Rt-1935-122

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1935-02-26
Publisert:	Rt-1935-122
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 11/1 B s.a.
Parter:	Falconbridge Nickel Mines Ltd. (advokat Georg Lous) mot Raffineringsverket A/S (advokat Carsten Arnholm).
Forfatter:	Broch, Bade, Schjelderup, Evensen, Miøen, Hesselberg, Backer
Lovhenvisninger:	Kommisjonsloven (1916) §46, §50

Dommer Broch: I nærværende sak blev av Kristiansands byrett den 16 oktober 1933 avsagt dom med saadan domsslutning: «Saksøkte Falconbridge Nickel Mines Ltd., Toronto, Canada, dømmes til at betale til Raffineringsverket A/S GBP 14.900 enten i denne myntsort eller i norske kroner efter kurs paa betalingsdagen med 6 procent aarlig rente herav fra 25 januar 1932 til betaling skjer og sakens omkostninger med kr. 2 500».

Angaaende sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henvises til byrettens domsgrunner.

A/S Falconbridge Nickel Mines&genetiv Ltd., Toronto, Canada, har innanket dommen for Høiesterett. Anken gjelder sakens realitet i dens helhet, idet kravet paa avvisning ikke er optatt for

Side:123

Høiesterett. Prinsipalt er anført at retten menes at ha tatt feil «naar den har funnet at det er uten betydning for avgjørelsen i saken enten Londoner-memorandumet inneholder en haandgivelse for Raffineringsverket paa kjøp av nikkel fra Falconbridge for egen regning, eller om memorandumet alene bestemmer at Raffineringsverket skal selge nikkel til Russland som kommisjonær for Falconbridge og for dette selskaps regning. Efter den ankende parts mening er det av avgjørende betydning om der foreligger et kjøp fra Raffineringsverkets side eller et kommisjonsforhold, hvor Raffineringsverket er Falconbridges kommisjonær ved salg til Russland». Videre anføres i ankeerklæringen bl.a. at naar det foreligger et kommisjonsforhold, mener den ankende part at kommisjonæren ikke har hatt rett til at gjøre op med kommittenten paa papirbasis naar han har solgt paa gullbasis, hvilket her var tilfellet ifølge Raffineringsverkets skrivelse til Mr. Henderson Scott av 27 november 1931.

Efter det resultat som jeg er kommet til anser jeg det ufornødent at refere mere av ankeerklæringen. Det tilføies alene at den ankende part benekter at ha prosedert paa rett til at fragaa den i memorandumet inneholdte avtale før den efter opsigelse utløp.

Den ankende part har nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: At Falconbridge Nickel Mines Ltd. frifinnes. Subsidiært: At Falconbridge Nickel Mines Ltd. frifinnes mot at betale til Raffineringsverket A/S GBP 10.430. I begge tilfeller: At Falconbridge Nickel Mines Ltd. tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høiesterett».

Motparten, Raffineringsverket A/S har paastaatt byrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett hos den ankende part.

For Høiesterett er fremlagt en del nye bevisligheter som det ansees ufornødent at referere.

Jeg er kommet til det resultat at Falconbridges prinsipale paastand maa tas til følge.

Londoner-memoranduniet av 15 juni 1931 er som kontrakt temmelig uklart og bærer preg av ikke at være helt gjennemarbeidet i alle detaljer. Det inneholder bestemmelser og uttrykk som temmelig utvetydig skulde peke paa et kommisjonsforhold mellem partene, og paa den annen side uttrykk som isolert sett skulde gi sikker formodning for at der virkelig foreligger en haandgivelse fra Falconbridge til Raffineringsverket paa bestemt prisbasis. Til forstaaelse av dokumentet er det da av viktighet at se det i belysning av den situasjon som forelaa da det blev oprettet.

Før memorandumet var stillingen den: Falconbridge hadde fulle lagre og ønsket at levere, mens Raffineringsverket ikke hadde varer. Situasjonen var ytterligere vanskeliggjort for Raffineringsverket ved langvarig streik. Raffineringsverket vilde gjerne levere til Russland bl.a. for at beholde denne forretningsforbindelse, men Russlands formodede maanedlige

Side:124

behov var dobbelt saa stort som Raffineringsverkets tilsvarende produksjon. Falconbridge ønsket ikke at levere til Russland paa kredittbasis, men vilde paa den annen side gjerne være delaktig i leveringen. Denne maatte da i en eller annen form skje gjennem Raffineringsverket i dettes navn. Endelig maa den hele situasjon sees paa bakgrunn av det intime samarbeide som bestod mellem Falconbridge og Raffineringsverket. Falconbridge raffinerte sin og Raffineringsverkets nikkelmatte under ett, og der var overenskomst om en salgsordning paa kvotebasis for at utelukke at partene skulde gaa i veien for hverandre i markedet.

