig supplerende skjønn, likesom han voterte for at Brukseierforeningen skulde betale 25 procent-tillegget ifølge reguleringsloven av 191 1 §15 samt stemte for ophevelse av sakens omkostninger ogsaa for underretten.

Fra 1 januar 1928 er vedlikeholdet av den i saken omhandlede Setesdalske hovedvei overgaatt til staten. Arbeidsdepartementet blev derfor for overretten varslet for processens skyld. Staten har saaledes fra denne datum den økonomiske interesse i veiens vedlikehold.

I henhold hertil har staten paaanket overrettens dom til Høiesterett med følgende paastand: «At Otteraaens Brukseierforening tilpliktes at betale erstatning til den norske stat som Aust-Agders rettsefterfølger for skade og ulempe av enhver art, der som følge av de av Otteraaens Brukseierforening i henhold til kgl. res. av 22 november 1921 opførte reguleringsanlegg i Otteraaens vassdrag med bivassdrag og disse anleggs benyttelse foraarsakes ved utrasning og utgravning paa den Setesdalske hovedvei i Aardal og Bygland sogn fra 1 januar 1928 med 4 pct. aarlig rente fra skjønnets avhjemling inntil betaling skjer. At Otteraaens Brukseierforening tilpliktes at betale saksomkostninger i Høiesterett, herunder salær til regjeringsadvokaten».

Brukseierforeningen har paastaatt overrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.

Saken er i Høiesterett blitt vesentlig forenklet, idet partene er blitt enige om de fleste av de tidligere omprosederte forhold. Det er saaledes nu mellem partene enighet om, at reguleringen av 1917 har paaført veien skade, at Brukseierforeningen har erstatningsplikt herfor, at det skjønn som skal avholdes blir at avholde som et supplerende skjønn til fastsettelse av størrelsen av den veien paaførte skade, samt at 25 procent-tillegget ikke blir at tilkjenne ved erstatningens fastsettelse.

Det tvistepunkt hvorom saken dreier sig for Høiesterett er kun hvorvidt skjønnet skal gis i opdrag at medta i erstatningsbeløpet ogsaa et beløp som skjønnet maatte finne passende for den skade paa veien som antas at ville inntrede i fremtiden som følge av opdemningen av 1917.

Angaaende statens materielle stilling overfor fremtidige skadevirkninger av opdemningen skal jeg førts bemerke: Ekspropriasjonsskjønnet holdtes i 1917, nærværende sak anlas i 1926, altsaa innenfor 10-aarsfristen i vassdragslovens §70 efter denne paragrafs lydelse før forandringen av 26 mars 1926. Det skjønn hvorom der handles i nærværende sak, skal ifølge overrettsdommen bedømme den skade som foreligger paa den tid skjønnet avholdtes, altsaa

Side:26

for eksempel sommeren 1934. «Fremtidig» blir altsaa kun den skade som opstaar efter dette tidspunkt. At adgangen til at inntale erstatning for denne nye skade, naar den maatte inntreffe, staar staten aapen i 3 aar fra kunnskap om skaden i henhold til den nu gjeldende frist i vassdragslovens §70, synes ikke at kunne betviles. (Jeg forutsetter som det vil forstaaes herved at den fremtidige skade ikke blir medtatt under det her i saken omhandlede skjønn). Noget materielt rettstap vil staten derfor ikke kunne utsettes for, selv om det her i saken omhandlede skjønn begrenses til kun at omfatte den skade som er fastsatt i overrettens dom. Der er altsaa i nærværende sak ikke tvist om selve plikten til at betale erstatning ogsaa for fremtidige skadevirkninger men kun om rekkevidden av den dom som blir at avsi i nærværende sak.

