Rt-1935-798

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1935-09-24
Publisert:	Rt-1935-798
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 33/2 s.a.
Parter:	Oslo kommune (advokat A. V. Heiberg) mot Trondheim kommune (advokat Andr. Claussen). Processvarslet: 1. A/S Sætre Kjeksfabrik (advokat Erling Manner), 2. Bergens kommune, 3. Drammens kommune, 4. Riksskattestyrets formann (uteblitt).
Forfatter:	Bonnevie, Evensen, Rivertz, Klæstad, Næss, byrettsjustitiarius Eid, Paulsen
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §46, Skatteloven (1911), §10, §12, §13, §15, §38, §38e, Trustloven (1926)

Dommer Bonnevie: Riksskattestyret avsa 16 desember 1930 kjennelse vedkommende A/S Sætre Kjeksfabriks ligning for

Side:799

1929-1930. Kjennelsen lyder saaledes: «Ved ligningen for 1929 -1930 av A/S Sætre Kjeksfabrik skal de til firmaene Harald Ohlsen & Co., Fr. Meyer A/S, A/S Drammens Kjeksfabrik, Lorentz Erbe & Søn A/S og von Erpecom & Søn A/S utbetalte 6 pct. av bruttoomsetningen kr. 90.855,55 og de til de samme firmaer utbetalte avdrag paa og renter av (tilsammen kr. 128 400) de saakalte kommanditære gjeldsbevis skattelignes i Oslo som utdelt utbytte i A/S Sætre Kjeksfabrik. Meddelelse om at kommune- og statsskatteligningen er beriktiget overenstemmende med denne kjennelse maa innsendes til Riksskattestyret innen 1 februar 1931.»

Av de i kjennelsen nevnte firmaer er A/S Sætre Kjeksrik, Harald Ohlsen & Co. og Fr. Meyer A/S hjemmehørende i Oslo, A/S Drammens Kjeksfabrik i Drammen, Lorentz Erbe seil A/S i Trondheim og von Erpecom & Søn i Bergen.

Trondheim kommune, som mente at Riksskattestyrets kjennelse var uriktig, aula søksmaal mot Riksskattestyret ved Oslo byrett og varslet A/S Sætre Kjeksfabrik og de interesserte kommuner om processen. Under processen møtte Riksskattestyret og paastod den avsagte kjennelse stadfestet; videre møtte Oslo kommune som støttet Riksskattestyrets prosedyre og paastand, samt A/S Sætre Kjeksfabrik, der støttet saksøkeren Trondheim kommunes prosedyre og nedla selvstendig paastand.

Ved Oslo byretts dom avsagt 30 april 1932 blev Riksskattestyrets kjennelse stadfestet. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.

Byrettens dom blev av Trondheim kommune paaanket til Oslo overrett, som den 6 mars 1934 avsa dom med saadan domsslutning: «Riksskattestyrets kjennelse av 16 desember 1930 opheves. Ved A/S Sætre Kjeksfabriks ligning for 1929/30 godkjennes de i selskapets selvangivelse opførte renter, provisjoner og avdrag paa de kommanditære gjeldsbevis til fradrag ved inntektsansettelsen. Forsaavidt Lorentz Erbe & Søn A/S ved ny ligning finnes at ha innvunnet nogen fortjeneste gjennem de omhandlede fra A/S Sætre Kjeksfabrik utbetalte beløp, blir denne fortjeneste at beskatte i Trondheim. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Med samtykke av Høiesteretts Kjæremaalsutvalg har Oslo kommune paaanket overrettens dom til Høiesterett, idet det i ankeerklæringen anføres at overretten uriktig har antatt at der ikke mellem de i saken omhandlede fabrikker og firmaer foreligger et interesse fellesskap der kan komme til beskatning i Oslo. Videre anføres at det antas «uriktig naar overretten heller ikke har funnet byskattelovens §46 anvendelig paa den i saken foreliggende sammenslutning. Oslo kommune mener at de i saken omhandlede fabrikker og firmaer ved de inngaatte kontrakter i ethvert fall maa sies at være blitt interessert i Sætre Kjeksfabrik A/S paa vesentlig samme maate som en deltager og at der følgelig ved beskatningen maa bli at ta hensyn dertil. Oslo kommune mener videre at ved den inngaatte overenskomst

Side:800

med Sætre har de tilsluttede fabrikker og firmaer skaffet sig andel i Sætres overskudd».

