Rt-1936-24

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1936-01-14
Publisert:	Rt-1936-24
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 4/1 s.a.
Parter:	Ole H. Sato (advokat Vilhelm Heiberg) mot Engebret Barskrind (overrettssakfører Kaare Weider til prøve).
Forfatter:	Schjelderup, Bonnevie, Larssen, Ubberud, Grette, Næss, Rivertz
Lovhenvisninger:

Dommer Schjelderup: Sakens gjenstand og nærmere omstendigheter fremgaar av Hallingdals sorenskrivers dom av 20 mars 1930 med saadan domsslutning: «Som eier av gr.-nr. 11

Side:25

br.-nr. 1 Nubgaarden i Torpe kjennes Ole Haakensen Sato berettiget til for sin seter Melsets behov for brensel og gjerdematerialer at ta tørr kvist, brisk, topp og tørre trær i Barskrind skog under gr.-nr. 19 br.-nr. 3 i Torpe. Forøvrig kjennes saksøkte berettiget til ethvert slags skogsaaverk i Barskrind skog. Saksøkte tilpliktes at erstatte Engebret E. Barskrind efter skjønn den skade han har tilføiet denne ved i juni 1924 at foreta hugst i Barskrind skog. Herunder blir tømmerprisene paa hugsttiden at legge til grunn. Skjønnsomkostningene bæres av saksøkte. Sakens omkostninger opheves.»

Ole H. Sato paaanket dommen til Oslo overrett som ved dom av 12 juni 1933 stadfestet underrettens dom, men ophevet saksomkostningene. En av de Voterende stemte for at Ole H. Sato skulde frifinnes, men saksomkostningene opheves for underrett og overrett.

I henhold til Justisdepartementets bevilling til at paaanke saken videre uansett ankesummen har Ole H. Sato innbragt overrettens dom for Høiesterett hvor han har nedlagt saadan paastand: «At Ole H. Sato frifinnes og at Engebret Engebretsen Barskrind dømmes til at betale ham saksomkostninger for alle retter.»

Engebret E. Barskrind har paastaatt overrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.

Til bruk for Høiesterett er det avholdt to tingsvidner i Ål likesom det er fremlagt en hel del erklæringer og skrivelser som jeg kommer til at nevne i den utstrekning hvori jeg mener de har betydning for avgjørelsen av saken.

Jeg er kommet til et delvis annet resultat enn de foregaaende retter.

Om den rett til aavirke som Nubgaarden mener at ha for sin heimseter Melset er jeg kommet til samme resultat som annenvoterende i overretten, hvis domsgrunner jeg i alt vesentlig kan slutte mig til. Med ham - og i det stykke ogsaa med de to andre voterende i overretten - maa jeg gaa ut fra at Nubgaardens seterrett er av meget gammel oprinnelse, at gaardens eiendomsskog ligger slik til at det er overmaate vanskelig derfra at skaffe det nødvendige trevirke til seteren, og at disse omstendigheter skaper en sterk formodning for at det tilligger seteren en rett til aavirke i den omliggende Nordre Barskrind skog. Efter min mening styrkes denne formodning i vesentlig grad ved en for Høiesterett fremlagt erklæring datert oktober 1934 og undertegnet av 19 brukere av andre gaarder i Torpe. Til disse gaardene ligger det paa samme vis som til Nubgaarden eiendomsskog paa vestre side av Hallingdalselven. Denne skogen blev utskiftet mellem dem i 1787. Samtidig hadde 16 av disse gaardene «sine heimstøler og langstøler på Torpes Østås» og «sine skogrettigheter til skogsvirke -for seterdriftens utøvelse paa Torpe Østaas». (Bare for 3 av de 19 gaarder er forholdet et annet, idet disse, nemlig «de andre Siiregaarder og Hagen har fra gammel tid havt sine Sætre paa Vest-Aasen», og for disse bestemmes det at selv om de maatte ligge i en annen

