Rt-1936-239

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1936-03-26
Publisert:	Rt-1936-239
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 69/1 s.a.
Parter:	Gudbrand Myhre (advokat M. Sterri, opnevnt) mot Hans Bure (advokat Johs. Schrøder, opnevnt) og Hønefoss og Opland Privatbanks konkursbo (advokat J. Ording).
Forfatter:	Andersen, Larssen, Motzfeldt, Alten, Broch, Næss, Schjelderup, Evensen, Klæstad, Aars, Sunde, Backer, Paulsen, Lie, Rivertz, Bonnevie, Boye, Hanssen, Justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §9, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §174, Grunnloven (1814) §97, §6, Odelsloven (1821), §165, §166, §175, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917) §66, §71, LOV-1932-06-30-9

Dommer Andersen: Den 20 november 1935 avsa Ringerike herredsrett, sorenskriveren med domsmenn, i nærværende odelssak enstemmig dom med saadan domsslutning: «De saksøkte Hans Bure og Hønefoss og Opland Privatbanks konkursbo frifinnes. I saksomkostninger betaler saksøkeren Gudbrand Myhre til hver av disse saksøkte kr. 80.»

Gudbrand Myhre har innbragt herredsrettens dom for Høiesterett. Han har her likesom ved herredsretten erholdt fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer og den for ham opnevnte sakfører har nedlagt saadan paastand: «1. At Hans Bure dømmes til at utstede skjøte paa eiendommen Østby, gnr 22 bnr I av skyld mark 12.85 i Norderhov til Gudbrand Myhre og til at fravike eiendommen til første eller neste faredag mot

Side:240

at takstsummen kr. 50.500 avgjøres overensstemmende med regelen i skjønnslovens §71, kfr. §66, 3dje punktum. 2. At panthave ren, Høne foss og Opland Privatbanks konkursbos panterett som ikke blev dekket av odelsovertaksten er falt bort og kan avlyses som heftelse paa eiendommen. 3. At Hans Bure og Hønefoss og Opland Privatbanks konkursbo in solidum tilpliktes at betale omkostninger til statskassen. 4. At mitt salær fastsettes til utredning av statskassen.»

Av motpartene har Hans Bure erholdt fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer. Den for ham opnevnte sakfører har paastaatt herredsrettens dom stadfestet og appellanten, Gudbrand Myhre dømt til at betale saksomkostninger ved Høiesterett til det offentlige.

Hønefoss og Opland Privatbanks konkursbo har paastaatt herredsrettens dom stadfestet og Gudbrand Myhre tilpliktet at betale saksomkostninger for Høiesterett.

Den ankende part har i ankeerklæringen anført at han mener, «herredsretten har tatt feil naar den har bygget paa at tinglysningen av den i tvangsfullbyrdelseslovens §174 omhandlede erklæring danner utgangspunktet for foreldelsesfristen efter odelslovens §9. Den ankende part mener at utgangspunktet for foreldelsesfristen er tinglysningen av auksjonsskjøtet».

Det nevnte spørsmaal om utgangspunktet for foreldelsesfristen efter odelslovens §9 er det eneste som foreligger til avgjørelse i saken. Det samme spørsmaal har - som av herredsretten nevnt - tidligere foreligget for Høiesterett og er ved dens dom av 27 august 1935 i sak: Gønner Sveinhoug mot Kristian Evensen ( Rt-1935-692 flg.) avgjort derhen at odelspreskripsjon vedkommende eiendom solgt ved tvangsauksjon løper fra den i tvangsfullbyrdelseslovens §174 paabudte tinglysning av erklæringen om auksjonssalget. Herredsretten har ansett denne dom bindende for sig og dens domsutslag er overensstemmende dermed. Høiesteretts dom blev avsagt under dissens, idet et av rettens medlemmer var av den opfatning at utgangspunktet for foreldelsesfristen maatte være at regne fra tinglysningen av auksjonsskjøtet.

Spørsmaalet foreligger nu til avgjørelse av den samlede Høiesterett.