Oslo kommune har nedlagt saadan paastand: «1. At overrettens dom underkjennes. 2. At Riksskattestyrets kjennelse stadfestes. 3. At Trondheim kommune og Sætre Kjeksfabrik tilpliktes at betale Oslo kommune sakens omkostninger for byretten, overretten og Høiesterett.»

Trondheim kommune har pastaatt overrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for overretten og Høiesterett hos Oslo kommune.

A/S Sætre Kjeksfabrik har som intervenient nedlagt saadan paastand: «1. At Riksskattestyrets kjennelse av 16 desember 1930 underkjennes. 2. At ved A/S Sætre Kjeksfabriks ligning for 1929/30 de i selskapets selvangivelse opførte renter, provisjoner og avdrag paa de kommanditære gjeldsbevis, godkjennes til fradrag ved inntektens ansettelse. 3. At A/S Sætre Kjeksfabrik tilkjennes omkostninger hos Oslo kommune i anledning av møte som varslet i saken.»

Bergens kommune og Drammens kommune er begge gitt varsel om anken til Høiesterett, men har ikke avgitt møte.

Om tvistens gjenstand og om saksforholdet henviser jeg til byrettens og overrettens domsgrunner. Jeg bemerker at det maa bero paa en misforstaaelse eller inkurie naar det i overrettens gjengivelse av overenskomsten mellem sætre Kjeksfabrik og de fire fabrikker heter, at rente av gjeldsbrevene skal bortfalle, hvis den ikke kan svares av Sætres overskudd. Det er helt paa det rene at rentekravet skulde staa i samme stilling som avdragsterminene. Kravet skulde ikke bort falle, men utskytes hvis aarsregnskapet ikke viste tilstrekkelig overskudd.

Jeg er, skjønt under adskillig tvil, kommet til samme resultat som overretten, og jeg finner ogsaa i det vesentlige at kunne tiltre den begrunnelse som er gitt av overrettens første- og annenvoterende.

Det er efter min mening ikke helt treffende naar overretten sier at «det som overenskomsten gaar ut paa er et salg fra de 4 fabrikker til A/S Sætre Kjeksfabrik av deres rett til at produsere kjeks og andre beslektede varer mot vederlag, dels i kontantbeløp, dels i gjeldsbevis og dels i en avgift av Sætres bruttoomsetning». Betegnelsen salg passer strengt tatt bare paa den del av overenskomsten som gikk ut paa overdragelse til Sætre av de andre fabrikkers resepter, kjeksmerker, kjeksnavn og kjeksvaremerker for et samlet kontantbeløp av kr. 150.000 fordelt med kr. 37.500 paa hvert av de fire selskaper. Men Sætres utbetaling av dette salgsbeløp har ikke medført skattetvist, idet Sætre ikke for nogen del av dette beløp har paastaatt inntektsfradrag eller gjort gjeldende at det representerte en utgift til inntektens erhvervelse. Overenskomstens øvrige bestemmelser om at Sætres medkontrahenter forpliktet sig til at ophøre med sin med Sætre konkurrerende virksomhet og for Harald Ohlsen & Co.s vedkommende ophøre med salg av utenlandsk kjeks og opgi eneagentkontrakten, finner jeg det ikke naturlig at

Side:801

betrakte under synsvinkelen salg. Hvad Sætre hadde interesse av var at bli kvitt den for alle fabrikkene ødeleggende innbyrdes konkurranse, og jeg mener at det maa betraktes som helt reelt og stemmende med det virkelige forhold, naar Sætre hevder det synspunkt at de aarlige ydelser i form av terminvise avdrag paa de kommanditære gjeldsbevis var godtgjørelse til medkontrahentene for deres fremtidige passivitet, for deres ophør med konkurrerende virksomhet.

Jeg er enig med overretten i at de aarlige utgifter Sætre herigjennem paadrog sig for at slippe konkurranse, betraktes som «utgifter paadratt til inntektens erhvervelse, sikrelse og vedlikehold», byskattelovens §38. Den av overretten nevnte høiesterettsdom i Rt-1895-10 flg. gir efter min mening god støtte for denne fortolkning, idet den dagjeldende skattelov av 1882, i sin §33 hadde en helt tilsvarende bestemmelse.

