Rt-1935-186
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-03-23 |
| Publisert: | Rt-1935-186 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 19/1 B s.a. |
| Parter: | Johan Holmli m.fl. (advokat Ole Solnørdal) mot Styret for Hoaas Statsalmenning (advokat O. Klingenberg). |
| Forfatter: | Broch, Blom, Borch, Christiansen, Boye, Larssen, justitiarius Berg. 12-6 |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687) 3- |
Dommer Broch: Den 10 mars 1933 blev av Stjør- og Verdal herredsrett avsagt dom, hvorved styret for Hoaas Statsalmenning blev frifunnet i en sak anlagt av Johan Holmli m.fl. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.
Angaaende sakens sammenheng henvises til domsgrunnene.
De nevnte saksøkere har innanket dommen for Høiesterett. Anken gjelder dommen i sin helhet. De ankende parter har ansett det uriktig, naar herredsretten har gaatt ut fra at det var unødvendig at avgjøre, om de ankende parters eiendommer ligger i et bygdelag som har almenningsrett i Hoaas Statsalmenning i henhold til lovbokens forskrifter om almenningsrett. Det er videre uriktig, naar herredsretten efter de for den foreliggende oplysninger har antatt, at det var mulighet for at alle saksøkere hadde jord som helt eller delvis laa over den grunn som før Verdals-skredet i 1893 tillaa gaarden Lennes - og at alle ansøkere hadde stillet sig paa like linje. De ankende parter har for Høiesterett hevdet at det bare er 3 av saksøkerne som har eiendom av de tidligere Lennes-gaarders grunn, og det er - som for herredsretten - hevdet, at disses
Side:187
krav staar i en delvis annen juridisk stilling enn de andre saksøkeres.
De ankende parter har nedlagt saadan paastand: «Johan Holmli som eier av gnr 119, bnr 1 - - - kjennes for sine nevnte eiendommer, alle liggende i Verdal, almenningsberettigede efter 3-12-6 i Hoaas Statsalmenning - og at de ankende parter av almenningsstyret tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og Høiesterett».
Almenningsstyret har paastaatt herredsrettens dom stadfestet og sig hos de ankende parter in solidum tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.
For Høiesterett er av nytt fremlagt en del dokumenter, deriblandt en bevisoptagelse av 24-25 september 1934.
Efter de oplysninger som foreligger for Høiesterett, maa jeg ta utgangspunkt i at der har tilligget almuen i den søndre del av bygden, hvor saksøkernes eiendommer ligger, almenningsrettigheter overensstemmende med N. L. 3-12-6 i de strekninger som nu utgjøres av Ramsaas, Tromsdal, Hoaas, Indal og Svarthovd almenninger. Tallopgaver foreligger ikke men jeg maa efter proeedyren gaa ut fra at storparten av gaardene i distriktet fremdeles er anerkjent berettiget i en eller annen av disse almenninger.
Den utvikling som har ledet til den rettslige eller administrative opdeling i en flerhet av almenninger og til fordeling av hugstrettighetene over disse almenninger, kjennes ikke eller ialfall bare i ufullstendig grad. Adskillig kan tale for at sagbrukenes opkomst og reguleringen av deres aavirkerettighter ber kan ha spilt inn. Det er imidlertid for mig i nærværende sak ufornødent at gaa nærmere inn paa dette spørsmaal; bare skal nevnes at betegnelsen Verdals almenning som fellesbetegnelse ialfall for Svarthovd, Hoaas og Ramsaas almenninger er kjent helt ned i midten av det 18de aarhundre. Jeg nevner ogsaa at i et dokument av 1758, angivelig beskrivelse av en besiktigelse av almenningene i Verdalen, er samtlige nevnte almenninger saavidt sees beskrevet under ett, iøvrig sammen med videre arealer. Betegnende for uklarheten synes det ogsaa at være at i et dokument av 1779 fra en del bønder til kongen tales det om den «fredlyste alminding Hoaas eller Svarthoug og Ramsaas kaldet». Først i beskrivelsen av en i 1787 foretatt befaring av foged og sorenskriver omtales Hoaas som en særskilt kongealmenning. Om dens grenser synes der dog at ha hersket usikkerhet.