Jeg finner at maatte slutte mig til det dissenterende medlem i den forrige høiesterettssak. Mitt syn paa saken stemmer i det vesentlige med den begrunnelse han har gitt for sitt standpunkt. Jeg henviser hertil og henholder mig ved min avgjørelse til hans votum. Jeg finner med ham at det paa grunnlag av høiesterettsdommen av 12 juni 1839 ( Rt-1839-425 og Repertoriet side 91 flg.) og senere rettspraksis før tvangsfullbyrdelsesloven traadte i kraft maa ansees sedvanemessig fastslaatt at tinglysning av auksjonsskjøtet efter tvangsauksjonssalg danner utgangspunktet for odelspreskripsjon efter odelslovens §9. Den senere offentliggjorte votering fra 1839 sees at sammenholde bestemmelsene i odelslovens

Side:241

§6 og §9, og jeg opfatter forholdet saaledes at det fastslaaes at i de tilfelle hvor tinglysning av adkomstdokument er nødvendig som utgangspunkt for odelshevd efter odelslovens §6 er d en ogsaa nødvendig som utgangspunkt for preskripsjon efter odelslovens §9. Av senere rettsavgjørelser innskrenker jeg mig til spesielt at nevne høiesterettsdom i Rt-1910-93 - hvor det kort og godt heter: «Efter saavel teori som rettspraksis, kfr. høiesterettsdom i Rt-1839-425 - er adkomstdokumentets tinglysning det tidspunkt hvorfra odelspreskripsjonen begynner at løpe». I samme retning kan ogsaa merkes den i Rt-1929-169 gjengitte høiesterettsdom. Jeg kan ikke se at Høiesteretts dom i Rt-1911-33 med synderlig vekt kan paaberopes som nogen begrensning med hensyn til den rettspraksis der fastslaar adkomstdokumentets tinglysning som utgangspunkt for odelspreskripsjon. Det gjaldt her eiendomsrettens overgang ved arv, hvor det særegne jo er at overgangen skjer ved selve arvefallet, og hvor det ikke kan være spørsmaal om overføring ved noget adkomstdokument eller om tinglysning av et saadant.

Spørsmaalet blir saa om tvangsfullbyrdelsesloven har gitt bestemmelser som kan antas at medføre forandring i den saaledes tidligere foreliggende rettstilstand og spesielt om lovens §174 har til følge at utgangspunktet for forelddsesfristen efter odelslovens §9 nu blir tinglysningen av den i §174 foreskrevne erklæring om at eiendommen er solgt ved tvangsauksjon og ikke som før tinglysningen av auksjonsskjøtet. Til supplering av den begrunnelse som paa dette punkt er gitt av den dissenterende dommer i den forrige høiesterettssak, vil jeg bare anføre at det forekommer mig at ha formodningen mot sig at en saadan forandring alene skulde faatt uttrykk paa en saa indirekte maate som da vilde være tilfelle. For at dette skulde kunne antas maatte forholdet efter min mening ihvertfall stille sig saaledes at de i tvangsfullbyrdelsesloven paa dette omraade foreskrevne bestemmelser i det hele inneholdt vesentlige og gjennemgripende forandringer i den tidligere gjeldende retts opfatning med hensyn til virkningene av en tvangsauksjon og de enkelte ledd i denne og dens gjennemførelse. Men saadan er forholdet efter min mening ikke. Bande før og efter tvangsfullbyrdelsesloven er kjøperen fra auksjonsbudets stadfestelse gardert like overfor den tidligere eier eller dennes rettsefterfølger med hensyn til tvungne rettsstiftelser, konkurs og eksekusjon, og den virkning lovens §174 tillegger tinglysningen av den omhandlede erklæring kunde efter tidligere gjeldende lære formentlig ogsaa være opnaadd ved tinglysning av auksjonsforretningen.