Man kan av den dokumenterte korrespondanse fra foraaret 1931 se, at man hadde vært inne paa den tanke at saken burde kunne ordnes ved at Falconbridge kunde selge til Raffineringsverket nikkel, som saa kunde brukes til at fylle de russiske ordres. Jeg henviser spesielt til en skrivelse av 19 mars 1931 fra Brandeis, Goldschmidt & Co. til Raffineringsverket.

Jeg kan imidlertid ikke se at det er denne tanke som er kommet til uttrykk i memorandumet av 15 juni 1931. Jeg gjengir ordlydende av dokumentet, som er betitlet «angaaende russiske salg», hvad i denne forbindelse finnes av interesse. (Det bemerkes at tallinndelningen ikke staar i originaldokumentet, men er paaført av den ankende parts advokat):

«1. Man mener at russerne vil kjøpe inntil 120 tonns nikkel pr. maaned gjennem Oslo. Selv om den norske stat var villig til at fornye sin garanti for salg av nikkel av norsk oprinnelse, vil det være umulig at tilfredsstille et sa ad ant behov fra russernes side helt og holdent med den slags nikkel (av norsk oprinnelse). Derfor kan der bli tale om baade at selge nikkel dekket av den norske stats garanti (som for korthets skyld kan kalles garanterte salg) og der kan bli tale om salg som ikke er dekket av nogen norsk statsgaranti, de saakalte ugaranterte salg.

2. Det foreslaaes som en almindelig regel at de garanterte salg vil foregaa for Raffineringsverkets regning, mens de ugaranterte salg vil bli for regning av The Falconbridge Nickel Mines, saaledes som nedenfor nærmere angitt.

3. Raffineringsverket paa tar sig at føre forhandlingene med russerne, og saa lenge dette memorandum staar ved makt skal der ikke offereres annen nikkel fra Falconbridge Refinery til russerne.

4. Raffineringsverket paatar sig ogsaa at føre forhandlingene med hensyn til diskontering og assuranse av vekslene, saaledes at The Falconbridge Nickel Mines i virkeligheten faar sin betaling netto kontant for all nikkel, som de leverer til russerne.

The Falconbridge Nickel Mines samtykker i at de til enhver tid saa lenge dette memorandum staar ved makt vil holde 180 tonns nikkel disponibelt for at opfylle sin andel av salgene til russerne, og ikke under nogen omstendighet skal de solgte kvanta nikkel, som staar ute for regning Tbe

Side:125

Falconbridge Nickel Mines, overstige 360 tonns, uten at der foreligger spesiell tillatelse.

6. For at Raffineringsverket kan opfylle sin andel av salgene til russerne skal The Falconbridge Nickel Mines, hvor det er nødvendig, forskutere (laane) til Raffineringsverket et saa stort kvantum nikkel som ekvivalerer det kvantum, som Raffineringsverket maatte ha i systemet hos Falconbridge Refinery i Kristiansand paa vedkommende tidspunkt....

7. Skulde det samme kvantum nikkel bli solgt til russerne under kategorien ugaranterte salg som under kategorien garanterte salg, skal all nikkel solgt under sistnevnte kategori ansees at være for regning Raffineringsverket, og all nikkel solgt under kategorien ugaranterte salg vil være for regning Falconbridge N. M. Raffineringsverket skal betale Falconbridge Nickel Mines for denne nikkel 10 % til den pris til hvilken de har solgt til russerne, m. a. o. samme pris som danner grunnlaget for provisjonen til Brandeis Goldschmidt & Co. og 90 % til prisen GBP 150 per tonn fob. Kristiansand.....»

Resten av dokumentet inneholder vesentlig bestemmelser siktende til gjensidig at regulere de kvanta som hver av partene kan forlange at levere i relasjon til kvoteordningen. Enn videre en særbestemmelse for det tilfelle at Raffineringsverket ikke kan delta i levering, fordi dets produksjon er uttømt, og endelig spesialbestemmelser angaaende to mulig umiddelbart forestaaende salg.