Side:26

gaards skogrem, saa har de rett til at ta brenneved og gjerdefang i denne, dog bare «tørt og neddblæst»; bygningstømmer maa de derimot ta i sine egne skogremmer som de to Siiregaarder derfor «har forlanget og faaet uddelt hvor vi bædst har fundet for godt at være tienlig for bemeldte vore Gaarder og underliggende Pladser og Sæter-Boeliger»). Jeg skjønner ikke rettere enn at det som denne erklæring oplyser om forholdet for de 16 andre gaarder, som i likhet med Nubgaarden har sine setrer paa Østaasen, men som hadde eiendomsskog paa Vestaasen, det styrker i saa høi grad den av overretten nevnte formodning, at den i mangel av motbevis maa bli avgjørende for spørsmaalet om det er i kraft av en rett eller bare av en villighet at der fra Nubgaardens Melset-seter er blitt tatt trevirke i Nordre Barskrind skog. Tilstrekkelig motbevis kan jeg ikke finne at der er ført. Jeg nevner i denne forbindelse at det tvert imot i den i de tidligere dommer nevnte skyldsetningsforretning av 16 juli 1834 uttrykkelig er sagt at rett til trevirke tilligger gaardens 2 setrer «da de ei ligger i Gaardens Skov». Heller ikke kan jeg tillegge det betydning naar det videre har vært innvendt at en slik rett eventuelt har vært knyttet til en dengang uutskiftet større sameieskog omkring Melset, men ikke nettop til den del av sameiet, hvori Nubgaardens heimseter ligger og overfor hvilken den er gjort gjeldende. Det maatte nemlig i tilfelle bli Barskrinds eiers sak at paavise eller sannsynliggjøre at virket helt eller delvis skulde vært tatt i en annen del av det oprinnelige sameie.

Ogsaa for spørsmaalet om husbehovsrettens nærmere utstrekning - til at omfatte ogsaa bygningstømmer - maa det efter min mening legges avgjørende vekt paa erklæringen av oktober 1934 sett i forbindelse med den av overrettens førstvoterende drøftede skjønnsforretning av 18 juli 1932 og de dertil knyttede tilleggsoplysninger. Ganske visst har skjønnsmannen Sander Tufte fra Torpe sammen med Arnfinn Breie fra Ål bare for gjerde- og brennefangets vedkommende gitt et positivt bekreftende svar paa spørsmaalet om det var sedvane i dalen at det til setrer hører rett til bygge-, brenne- og gjerdefang, naar saadant trevirke ikke kan tas fra skogen under den eiendom som setrene tilhører. Ved forretningens avhjemling tilføiet disse to skjønnsmenn at «de kjenner til at det er saa mange støler som under det nevnte forhold kun har gjerde- og brennefang, at de ikke tør si om det er sedvane eller ikke, at saadanne setrer ogsaa har byggefang». Hertil er imidlertid for det første at bemerke at forholdet ligger anderledes an i Arnfinn Breies hjembygd Ål enn i Torpe, hvilket formentlig gir forklaringen til denne skjønnsmanns opfatning. Jeg henviser herom til forstkandidat Ragnar Høes skrivelse til advokat Børtnes av 18 august 1932, hvor han skriver: «Paa anmodning fra herr Haakon Sato, Torpe, tillater jeg mig at bekrefte at Torpe herreds skog kan jevnføres med de nedre distrikter i Hallingdal, mens i stort sett Ål og Hol inntar en særstilling. I Torpe er der skog i

