Rt-1934-322

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-03-13
Publisert:	Rt-1934-322
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 63/1 s.a.
Parter:	Vemundvik kommune (advokat Per Rygh) mot O. Schiefloe (parten selv).
Forfatter:	Hanssen, Andersen, Larssen, Motzfeldf, Schjeldrup, Paulsen, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §18, §43, Konkursloven (1863) §125, §20, §42, §56, Byskatteloven (1911) §15

Angaaende sakens sammenheng henvises til Namdal namsretts dom av 20 april 1931. Ved denne dom blev en under 3 september 1930 hos brukseier O. Schiefloe, Klinga, avholdt utpantning for skatt til Vedmundvik kommune for skatteaaret 1929/1930 underkjent og ophevet, likesom den til grunn for utpantningen liggende ligning blev ophevet i sin helhet. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.

Ved ankeerklæring av 17 juni 1931 paaanket Vedmundvik kommune namsrettens dom til Trondheim overrett. Ved overrettens kjennelse av 3 september 1931 blev imidlertid saken avvist fra overretten og brukseier O. Schiefloe tilkjent kr. 30 i saksomkostninger. Den ankende part blev gitt en frist av 6 uker til at utta ny ankeerklæring til Høiesterett.

Vedmundvik kommune har derefter ved ankeerklæring av 17 september 1931 innbragt saken for Høiesterett. Der er i ankeerklæringen opregnet en rekke punkter, i hvilke namsrettens avgjørelse antas at være uriktig.

Den ankende part har nedlagt følgende paastand: «I. At utpantningen av 3 september 1930 og den til grunn for samme liggende ligning stadfestes. II. At O. Schiefloe dømmes til at betale Vedmundvik kommune saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett, herunder ogsaa vedrørende den stedfunne bevisoptagelse.»

Innstevnte O. Schiefloe har nedlagt følgende paastand: «1. Namsrettens dom stadfestes. Subsidiært hertil: Utpantningen stadfestes for det skattebeløp som fremkommer naar den antatte inntekt ansettes til kr. 6.279,90. 2. I begge tilfelle paastaaes Vedmundvik kommune tilpliktet at betale mig saksomkostninger for Høiesterett.»

Der er for Høiesterett fremlagt enkelte nye dokumenter, deriblandt bevisoptagelse ved Namdal herredsrett, hvorunder forklaring angaaende forskjellige forhold vedkommende Spillum Dsag & Høvleri, P: Torkildsen & Co. er avgitt ved parten Schiefloe og av vidnet Nils Iversen Fjær, som iøvrig har interesse felles med Schiefloe.

Høiesterett kommer til et annet resultat enn namsretten. Det er paa det rene at Spillum Dsag & Høvleri, P. Torkildsen & Co. er et ansvarlig handelsselskap. Det maa i norsk rett ansees som en sikker setning at et ansvarlig handelsselskap ikke er et særskilt retssubjekt, jfr. konkurslovens §125, høiesterettsdom i Rt. for 1905 s. 444 flg., Platou: Norsk Selskapsrett I §7 nr. 4, §13 nr. 1 a. og §14 nr. 3 med anm. 9, Skeie: Den norske Civilprocess I §33 nr. 3

Side:323

(s. 62). Alten: Loven om rettergangsmaaten i tvistemaal med kommentar, anm. 1 til 3dje kapitel (s. 28) og Hagerup: Konkurs og Akkordforhandling (4de utgave) s. 215. De steder i Gjelsvik: Norsk Personrett og Gjelsvik: Norsk Tingrett, som namsretten har paaberopt til støtte for en motsatt opfatning, omhandler ikke ansvarlige selskaper. Av særlig betydning for den foreliggende sak er det, at efter den nuværende avfatning av landsskattelovens §20, 2net ledd (byskattelovens §15, 2net ledd), kan skatt ikke paalegges et ansvarlig handelsselskap; det er de enkelte medlemmer som lignes for sin andel i selskapets formue og inntekt.

En konsekvens av den her nevnte opfatning av det ansvarlige handelsselskaps karakter er det, at der bestaar et sameie mellem medlemmene forsaavidt angaar de eiendeler som er erhvervet av selskapet. Dette sameie er visstnok i flere henseender undergitt andre regler enn de som gjelder for det tilfeldige sameie, idet særlig selve selskapsforholdet legger et vesentlig baand paa det enkelte medlems adgang til at raade over sin andel i selskapets aktiva. Men denne omstendighet er efter Høiesteretts mening ikke egnet til at bevirke nogen endring i den naturlige opfatning at de enkelte medlemmer er sameiere i de gjenstander som tilhører selskapet. Overensstemmende hermed antar man at et medlems overdragelse av sin andel i selskapet innebærer en overdragelse av hans medeiendomsrett til hver enkelt av de selskapet tilhørende gjenstander.