De ankende parter har gjort krav paa almenningsrett paa to grunnlag. For det første har de gjort gjeldende at deres eiendommers «undergrunn» - d. v. s. den gamle grunn som ligger under den nuværende jordoverflate - ialfall for de fleste av brukenes vedkommende, har vært deler av gaarder som hadde anerkjent bruksrett i Hoaas. Paa grunnlag herav mener de at ha bruksrett der. For det annet har de paastaatt sig hugstberettiget ut fra hovedregelen i N. L. 3-12-6 som gaardbrukere i almenningsberettiget bygdelag.
Side:188
Almenningsstyret har bestridt at nogen av de ankendes eiendommer har undergrunn som geografisk skriver sig fra gaardsbruk berettiget i Hoaas. Enn videre har de bestridt at de ankende kan paaberope sig noget annet almindelig grunnlag for almenningsrett.
Jeg skal først bemerke at efter den helt særegne situasjon som foreligger, vil det efter min mening være at bygge paa en altfor formalistisk betraktning dersom man lot «undergrunnens» oprinnelse være avgjørende for almenningsretten. Ved skredulykken blev veldige arealer - ca. 11.200 maal - ødelagt eller beskadiget, en mengde gaardsbruk blev mer eller mindre ødelagt. Ved et omfattende og meget vidløftig arbeide blev det foretatt en restitusjon saavidt gjørlig av de gjenværende eiendommer, en inngaaende forretning av utskiftningsmessig karakter. Det kan ikke være tvilsomt at efter denne forretning maa de gamle gaarder i sin nye skikkelse ha beholdt sine almenningsrettigheter uforandret
Det areal som de ankende parter nu eier, statsteig B, blev statseiendom og blev liggende som saadan i mange aar. Ennu i 1900 gikk man ut fra at det ikke egnet sig til annet enn utlegning til skogkultur, helt overflommet som det var av skredleren. Senere er teigen solgt til Verdal kommune, og endelig paa et ennu senere tidspunkt, naar er ikke opgitt, er de ankende parters parseller utskilt av teigen og solgt.
Efter det passerte forekommer det mig kunstig og daarlig stemmende med almenningsrettens vesen i et saadan ekstraordinært tilfelle som her at gjøre retten avhengig av de gamle til dels forsvunne eiendommers grenselinjer - linjer som efter de foreliggende oplysninger ikke engang lenger med nogenlunde bestemthet kan fastslaaes. Det er illustrerende at terrenget var i den grad forandret at Verdalselven paa stedet har tatt helt nytt leie. Saavidt jeg skjønner faller det naturligst rettslig at opfatte de ankende parters eiendommer som nyopstaatte, selvstendige bruk i det bygdelag som fra gammel tid har hatt almenningsrett i Verdal gamle almenning. Den mulig rettslige bindende utvikling som almenningsrettighetene kan ha undergaatt efterhaanden for bygdens andre gaarder enkeltvis, synes ikke at kunne tillegges betydning for disse nye bruk. Jeg kan ikke under nogen omstendighet anse det bevist at en lokal rettsutvikling i Verdal stenger adgangen for disse nye bruks innehavere til at gjøre almenningsrettighetene gjeldende efter N. L. 3-12-6 i den gamle almenning som gaardbrukere i bygdelaget.
De ankende parter har rettet sitt krav mot Hoaas almenningsstyre. Styret har bi. a. under henvisning til innberetning fra den i 1861 nedsatte almenningskommisjon innvendt at i Hoaas er bare bestemte gaarder (oprinnelig 7) hugstberettiget. Jeg kan ikke anta at styret kan høres med den innvending, at dette utelukker andre bruksberettigede. At de nevnte gaarders hugstrettigheter er utslag av almenningsrett kan jeg ikke finne tvilsomt, og det synes heller ikke benektet. Og dersom man
Side:189
legger til grunn at de ankende parter ut fra deres særegne forhold kan bygge sine krav paa bygdelagets gamle stilling til Verdals samlede almenning, synes Hoaas ikke at kunne motsette sig kravet. Efter de sted li ge forhold er det ikke noget som taler imot eller gjør det urimelig at de ankende parter faar sitt hugstbehov fyldestgjort der.
Jeg stemmer for at de ankende parters paastand tas til følge. Omkostningene antas ikke at burde tilkjennes.