Side:27

rikelig monn til saavel hjemmebruk som salg fra beleilig liggende steder, mens Ål og Hol i sin almindelighet kun har skog til dekning av nødtørftig behov.» Jfr. foged Wiels beskrivelse av Hallingdal fra 1743: «I Åls prestegjeld er ingen skov uten alene i Torpe annekssogn og paa nogle faa gaarde i Åls hovedsogn som grenser til Torpe.» Av større interesse for saken er det dog at straks efter skjømisforretningen skrev advokat Børtnes til skjønnsmannen Tufte fra Torpe: «Da jeg har hørt at De bare kjenner en undtagelse i Torpe fra den regel, at der til setre hører full husbehovsrettighet altsaa ogsaa til bygningstømmer, naar der ikke til seteren kan tas trevirke fra eiendomsskog, vil jeg gjerne faa dette bekreftet. Videre vil jeg gjerne faa oplyst, hvilken seter i Torpe, som danner undtagelsen, idet jeg kan tenke mig, at undtagelsen beror paa særlige omstendigheter.» Herpaa svarte Tufte: «Tilbakesendes herr advokat Børtnes, idet meddeles, at jeg riktignok kjenner kun ett tilfelle her i Torpe som undtagelse fra den regel at der til setrer hører full husbehovsrett - altsaa ogsaa bygningstømmer naar der til setrene ikke tjenlig kan tas trevirke fra eiendommens skog. Det gjelder et mindre gaardsbruk, som dog har eiendoms skog ikke saa verst bekvemt beliggende og forsaavidt ikke kan sammenlignes med Nupgaardens hjemmeskogs beliggenhet i forhold til Nupgaardssetrene. Derimot kjente A. Breie til mange saadanne undtagelser i Ål og Hol. Jeg fant derfor, i likhet med. Breie intet at ville uttale om sedvanerett hvad angaar bygningstømmer.» Naar dette Sander Tuftes svar sees i sammenheng med de positive oplysninger om forholdet ved en rekke gaarder gitt i erklæringen av oktober 1934 - hvorav Tufte selv var en av underskriverne - forekommer det mig lite antagelig at bortsett fra den nevnte mindre gaardbruker skulde Nubgaarden og den alene staa i den særstilling blandt gaardene i Torpe at den ikke hadde full husbehovsrett til sin heimseter. Overensstemmende hermed forekommer det mig lite tvilsomt at naar det i skyldsetningsforretningen angis at husbehovsretten omfatter «gjerdefang og brenneved etc.», saa har lagrettemennene med det siste ord nettop eller ialfall fortrinsvis siktet til bygningstømmer. At lagrettemennene kjente vel til forholdene, maa jeg gaa ut fra. Tre av dem var fra gaarder hvis nuværende brukere har underskrevet erklæringen av oktober 1934, og i selve forretningen heter det at «rekvirentene vilde besørge de angrensende eiere lovlig tilsagt».

Mitt resultat blir efter dette at jeg mener det foreligger en sterk formodning for at husbehovsretten paa Melset ogsaa omfatter bygningstømmer. Og efter at ha gjennemgaatt de forskjellige vidneprov og erklæringer, er jeg under nogen tvil blitt staaende ved at det ved de av Barskrinds eier paaberopte bevisligheter ikke er ført et tilstrekkelig motbevis i saa maate. Selv om det maatte være meget lenge siden bygningstømmer til Nubgaardens Melset-seter har vært tatt i Nordre Barskrind skog eller den tidligere sameieskog, saa er dette efter min

Side:28

mening ikke avgjørende. I forhold som de det her gjelder skal det svært meget til for at en rett skal bli borte ved at den ikke blir brukt, jfr. Rt-1933-1162 særlig side 1169.

Dernest er jeg blitt staaende ved at husbehovsretten forsaavidt brenne- og gjerdefang angaar ikke kan antas at være betinget av at det er topp og tørt at finne. At Nubgaards-folket som gode naboer har brukt retten sin paa en lempelig maate, kan ikke gjøre dem rettløse naar skogeieren under senere tiders mere rasjonelle drift selv utnytter avfallet bedre enn før. Den bruksberettigede maa da ha rett til at forlange friske trær utvist ogsaa forsaavidt gjorde- og brennefang angaar. Jeg henviser her til høiesterettsdommer i Rt-1899-492, Rt-1922-331 og Rt-1925-953.