Av den nevnte setning, at et ansvarlig handelsselskap ikke utgjør et eget rettssubjekt, maa det ogsaa ansees berettiget at slutte, at det i virkeligheten er medlemmene som utøver handelsvirksomhet sam drives i selskapets navn. Og det synes da naturlig at opfatte de enkelte medlemmer som utøvere av denne handelsvirksomhet, hver i forhold til sin andel i selskapet. Hvad særlig angaar forholdet til skattelovgivningen synes denne opfatning at ha en vesentlig støtte i den forannevnte bestemmelse i landsskattelovens §20, 2net ledd.

Av den opfatning av retsforholdet innen et ansvarlig selskap, som her er fremholdt antas det at følge at et medlem som selger sin andel i tilfelle blir at skattelegge for den derved erhvervede salgsgevinst vedkommende hans andel i de formuesgjenstander som er erhvervet i anledning av selskapets næring (landsskattelovens §43, annet ledd), samt at skattlegningen forsaavidt angaar hans andel i faste eiendommer skjer i det distrikt hvor eiendommen ligger (§18, siste ledd). Høiesterett finner derfor at Schiefloe med rette er skattelagt i Vedmundvik for salgsgevinsten ved den i salget av hans selskapsandeler liggende avhendelse av hans part i de selskapet tilhørende eiendommer i Vedmundvik.

Med hensyn til beregningen av salgsgevinsten har Schiefloe bare gjort den innvending, at den i 1919 stedfunne opskrivning av andelskapitalen ikke kan beskattes nu. Man anser det imidlertid klart at en saadan opskrivning ikke ha nogen innflytelse paa beregningen av salgsgevinsten.

Vedmundvik kommunes paastand om stadfestelse av utpantningen vil saaledes bli at ta til følge. Saksomkostningene finnes efter omstendighetene at burde opheves for begge retter.

Side:324

Domsslutning.

Utpantningen av 3 september 1930 stadfestes. Sagsomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom:

Den 3 september 1930 blev der av namsmannen i Namsos holdt utpantning hos saksøkte brukseier O. Schiefloe av Klinga for skatt til saksøkeren Vemundvik kommune for skatteaaret 1929/30 stor kr. 4.572.75 samt dertil renter og omkostninger. - - -

Partene tvister om, hvorvidt saksøkeren har vært berettiget til for skatteaaret 1929/30 at iligne saksøkte inntektsskatt for den gevinst han i aaret 1928 antas at ha hatt gjennem avhendelsen av sine andeler i selskapet Spillum Dsag & Høvleri, P. Torkilsen & Co. - - -

Partene er enig om, at Spillum Dsag & Høvleri, P. Torkilsen & Co. er et ansvarlig handelsselskap.

Heri antas de at maatte gis medhold, jfr. lov om handelsregister, firma og prokura av 17 mai 1890 §8, første ledd, sammenholdt med samme lovs §35a. Det er paa det rene, at selskapet driver sagbruk og høvleri, d.v.s. fabrikk, og at det ved salg omsetter sine produkter. Det har i norsk teori, saaledes i professor Platou: Norsk Selskapsrett, 1ste del, og i Hagerup: Konkurs, side 197 nederst og note 10 og det der citerte, vært hevdet at i et ansvarlig handelsselskap finner der sameie sted mellem interessentene, d.v.s. det er antatt at hver enkelt interessent maa ansees som sameier i hver enkelt av de til selskapets aktivamasse hørende gjenstander, saavel fast eiendom som løsøre. I forbindelse hermed er det tillike gjort gjeldende at et ansvarlig handelsselskap ikke er at anse som en juridisk person (rettsperson, et særskilt rettssubjekt). Den her refererte opfatning, har dog ikke faatt enstemmig tilslutning. I professor Ojelsviks Norsk Personrett læres det, at lag kan være juridiske personer, korporasjoner, og at lag derfor ogsaa kan ha, eiendom, se 1. c. side 84-85 og Gjelsvik: Norsk Tingsrett side 94-95. Ogsaa i dansk teori hevdes det at handelsselskaper har eller ialfall kan ha en rettslig selvstendighet, og at det synes nødvendig at opfatte interessentskapet som saadant som eier av fellesskapets aktivamasse, saaledes at den enkelte interessent kun staar som innehaver av obligatoriske rettigheter, jfr. Sindballe :Dansk Selskapsrett I. særlig side 115-116 og 120. Svensk og tysk lov gir et ansvarlig handelsselskap adgang til som selskap at erhverve rettigheter og inngaa forpliktelser, erhverve eiendomsrett og andre tinglige rettigheter til og over fast eiendom samt optre som saksøker og saksøkt i tvistemaal. I norsk lovgivning finnes ikke tilsvarende bestemmelser.