Leser man det citerte av dokumentet igjennem samlet, staar det for mig som noksaa utvilsomt at det helt overveiende peker paa et kommisjonsartet forhold mellem partene. Jeg peker paa uttrykket at de ugaranterte salg vil bli «for regning av» (for the account of) Falconbridge (post 2 og 7). Raffineringsverket paatar sig at «føre forhandlingene med russerne» (post 3), og i post 5 tales like frem om Falconbridges «andel av salget til russerne». Det synes litet rimelig at kontrahentene, som var drevne forretningsfolk, vilde betjene sig av saadanne festnede tekniske uttrykk, hvis de ikke hadde hatt et kommisjonslignende forhold for øie.

Raffineringsverket har hevdet at betalingsvilkaarene i memorandumets post 4 og særlig post 7 avgjørende taler mot et kommisjonsforhold. De mener at der foreligger en option eller et betinget salg, rettslig sett, og at dette nettop var hvad man tilsiktet. Raffineringsverket anser en ordning med fast pris for 90 % og arrangementet med betalingen som prinsipielt uforenlig med et kommisjonsforhold.

Heri kan jeg ikke være enig. Den omstendighet at der mellem kommittent og kommisjonær er avtalt en fast pris, og at kommisjonæreu faar sin godtgjørelse gjennem videresalget hvor han selv fastsetter salgsprisen, utelukker ikke i og for sig et kommisjonsforhold, jfr. Rt-1878-417 og Rt-1892-24. Heller ikke kan jeg anta at det nødvendigvis er uforenlig med et kommisjonsforhold, at leverandøren sikres adgang til at faa sin betaling gjennem diskontering ved varens fob.levering

Side:126

(punkt 4). Nogen veseasforskjell paa et saadant arrangement og paa den velkjente ordning at en kommisjonær stiller sig delkredere, kan der ikke innsees at være.

Til forstaaelse av hvorledes Falconbridge opfattet kontraktens post 7 er av interesse to brever som er skrevet like omkring memorandumets avfattelse. Det ene, datert 15 juni 1931 er fra J. Gordon Hardy til Falconbridge Nickel Mines Ltd., Toronto, Canada, og om handler hans telefonsamtale med Henderson Scott under forhandlingene i London. Det annet er datert 17 juni og er fra Henderson Scott til ingeniør Grønningsæter. Det første omtaler ikke at der er sluttet nogen til memorandumets post 7 svarende avtale. I Henderson Scotts brev heter det derimot: «Jeg forstaar at overenskomsten som vi har inngaatt er langt fra tilfredsstillende, især da vi maa stole paa Raffineringsverkets bona fides ved at gjøre eller bestrebe sig paa at gjøre ugaranterte salg som vil gi oss GBP 150 kontant pr. tonn fob. Kristiansand. Denne pris er bare fastsatt for det første salg, og jeg er redd for at Raffineringsverket uten tvil vil trykke oss ved senere salg, især da vi allerede har opgitt Brandeis, Goldschmidt et beløp av GBP 145 pr. tonn, som vaar laveste pris for en stor nikkelkontrakt, og dette beløp har de opgitt videre til Raffineringsverket. Hvis de ikke gjør eller akter at gjøre nogen ugaranterte salg, er vi naturligvis kjedelig stillet, men i dette tilfelle kan jeg ikke forstaa hvorfor de forhandlet i London. Tiltrekningen for dem synes mig at være den profitt de vil gjøre paa et slikt garantert salg. De vil naturligvis bemerke at alle Falconbridges salg er kontant mot dokumenter - idet de tar all risiko, assuranse etc.». Dette brev motsier visstnok ikke at Raffineringsverket har faatt bemyndigelse til at selge til GBP 150, men uttaler som det sees frykt for at Raffineringsverket vil trykke prisen. Baade i dette brev og i Hardys brev pekes paa tillitsforholdet, d. v. s. at man maa stole paa «Raffineringsverkets bona fides». Jeg bemerker at prisen GBP 150 var satt saavidt høi at det var liten sannsynlighet for at forretninger kunde komme i stand. Dette var alle paa det rene med. Der blev ogsaa utover høsten ført resultatløse forhandlinger om lempninger i overenskomsten.