Tvangsfullbyrdelseslovens §175 bestemmer: «Naar stadfestelseskjennelsen er blitt rettskraftig og kjøperen godtgjor at han har opfylt sine forpliktelser efter auksjonsvilkaarene kan han forlange auksjonsskjøte av namsretten ....» Jeg kan ikke i lovens bestemmelser finne holdepunkt for den antagelse at dette auksjonsskjøte skal være av en vesentlig annen karakter

Side:242

enn tidligere - det er saavidt jeg opfatter det nu som før «sluttstenen» paa auksjonen og først fra dets tinglysning maa odelsprcskripsjonens utgangspunkt ogsaa nu som før bli at regne.

Jeg nevner sluttelig at lov nr. 9 av 30 juni 1932 efter min mening ikke er uten betydning til støtte for det av mig lier antatte resultat, naar den foreskriver at loven ikke kommer til anvendelse, hvor «skjøte er tinglyst» ved lovens ikrafttreden.

Jeg vil efter dette votere for at den ankende parts paastand tas til følge. Paastanden gaar ut paa fravikelse alternativt til første eller neste faredag og jeg finner det rimelig at fravikelsestiden settes til faredag 1937.

Jeg antar at saksomkostninger ikke bør bli at tilkjenne for nogen av rettene og voterer for saadan

Dom:

1. Hans Bure plikter at utstede skjøte paa Østby, gnr 22 bnr 1 av skyld mark 12.85 i Norderhov til Gudbrand Myhre og fravike eiendommen til faredag 1937 mot at takstsummen kr. 50.500 avgjøres efter skjønnslovens §71, jfr. §66, 3dje punktum. 2. Hønefoss og Opland Privatbanks konkursbos panterett er falt bort og kan avleses som heftelse paa eiendommen. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salærene til de opnevnte sakførere, høiesterettsadvokatene M. Sterri og Johs. Schrøder fastsettes til kr. 1000 til hver.

Dommer Larssen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende og stemmer for stadfestelse av herredsrettens dom. Med hensyn til begrunnelsen kan jeg i det hele henvise til den begrunnelse som er gitt av førstvoterende i høiesterettsdommen i Rt-1935-692. Efter den ved de tidligere høiesterettsdommer i emnet fastslaatte forstaaelse av uttrykket i odelslovens §9 «ude af et ætlæg», er det avgjørende tidspunkt at erhververen har opnaadd en full rettsbeskyttet eier rett, jfr. bl.a. Rt-1911-33 flg. Fra dette tidspunkt er eiendommen at regne for ute av vedkommende ettlegg, og fra det tidspunkt begynner da odelsforeldelsen at løpe. At dette efter tvangsfullbyrdelsesloven er tilfelle, naar kjøperens bud er stadfestet og erklæring om salget av namsretten er tinglyst efter lovens §174 synes mig lite tvilsomt. At han da er eier fremgaar av de uttrykkelige bestemmelser i lovens §165 og §166 . Det er innvendt at han kan tape eierretten igjen ved at auksjonen omstøtes gjennem anke, og det er selvfølgelig saa. Hans erhverv kan lide av mangler og bli omstøtt ved domstolene saaledes som enhver kjøpers erhverv. I saa fall blir naturligvis auksjonen ikke utgangspunkt for nogen foreldelse. Men i det almindelige tilfelle, at auksjonen blir staaende, synes det uomtvistelig at denne er den rettsstiftende adkomst for hans eierstilling vedkommende eiendommen. Jeg bemerker forøvrig at hvis hensyn skulde tas til muligheten av at kjøperens eierrett gjennem anke kunde bli omstøtt, vilde den innvending ogsaa gjelde hans

Side:243

erhverv efterat auksjonsskjøte var utferdiget, idet anke ogsaa efter det tidspunkt vil kunne skje. Hans rettsvern er ogsaa bragt i orden ved den i §174 forordnede tinglysning om tvangsauksjonens avholdelse. Jeg mener saaledes at efterat denne erklæring er tinglyst foreligger den rettslige situasjon at auksjonskjøperen er fullt beskyttet eier av eiendommen og at kravet i odelslovens §9 om at gaarden skal være ute av den tidligere eiers ettlegg derfor er fyldestgjort.