Jeg kan ikke være enig med den ankende part i at Høiestetts dom i Rt-1918-581 er uforenlig med overrettens opfatning av dette spørsmaal. Ved nevnte dom blev inntektsfradrag nektet en advokat for det kapitalbeløp han hadde utbetalt for at bli optatt som kompagnon i en eldre advokatforretning. Det er aapenbart adskillig forskjell mellem en advokats betaling for at inntrede som kompagnon i en eldre kollegas forretning og Sætres betaling til andre fabrikker for at faa dem til at ophøre med konkurrerende virksomhet. Vedkommende advokat hadde betalt kontant 25.000 kroner for at bli optatt som kompagnon og paastod hele kjøpesummen bragt til fradrag i første aars inntektsligning. Dette vilde i anvendelse paa det i nærværende sak foreliggende forhold svare til at Sætre i sin inntekt for 1929/1930 hadde paastaatt fradratt hele det vederlag som gjennem terminer i en aarrekke skulde ydes, altsaa baade de saakalte kommanditære gjeldsbevis's samlede paalydende kr. 1.200.000 og et skjønnsmessig kapitalisert beløp av retten til btuttoomsetningen. Men nogen slik paastand har dog ikke Sætre fremsatt. Hvad Sætre krever fradratt i inntekten er bare en brøkdel - ca. 5 pct. - av «salgssummen», nemlig den ene aarstermin paa gjeldsbevisene samt det ene aars 3 pct. omsetningsavgift. Dette vilde forsaavidt svare til om vedkommen de advokat i det i dommen av 1918 omhandlede tilfelle hadde innskrenket sig til at kreve inntektsfradrag for 5 pct. av de 25.000 kroner som han hadde betalt for at bli optatt i firmaet. Saavidt sees forelaa ikke i advokatsaken noget subsidiært krav om et slikt moderat inntektsfradrag, og man kan efter min mening ikke med sikkerhet slutte av høiesterettsdommen av 1918 hvordan Høiesterett vilde stillet sig overfor et saaledes begrenset fradragskrav. Men hvad man enn maatte mene herom, er det ogsaa i øvrig saa stor forskjell paa det i dommen av 1918 omhandlede fradragskrav og det man behandler i nærværende sak, at jeg ikke kan finne at dommen av 1918 danner nogen hindring mot at betrakte Sætres heromhandlede utgifter som utgifter til inntektens erhvervelse.

Side:802

Jeg stemmer efter det anførte for at overrettens dom stadfestes. Jeg finner efter omstendighetene ikke grunn til at tilkjenne saksomkostninger for Høiesterett.

Dom:

Overrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Evensen: Jeg er kommet til et resultat som ikke faller sammen med nogen av de underordnede instansers.

Jeg er enig med overretten i at omhandlede overenskomster, selv om de nok sett i sammenheng etablerer et visst interessefellesskap Sætre og medkontrahentene imellem, ikke kan sies at ha etablert noget nytt selskap i rettslig eller skatterettslig forstand, saaledes at det skulde være føie til at betrakte utbetalinger paa de saakalte kommantitære gjeldsbevis og utbetalinger paa den fastsatte avgift av bruttoomsetningen som selskapsutbytte. Ogsaa efter min mening maa Sætres medkontrahenter ansees som Sætres kreditorer for de beløp omhandlede gjeldsbevis og avgift hjemler dem. Men derav følger ikke at Sætre uten videre er berettiget til at bringe utbetalinger paa gjeldsbevisene og avgiften til fradrag i sin inntektsansettelse. Det spørsmaal beror som av førstvoterende anført paa hvorvidt disse utbetalinger rettslig kan sies at utgjøre «utgifter der skjønnes at være paadratt til inntektens erhvervelse, sikrelse og vedlikehold» efter byskattelovens §38. Det er i virkeligheten dette spørsmaal som er sakens kjerne.

Jeg finner at de nevnte utbetalinger ikke kan bringes til fradrag - ved inntektsansettelsen. Det er visstnok saa at de i saken omhandlede i januar 1927 inngaatte overenskomster maa ansees inngaatt i konkurransereguleringsøiemed, og at Sætre maa antas at ha paadratt sig overenskomstenes forpliktelser i inntektsøiemed, men det kan i og for sig ikke være tilstrekkelig til at begrunne fradragsrett efter byskattelovens §38. Sætres hensikt med at inngaa overenskomstene har aapenbart tatt sikte paa en lang fremtid, og Sætre maa selv ha ment at medkontrahentenes ydelser gav selskapet et baade varig og tilstrekkelig vederlag til gjengjeld for de forpliktelser Sætre paatok sig - vederlag i form av sterkt øket avkastningsevne eller goodwill. Sætre har da ogsaa under saken selv sterkt fremhevet at det ikke var noget misforhold mellem ydelser og motydelser, og at de aar som senere er forløpet har vist at ordningen fra Sætres side var ofrene verd. Under disse forhold vil det efter min opfatning ikke være riktig at karakterisere Sætres ydelser som nogen utgift i skattelovens forstand. En forretnings ideelle verdi eller goodwill representerer i sig selv en formuesverdi for innehaveren, og det ordningen innebar var derfor i virkeligheten for Sætre en ombytning av formuesverdier, idet Sætre fikk sin ideelle verdi sterkt øket.