Spørsmaalet om i hvilken utstrekning en dom bør gi anvisning paa skjønn - foruten for den inntrufne - ogsaa for fremtidig skade er i det hele et hensiktsmessighetsspørsmaal som fra domstolenes side maa avgjøres efter en bedømmelse av de i saken foreliggende forhold. Hensyn blir herved at ta saavel til partenes stilling til spørsmaalet som til hvorvidt der efter sakens oplysninger kan antas at være adgang til at opgjøre sig en begrunnet mening om forholdenes fremtidige utvikling. Hvor en virkelig bedømmelse herav ikke kan ansees at være mulig, saaledes at en eventuell skjønnserstatning antas at maatte bygges mere paa gjetning enn paa en virkelig bedømmelse av forutberegnelige aarsaker og virkninger, bør der utvises forsiktighet med at gi skjønnsmennene i opdrag at avgi et skjønn om en fremtidig muligvis inntreffende skade og dens størrelse. Det rimelige vil i slike tilfeller kunne være, at avgjørelsen vedkommende den mulige fremtidige skade utstaar, til skaden inntreffer eller ialfall med større sikkerhet kan beregnes. Det her uttalte er saavidt forstaaes stemmende med Høiesteretts tidligere avgjørelser i lignende spørsmaal, jfr. saaledes Rt-1892-401 og Rt-1901-145. Det stemmer ogsaa i det vesentlige med Stangs fremstilling i hans: Erstatningsrett, side 389 (jfr. note 11, hvor det henvises til de av mig nevnte høiesterettsdommer).

Hvad nu angaar de i nærværende sak foreliggende forhold, beror den fremtidige skade ifølge sakens oplysninger paa, i hvilken utstrekning der i tiden fremover kan antas at ville skje utrasninger og utglidninger som vil skade veien før en ny strandlinje har festnet sig. Det ligger i forholdet selv at denne naturprocess vil avhenge av forskjellige samvirkende aarsaker og at den vil ta adskillig tid fremover. Jeg maa da gaa ut fra at en begrunnet bedømmelse av disse forholds utvikling vil være meget vanskelig paa det nuværende tidspunkt, saaledes som ogsaa av overretten fremhevet. Fra appellantens side er det ikke i Høiesterett fremlagt nytt materiale til belysning av hvorvidt en saadan bedømmelse overhodet kan skje med nogenlunde sikkerhet. Overretten sees efter en omhyggelig gjennemgaaelse av dette spørsmaal paa grunnlag av de for denne rett forelagte oplysninger at være kommet til det resultat at det vilde være betenkelig at gi adgang til et saadant skjønn, idet det er oplyst at man ennu har liten erfaring om

Side:27

dannelsen av ny strand og nye strandlinjer. Den fremholder videre at de forskjellige faktorers innflydelse ennu ikke er klarlagt, og at et skjønn over naar og hvor den nye strand vil være ferdigdannet, saaledes vilde maatte bygge paa et daarlig og usikkert grunnlag. Efter denne bedømmelse av sakens faktiske forhold er overrettens resultat, at skjønnet kun bør fastsette erstatning i de tilfelle hvor utrasningene og utgravningene er kommet saa langt at veien er truet, saaledes at foranstaltninger har maattet treffes eller nu maa treffes for at verge veien. Selv om overretten efter sakens oplysninger har funnet, at der ikke foreligger ytterligere skade, som for tiden er at betrakte som forutseelig, antar jeg ikke at det vil stride mot overrettens opfatning av stillingen om skjønnet ogsaa fastsetter erstatningen i et tilfelle hvor den paa et bestemt punkt maatte finne skaden med sikkerhet forutseelig og allerede paa skjønnstiden beregnelig, og det ogsaa om der ikke skulde foreligge nødvendighet for skadens øieblikkelige utbedring, idet jeg mener det vilde være uriktig forsaavidt at urgere det av overrettens førstvoterende brukte uttrykk «nu maa treffes». (Ogsaa skade av denne art var visstnok tenkt at inngaa under 10-aarsfristen i vassdragslovens §70 i dens tidligere lydelse).

Efter den oversikt jeg paa grunnlag av de avsagte dommer har kunnet danne mig over de faktiske forhold og angaaende muligheten av en skjønnsmessig sannsynlighetsberegning om forholdenes utvikling fremover er jeg blitt staaende ved som det forsiktigste at slutte mig til overrettens domsresultat. Som det fremgaar av hvad jeg foran har anført legger jeg vekt paa, at adgangen til at kreve erstatning for fremtidig skade som ikke inngaar under overrettens dom, staar staten aapen saafremt det skulde vise sig at saadan skade inntreffer.