Skal odelsforeldelsen derfor ikke begynne at løpe fra dette tidspunkt, maa det paavises at der foreligger en selvstendig sedvanerett som gaar lenger enn til at kreve beskyttet eierstilling hos erhververen. En saadan sedvane hevdes av førstvoterende at foreligge og gaa ut paa at auksjonsskjøtcts tinglysning under enhver omstendighet er nødvendig som en formalakt, jfr. ogsaa det dissenterende votum i Rt-1935-694 flg. Jeg har ikke kunnet finne at en slik sedvanerett er paavist at foreligge. Det synes klart at sedvaneretten i tilfelle maatte kunne utledes fra de tidligere dommer i dette emne. Det er nu ganske visst saa at de tidligere dommer efter de brukte uttrykk avgjør at odelsforeldelsen begynner at løpe fra auksjonsskjøtets tinglysning, men derav kan det efter min mening ikke uten videre trekkes den slutning at dette er foreldelsesfristens utgangspunkt under enhver omstendighet, altsaa selv om det maatte antas at cierretteus overgang er skjedd - og gaarden derfor rettslig sett er ute av ettlegget paa et tidligere stadium. Av de foreliggende dommer kan kun de være av betydning for dannelsen av en slik sedvane som gjelder tvangsauksjonserhverv (f.eks. Rt-1910-93 samt den grunnleggende dom i emnet av 1839 som angaar en «offentlig auksjon»). Det er imidlertid ved disse dommer at merke at efter tidligere herskende opfatning blev rettserhvervet ved selve auksjonen regnet kun at gi et obligatorisk krav paa at bli eier - kjøperen var altsaa likestillet med en kjøpekontraktshaver - mens selve det tinglige erhverv regnedes at skje ved auksjonsskjøtet. Da nu gaarden ikke gikk ut av ettlegget ved overdragelsen gjennem kjøpekontrakt var det en selvfølge at kravet til beskyttet eierovergang som betingelse for at eiendommen skulde være ute av ettlegget maatte medføre at domstolen krevet tinglyst auksjonsskjøte. Dette fremgaar tydelig nok av begrunnelsen i dommen av 1839. Det var saavidt erindres først i 90-aarene at der i teorien begynte at trenge frem den opfatning at selve auksjonen skaffet kjøperen den tinglige eierrett, og at det efterfølgende auksjonsskjøte kun hadde den betydning at skaffe ham den nødvendige legitimasjon for hans erhverv. Nogen klar avgjørelse før den nye tvangsfullbyrdelseslov, hvori denne opfatning har vært lagt til grunn i en dom av Høiesterett, har jeg ikke kunnet finne. Men først naar tvangsauksjonen ansees for at medføre at kjøperen blev tinglig eier kunde der overhode opstaa det spørsmaal, hvorvidt selve auksjonen, naar denne blev tinglyst, var tilstrekkelig til at bringe eiendommen ut av ettlegget efter odelslovens §9. Saavidt jeg har kunnet se har

Side:244

et saadant saksforhold - erhverv ved tinglyst auksjon - ikke foreligget i nogen av de i saken anførte dommer. Jeg mener derfor at man maa gaa ut fra at naar dommene i emnet, f.eks. dommen av 1910, krever tinglyst auksjonsskjøte, saa er det fordi dette var den form hvorved før tvangsfullbyrdelsesloven beskyttet eierovergang skjedde. Tinglysning av selve auksjonen - som efter min mening turde ha vært tilstrekkelig - skjedde nemlig tidligere ikke i praksis. Ialfall er det som nevnt ikke skjedd i nogen av de tilfeller som har vært forelagt for Høiesterett.