Forsaavidt forholdet til de fire medkontraherende fabrikker angaar antar jeg forøvrig det skatterettslige synspunkt gitt

Side:803

allerede ved en henvisning til høiesterettsdom i Rt-1918-581 jfr. høiesterettsdom i Rt-1928-1009 med det prinsipp som ligger til grunn for disse dommer.

Som det vil fremgaa av overenskomstene forpliktet de fire fabrikker sig for all fremtid saa lenge Sætre i det hele tatt bestod til at ophøre med konkurrerende fabrikasjon og til hverken direkte eller indirekte at være økonomisk interessert i eller ha nogen som helst befatning med nogen med Sætre konkurrerende bedrift. De overdrog videre til Sætre samtlige sine resepter, kjeksmerker, kjeksnavn og varemerker, idet forutsetningen var at Sætre for fremtiden foruten at fremstille sine egne merker ogsaa skulde produsere de fire fabrikkers, selge dem gjennem fabrikkene og derved likefrem overta disse fabrikkers kundekrets. Hvad ordningen forsaåvidt gikk ut paa var saaledes efter min opfatning likefrem et kjøp og salg av de fire fabrikkers kjeksfabrikasjonsvirksomhet og fabrikkenes kundekrets.

Forholdet Sætre-Harald Ohlsen & Co. imellem var forsaavidt forskjellig som Harald Ohlsen & Co. selv ikke hadde drevet kjeksfabrikasjon. Hvad Harald Ohlsen & Co. forpliktet sig til var at gi avkall paa eneagenturet for Sætre samt litt efter litt at ophøre med omsetning av utenlandsk kjeks; videre til hverken direkte eller indirekte at være økonomisk interessert i nogen med Sætre konkurrerende bedrift. Det er imidlertid ingen grunn til at se forholdet Sætre og Harald Ohlsen & Co. imellem under en annen synsvinkel enn forholdet Sætre og de fire fabrikker imellem. Selv om Harald Ohlsen & Co. ikke overførte nogen positiv virksomhet til Sætre, gav firmaet avkall paa en del av sin virksomhet til fordel for Sætre med øket ideell verdi for Sætre som følge.

Ved bedømmelsen av fradragets berettigelse ansees det likegyldig hvilken opstykning og hvilken form kontrahentene gav det vederlag som Sætre forpliktet sig til at yde. At vederlaget in casu til dels er stipulert i form av aarlige procenter av Sætres bruttoomsetning, kan ikke gjøre denne del av vederlaget fradragsberettiget efter byskattelovens §38e.

Jeg har foran alene omhandlet Sætres ligning forsaavidt angaar utbetalingene paa de kommanditære gjeldsbevis og de 6 pct. avgift av bruttoomsetningen (3 pct. til de fire fabrikker og 3 pct. til Harald Ohlsen & Co.). Ligningsmyndighetene har imidlertid ogsaa nektet Sætre fradrag for utbetalte renter vedrørende gjeldsbrevene. At nekte fradrag for utbetalte renter maa jeg imidlertid anse uhjemlet. Opfattes først forholdet som et kreditorforhold følger likefrem av byskattelovens §38, 1ste ledd, at saadant fradrag maa gis.

Som man vil forstaa av min begrunnelse antar jeg at Trondheim kommune vil ha rett til at skattelegge Lorentz Erbe & Søn A/S for den mulige gevinst Sætres omhandlede utbetalinger maatte representere for Lorentz Erbe & Søn A/S. Selv om Sætre ikke faar fradrag i sin inntektsansettelse for de utbetalte beløp,

Side:804

fremkommer ikke derved nogen uhjemlet dobbeltligning, jfr. i saa henseende Rt-1918-581.

