Rt-1935-358
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-05-04 |
| Publisert: | Rt-1935-358 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 37/1 B s.a. |
| Parter: | Aug. Stephansen (advokat Arne Rygh) mot kaptein N. Claussen (advokat Sigrid Stray). |
| Forfatter: | Motzfeldt, Bade, Schjelderup, Soelseth, Boye, Lie |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §97, Skipsaksjeloven (1916) §47, Grunnloven (1814), Konkursloven (1863) §117, §3 |
Dommer Motzfeldt: Ved Oslo byretts dom av 23 mars 1934 blev skibsreder Aug. Stephansen dømt til at betale kaptein N. Claussen kr. 50.000 med 4 pet. renter fra 30 november 1933, mot at faa sig tiltransportert de av Claussen tegnede 50 aktier a kr. 1.000 i Skibsaktieselskapet Cleantank. Dessuten blev Claussen tilkjent kr. 350 i saksomkostninger.
Efterat Claussen hadde begjært Stephansens bo tatt under konkursbebandling i henhold til konkurslovens §3, avsa Akers skifterett 11 oktober 1934 kjennelse, hvorved Stephansens bo blev tatt under skifterettens behandling som konkursbo.
Stephansen har paaanket byrettens dom og skifterettens kjennelse til Høiesterett, hvor sakene er slaatt sammen. Anken rettes mot lovforstaaelsen i de paaankede rettsavgjørelser som begge har antatt at endringsloven til skibsaktielovens §47 av 27 februar 1930 er anvendelig ogsaa paa kontrakter som er sluttet før denne endringslov er traadt i kraft.
Stephansen har paastaatt sig frifunnet for Claussens tiltale og at skifterettens kjennelse om konkurs underkjennes samt at han hos Claussen tilkjennes erstatning for konkursforfølgningen og saksomkostninger for alle retter.
Claussen har paastaatt byrettens dom og skifterettens kjennelse stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.
Om hvad sakene angaar henviser jeg til de nevnte rettsavgjørelsers grunner. Sakene foreligger for Høiesterett i uforandret skikkelse. Der er fremlagt erklæringer fra begge parter.
Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten og skifteretten.
Det er paa det rene at den nye frist var begynt at løpe da lovendringen av 27 februar 1930 traadte i kraft.
Side:359
Jeg behøver ikke at avgjøre spørsmaalet om Stephansen er beskyttet ved grunnlovens §97 mot krav fra kaptein Claussen om innløsning av de av ham tegnede føreraktier efter utløpet av den foreldelsesfrist paa 2 aar som gjaldt da partenes avtale blev truffet.
Ti jeg er enig i den ankende parts prinsipale betraktning, at lovgiveren ikke har villet la den forlengede foreldelsesfrist i §47 i endringsloven av 27 februar 1930 virke tilbake. Av lovens ordlyd fremgaar ikke at den omfatter eldre forhold, og lovgiverens hensikt i saa maate maa da bedømmes efter de i hvert enkelt tilfelle foreliggende forhold. Og her har følgende betraktning for mig vært avgjørende: Den foretatte endring i foreldelseas utgangspunkt fra en sikker og kort til en uviss og uoversiktlig frist betegner en saa vesentlig omlegning av disponentens ansvarsforhold, at det er et baade sundt og rimelig krav at den lov som her vil virke tilbake, gir klar beskjed derom. Jeg henviser her ogsaa til Høiesteretts plenumsdom i Rt-1935-8 flg.
Av lovens forarbeider og behandlingen i Stortinget kan jeg ikke se at loven er tenkt anvendt paa eldre forhold.
Jeg antar efter dette at Stephansen maa bli at frifinne for Claussens tiltale og for hans begjæring om at settes under konkurs.
Angaaende Stephansens krav paa erstatning efter konkurslovens §117 for skade ved den fremsatte konkursbegjæring bemerker jeg, at han efter min opfatning ikke kan naa frem dermed. Jeg kan nemlig under de foreliggende forhold ikke finne at det kan legges Claussen nogen uaktsomhet til last ved begjæringen, og nevner dessuten at det dengang var oplyst av Stephansen at han betalte renter og avdrag til de av ham anerkjente fordringshavere.