Norsk rettspraksis gir heller ikke nogen sikker veiledning, naar det gjelder at ta standpunkt til spørsmaalet om hvorvidt et ansvarlig handelsselskap kan være en juridisk person og kan erhverve rettigheter, derunder eiendomsrett til fast eiendom. Der er visstnok i en høiesterettsdom i Rt-1905-444 flg. fremkommet uttalelse, som synes at utelukke den opfatning, at et ansvarlig handelsselskap skal kunne ansees som en juridisk person. For en saadan opfatning kan imidlertid paaberopes høiesterettsdom i Rt-1874-559 flg., særlig side 561. Her hevdes det, at i et handelsinteressentskap er ikke den enkelte interessent at anse som medeier i de spesielle ting firmaet er i besiddelse av, men som eier av sin forholdsvise kvotadel i firmaet, der

Side:325

forsaavidt maa betraktes som en enhet for sig - d.v.s. som en juridisk person, en korporasjon.

Hverken fra norsk teori, fra norsk rettspraksis eller fra norsk lovgivning kan der saaledes hentes noget utvilsomt svar paa spørsmaalet om hvorvidt Spillumsbrukets selskapsformue skal betraktes som selskapets eiendom, eller om den maa opfattes som andelshavernes sameie.

Under disse omstendigheter antas svaret at maatte søkes i selskapskontrakten, d.v.s. i selskapets vedtekter og i de foreliggende oplysninger om hvorledes der har vært forholdt ved tilveiebringelsen av hjemmel paa de til selskapsformuen hørende faste eiendommer. - - - Efter innholdet av den foran refererte interessentskapskontrakt av 20 august 1919 er det iøinefallende, at der er søkt istandbragt et samvirke i utpregede selskapsformer. Det er en betydelig innskutt kapital. Denne er fordelt paa et stort antall andeler. For hver av disse skal der utferdiges paa navn lydende omsettelige bevis. Generalforsamlingen er selskapets øverste myndighet. Interessentskapskontrakten organiserer derhos et særskilt styre og fastslaar at der skal være en disponent til ledelse av forretningsdriften. Den enkelte menige interessent har utenom generalforsamlingene ingen vedtektsmessig sikret rett til at øve innflytelse paa de beslutninger som selskapets virksomhet foranlediger. Bortsett fra ansvarsforholdet er selskapet organisert mest mulig som et aktieselskap. Det synes under disse omstendigheter litet naturlig at nekte selskapet anerkjennelse som en juridisk person (en rettsperson, en korporasjon). At interessentene selv har opfattet selskapet som en rettsperson, stadfestes ved at selskapets vedkommende har foranlediget selskapet - ikke interessentene - ved dom kjent eiendomsberettiget til gaarden Hammersøen i Vemundvik. - - - At selskapet blev organisert som en juridisk person, maa erkjennes rimelig, naar det erindres at selskapskontrakten gjorde det mulig at der kunde bli like mange andelseiere som der var andeler, d.v.s. i det hele 360. - - -

En rimelig fortolkning av selskapskontrakten og av andelshavernes vilje - saaledes som denne har gitt sig utslag - maa føre til den slutning, at interessentskapet Spillum Dsag & Høvleri, P. Torkildsen & Co. maa betraktes som en juridisk person, og at interessentskapet som saadant er eier av selskapets aktiva, deriblandt ogsaa av de jord- og skogeiendommer i Vemundvik som ved utgangen av aaret 1928» tilhørte selskapets aktivmasse.

Herav følger igjen, at saksøkte ikke gjennem den stedfunne utløsning av hans andeler i Spillumsbruket kan erkjennes at ha solgt nogen ham som sameier tilhørende ideell andel i omhandlede eiendommer. Saksøkte har kun avhendet det ham tilkommende krav paa at erholde en til hans andeler svarende part av selskapets nettoformue. Dette krav er ifølge selskapskontrakten knyttet til de paa hans navn lydende andelsbevis. Det er disse som gjennem den stedfunne utløsning har skiftet eier. Men derved er ikke foregaatt nogen transaksjon som berettiger til anvendelse av bestemmelsene i landsskattelovens §18 om stedbunden næring. Gav utløsningen saksøkte nogen skattbar inntekt, maatte den i tilfelle vært beskattet ikke i Vemundvik, men i Klinga, saksøktes bostedskommune.

Efter dette resultat skulde det være ufornødent for retten at drøfte de øvrige av partene omhandlede spørsmaal, spørsmaalene om andelsbevisene er at anse som verdipapirer i skattelovens forstand, om andelsbevisene er erhvervet i de siste 5 aar før avhendelsen, om de er erhvervet av saksøkte

Side:326

for at avhendes med fordel eller i anledning (av) næring eller forretning eller som driftsmiddel, og om avhendelsen av andelene kan ansees som tilsiktende salg av selskapets eiendeler eller av den av selskapet drevne næring eller virksomhet.