Saavidt jeg skjønner maa den omstendighet at der blev fastsatt en fix pris pr. tonn uten tidsbegrensning sees paa bakgrunn av at det paa den tid var ro paa nikkelmarkedet. De opgitte prisnoteringer baade for mai og for juni var GBP 170-175, de virkelige salgspriser laa lavere. Falconbridge vilde gjerne selge, og begge parter var klar over at Raffineringsverket ved den faste pris ønsket at aapne sig adgang til en avanse saa stor som mulig ut fra de herskende forhold.

Man kan vel derfor kanskje neppe opstille den setning, at hvilken som helst normal stigning i markedsprisen kunde berettige Falconbridge til at fragaa overenskomsten med levering til GBP 150. Dette spørsmaal er det imidlertid ikke nødvendig at gaa inn paa. Jeg mener ialfall at man ikke er berettiget til at anvende dette synspunkt paa det foreliggende tilfelle.

Side:127

Raffineringsverkets handle frihet krysses av de hensyn som firmaets stilling som tillitsmann for Falconbridge tilsier, rettighetene efter §7 kan ikke helt overskygge de plikter som betroelsesforholdet paala. Jeg maa anta at naar markedet av helt uforutseede og utenforliggende grunner undergikk en saadan radikal omveltning, at Raffineringsverket kunde opnaa en pris svarende til 235 GBP pr. tonn, var det helt i strid med god forretningsskikk og med tillitsforhold et mellem partene at ville gjøre bestemmelsen om de GBP 150 gjeldende. Jeg skjønner ikke rettere enn at man derigjennem vilde borteliminere det som er hele kontraktsforholdets hovedgrunnlag: plikten for Raffineringsverket til i Russlands-forretningene at handle paa begge parters vegne og til felles fordel og interesse. En godtagelse av Raffineringsverkets paastand vilde bety godtagelse av en spekulasjon paa Falconbridges bekostning som ligger langt utenfor hvad memorandumets post 7, sett i sammenheng med overenskomstens øvrige bestemmelser, hjemler.

Jeg antar saaledes at den ankende parts paastand maa tas til følge. Efter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Forsaavidt legger jeg vekt paa at tvisten skyldes den uklare avfattelse av kontraktsdokumentet i forbindelse med den uforutseede situasjon som var opstaatt ved at England gikk fra gullet.

Dom:

Falconbridge Nickel Mines Ltd. frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bade: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schjelderup, Evensen, de ekstraordinære dommere overrettsdommer Miøen og sorenskriver Hesselberg og dommer Backer: Likesaa.

Av byrettens dom:

Raffineringsverket A/S har her for retten saksøkt Falconbridge Nickel Mines Ltd., Toronto, Canada og paastaatt sig tilkjent erstatning prinsipalt GBP 15.410, subsidiært GBP 14.900. - - -

Sakens sammenheng er i korthet følgende: I april 1929 kjøpte saksøkte saksøkerens raffineringsanlegg for nikkel i Kristiansand, dette blev efter kontraktens forutsetning igjen overtatt av datterselskapet Falconbridge Nikkelverk A/S Kristiansand. Ifølge kjøpekontrakten paatok saksøkte sig i 15 aar at raffinere all matte fra saksøkerens gruber i Norge. Raffineringen skal foregaa samtidig med raffineringen av saksøktes egen matte som fra Canada sendes til raffinering ved Falconbridge nikkelverk i Kristiansand. Den raffinerte nikkel er saaledes et fellesprodukt fremstillet av matte fra begge parters gruber. Samtidig blev der ogsaa truffet avtale om salg av den av begge parters matte fremstillede nikkel med agentfirmaet Brandeis, Goldschmidt & Co. i London som begge parters eneagent for alle salg. Overenskomstene med agentfirmaet er likelydende med hensyn til salgsvilkaarene, de er begge datert 19 april 1929, samme dag

Side:128

som kjøpekontrakten partene imellem. - - - I avtalene med agentfirmaet er det bestemt at alle kjøpetilbud av agentene skal forelegges begge parter som kan anta eller forkaste pris og andre betingelser. Hvad den ene part ikke vil ta har den annen part rett til at overta. Deltagelsen i salget er ordnet paa kvotebasis, saaledes at selskapernes produksjon i den ene maaned skal legges til grunn for de i den følgende maaned gjeldende kvoter. Andel i leveransen og delingen av salgssummen skjer da i henhold til de for maaneden gjeldende kvoter. Begge parter skal gives adgang til at delta i salgene, og det samme tilbud med de samme betingelser skal forelegges begge selskaper.