I henhold til det an førte voterer jeg for at de i Sætres selvangivelse opførte avdrag pa de kommanditære gjeldsbevis kr. 60.000 og de utbetalte 6 pct. av bruttoomsetningen kr. 90.855,55 ikke godkjennes til fradrag ved Sætres inntektsansettelse. Da jeg efter konferansen gaar ut fra at jeg er i minoritet, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Rivertz: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med herr dommer Evensen.

Dommer Klæstad: Likesaa.

Dommer Næss: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig. med førstvoterende.

Ekstraordinær dommer byrettsjustitiarius Eid og dommer Paulsen: Likesaa.

Av byrettens dom:

Efter forutgaaende forhandlinger mellem representanter for landets størsta kjeksfabrikker: A/S Sætre Kjeksfabrik, Oslo, Fr. Meyer A/S, Oslo, A/S Drammens Kjeksfabrik, Drammen, von Erpecom & Søn A/S, Bergen, og Lorentz Erbe & Søn A/S, Trondheim, samt Firmaet Harald Ohlsen & Co., Oslo, angaaende en nyordning av landets kjeksproduksjon blev det den 6 januar 1927 inngaatt 4 overenskomster mellem de interesserte. En av disse blev inngaatt mellem Sætre paa den ene side og Fr. Meyer A/S, A/S Drammens Kjeksfabrik, von Erpecom & Søn A/S og Lorentz Erbe & Søn A/S - nedenfor kalt fabrikkene - paa den annen side. I denne heter det bl.a.: «Fabrikkene forplikter sig til fra 1ste januar 1927 for all fremtid at ophøre med sin fabrikasjon av kjeks, knekkebrød, flatbrød, kavringer og skonrokker og til ikke for fremtiden at være direkte eller indirekte økonomisk interessert i eller at ha nogen som helst befatning med nogen med Sætre konkurrerende bedrift i Norge eller i utlandet. - - - Fabrikkene over drar til Sætre samtlige sine resepter, kjeksmerker, kjeksnavn og kjeksvaremerker, som derefter alt blir Sætres eiendom. Som godtgjørelse for de saaledes erhvervede rettigheter, resepter, kjeksmerker m.v., betaler Sætre til fabrikkene kontant kr. 150.000, hvorhos disse av Sætre samlet erholder et i tyve aarlige terminer forfallent beløp stort kr. 600.000, hvorfor utstedes 4 kommanditære gjeldsbevis à kr. 150.000 som forrentes med 6 procent rente p. a. Fabrikkenes rettigheter efter dette gjeldsbevis skal i tilfelle Sætre aapner akkordforhandling, søker underhaandsordning med sine kreditorer paa en hvilkensomhelst maate eller gaar konkurs, staa tilbake for selskapets øvrige gjeld. Rente og avdrag paa gjeldsbeviset kan ikke kreves medmindre aarsregnskapet viser tilstrekkelig overskudd hertil, efterat ordinære avskrivninger har funnet sted. Betalingsfristen for saaledes ikke betalte renter og avdrag utskytes, idet fabrikkene ikke noget aar kan forlange utover kr. 30.000 i avdrag og 6 pct. renter av restgjelden. ... Videre erholder fabrikkene en yderligere godtgjørelse, som utbetales efter godkjent aarsopgjør, og som beregnes med 3 procent av Sætres bruttoomsetning pr. aar..... Fabrikkenes disponenter plikter at yde Sætre all fagmessig teknisk assistanse.»

Av en samtidig overenskomst mellem Sætré og firmaet Harald Ohlsen & Co. hitsettes: «Harald Ohlsen & Co. forplikter sig til like overfor Sætre

Side:805

litt efter litt og hvis mulig helt at ophøre med salg av utenlandske kjeks, samt videre til ikke at være - direkte eller indirekte - økonomisk interessert i fabrikasjon av kjeks, knekkebrød, flatbrød, skonrokker og kavringer. Som godtgjørelse for annullasjonen av eneagentkontrakten for Sætre og for at firmaet ophører med import av utenlandske kjeks og forplikter sig til ikke at drive kjeksfabrikasjon, erholder Harald Ohlsen & Co. et i tyve aarlige terminer forfallent beløp, hvorfor utstedes et kommanditært gjeldsbevis kr. 600.000 som forrentes med 6 procent rente p. a. - - -»