Jeg finner ikke i nogen av sakene grunn til at tilkjenne saksomkostninger.
Dom:
I sak nr. 1: Skibsreder August Stephansen frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. I sak nr. 2: Kaptein N. Claussens paastand paa at skibsreder August Stephansens bo tas under skifterettens behandling som konkursbo tas ikke til følge. Skibsreder August Stephansens krav paa erstatning hos kaptein N. Claussen tas ikke til folge. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Bade: Jeg er om enn under en del tvil kommet til samme resultat som førstvoterende og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse.
Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer byrettsdommer Soelseth og dommer Næss: Likesaa.
Dommer Boye: Som annenvoterende herr dommer Bade.
Dommer Lie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Side:360
Av byrettens dom:
I januar 1930 blev der mellem skibsreder Aug. Stephansen og kaptein N. Claussen sluttet den avtale, at Claussen skulde faa førerstillingen paa et skib som A/S Cleantank hadde under bygning i England, mot at han tegnet aktier for kr. 55.000, hvorav for kr. 50.000 i A/S Cleantank. Avtalen blev stadfestet ved skrivelse av 23 januar 1930 fra Stephansen til Claussen.
Innbetalingen paa aktiene fant sted i tidsrummet mars-august 1930. I juni 1930 reiste Claussen, efter rederens forlangende, til England for at føre tilsyn med ny bygningen, og han hadde fra da av den avtalte lønn som fører, og fikk sine utgi fler refundert. Den 15 oktober 1930 blev baaten satt paa vannet, og den 16 oktober 1930 blev Claussen paamønstret som fører. Baaten blev liggende ved verkstedet inntil 20 juli 1931, og Claussen var i denne tid ombord. Fra 20 juli 1931 til august 1933 var baaten i fart, med Claussen som fører. Den 22 september 1933 blev baaten overtatt av verkstedet, og Claussen blev avmønstret.
Claussen fremsatte kort tid efter krav overfor Stephansen om innløsning efter skibsaktielovens §47 av de aktier han hadde tegnet i A/S Cleantank, og da Stephansen ikke var villig til innløsning blev sak reist ved forliksklage, forkynt for Stephansen den 30 november 1933. - - -
Saksøkeren hevder, at forholdet maa bedømmes efter skibsaktielovens §47, saaledes som denne lyder efter den lovforandring av 27 februar 1930 som traadte ikraft den 1 juli 1930. Og det er da paa det rene, at saksøkerens innløsningskrav er fremsatt innen lovens frist, ett aar efter saksøkerens fratreden. Efter saksøkerens mening, er det forhold som §47 forbyr, først etablert ved at saksøkeren blev paamønstret den 16 oktober 1930, og forholdet og dets virkninger maa da bedømmes efter loven paa dette tidspunkt. Men selv om det kunde antas, at det forbudte forhold var etablert før i juli 1930, og at den da gjeldende lovs 2-aarsfrist for fremsettelse av innløsningskrav saaledes var begynt at løpe før lovforandringen, mener saksøkeren at den forandrede lovs bestemmelse maa komme til anvendelse, idet en løpende foreldelsesfrist kan forlenges uten hinder av grunnlovens §97.
Saksøkte hevder, at rettsforholdet mellem partene maa ansees etablert ved avtalen i januar 1930. eller ihvertfall ved saksøkerens overtagelse av tilsynet med nybygningen i England i juni 1930. Rettsforholdet og dets virkninger maa da, efter saksøktes mening, bedømmes efter loven saaledes som den lød før 1 juli 1930, og den 2-aarsfrist som loven dengang fastsatte for fremsettelse av innløsningskrav er saaledes overskredet. Denne 2-aarsfrist kan efter saksøktes mening ikke ansees som en vanlig foreldelsesfrist, men er en legal virkning av rettsforholdet mellem partene, eller et legalt innhold, som loven legger inn i partenes avtale. Disse virkninger, eller dette innhold, kan en senere lov ikke forandre, uten at komme i strid med grunnlovens §97. - Videre hevder saksøkte, at det fremgaar av overgangsbestemmelsene i lovforandringen av 27 februar 1930, at den nye bestemmelse i §47 ikke er ment at skulle anvendes paa rettsforhold, stiftet før lovens ikrafttreden.