Retten finner dog i korthet at burde omhandle disse spørsmaal.

Den antar, at der er overveiende grunn til at betrakte andelsbevisene som verdipapirer. Den legger herunder særlig vekt paa, at bevisene i virkeligheten maa sies at lyde paa et bestemt beløp, idet jo selskapskontrakten - som skal inntas i bevisenes tekst - gir oplysning om den innskutte kapitals størrelse, om antallet av andeler og om størrelsen av hver enkelt andel. Det bemerkes, at det er paa det rene, at selskapskontrakten er gjengitt paa baksiden av de utferdigede andelsbeviser. Videre legger retten vekt paa, at avhendelse av andeler maa antas bare at kunne skje gjennem overdragelse av andelsbevisene. I denne forbindelse skal retten feste opmerksomheten ved bestemmelsene i overenskomstene av 13 november 1928 og av 25 april 1929 om, naar andelsbevisene kunde kreves utlevert i transportert stand. Disse bestemmelser godtgjør, at samtlige interessenter ved overenskomstenes inngaaelse var av den opfatning, at saksøktes rettigheter som andelseier var uløselig knyttet til andelsbevisene. Overenskomstene godtgjør endelig, at andelene og dermed andelsbevisene kan verdsettes, hvad jo maa være en nødvendig forutsetning for deres omsettelighet. - - -

Saksøkte har fra 1894 til den 28 februar 1925 hatt ansettelse hos Spillum Dsag & Høvleri, P. Torkilsen & Co. og hos dette selskaps forgjenger Spillum Dsag & Høvleri først som kontorist, saa i adskillige aar som disponent. Der foreligger ingen oplysning om at saksøkte, mens han hadde ansettelse hos Spillumsbruket, d.v.s. til i januar 1925, har hatt annet erhverv. Som følge derav kan retten ikke anta, at saksøktes erhvervelse av andeler i Spillumsbruket har funnet sted i anledning av næring eller forretningsforetagende. Saksøktes stilling som funksjonær i Spillumsbrukets tjeneste kan nemlig ikke betraktes som forretningsforetagende eller næring i skattelovens forstand, jfr. Rt-1927-946-947.

Heller ikke kan retten anta, at saksøkte har erhvervet sine andeler i Spillumsbruket for at avhende dem med fordel. Saksøkte har som anført vært knyttet til Spillumbruket som dets funksjonær i en menneskealder. Forretningen maa formodes at ha vært en god forretning. Den i anledning av utløsningssaken istandbragte oversikt over stillingen og de senere overenskomster bekrefter dette. Det maatte derfor ligge nær for saksøkte at søke at skaffe sig andeler i selskapet til kapitalplasering, særlig efter at han var blitt disponent og derved hadde faatt ledelsen i sin haand. Paa den annen side er intet forhold oplyst som med rimelighet kan gi grunn til at anta, at saksøktes erhvervelse av andeler har funnet sted i spekulasjonsøiemed. Han har saaledes - efter de oplysninger som foreligger - aldri søkt om generalforsamlingens tillatelse til at selge andeler.

Retten kan endelig heller ikke anta, at saksøkte ved avhendelse av hans andeler i Spillumsbruket har tilsiktet salg av selskapets eiendeler eller den av selskapet drevne næring eller virksomhet.

Saksøkte og de øvrige utløste andelshavere forlangte oprinnelig opløsning. De søkte paa den maate at bane sig adgang til den del av selskapets nettoformue som de tilkom. Da kravet paa opløsning ikke fikk fornøden tilslutning, var de for at naa sin hensikt henvist til at benytte sig av adgangen til at forlange utløsning.

Side:327

Selskapet som saadant har imidlertid ikke søkt at selge sine eiendeler eller sin næring eller virksomhet.

Retten henviser i denne forbindelse til høiesterettsdom i Rt-1923-666 flg.

Retten vil sluttelig bemerke, at bestemmelsene i landsskattelovens §20, jfr. §56, ikke ants at gi støtte til den foran forkastede opfatning, at andelshaverne i ansvarlige handelsselskaper alltid maa opfattes som sameiere i hver enkelt til selskapsformuen hørende gjenstand. Omhandlede bestemmelser har ikke hatt til hensikt at fastslaa, at et saadant selskap ikke kan ansees som en juridisk person. De er fremkommet utelukkende av hensyn til gjennemførelsen av aksjonærbeskatningen. Herom henvises til ot. prp. nr. 38 for 1920 side 53 og Forhandlinger i Odelstinget og Lagtinget 1921 side 4-5.

Efter hvad foran er antatt kan hverken landsskattelovens §42, første ledd, dens §43, annet og siste ledd, eller endelig dens §54, annet ledd, med føie paaberopes som hjemmel for den stedfunne ligning. - - - Anton M. Brandtzæg.