I den 3dje overenskomst, som er inngaatt mellem Sætre paa den ene side og fabrikkene samt Harald Ohlsen & Co. paa den annen side, heter det bl.a.: «Sætre ansetter Harald Ohlsen & Co. og fabrikkene som selskapets salgsagenter ber i landet, med adgang til fritt salg over hele Norge av Sætres produkter av enhver art. Og i den 4de overenskomst, som er inngaatt mellem Harald Ohlsen & Co. paa den ene side og fabrikkene paa den annen side: «Harald Ohlsen & Co. selger til hver av fabrikkene 1858 aksjer i Sætre Kjeksfabrik A/S hver aksje paalydende kr. 50 fullt innbetalt. Kjøpesummen utgjør kr. 70 pr. aksje og betales kontant mot aksjenes utlevering i transportert stand. Vi forplikter oss samtidig til paa den kommende ekstraordinære generaltorsamling i Sætre Kjeksfabrik A/S at stemme for saadan forandring i selskapets vedtekter, at styret for fremtiden skal bestaa av 6 medlemmer, hvoriblandt den administrerende direktør (disponent).» - - -

Mellem Sætre og Harald Ohlsen & Co. forelaa en overenskomst, hvorefter Sætre hadde overdratt eneagenturet for Sætres salg av fabrikkens produkter til Harald Ohlsen & Co. Denne overenskomst blev annullert ved oprettelsen av de 4 overenskomster, idet Sætre har fordelt salgsagenturet til 5 forskjellige firmaer. Umiddelbart forut for inngaaelsen av de refererte overenskomster hadde Harald Ohlsen & Co. - som tidligere ikke hadde vært aksjonærer i Sætre - erhvervet 14880 av firmaets 15000 aksjer.

For driftsaaret 1928 utbetalte Sætre til Harald Ohlsen & Co. og fabrikkene tilsammen i avdrag paa de saakalte kommanditære gjeldsbevis kr. 60.000, - i renter paa samme kr. 68.400 samt 6 pct. av bruttoomsetningen eller kr. 90.855,55, tilsammen kr. 219.255,55. Disse beløp paastod Sætre fratrukket i inntekten for det nevnte aar og begrunnet det bl.a. med at det var utgifter, som var paadratt til inntektens erhvervelse. Oslo ligningsraad gav ikke Sætre medhold heri og saken blev innbragt for Riksakattestyret. Den 16 desember 1930 avsa dette følgende kjennelse: (se høiesterettsvoteringen).

Trondheim kommune, som mener at denne kjennelse er uriktig har anlagt sak mot Riksskattestyret. - - -

Saksøkeren, Trondheim kommune, bestrider riktigheten av Riksakattestyrets optatning, at det ber foreligger en rettslig sammenslutning, og hevder, at den godtgjørelse, som efter kontrakten tilfaller Lorentz Erbe & Søn A/S, er en inntekt, som er slik knyttet til eiendom, driftemidler og virksomhet, at den er stedbunden efter byskattelovens §13 og 15, og altsaa saaledes at denne inntekt for Lorentz Erbe & Søn A/S er en utgift for Sætre, og at den for dette selskap berettiger til fradrag efter byskattelovens §38. Det samarbeid som blev organisert ved de foran refererte overenskomster, blev - hevder saksøkeren - fremtvunget av konjunkturene paa kjeksmarkedet efter krigen. - - - Resultatet av drøftelsen blev som nevnt den ordning som er etablert ved de refererte overenskomster. Disse

Side:806

statuerer ikke en sammenslutning i trustlovens forstand, men tilsikter kun en konkurranseregulering for at bringe til avslutning en ruinerende konkurranse mellem fabrikkene. Som vederlag for at ophøre og konkurrere med Sætre, paatok denne fabrikk sig at betale de summer som er nevnt i overenskomsten. Disse summer maa Sætre efter saksøkerens opfatning være berettiget til at fratrekke i selvangivelsen for 1928, likesom de byer hvor fabrikkene ligger maa være berettiget til at inntektsbeskatte dem. Juridisk blir det efter saksøkerens optatning avgjørende hvorvidt fabrikkene skal betraktes som Sætres kreditorer for disse beløp eller ikke. Dette spørsmaal maa av en rekke grunner besvares bekreftende, og det benektes, at det kan tillegges avgjørende vekt i motsatt retning at fabrikkenes fordringer, som nærmest kan karakteriseres som gjeldskrav med modifikasjoner, maa staa tilbake for andre fordringer paa Sætre. Det henvises i denne forbindelse til de fremlagte redegjørelser, advokat Nygaards vidneprov, en rekke dommer, spesielt høiesterettsdom i Rt. for 1895 side 10. - - -