Retten skal bemerke:
De beste grunner synes at tale for, at saksøkerens tiltredelse som skibsfører er det avgjørende tidspunkt efter skibsaktielovens §47. Og retten antar at saksøkeren maa ansees tiltraadt derved at han i juni 1930 overtok det tilsyn med nybygningen som vanligvis tilligger en skibsfører
Side:361
og oppebar den avtalte skibsførerlønn for dette tilsyn. Retten er saaledes tilbøielig til at anta, at den 2-aarsfrist som §47 fastsatte for fremsettelse av innløsningskrav, var begynt at løpe, da lovforandringen traadte ikraft den 1 juli 1930.
Men retten finner det unødvendig at ta standpunkt til dette tvistespørsmaal, idet den endrede lov, efter rettens mening, i alle tilfelle maa komme til anvendelse. Naar skibsaktielovens §47, saaledes som denne lød før 1 juli 1930, satte en frist paa 2 aar for fremsettelse av innløsningskrav, maa denne frist efter rettens mening karakteriseres som en foreldelsesfrist. Men selv om man kaller fristbestemmelsen en legal virkning av det stiftede rettsforhold, eller endel av det innhold som loven legger i den inngaatte avtale, saa kan det ikke sees, at grunnlovens §97 hjemler saksøkte noget krav paa at den legale virkning eller det legale innhold ikke skal endres. Ved lovforandringens ikrafttreden hadde saksøkeren det i sin haand at avbryte foreldelsesfristen. Han kunde hindre at avtalen fikk den legale virkning eller det legale innhold at innløsningsplikten falt vekk. Og saalenge saksøkeren kunde dette, hadde saksøkte ingen av grunnlovens §97 beskyttet rettighet.
Retten slutter sig her til den mening som er uttalt av de juridiske forfattere som har behandlet emnet, Aschehoug: Statsforfatningsrett 2nen utg. III side 127-28, Morgenstierne: Statsforfatningsrett 2nen utg. side 681, og Castberg: Grunnlovens forbud mot at gi lover tilbakevirkende kraft, side 142.
Grunnlovens §97 kan saaledes ikke antas at danne nogen hindring mot, at den endrede bestemmelse i skibsaktielovens §47 kommer til anvendelse paa rettsforhold stiftet før lovforandringens ikrafttreden.
Loven av 27 februar 1930 inneholder ingen bestemmelse om hvorvidt den endrede §47 skal komme til anvendelse paa rettsforhold stiftet før lovens ikrafttreden eller ei. Loven inneholder bestemmelser, som regulerer anvendelsen av andre endrede paragrafer paa eldre rettsforhold. Disse overgangsbestemmelser synes nærmest at inneholde, at de nevnte paragrafer ikke skal gis en anvendelse som kunde stride mot grunnlovens §97. Men derav kan man efter rettens mening ikke trekke den slutning, at den endrede §47 ikke skal kunne komme til anvendelse paa eldre rettsforhold.
Det gjelder her en bestemmelse om hvilken rettsbeskyttelse lovgiveren mener der skal gis den presumtivt svakere part i et kontraktsforhold. Og naar loven selv intet inneholder om dens anvendelse, maa det antas, at lovgiveren har ment, at bestemmelsen skal gis anvendelse, og beskyttelse ydes, inntil de grenser som grunnlovens §97 har fastsatt for loves anvendelse.
Som anført antas grunnlovens §97 ikke at danne nogen hindring mot at den endrede fristbestemmelse i skibsaktielovens §47 gis anvendelse Paa eldre rettsforhold, og saksøkeren kan da bygge paa den endrede bestemmelse i denne sak.
Det er paa det rene, at saksøkeren har fremsatt sitt krav innen den i §47 fastsatte 1-aarsfrist erter fratredelsen, og da der forøvrig ingen innsigelse er reist mot hans krav, vil hans paastand bli at ta tilfølge. - - -
Wiers-Jenssen.