Saksomkostningene for Høiesterett finner jeg efter omstendighetene bør opheves.

Jeg stemmer efter det anførte for saadan

Dom:

Overrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke.

Dommer Næss: Jeg forstaar overrettens dom saaledes at den vil avskjære erstatning for fremtidig skade ved det skjønn som skal optas. Overretten uttaler dette uttrykkelig og tar deri avstand fra underretten. Jeg er imidlertid med førstvoterende enig i at staten tilkommer erstatning ogsaa for den fremtidige skade som ved skjønnet maa (eller kan) forutsees at ville inntrede som en følge av anlegget, men jeg finner i motsetning til førstvoterende ikke at saken ligger saaledes an at det er grunn til at sette ut av betraktning som ikke tilstrækkelig sannsynliggjort saadanne fremtidige følger. Jeg kan ikke være enig med førstvoterende i at de faktiske forhold forsaavidt ikke er tilstrekkelig klarlagt for Høiesterett. Jeg henviser til den formodning for fremtidig - ved skjønnet alene forutseelig, men ennu ikke inntraadt - skade som ligger i selve naturforholdene, saaledes som de fremgaar av overrettens premisser. Jeg kan navnlig ikke være enig med overretten

Side:28

i den begrensning av erstatningen ved skjønnet som ligger i at det ved skjønnets avholdelse allerede skal være praktisk nødvendig at skride til foranstaltninger til avvergelse av skade.

Efter dette finner jeg ikke at kunne stemme for stadfestelse av overrettens dom. Jeg vil stemme for en konklusjon som ved en innskutt tilfølelse til overrettens konklusjon gir uttrykk for at erstatning for fremtidig skade er medtatt i den utstrekning som saadan skade vil være forutseelig ved skjønnets avgivelse. Dette dekker regjeringsadvokatens paastand. Jeg tar ikke standpunkt til hvorvidt den regel som er inntatt i vassdragslovens §70 ved tilleggslov av 26 mars 1926 er anvendelig i forholdet. Idet jeg forøvrig og med hensyn til saksomkostningene er enig med førstvoterende, stemmer jeg for saadan

Dom:

Otteraaens Brukseierforening betaler til den norske stat erstatning efter skjønn optatt paa foreningens bekostning for skade og ulempe av enhver art som er inntraadt fra 1 januar 1928 inntil skjønnets avholdelse eller som ved skjønnets avholdelse forutsees at ville inntrede ved at de av foreningen i henhold til kgl. resolusjon av 22 november 1912 opførte reguleringsanlegg i Otteraaens vassdrag med bivassdrag og disse anleggs benyttelse foraarsaker utrasning og utgravning paa den Setesdalske hovedvei i Aardal og Bygland sogn. Av skjønnsbeløpet svares 4 procent aarlig rente fra skjønnets avhjemling inntil betaling skjer. Forøvrig stadfestes overrettens dom. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Rivertz: Jeg er enig med annenvoterende herr dommer Næss.

De ekstraordinære dommere høiesterettsdommer Bugge og byfoged Furu og dommer Lie: Likesaa.

Der blev avsagt dom overensstemmende med annenvoterende herr dommer Næss's konklusjon.

Av underrettens dom:

- - - Ved kgl. resolusjon av 22 november 1912 fikk Otteraaens Brukseierforening tillatelse til at stemme Byglandsfjorden op til cote 203 aaret rundt. Samtidig fikk foreningen tillatelse til at regulere en rekke høiereliggende vann i vassdraget. Ved kronprinsregentens resolusjon av 30 mars 1903 hadde foreningen faatt tillatelse til at stemme. Byglandsfjorden op til cote 201 om sommeren og cote 202 om vinteren. Stem blev i den anledning satt op ved Standarfoss.

I anledning av reguleringstillatelsen av 1912 blev der holdt ekspropriasjonsskjønn ved Byglandsfjorden. Underskjønnet blev avholdt i 1913 og overskjønnet i 1915. Saksøkeren som representerer Nedenes Fylkes veivesen i denne sak møtte ved de i 1913 og 1915 avholdte forretninger. Saksøkeren blev da tilkjent erstatning, kr. 16.875, heri innbefattet 25 pct. tillegg av kr. 13.500 som erstatningen lød paa.