For Nubgaardens langseter i Volelien ligger forholdene efter min opfatning forsaavidt anderledes an som denne seteren ligger innpaa snaufjellet, langt vekk fra Nordre Barskrind skog. Den paastaatte rett til aavirke for denne kan ikke som ved Melset sies at knytte sig til den omliggende skog. Av den grunn kan jeg ikke se at det for langseteren foreligger nogen synderlig sterk formodning for at det ogsaa til den hører rett til aavirke i samme skog som heimeseteren er henvist til. For langseterens vedkommende maa det derfor bli Nubgaardens eiers sak at sannsynliggjøre at det allikevel tilkom ham saadan rett i Nordre Barskrind skog. Jeg kan ikke finne at de foreliggende oplysninger i saa maate er tilstrekkelige, deriblandt heller ikke den før nevnte skyldsetningsforretnings bemerkning om at der «til disse» d.v.s. til begge setrene hørte rett til trevirke. Bemerkningen finner formentlig sin forklaring i hvad gaardbruker og bankdirektør Lars Braatalien forklarte Tinder tingsvidnet i Ål 20 juni 1935: «Vidnets bestefar Lars Braatalien, som var født 1822, har fortalt vidnet, at i hans ungdom tok man den ved man trengte og det nødvendige gjerdefang paa setrene i Volelien i den omkringliggende skog som da var sameie. Man holdt sig herunder henimot den tilstøtende herredsgrense, dengang Gol, nu Hemsedal. Naar det gjaldt bygningsfang maatte de ta dette fra sine skogremmer heime paa Aasen, hvor skogen var utskiftet, da der ikke i Volelien var passende skog til bygningsvirke. Vidnet tillegger, at den foran omtalte sameieskog rundt Volelisetrene for ca. 100 aar siden vesentlig bestod av Bjerkeskog med spredte grantrær innimellem.» Som det fremgaar av underrettsdommen - og som jeg ogsaa har forstaatt procedyren her for retten - ser det videre ut til at sameieskogen ved Volelien i aarenes løp er blitt uthugget og at det nu bare er snaufjell der setrene ligger. Det er videre forklart at for ca. 70 aar siden tok man fra Volelien sin ved i Torsetlien, men at det blev slutt med dette da hemsedølene begynte at protestere. Om hvorfra ved og gjerdefang siden har vært skaffet til Volelien, det vil si paa den tid da den forrige eier satt paa Nubgaarden, derom er oplysningene motstridende. Nogen vidner forklarer at de har kjørt ved fra Nordre Barskrind skog til Volelien, mens andre sier at dette aldri har vært gjort, men at Nils

Side:29

Nubgaarden enten kjøpte eller byttet til sig det trevirke han trengte paa Volelien. Under disse omstendigheter kan jeg ikke finne tilstrekkelig bevis ført for at husbehovsrett for Volelien kan utøves i Nordre Barskrind skog, - heller ikke hvad bygningstømmer angaar, hvorav det efter oplysningene ikke fantes noget i den oprinnelige sameieskog ved Volelien.

Sakens omkostninger bør efter min mening opheves for alle retter.

Dom:

Ole Haakensen Sato kjennes som eier av gr.-nr. 11 br.-nr. 1 Nubgaarden i Torpe for sin seter Volelien uberettiget til aavirke i Barskrind skog under gr.-nr. 19 br.-nr. 3 i Torpe. Forøvrig frifinnes han. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bonnevie: Jeg er enig med førstvoterende undtagen forsaavidt angaar spørsmaalet om hvorvidt Nubgaarden har rett til bygningsvirke i Nordre Barskrind skog for Melset seter. Jeg kan forsaavidt de øvrige spørsmaal angaar hvor jeg saaledes er enig med førstvoterende, i det vesentlige tiltrede hans begrunnelse.

Hvad derimot spørsmaalet om bygningsvirke for Nubgaardens seter paa Melset angaar, er jeg om enn under full erkjennelse av spørsmaalets tvilsomhet blitt staaende ved - i likhet med underretten og overretten - at det ikke kan antas at Nubgaarden har slik rett over nordre Barskrind skog. Det er visstnok saa at Melset seter ligger i nordre Barskrind skog, men den omstendighet er ikke i og for sig avgjørende eller tilstrekkelig. Jeg kan forsaavidt nevne at det jo ogsaa er andre seterløkker enn Nubgaardens paa Melset seter, nemlig seterløkker tilhørende henholdsvis nordre Barskrind og søndre Barskrind. Og for søndre Barskrind seter paa Melset er det efter procedyren paa det rene at denne ingen rett til bygningsvirke har i nordre Barskrind skog, men maa ta sitt bygningsvirke fra sin egen skogteig som støter til nordre Barskrinds skogteig paa dennes østre grense saaledes at altsaa bygningsvirket til søndre Barskrinds seter maa kjøres gjennem nordre Barskrinda skog for søndre Barskrinds vedkommende. Dette har formentlig sin naturlige sammenheng med at de nuværende nordre og søndre Barskrinds skogteiger saa vidt jeg har forstaatt laa i fellesskap like til begynnelsen av forrige aarhundre, og ved den da stedfunne deling blev da stillingen den at søndre Barskrinds skog som fikk den østligste skogteig, maatte kjøre gjennem nordre Barskrinds teig for at komme til sitt bygningsvirke paa seterbruket. Mens det saaledes intet unaturlig eller uklart er ved det forhold at søndre Barskrinds seter paa Melset ikke har rett til bygningsvirke i den nærmest omliggende skog, altsaa nordre Barskrinds skog, er jo stillingen en helt annen for Nubgaardens vedkommende, idet Nubgaarden i motsetning til søndre Barskrind ikke har nogen eiendomsskog i disse trakter, men har sin skog paa den annen side av Hallingdalselven. Det ligger forsaavidt i dagen at det for Nubgaardens Melset-seter vil være