Naar imidlertid nu den nye tvangsfullbyrdelseslov har fastslaatt auksjonens virkning som overførende eierretten til kjøperen og tillike innført auksjonens tinglysning som fast regel, saa har loven innført den situasjon at kjøperen blir beskyttet eier paa et tidligere tidspunkt enn ved auksjonsskjøtets tinglysning. Det blir da efter min mening overensstemmende med de tidligere dommer av Høiesterett i dette emne, at odelsforeldelsen, som i henhold til odelslovens §9 begynner sitt løp naar gaarden er gaatt over til kjøperen med tinglyst eieradkomst, begynner allerede ved auksjonserklæringens tinglysning (lovens §174). Jeg tillegger at dette utgangspunkt efter min mening rettsteknisk sett ogsaa er heldigere enn skjøtets tinglysning som utgangspunkt. Istedenfor et utgangspunkt hvis inntreden ikke med bestemthet kan vites, faar man nemlig derved et fast utgangspunkt for fristens løp i umiddelbar forbindelse med eiendomssalget og derfor kjennelig for enhver interessert.

Jeg finner det ikke nødvendig med hensyn til odelslovens §6 at gjøre annen bemerkning enn at jeg er tilbøielig til at mene at lovens krav til tinglysning av besidderens «lovlige adkomster» vil være fyldestgjort ved tinglysning av auksjonserklæringen. Jeg finner heller ikke at kunne legge avgjørende vekt paa den av førstvoterende nevnte lov av 30 juni 1932, hvorved løsningsfristen blev forlenget fra 3 aar til 5 aar. Den av førstvoterende anførte bestemmelse i denne lov er en overgangsbestemmelse og har hensyn til de betraktninger som grunnlovens §97 kan gi anledning til med hensyn til lovens herredømme i tid. Jeg antar ikke at lovens almindelige uttrykk i dette avsnitt kan regnes at ha nogen bestemmende innflytelse for det spørsmaal som her behandles.

Med hensyn til saksomkostningene og ansettelsen av salærene er jeg enig med førstvoterende.

Jeg voterer efter dette for følgende

Dom:

Herredsrettens dom stad les tes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Motzfeldt: Jeg er enig med annenvoterende, herr dommer Larssen, men jeg finner det for mitt vedkommende ikke nødvendig at uttale noget angaaende odelslovens §6.

Side:245

Dommer Alten: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg skal kun tilføie at annenvoterende ikke har rett i at et approbert auksjonsbud efter den eldre lovgivning bare hadde virkning som en kjøpekontrakt. Allerede i første utgave av Schweigaards Process II fra 1858 blev det antatt side 547-548 at auksjonskjøperen hadde en større rett og utvilsomt uten skjøte var beskyttet mot den forrige eiers konkursbo, og ved Høiesteretts dom i Rt-1903-574 blev det avgjort at han hadde samme beskyttelse mot eksekusjon hos den forrige eier. Dette forutsetter at eiendomsretten allerede ved approbasjonen gikk over til auksjonskjøperen, om han enn ikke kunde opnaa beskyttelse mot frivillige rettsstiftelser fra forrige eiers side uten at tinglyse auksjonsforretningen, og ikke opnaa hjemmel til selv at forføie over eiendommen før han fikk tinglyst auksjonsskjøte. Ogsaa Hagerup antok i sin Cilvilprocess II, 1ste utgave side 393, at approbasjonen inneholdt en tinglig overdragelseserklæring, og at auksjonsskjøtet vesentlig var en autentisk bevidnelse for at vilkaarene var opfylt, og tjente til at skaffe kjøperen fornøden hjemmel i forhold til tinglysningsvesenet. Tvangsfullbyrdelseslovens §174 gjør, som fremholdt av førstvoterende, i realiteten ikke nogen forandring med hensyn til auksjonskjøperens rettsstilling. Forskjellen er bare den at han ikke selv behøver at foreta sig noget for at opnaa beskyttelse mot frivillige rettserhververe som utleder sin rett fra forrige eier. Men da den slags rettskollisjoner praktisk sett ikke kan forekomme, fordi det ikke vil lykkes den forrige eier at faa pantelaan eller at finne en godtroende kjøper, har hovedformaalet med §174 i virkeligheten vært at varsle mulige kjøpere av pantobligasjoner som er utslettet ved den avholdte tvangsauksjon. Jeg henviser til civilprocesslovkommisjonens motiver til loven om tvangsfullbyrdelse, side 159-160, og særlig til Ot. prp. nr. 16 for 1911 side 75.

Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende og kan ogsaa i det vesentlige tiltrede hvad herr dommer Alten har anført.