Dom:
Johan Holmli som eier av gnr 119, bnr 1, Petter Vangstad som eier av gnr 119, bnr 5, Alfred Jøsaas som eier av gnr 119, bnr 6, Paul Lerfald som eier av gnr 119, bnr 7, Evald Næss som eier av gnr 119, bnr 8, Odd Ekren som eier av gnr 119, bnr 9, Ole Svedjan som eier av gnr 119, bnr 10, Gustav Fagerli som eier av gnr 119, bnr 11, Ludvik Bakken som eier av gnr 119, bnr 12, Bernt Holmli som eier av gnr 119, bnr 13, har for disse sine eiendommer almenningsrett efter N. L. 3-12-6 i Hoaas Statsalmenning. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Ekstraordinær dommer lagmann Blom: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer overrettsdommer Borch, dommerne Christiansen, Boye, Larssen og justitiarius Berg: Likesaa.
Av herredsrettens dom:
I 1893 gikk der en stor skredulykke over Værdalen i Nord-Trøndelag. Ved denne ulykke utraste mange millioner kubikkmeter jord og mange mennesker omkom. Den utraste jordmengde førtes et stykke nedover Værdalen dalføre og la sig oppaa en stor del av dalbunnen. Foruten at mange mennesker omkom blev det dessuten anrettet meget stor materiell skade. Hele eiendommer blev praktisk talt revet bort av skredet. Om ulykken og hvad det offentlige i den anledning maatte foreta sig henviser man til de stortingsproposlsjoner som følger saken. Til at ordne med forholdene arbeidet ialfall en og muligens ogsaa flere offentlige komiteer. Det var ogsaa en offentlig komite som bestemte fordelingen av det landomraade som var berørt av skredet og raset. Det fremgaar av de nevnte stortingsproposisjoner at det blandt annet blev oprettet en statsteig B, til hvilken statsteig staten fikk eiendomsretten. Statsteigen blev gitt gnr 119 idet dette gaardsnummer i sin helhet var blitt ødelagt av ulykken. Statsteigen er senere solgt til forskjellige personer efter at være blitt utskiftet. Statsteigen eies nu blandt annet av saksøkerne i nærværende sak. - - -
Disse har nu anlagt sak ved nærværende rett mot styret for Hoaas statsalmenning for at faa sig tilkjent bruksrett i nevnte statsalmennings skog. I stevningen til saken anfører de at deres eiendommer ligger i den grend som efter N. L. 3-12-6 har almenningsrett til trevirke i almenningen nemlig Lyng-Mo-Hagagrenden. De mener at deres almenningsrett følger av at undergrunnen under statsteigen d. v. s. den undergrunn som blev oversvømmet av raset i 1893 og som ligger under den nuværende statsteig bestod eller bestaar av ødelagte deler av en grend som før 1893 skulde
Side:190
ha bruksrett i Hoaas. Under hovedforhandlingen i saken har saksøkerne nærmest forlatt dette standpunkt, nemlig at kun ovennevnte grend har almenningsrett i Hoaas. De hevder nærmest at hele et tidligere eksisterende Lyng kirkesogn, som hvis det nu hadde eksistert vilde ha opslukt hele statsteig B, maa antas fra alders tid at ha hatt og derfor fremdeles har almenningsrett i Hoaas statsalmenning i kraft av N. L. 3-12-6. Saksøkerne bygger følgelig paa forholdene som de var før skredet. - - - Saksøkerne fremhever sterkt at noget bevis for bruksutøvelse fra dem selv eller fra de eiendommer som ligger eller laa under statsteigen ikke er nødvendig. Det maa være tilstrekkelig at saksøkerne bør innen det bruksberettigede bygdelag. Noget sukeesjonsforhold er det følgelig efter saksøkernes mening overflødig at paavise. - - -
Saksøkte, styret for Hoaas statsalmenning, benekter for det første at N. L. 3-12-6 kan gi saksøkerne nogen rett. Styret innrømmer dog at saafremt den undergrunn oppaa hvilken statsteig B nu ligger bestaar eller bestod av gaarder som hadde bruksrett i Hoaas i kraft av loven, saa har ogsaa statsteigens nuværende eiere samme bruksrett. Dette har imidlertid efter saksøktes mening ikke vært tilfellet. Saken er nemlig den at de nuværende bruksberettigede i Hoaas statsalmenning utleder sin rett av særlig adkomst - hevd - ikke av N. L. 3-12-6. Der fantes nemlig i gammel tid ingen bruksberettigede i Hoaas almenning. Dette godtgjøres efter saksøktes mening ved en av arkivkonsulent Tank utarbeidet betenkning, som viser at de nuværende bruksberettigedes arhvervsmaate av almenningsrett til trevirke har vært hevd. Almenningsrett har følgelig kun de eiendomsbesiddere som har den spesielle hevdserhvervsmaate at vise tilbake til. Saadant erhverv har ingenlunde funnet sted til fordel for de eiendomseiere som hadde eiendom som ligger eller laa i statsteig B's undergrunn. - - -