Side:30

av vesentlig interesse at ha rett til bygningsvirke i seteren nærliggende skog. Men jeg peker samtidig paa at det for dette behovs vedkommende vilde være fullt tilfredsstillende om retten til bygningsvirke gjaldt ikke nettop nordre Barskrinds skog» men f.eks. søndre Barskrinds skog eller Hellings skog som støter til nordre Barskrinds skog paa, dennes vestre grense. Nordre Barskrinds skog er en lang smal skogteig, idet den efter kartet er omtrent 10 ganger saa lang som den er bred. Og Melset seter ligger omtrent midt paa skogteigen og slik at det bare er den allernærmeste del av nordre Barskrinds skog som ligger hensiktsmessigere til for at ta bygningsvirke til Melset seter enn Hellings skog paa vestsiden og søndre Barskrinds skog paa østsiden. Under disse omstendigheter finner jeg for mitt vedkommende at det er vanskelig at legge avgjørende vekt paa den i og for sig uomtvistelige betydning det vil ha for Nubgaarden at ha rett til at ta bygningsvirke for Melset seter i nordre Barskrinds skog. For at en slik rett skulde som her paastaatt gjelde spesielt overfor denne ene skogteig, som saa sent som for vel 100 aar siden ennu laa i fellesskap med den østenfor liggende søndre Barskrinds skogteig, synes man at maatte kreve ialfall noget bevis enten for bruksutøvelse eller for avtale som kunde danne hjemmel for en slik særrett nettop over denne teig. Og det er jo under saken saavidt jeg har kunnet forstaa ikke ført noget som helst bevis hverken for saadan avtale eller for at det nogen gang er hugget bygningsvirke til Nubgaards" seteren paa Melset nettop i nordre Barskrinds teig. Det synes visstnok efter skjønnsmennenes og vidnenes uttalelser at være grunn til at tro at tømmeret i husene paa Melset er tatt fra en seteren nærliggende skog, men det kan efter disse uttalelser likegodt være tatt fra andre av de nærliggende skoger, f.eks. Hellings eller søndre Barskrinds.

Med hensyn til skyldsetningsforretningen av 1834 kan jeg ikke være enig med førstvoterende i at uttrykket «gjerdefang og brenneved etc.» taler til fordel for Nubgaardens standpunkt her, at det altsaa med «etc.» nettop er siktet til bygningsvirke. Jeg henviser forsaavidt til overrettens førstvoterendes bemerkninger herom som jeg tiltreder. Jeg legger ogsaa adskillig vekt paa uttalelsene av skjønnsmennene Arnfinn Breie og Sander Tufte som viser at det ikke er nogen ukjent foreteelse i disse trakter at en seter ikke har rett til bygningsvirke i den nærmest omliggende skog.

Da jeg efter konferansen vet at min mening ikke deles av rettens flertall, former jeg ikke konklusjon. Jeg er enig med førstvoterende med hensyn til saksomkostninger.

Dommer Larssen: Jeg er i resultatet og det vesentlige enig med annenvoterende dommer Bonnevie. Det avgjørende for mig har vært at det ikke kan sees at foreligge noget bevis for at Nubgaardens seter har utøvet nogen hugstrett til bygningstømmer i den her omhandlede skog, og efter de to skjønnsmenn Arnfinn Breies og Sander Tuftes erklæring er det som av annenvoterende paapekt ikke noget ukjent i distriktet at en seter har

Side:31

de til dens drift nødvendige rettigheter uten at den samtidig har adgang til at ta byggetømmer til seteren i annen manns skog. Jeg mener med annenvoterende at det under disse omstendigheter er det riktigste at seteren ikke blir tilkjent saadan rettighet.