Den sak som nu er reist av saksøkeren er for at inntale yderligere erstatning for skade paa veien langs Byglandsfjorden.

Side:29

Denne skade hevder saksøkeren ikke er medtatt av ekspropriasjonsskjønnet og saksøkeren mener sig med hjemmel av Vassdragslovens §70 berettiget til yderligere erstatning, idet det her gjelder skade som ikke har vært forutsett av ekspropriasjonsskjønnet, idet dette ikke har foretatt nogen undersøkelse og bedømmelse av reguleringens innflydelse paa hovedveien i sin almindelighet, men kun gitt erstatning til løftning av veien. Skaden paa veien viser sig derved at der paa en rekke steder foregaar utrasninger og utgravninger eftersom vannet trenger sig inn og ødelegger veifundamentet. Saksøkeren hevder videre at det ikke er tvilsomt at det er den siste regulering som har foraarsaket de nevnte skadevirkninger. Det er nemlig den 1 meter høiere vannstand som foraarsaker nedbrytning av stranden og veilegemet og utgravning av dette. - - - Saksøkeren mener sig berettiget til at faa erstattet ogsaa skade som har «vist» sig uten at den ennu er inntruffet, altsaa ogsaa for fremtidig skade som vil inntreffe. - - -

Videre paastaar saksøkte at saksøkeren ikke under nogen omstendighet kan kreve erstatning for annen skade enn den der maatte foreligge ved forliksklagens uttagelse. Det er i tilfelle kun den skade som har naadd veigrunnen der kan kreves erstattet, ikke for de steders vedkommende hvor man ansaa veien «truet» av utrasning uten at veilegemet eller veigrunnen ennu er naadd. - - -

Retten kan ikke være enig i saksøktes synsmaate.

Det saksøkeren skal faa erstattet er først og fremst den skade som har rammet selve veien, veilegemet eller veifundamenteringen. Om dette er der forresten ikke tvil. Ved de aastedsbefaringer som er foretatt er det godtgjort at skadevirkningen paa veien ved reguleringen ikke er avsluttet og at man maa regne med at veien i aarene fremover vil bli yderligere beskadiget. Hvad der nu skal erstattes blir derfor en fortolkning av hvad er skade i dette tilfelle.

Vassdragslovens §70 kan ikke forstaaes saa snevert at det kun er virkelig inntruffet skade der kan kreves erstattet, naar all sannsynlighet taler for at reguleringen bevirker yderligere skade av den art som ikke er medtatt ved ekspropriasjonsskjønnet. Ved skjønnet maa medtas ogsaa den skade som truer veien, idet veien her ikke er den samme enten det truende moment er til stede eller ikke. Det er nemlig oplyst at veien flere steder ikke er direkte skadet, men truet, idet der foregaar utrasninger ved de tilstøtende eiendommer. I dette tilfelle maa det sies at veien ogsaa forsaavidt er skadet, og dette vil stadig fremover medføre ekstraordinære omkostninger som skjønnet maa ta hensyn til. Hvis ikke denne skade som saaledes truer kan kreves erstattet, vil grunneieren lett staa ganske rettløs, idet preskripsjonsfristen muligens vilde være inntraadt naar selve veilegemet rammes. Men naar skaden har «vist» sig før preskripsjonsfristens utløp og man da med en til visshet grensende sannsynlighet kan forutse at skade maa inntreffe, antar retten som nevnt at erstatning maa kunne kreves efter vassdragslovens §70 ogsaa for denne ennu ikke «inntrufne» skade. Det er jo paa det rene at reguleringen skader veien ved ras m.v. Det er dette som er skaden i dette tilfelle, altsaa den omstendighet at veien skades og vil skades ved ras og utgravning, ikke bare det allerede inntrufne enkelte ras.