Dommer Næss: Som herr dommer Broch.

Dommer Schjelderup: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, idet jeg efter fornyet overveielse har funnet at maatte fravike mitt standpunkt i Sveinhougsaken. Med førstvoterende finner jeg det avgjørende at gjennem den ved høiesterettsdommene i Rt-1839-425 og Rt-1910-93 skapte sedvanerett er odelspreskripsjonen blitt knyttet til auksjonsskjøtets tinglysning som et praktisk og lett kjennelig utgangspunkt. Idet jeg saaledes er kommet over til i relasjon til odelspreskripsjonen at se auksjonsskjøtets tinglysning nærmest som en ren formalakt, kan jeg altsaa ikke lenger legge den vekt paa den ikke offentliggjorte motivering for dommen av 1839 som jeg under forrige sak var med paa at tillegge den. Det avgjørende bør med andre ord være, mener jeg, den ved domsresultatet skapte rettsregel, ikke den betydning for preskripsjonens begynnelse som det ved anledningen maatte ha hatt for dommerne

Side:246

at kjøperen først ved auksjonsskjøtets tinglysning erhvervet rettsvern. Ut fra det syn jeg nu har paa saken mener jeg videre med førstvoterende at tvangsfullbyrdelseslovens §174 ikke paa en tilstrekkelig utvetydig maate har henlagt utgangspunktet for odelspreskripsjonen til et annet tidspunkt enn før. Og kravet til at loven bør være klart og direkte utformet maa være særlig sterkt her hvor det er spørsmaal om at endre en rettsregel der i utpreget grad har adresse til folk som i enkle odelssaker gjerne klarer sig uten sakførerhjelp. Ogsaa med hensyn til betydningen av loven av 1932 er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Evensen: Som herr dommer Broch.

Dommer Klæstad: Jeg er enig med annenvoterende, herr dommer Larssen.

Bommer Aars: Likesaa.

Dommer Sunde: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende. Der er ikke dokumentert nogen rettspraksis som endrer odelslovens §9 eller som - i begrunnelsen eller resultatet - staar i strid med hvad en naturlig fortolkning av paragrafen fører til: at odelspreskripsjonen begynner at løpe naar den nye eier har erhvervet en saadan rett at den tidligere eier formelt og reelt er satt ut av stand til at foreta juridiske disposisjoner over eiendommen. Lenger gaar efter min mening ikke den tidligere rettspraksis, naar man ser paa realiteten, ikke paa formen.

I anledning av førstvoterendes og dommer Altens bemerkninger om virkningen av tvangsauksjon før tvangsfullbyrdelsesloven henviser jeg til Skeie: Avhandlinger om forskjellige rettsspørsmaal (1913) side 28, hvor forfatteren under omtale av Høiesteretts dom av 12 juni 1839 uttaler: «Naar Høiesteretts flertall her krevde tinglysning som utgangspunkt for preskripsjonsfristen, da var grunnen som man vil ha sett den, at man antok, at eiendomsretten ikke var gaatt over ved auksjonstilslaget og heller ikke ved approbasjonen, men først ved det tinglyste skjøte. Og der er, som bekjent, fremdeles tvist om dette spørsmaal». Denne tvist er nu løst ved tvangsfullbyrdelsesloven.

Dommer Backer: Som herr dommer Broch.

Dommerne Paulsen, Lie, Rivertz og Bonnevie: Likesaa.

Dommer Boye: Som herr dommer Motzfeldt.

Dommer Hanssen: Som herr dommer Broch.

Justitiarius Berg: Jeg er enig med annenvoterende dommer Larssen og er ogsaa enig i hvad dommer Sunde har sagt. For at kunne slaa fast at det ved tidligere dommer av Høiesterett er skapt en sedvanerett som er bindende ogsaa for et tilfelle som det vi her har for oss, maatte det spørsmaal Høiesterett skal ta standpunkt til i denne sak ha vært forelagt Høiesterett i nogen av de tidligere saker. Men at saa ikke er skjedd er paavist av dommer Larssen.