Ekstraordinær dommer overrettsdommer Ubberud: Jeg er enig med annenvoterende.

Ekstraordinær dommer høifjellsdommer Grette: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Næss: Paa grunn av de to setres felles historiske oprinnelse langt tilbake i tiden, da det ganske visst ikke var nogen av dem forment at tilfredsstille alt sitt behov for trevirke i nærmeste skog, og da skyldsetningsforretningen over Nubgaarden av 16 juli 1834 ogsaa likestiller Volelien og Melsetseter med hensyn til skogrettighetene, har jeg vært tilbøielig til i likhet med overrettens dissenterende dommer at stille setrene like og derfor stemme for anerkjennelse av full skogsrett ogsaa for Voleliens seter i nordre Barskrinds skog. Da jeg imidlertid maa medgi at spørsmaalet frembyr tvil og da jeg staar alene med min mening, optar jeg ikke dissens, men tiltreder i det vesentlige og resultatet førstvoterendes votum.

Dommer Rivertz: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Av herredsrettens dom:

Ole Haakonsen Sato, som er eier av eiendommen Nubgaarden gr.-nr. 11 br.-nr. 1 i Torpe lot sommeren 1924 hugge en del trær i en skog som hører ander gaarden Barskrind gr.-nr. 19 br.-nr. 3 og som likeledes er beliggende i Torpe i Hallingdal.

Eieren av gaarden Barskrind, Engebret E. Barskrind fant denne hugst ulovlig - - - og har som saksøker hevdet, at saksøkte ingen rett har til at foreta den omhandlede hugst. Han hevder at hverken saksøkte eller de tidligere eiere av Nubgaarden er tilstaatt nogen rett i gaarden Barskrinds skog som skulde gjøre en saadan hugst lovlig. Saksøkeren har fremlagt og paaberoper sig pantattest vedkommende eiendommen gr.-nr. 19 br.-nr. 3 Barskrind i Torpe, hvorav det ikke kan sees at være anmerket nogen tinglest heftelse av omhandlede art til fordel for Nubgaarden. Videre har han fremholdt at saksøkte ikke kan søke nogen rettslig hjemmel for skogsrettighet i Barskrind skog som følge av bruk, - hverken er retten vunnet ved hevd eller ved alders tids bruk. Riktignok kan det vel være saa at eierne av Nubgaarden ned gjennem tidene fra tid til annen har forsynt sig med kvist og brisk i Barskrindskogen til dekning av seteren «Melset»s behov for brensel og til vedlikehold av gjerdet omkring denne seter. Men denne bruk - - - er foregaatt med Barskrindbondens stiltiende samtykke. - - - Nogen annen og mere vidtgaaende bruk har eierne av Nubgaarden efter saksøkerens mening ikke øvet i skogen enn den nettop nevnte - bortsett fra den hugst som har gitt foranledning til nærværende tvistemaal. Den hugst som foregikk sommeren 1924 betegner et aavirke som har verdi.

- - - Saksøkte mener paa sin side, at der fra gammel tid har tilligget eiendommen Nubgaarden rett til trevirke til sætrenes behov i Barskrind skog. Dette slutter han av flere omstendigheter. Nubgaardens

Side:32

hjemseter «Melset» er nemlig beliggende midt i Barskrind skog paa nordøstsiden av Hallingdalselven ca. 5-6 km.s vei fra gaardens innmark. Nubgaarden, som formentlig er den største og skogrikeste eiendom i Torpe, har sin skog beliggende paa den annen side av elven, bortsett fra en liten skogrem like ovenfor gaardens innmark paa nordøstsiden av elven - et skovstykke som knapt avgir trevirke til husbehov. Veien op til Melset er temmelig bratt, saaledes at det vilde være svært brysomt at frakte materialer til vedlikehold av husene og skigard paa seteren helt nede fra Nubgaardskogen paa den annen side av elven. Som følge av den ovenfor beskrevne beliggenhet Nubgaardens hjemseter har i forhold til eiendommen forøvrig, mener saksøkte, at det maa fremstille sig som det eneste naturlige at seteren fra uminnelige tider maa ha vært tillagt skogsrettigheter paa et bekvemt omraade i annen manns skog. Og antar man først det, saa mener saksøkte at det maa være givet at disse rettigheter er belastet den skog som paa alle kanter omgir seteren, nemlig Barskrind skog.