Saksøkte, Riksskattestyret, gjør gjeldende at den ved overenskomstene istandbragte ordning maa betraktes som en sammenslutning, hvorved hele produksjonen overføres til den ene fabrikk mot at de fabrikker som nedlegges, faar del i den enes overskudd. Videre at de i overenskomsten omhandlede utbetalinger maa betraktes som ledd i sammenslutningen og en form for fordeling av utbyttet og at følgelig avdrag og renter av de omhandlede summer maa skattlignes som utdelt utbytte i Sætre. - - - Saksøkte anser det i denne forbindelse - bortsett fra at ordet sammenslutning alltid har vært anvendt i forbindelse med ordningen - som avgjørende bl.a. at aksjene i Sætre, som praktisk talt i sin helhet eiedes av Harald Ohlsen & Co. fordeltes mellem fabrikkene og firmaet i et bestemt forhold, at disses disponenter skulde være selvskrevne styremedlemmer i Sætre, samt at fabrikkene blev direkte interessert i Sætres avkastning paa den maate, som er fastslaatt i overenskomsten. Saksøkte mener, at fabrikkene efter den istand bragte ordning maa betraktes som interessenter og benekter riktigheten av saksøktes opfatning, og det her foreligger et kreditorforhold. - - -

Oslo kommune gjør gjeldende, at det efter dens mening er av avgjørende betydning at alle saken vedkommende alltid har anvendt ordet sammenslutning om den etablerte ordning, og det er da, hevder kommunen, helt overensstemmende med vaar skatterett at interessefellesskapet beskattes der hvor driften foregaar. - - - Subsidiært, hevder kommunen, at skattelovens §46 i ste og 2net punktum i dette tilfelle bør komme til anvendelse, og atter subsidiært at utbetalingene er vederlag for den ideelle verdi som firmaene har tilført Sætre ved sammenslutningen og derfor maa betraktes som kapitalplasering og ikke driftsutgift. Det henvises i denne forbindelse til høiesterettsdom i Rt. for 1918 side 581. - - -

Retten er kommet til det resultat, at de interesserte firmaer ved overenskomstene av 6 januar 1927 - som efter rettens opfatning maa bedømmes i sammenheng - har etablert et samarbeide paa kjeksfabrikasjonens omraade i form av en rettslig sammenslutning. Ved den etablerte ordning er produksjonen overført til Sætre og saaledes at de andre fabrikker - som nedlegger sin produksjon av kjeks etc. - faar del i Sætres overskudd.

- - - Efter det her anførte kan saksøkeren ikke gis medhold i den anførsel, at mottagerne av godtgjørelsen etc. var at anse som Sætres

Side:807

kreditorer, tvertom synes hele ordningen - som allerede anført - at gi uttrykk for at de er at betrakte som interessenter. - - -

C. Kruse Jensen.

Av overrettens dom:

Overretten kommer til et annet resultat enn byretten. Overretten kan ikke finne at der ved de i byrettens dom gjengitte overenskomster er stiftet noget nytt selskap, der kan bli gjenstand for selvstendig beskatning. Samtlige de 6 firmaer mellem hvilke overenskomsten er sluttet, vedblir at bestaa som selvstendige rettssubjekter. Det som overenskomsten gaar ut paa er et salg fra de 4 fabrikker til A/S Sætre Kjeksfabrik av deres rett til at produsere kjeks og andre beslektede varer mot vederlag, dels i kontautbeløp, dels i gjeldsbevis og dels i en avgift av Sætres bruttoomsetning. Samtidig og som et ledd i ordningen har fabrikkene kjøpt halvdelen av aksjene i A/S Sætre Kjeksfabrik. Den 6te deltager i overenskomsten mottok ikke kontant vederlag. Det er herved ikke betinget deltagerne nogen andel i Sætres fortjeneste. Deres tilkommende efter gjeldsbrevet er fastsatt til et bestemt beløp, kr. 150.000 for hver fabrikk, et beløp som ikke under nogen omstendighet kan forøkes av hensyn til Sætres fortjeneste. Men det er betinget at gjeldsbrevene skal staa tilbake for Sætres andre kreditorer, at det aarlige avdrag ikke skal forfalle i aar hvor Sætres overskudd ikke tilsteder saadan avdragning, og at renter skal bortfalle hvis den ikke kan svares av overskuddet. Den tilsagte provisjon er visstnok betinget av overskudd og bortfaller hvis et tilstrekkelig saadant ikke foreligger, men de beregnes ikke av fortjenesten men av bruttoomsetningen og kan i intet tilfelle overstige de i kontrakten fastsatte 3 pct. Dette antas ikke tilstrekkelig til at konstatere at fabrikkene er traadt inn enten som personlig eller som stille deltagere i Sætres forretning, jfr. Rt-1895-10. Det antas at foreligge et salg, hvor betalingens erleggelse er betinget av kjøperens betalingsevne. Man maa gi Sætre medhold i at ligningen heller ikke er foretatt ut fra den forutsetning at Sætres forretning er overtatt av et nytt selskap.