Hvor skjønnet derfor maatte finne at veien vil rammes nettop av denne skadeart, nemlig ras og utgravning, blir der plass for at tilkjenne erstatning forsaavidt ogsaa angaar fremtidig skade. - - -

Side:30

Av overrettens dom:

- - - Jeg er i det vesentlige kommet til samme resultat som underretten. - - -

Jeg er enig med underretten i, at vassdragslovens §70 ikke bør fortolkes saa snevert, at den kun gir anledning til at kreve erstattet skade som er inntraadt, som er fullbyrdet. Situasjonen er her, at stranden ennu ikke har innstillet sig efter den vannstand som blev etablert ved reguleringen av vassdraget. Der er skjedd skade ved utrasninger og utgravninger av stranden. Utrasningene har dels naadd veien, dels har utrasningene og utgravningene ennu ikke naadd selve veilegemet, men truer med at naa det. Og utrasningene vil ikke komme til at stanse, før der har dannet sig en ny strand, med nye strandlinjer. Naar dette vil skje, - hvor de nye linjer vil komme til at gaa, - hvor meget der maa graves ut og skylles vekk, før stranden har tilpasset sig efter den nye vannstand, - alt dette avhenger av strandgrunnens og sjøbunnens beskaffenhet og heldning.

Jeg antar, at naar det saaledes er paavist en skade under utvikling, er vassdragslovens §70 ikke til hinder for, at kreve hele skaden erstattet, selv om skaden kun delvis er inntraadt innen 10-aarsfristen. - - -

Innstevnte maa efter dette kunne tilkjennes erstatning ogsaa utover forliksklagens uttagelse. Men jeg finner ikke at kunne gi dom for erstatning for fremtidig skade. Appellanten har protestert mot at der gis adgang til skjønn over fremtidig skade, og efter sakens oplysninger finner jeg det betenkelig at gi adgang til et saadant skjønn. Det er oplyst, at man ennu har liten erfaring om dannelse av ny strand og nye strandlinjer. De forskjellige faktorers innflydelse er ennu ikke klarlagt, og et skjønn over naar og hvor den nye strand vil være ferdigdannet, vil da maatte bygge paa et daarlig og usikkert grunnlag.

Kun forsaavidt utrasningene og utgravningene er kommet saa langt, at veien er truet, saaledes at foranstaltninger har maattet treffes, eller nu maa treffes for at verge veien, antar jeg at erstatning bør fastsettes. Men efter min mening er dette ikke erstatning for fremtidig skade. Selv om virkningene av utrasningene og utgravningene ikke har naadd selve veilegemet, er skaden allerede inntraadt, naar der maa treffes foranstaltninger mot den. Jeg skal tilføie, at efter min mening er det uten betydning om utrasningene og utgravningene er skjedd paa grunnstykker som tilhører innstevnte eller ei Det avgjørende er om veien er i en saadan fare, at foranstaltninger maa treffes.

Efter dette er jeg blitt staaende ved at innstevnte bør tilkjennes erstatning efter skjønn for skade, til skjønnets avholdelse. Skjønnet vil da ha at avgjøre om utrasningene og utgravningene er saavidt langt fremskredet at foranstaltninger nu maa treffes for at trygge veien. For denne skade og for skade, som allerede har rammet selve veilegemet, vil erstatning bli at fastsette. Men for fremtidig skade, som muligens vil inntreffe, men som der nu ikke trenges foranstaltninger til at verge veien mot, blir erstatning ikke at fastsette.

Det skal medgis, at grensen mellem fremtidig skade, og den skade som der skal fastsettes erstatning for, ikke er skarp. Men paa den ene side antar jeg at innstevnte ikke kan være tvunget til at vente med at faa erstatning, inntil skaden har rammet selve veilegemet, og paa den annen side finner jeg at der nu ikke bør fastsettes erstatning for fremtidig skade, fordi man ikke har tilstrekkelig kjennskap til de momenter som bestemmer

Side:31

den fremtidige skade. Under de omstendigheter antar jeg ikke at der kan angis nærmere enn ovenfor skjedd, hvilken skade som der skal fastsettes erstatning for. - - - G. Wiers Jenssen, hjd.

Iøvrig i det vesentlige enig med førstvoterende kommer jeg med hensyn til skjønnets optagelse og de 25 procent tillegg til erstatningen til et annet resultat enn han. - - - Karl Iversen.

Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Olaf Erdal.