Saksøkte hevder videre at saafremt saksøkernes fremstilling om at de almenningsberettigede bygger sin rett paa N. L. 3-12-6 er riktig, saa kan søksmaalet allikevel ikke føre frem. Det maa nemlig under alle omstendugheter - - - føres positivt bevis for at saksøkernes eiendommer eller undergrunnen under eiendommene ligger i det bygdelag hvem almenningen fra alders tid tilligger. - - - Saksøkte mener at den undersøkelse saksøkte selv har foretatt viser at statsteig B ligger ovenpaa et landomraade som ikke danner det bygdelag som eventuelt i kraft av loven skal ha almenningsrett i Hoaas statsalmenning. Under alle omstendigheter er det ialfall kun en liten del av dette bygdelag som ligger i statsteigen. - - -
Retten er ved sakens paadømmelse paa det rene med at saksøkerne intet bevis behøver for at de har utøvet nogen almenningsrett saafremt de bare bor eller deres eiendommer ligger i et bruksberettiget bygdelag. Hvis saa er tilfelle bebøver intet suksesjonsforhold at paavises. Dette gjelder saafremt der i det hele eksisterer et bruksberettiget bygdelag i kraft av N. L. 3-12-6 og ikke bare enkelte bestemte gaarder som i kraft av hevd har erhvervet sig almenningsrett. Hvorledes det nu enn er hermed skal retten la være usagt. Den har nemlig efter sakens stilling funnet det overflødig at ta standpunkt til dette. Man kan nemlig foreløbig tenke sig il det er bygdelaget og ikke enkelte bestemte gaarder som har almenningsretten. Man tenker sig altsaa den for saksøkerne gunstigste opfatning av saken. - - -
Side:191
Ved den fremlagte opgave fra saksøkerne er det paa det rene hvad statsteigens undergrunn bestaar av. Som man ser bestaar grunnen av endel jord baade fra Lyng og Hagagaarder. Det er imidlertid at bemerke at ca. en tredjedel skriver sig fra Lennesgaarder. Spørsmaalet er da først om alle disse gaarder har tilhørt bruksberettigede bygdelag. Som tidligere antydet er det selvsagt at dette maa avgjøres. Dette fremgaar ogsaa av høiesterettsdom i Rt-1929-817 særlig 823. Retten antar at saksøkerne har bevisbyrden for at deres eiendommer ligger i det bruksberettigede bygdelag.
Som det fremgaar av det anførte har saksøkerne erkjent at ialfall endel av statsteigens undergrunn skriver sig fra Lennesgaarder. - - -Om man muligens kan si at den del av undergrunnen under stats tel gen som skriver sig fra Lyng og Hagagaardene har hatt bruksrett i kraft av loven i Hoaas statsalmenning, saa er det dog ikke kommet frem noget som tyder paa at gaardene Lennes ligger eller laa i det bruksberettigede bygdelag. Det er heller intet godtgjort om at gaardene Lennes laa i Lyng kirkesogn. Det er fremlagt en masse dokumenter i saken, men ingen tyder paa eller nevner noget om at Lennesgaardene laa i et i Hoaas bruksberettiget bygdelag. Derimot foreligger der oplysninger om at Lennesgaardene laa i det bygdelag som var bruksberettiget i Ramsaas almenning. - - -
Ingen av saksøkerne har godtgjort at deres eiendommer ikke ligger oppaa tidligere Lennesgaarder, for hvilke gaarders vedkommende det ikke er godtgjort at de ligger innen det bruksberettigede bygdelag. Retten kan da ikke forstaa at nogen av saksøkerne har ført tilstrekkelig bevis for at deres eiendommer ligger innen et bruksberettiget bygdelag saafremt da noget saadant eksisterer, hvilket retten, som det vil fremgaa av ovenstaaende, har funnet det overflødig at ta standpunkt til. Efter det anførte vil almenningsstyret maatte bli at frifinne. - - -