Rt-1935-1024
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1935-12-10 |
| Publisert: | Rt-1935-1024 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 75/2 s.a. |
| Parter: | Ole Johansen (selv) mot Bjarne Wales konkursbo (ved bestyreren overrettssakfører T. Heltzen). |
| Forfatter: | Larssen, Motzfeldt, Broch, Rivertz, Andersen, Næss, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §392, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), §367 |
I nærværende sak avsa Tromsø byfoged ved dommerfullmektig Skotner ifølge bemyndigelse den 23 oktober 1933 dom, hvorved saken blev avvist og Ole Johansen dømt til at betale kr. 250 i saksomkostninger. Med hensyn til saks forholdet henvises til byrettens domsgrunner.
Denne dom er av Ole Johansen innbragt til prøvelse av Høiesterett. I ankeerklæringen fremholder han, at byrettens saksbehandling og rettsanvendelse er uriktig. Han hevder at byretten har tatt feil, naar den har avvist saken av den grunn, at det ikke skulde være stemmende med rettens verdighet at realitetsbehandle den ankendes innsigelser. Derhos mener han at ha ført bevis for at han var den rettmessige eier av den omprosederte eiendom.
I ankeerklæringen nedlegger han følgende paastand: «1. Byrettens dom opheves og saken henvises til fornyet behandling. 2. Bjarne Wales konkursbo dømmes til at betale mig saksomkostninger saavel ved byretten som Høiesterett.» Denne paastand har den ankende part i sitt første innlegg forandret til følgende: «Den ankende part, fisker og gaardeier Ole Johansen, Strandveien 45, Tromsø, 1)kjennes alene eiendomsberettiget til eiendommen Strandveien 45, Tromsø, 2) tilkjennes sakens omkostninger.» Denne paastands punkt 1 er overensstemmende med punkt 1 i den for byretten nedlagte paastand.
Ankemotparten, Bjarne Wales konkursbo har paastaatt byrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.
Side:1025
Saken foreligger for Høiesterett i samme faktiske skikkelse som for byretten.
Ankemotparten har krevet at den ankendes første paastand, som var inntatt i ankeerklæringen, skal legges til grunn i saken, og har i henhold hertil undlatt at ta til gjenmæle angaaende spørsmaalet om eierretten til den omhandlede eiendom. Efter tvistemaalslovens §367, 1ste ledd, blir dette krav at ta til følge.
Med hensyn til den ankendes paastand skal man bemerke: Paastandens form kunde synes at vise at den ankende har opfattet byrettens avvisning som en avvisning av saken av formelle grunner. Det fremgaar imidlertid av domsgrunnene at domsslutningen er begrunnet deri at det ikke er funnet at være overensstemmende med domstolenes verdighet «at realitetsbehandle og avgjøre innsigelser mot gyldigheten av skjøteutstedelsen og pantsettelsen, som av saksøkeren uten blusel fremstilles som grundende sig paa hans egne handlinger, som direkte bringer ham under straffeloven». Byrettens avvisning inneholder derfor i virkeligheten en avgjørelse av, at saksøkerens anførsler i saken ikke fører frem.
Høiesterett finner at den ankendes anførsler angaaende skjøtet og angaaende hans eierrett til eiendommen Strandveien 45, Tromsø, bør kunne realitetsbehandles. Det rettsstridige forhold fra saksøkerens side, hvortil byretten sikter, bestaar deri at han i sin tid overfor utpantningsmyndighetene i Lenvik og Tromsø kommuner la skjul paa eller endog positivt benektet, at han var eier av eiendommen og som bevis herfor overfor de nevnte myndigheter gav det utseende av, at skjøtet var i orden, naar det angav sønnene Bjarne og Haakon som gaardens eiere.
Tvisten i nærværende sak dreier sig om skjøtets gyldighet i forholdet mellem sønnen Bjarnes konkursbo og den ankende part. Det maa innrømmes at det i nærværende sak kan virke støtende, naar den ankende part, som tidligere overfor sine egne kreditorer har søkt at unddra gaarden som fyldestgjørelsesgjenstand for disse under henvisning til at gaarden ifølge skjøtet tilhørte sønnene, nu hevder rett til at inndra gaarden fra skjøtehaverens kreditorer under henvisning til, at skjøtet er proformaverk og at gaarden tilhører ham. Man finner imidlertid efter omstendighetene ikke at den ankende part paa grunn av det tidligere rettsstridige forhold overfor sine kreditorer bør være avskaaret fra overfor sønnens konkursbo at hevde det efter hans mening sanne forhold med hensyn til, hvem der var kjøper av eiendomm. Man gir saaledes den ankende part medhold i at den avsagte dom hviler paa en feilaktig rettsopfatning. Spørsmaalet om den materielle eierrett til eiendommen vil derfor bli at opta til avgjørelse.
Motparten har imidlertid i sin procedyre for Høiesterett under henvisning til den ankende parts paastand undlatt at uttale sig om eierretten til eiendommen. Under hensyn hertil og da dette spørsmaal efter sakens stilling heller ikke blev drøftet i byrettens dom, finner man det i hvert fall riktigst at den paaankede dom opheves og saken hjemvises til ny
Side:1026
behandling i første instans, tvistemaalslovens §392, jfr. Rt-1933-115.
Efter resultatet finnes spørsmaalet om saksomkostninger i saken for tiden ikke at burde avgjøres.
Slutning:
Den paaankede dom opheves. Saken hjemvises til ny behandling.