Foruten den nevnte seter hører der en langseter under Nubgaarden «Volelien» kallet. Denne seter ligger inne paa snaufjellet, efter hvad man kan forstaa ca. 12 km. fra Nubgaardens innmark. Ogsaa denne seter er tillagt skogsrettigheter, mener saksøkte. Begrunnelsen er i det vesentlige den samme som naar det gjelder hjemstølen. Det er bare ikke fullt saa selvinnlysende hvor disse rettigheter kan utøves. Men ogsaa her er det Barskrind skog som paastaaes at være den tjenende eiendom, idet det har sannsynligheten for sig at skogsrettighetene faller sammen og utgjør en servitutt.

Baade Barskrind og Nubgaard er gamle eiendommer, som i tidligere tider har vært kirkegods. Fra denne tid heter det i matrikulprotokollen av 1723 at eiendommene er utstyrt med skog og seter «til gaardens fornødenhet». Av denne uttrykksmaate slutter saksøkte at der maa ha tilligget setrene saadanne rettigheter som paastaatt. I hvert fall maa man anta, mener han, at Nubgaarden i den tid denne og Barskrind var benefisert gods maa være blitt tillagt skogsrettigheter. Enten skogsvirke blev tatt i den ene eller den annen av kirkens skoger var jo likegyldig; man kunde innrette sig paa den bekvemmeste maate. Og har Nubgaarden hentet trevirke til sine setre fra Barskrind skog i denne tid, saa er det overveiende sannsynlig at slike rettigheter har fulgt gaarden efter at den blev frasolgt kirken i 1823.

Videre har saksøkte som bevis fremlagt en skyldsetningsforretning over Nubgaarden, som blev avholdt 16 juli 1834 i anledning av at gaarden blev delt mellem Ellef og Hans Nilsen Nubgaard. I denne forretning heter det bl.a. at der til den delendes gaard ligger «2 sætre eller støle, nemlig en langsæter kaldet Volelien og en hjemsæter Melset kaldet til hvilke der hører rett til gjærdefang og brændeved etc., da de ei ligge i gaardens skog». Her forefinnes altsaa et dokument hvori det er uttalt at der ligger skogsrettigheter til Nubgaardens setre. - - -

Retten kan ikke finne, at den blotte beliggenhet gir noget bevis for tilstedeværelsen av Nubgaardens paastaatte rettigheter. Og forsaavidt angaar Volelien vilde det særlig være en altfor dristig slutning paa grunnlag herav at anta at denne seter akkurat skulde ha rettigheter i Barskrind skog. - - -

Hvad dernest angaar spørsmaalet om hvilken bevis verdi den forannevnte skyldsetningsforretning av 1834 kan tillegges, skal retten bemerke,

Side:33

at dette dokument ikke hjemler Nubgaarden nogen seterrettighet i Barskrind skog. Grunnene hertil er særlig 2: For det første uttaler ikke dokumentet noget om hvilken eiendom der er belastet denne servitutt. Og for det annet maa Barskrind som enhver annen eiendom være uberørt av en skyldsetning over en fremmed eiendom. Eieren av Barskrind har heller ikke vært til stede ved denne forretning, og det er ikke sagt at han har hatt kjennskap til hvad derunder er anført. - - - Av de foran nevnte grunner kommer retten til det resultat, at heller ikke skyldsetningen av 1834 kan tillegges nogen vesentlig bevisverdi i Nubgaardens favør.