Oslo kommune har dernest paaberopt byskattelovens §46. Herimot har Sætre Kjeksfabrik innvendt at denne bestemmelse ihvertfall ikke er anvendelig paa utbetalingene til Fr. Meyer og Harald Ohlsen & Co., da disse firmaer er hjemmehørende i Oslo. Trondheim kommune har paastaatt at denne bestemmelse overhodet ikke kan anvendes paa tilfellet. Overretten finner at maatte gi Trondheim kommune medhold heri. Man kan ikke finne at Erbe efter de foreliggende kontrakter er interessert i Sætre paa vesentlig samme maate som en deltager, uten forsaavidt som firmaet er stor aksjonær. Men dets interesse forsaavidt er ifølge byskattelovens §12 jfr. §10 2net ledd ikke skattbar, og dette forhold ligger som følge herav utenfor nærværende sak. Det antas ikke at ha vært meningen med §46, at rettshandler som et aksjeselskap foretar med en aksjonær i sin almindelighet skal behandles efter denne bestemmelse. Forutsetningen maa være at vedkommende transaksjon i og ror sig paa grunn av deltagerforholdet har et helt annet innhold, andre vilkaar enn en lignende rettshandel med en ikke-aksjonær vilde ha faatt. Men det kan ikke antas i det foreliggende tilfelle. Da avtalen om produksjonsstansningen og om vederlaget blev truffet, var Erbe ikke aksjonær i Sætre, men dennes forretningskonkurrent. Aksjonærforholdet er en følge uv overenskomsten og ikke aarsak til dennes

Side:808

bestemmelser. Trondheim kommune har bestridt at det vederlag som Erbe har faatt for at opgi kjeksfabrikasjonen er uforholdsmessig stort, og overretten kan ikke finne det godtgjort at saa er til felle. Ved inngaaelsen av overenskomsten stod Erbe ikke i noget selskapsforhold eller annet avhengighetsforhold til Sætre, og vederlaget maa ansees fastsatt i en fri forhandling, hvor begge parter har søkt at vinne den størst mulige fordel uten at være bundet av tidligere avtale eller annen interesse enn den, at markedsforholdene forbød en fortsatt konkurranse. Hverken paragrafens 1ste eller 3dje punktum finner derfor anvendelse, idet man tilføier at der ikke foreligger nogen som helst grunn til at anta, at de foreliggende overenskomster ikke dekker det reelle forhold. Nogen simulasjon av nogen art antas ikke at foreligge og er heller ikke paastaatt.

Under disse omstendigheter antas A/S Sætre Kjekefabrik at maatte gis medhold i at de utbetalinger som firmaet i 1929 har hatt til sine medkontrahenter og spesielt til Erbe har vært en reell utgift som tilsiktet at sette firmaet i stand til at opnaa en saa stor produksjon og saa stor avsetning at virksomheten kunde bli lønnende. Og faktisk viser ogsaa aarsregnskapet at selskapet har vært i stand til at inntektsføre et overskudd ut over de nevnte utbetalinger, et resultat som firmaet uten overenskomsten neppe vilde vært i stand til at opnaa. - - -

Miøen. Borch.

Dommer Winsnes kommer under sterk tvil til samme resultat og henholder sig i det vesentlige til den begrunnelse som er gitt av flertallet. Forsaavidt angaar spørsmaalet om anvendelse av §46 innskrenker jeg mig dog til at uttale, at de forskjellige momenter i den trufne ordning ikke forekommer mig tilstrekkelige til at konstatere, at Erbe er blitt interessert i Sætre paa vesentlig samme maate som en deltager, om enn forholdet ligger paa grensen. - - -