Da den russiske stat optraadte som kjøper av nikkel under norsk statsgaranti, inntraff det tilfelle at en av kjøperen tilveiebragt garanti for kjøpesummen alene gjaldt for den ene av leverandørene, men ikke for den annen, idet statsgarantien alene gjaldt nikkel av norsk oprinnelse. Agentene nektet at ha noget med disse salg til russerne at gjøre, idet de ikke fant at kunne ta risikoen ved at staa delcredere i disse tilfelle saaledes som avtalen bestemmer, men de hadde intet imot at selskapene kunde treffe direkte avtale med den russiske handelsdelegasjon i Oslo, naar agentene betaltes den stipulerte provisjon ogsaa av disse salg. Saksøkeren forhandlet vinteren 1930-31 med den russiske handelsdelegasjon om salg av 120 tonns nikkel under norsk statsgaranti for egen regning. Om salget, som laa utenfor salgsavtalen, blev der ogsaa forhandlet med saksøkte som samtykket i salget mot at faa overlatt av Raffineringsverkets kvote av kommende salg et kvantum svarende til saksøktes kvote av de til Russland solgte 120 tonns. Senere foretok saksøkeren to salg av henholdsvis 120 og 300 tonns nikkel til Russland, og hevdet angivelig herunder at Raffineringsverket var berettiget til at selge partiene under norsk statsgaranti for egen regning og uten at gi saksøkte kompensasjon i andre salg eller innbente saksøktes samtykke. Den uenighet som derved opstod blev imidlertid bilagt og de forhandlinger der i London blev ført mellem partene resulterte i en avtale angaaende de russiske salg. Denne avtale blev satt i pennen av det her for retten avhørte vidne Brindley. Den benevnes i saken London Memorandumet av 15 juni 1931.

Londonermemorandumet var en særavtale mellem de to parter og angikk salg av nikkel til Russland. Den bestod ved siden av de avtaler partene hadde inngaatt med agentfirmaet 19 april 1929 angaaende fellessalg av nikkel. Memorandumet fastslaar i sine hovedlinjer at hver av partene skal selge nikkel til Russland for egen regning, saksøkeren skal levere «de garanterte salg» og saksøkte de «ugaranterte», dog saaledes at saksøkeren har paatatt sig at føre forhandlingene med russerne, og saa lenge avtalen staar ved makt skal der ikke offereres annen nikkel fra saksøkte til russerne, likesom saksøkeren skal føre forhandlingene om diskontering og assuranse av vekslene saaledes at saksøkte kunde faa prisen netto kontant for all den nikkel dette firma leverte til russerne. Saksøkeren skulde betale saksøkte for den nikkel dette firma skulde levere til russerne med 10 % til den pris de solgte til russerne og 90 % til GBP 150 pr. tonn fob. Kristiansand. - - -

Den 21 september 1931 ophevet man i England gullinnløsningen og dette hadde til følge at nikkel steg voldsomt i pris. Den 28 oktober 1931 opsa saksøkte avtalen i memorandumet med 6 maaneders varsel. I desember 1931 sluttet saksøkeren med Russland avtale om kjøp av 200 tonns nikkel,

Side:129

der ikke var gjenstand for statsgaranti, men saksøkte nektet at levere i henhold til memorandumet medmindre GBP 150 pr. tonn blev erlagt i gull. Det er det tap saksøkeren mener han har lidt ved denne leveringsnektelse der er gjenstand for nærværend søksmaal.

Retten skal bemerke: - - -

Forstaaelsen av Londonermemorandumet har paa avgjørende punkter vært forskjellig hos de to parter. Saksøkeren har festet sig ved at det inneholder en haandguvelse for Nikkelverket til at faa kjøpt nikkel av saksøkte til leveranse til Russland til den pris memorandumet inneholder, og to av Nikkelverkets direktører Giertsen og Eckbo har for retten forklart at dette var deres mening og forstaaelse av avtalen, da de undertegnet den i London. Saksøkeren har ogsaa anført at avtalen kanskje rettere inneholder et betinget kjøp - hvor betingelsens inntreden ligger i saksøkerens haand, nemlig salgsavtale med Russland. Saksøkeren har ikke festet sig ved selve betegnelsen av avtalen, men mere ved innholdet der gaar ut paa levering av nikkel fra Falconbridges side til Raffineringsverket for videre salg til Russland for en kontant nærmere bestemt pris.

Det saksøkte selskap har anskuet avtalen som en kommisjonsavtale, idet der legges en avgjørende vekt paa at salget av nikkel til Russland skal for de kvoters vedkommende der skulde leveres av selskapet, skje for dettes regning, og at forskjellen mellem den avtalte pris og den pris Raffineringsverket maatte opaaa av russerne er kommisjonsgodtgjørelse. Kommisjonen kan efter lov av 30 juni 1916 §46 naar som helst tilbakekalles. Det er dette der er gjort idet saksøkte har nektet at delta i det russiske salg. Henderson Scott, der har vært Falconbridges representant i London og undertegnet memorandumet paa saksøktes vegne, har til bruk for saken avgitt et prov der gaar ut paa at den i memorandumet avtalte pris kun skulde gjelde de to spesielle salg som memorandumet omtaler, derimot ikke fremtidige salg i henhold til memorandumet. Det skulde her staa begge parter fritt for at akseptere eller avslaa den spesielle pris, som blev tilbudt. Videre har Brindley, der var medlem av agentfirmaet og satte memorandumet i pennen, for retten forklart at saksøkeren efter hans mening ikke i henhold til memorandumet skulde ha en haandgivelse eller option paa kjøp for egen regning av nikkel fra Falconbridge til bestemt pris. Vidnet legger dog til at han ikke kan vite hvad partene innbyrdes var blitt enige om.

Retten gaar ut fra at begge parters mening om de russiske salg er kommet til uttrykk i den skriftlige avtale som benevnes memorandumet. Det blir derfor opgaven at fastslaa hvad der ligger i denne. - - -

Avtalen er av et blandet innhold og lar sig visstnok ikke klassefisere. Retten finner dog, at avtalens forstaaelse ikke kan være tvilsom. Begge parter har villet selge til Russland og saksøkeren har paatatt sig at formidle disse salg, om det har vært i eget navn eller paa vegne av saksøkte er uten realitet all den stund saksøkeren paatok sig at dekke saksøkte efter en nærmere bestemt pris GBP 150 pr. tonn fob. Kristiansand for 90 % av det leverte parti og den pris saksøkeren selv fikk av russerne for 10 % av partiet. Dermed har saksøkte faatt hvad saksøkte har krav paa efter avtalen. - - - Det kan da ikke være tvilsomt at prisavtalen ikke bare gjelder de to spesielt om talte salg, men ogsaa alle kommende salg i avtaletiden. Prisavtalen staar i punkt 7, mens de to spesielle salg er omtalt i punktene 13 og 14. - - - Skulde saksøktes opfatning av avtalen

Side:130

om rett til at trekke sig tilbake være den riktige, vilde følgen være at avtalen var uten verdi for nogen av partene og at den prisbestemmelse der staar i avtalen blir uten mening. De maatte da i hvert enkelt tilfelle treffe spes avtale til tross for memorandumet, der antas at være inngaatt nettop for at undgaa dette. Selv om saksøktes forstaaelse at her foreligger kommisjon legges til grunn, vil saksøkte dog maatte tilpliktes erstatning all den stund opdraget til saksøkeren var fastslaatt at skulle gjelde i den tid memorandumet bestod og han ensidig fragaar dette. L. 30 juni 1916 §50.

Det er ikke omtvistet at det parti nikkel saksøkeren kunde selge til Russland og som ikke blev levert i henhold til avtalen gjaldt 200 tonns. Herav skulde 10 % = 20 tonns leveres til den samme pris saksøkeren opnaadde av russerne,, mens resten 180 tonns skulde leveres for GBP 150 pr. tonn. Det tap saksøkeren har lidt blir derfor differansen mellem GBP 235 og GBP 150 = GBP 85. 180 tonns à GBP 85 utgjør GBP 15.300. Herfra gaar underkommisjoner og utlegg for 200 tonns à 2 pr. tonn = GBP 400. Rest GBP 14.900, som saksøkte maa tilpliktes at betale. - - -