Hvad nu. angaar Nubgaardens utøvelse av de paastaatte rettigheter, skal retten først bemerke, at det maa være paa det rene at saksøkte ikke kan søke nogen hjemmel herfor i hevd vunnet efter lov 23 mai 1874. - - -

Tilbake blir det da at undersøke om der er ført bevis for alders tids bruk, eller om rettigheten er hevdet før 1874. Retten finner nemlig, at den med saksøkeren maa være enig i, at legge bevisbyrden for skogrettighetens eksistens paa saksøktes side. - - -

Retten kan ikke finne det bevist at Nubgaardens eier har hentet bygningstømmer i saksøkerens skog. Det er heller ikke godtgjort at Nubgaarden i nogen utstrekning har hentet trevirke til bruk paa Volelien fra denne skog. - - - At der i ganske stor utstrekning er tatt kvist og brisk i Barskrindskogen til bruk paa Melset maa være paa det rene. Og det maa likeledes antas at der ogsaa til tider har vært tatt tre fra raa rot; men retten kan ikke innse at dette siste efter det oplyste er tatt i en saadan utstrekning og gjennem et saa langt tidsrum at saksøkte kan ha vunnet rett hertil gjennem bruk i alders tid. Retten skal i denne forbindelse uttale, at den ikke finner noget bevis for alders tids bruk deri, at vidner av gamle folk har hørt at Nubgaarden har rettigheter i Barskrind skog. Det maa være bruken i manns minne det maa komme an paa.

Saksøkte kan heller ikke gis medhold i sin paastand om at rettighetene er vunnet ved hevd. Efter det foran oplyste er bruken hverken øvet i 20 aar, eller den har foregaatt med den regelmessighet som man maa kreve for anerkjennelsen av et saadant rettserhverv. Det maa være helt paa det rene forsaavidt angaar langseteren, men heller ikke for Melsets vedkommende finner retten det særlig tvilsomt.

Vanskeligere er det derimot at avgjøre om saksøkte har hevdet rett til at ta brisk, kvist, topp og lignende mindre verdifullt trevirke til hjemseterens behov. Av alt slikt trevirke har Nubgaardens eier jevnlig forsynt sig, alt efter behovets størrelse. Herom synes vidnene at være samstemmige. Spørsmaalet blir da, om dette har skjedd som følge av skogeierens velvillige tillatelse, eller om Nubgaarden her har en lovbeskyttet rett. - - - Efter rettens mening kan efter de foreliggende oplysninger paaberopes baade hevd før 1874 og alders tids bruk for dette resultat. - - -

Av overrettens dom:

Jeg er kommet til samme resultat som underretten og kan i det vesentlige henholde mig til dens begrunnelse. - - - Med hensyn til bedømmelsen av de foreliggende beviser kan jeg i det vesentlige slutte mig til underretten. Jeg finner dog at skyldsetningsforretningen av 16 juli 1834 maa tillegges en større bevisverdi enn underretten har gjort. Appellanten har for overretten fremlagt avskrift av rekvisisjonen av skylddelingsfor retningen med paategnet berammelse hvor det uttrykkelig er anført at de

Side:34

tilstøtende eiere skulde lovlig tilsies. Det fremgaar ikke om Barskrinds daværende eier som nabo ved Melset seter blev varslet. Jeg antar dog at. han har kjent til forretningen. Videre har appellanten fremlagt for overretten. en skrivelse av 22 juli 1930 fra sorenskriveren hvorefter der i den fremlagte utskrift er falt ut ordet «kun». Omhandlede passus lyder efter dette saaledes: «Til gaarden ligger 2 setre eller støler, nemlig en langseter kallet Volelien og en hjemseter Melset kallet, til hvilke der kun hører rett til gjerdefang og brenneved etc., da de ei ligger i gaardens skog.» Denne rettelse gjør det ennu klarere at der tales om rett i fremmed skog. Jeg kan ikke tvile paa at skylddelingsmennene som var hjemmehørende i bygden har kjent til det virkelige forhold og jeg finner at anførselen inneholder et ganske sterkt bevis for at der har tilligget Nubgaards eier en rett i Barskrind skog. Imidlertid legger jeg vekt paa at ogsaa skylddelingsforretningen bare nevner gjerdefang og brenneved. Det er rimelig at rett til byggefang vilde ha vært nevnt om den forelaa. Efter dette og de øvrige oplysninger mener jeg at retten ikke har hatt et videre omfang enn av underretten antatt. - - -

Efter begjæring av den ankende part Ole H. Sato blev der 18 juli 1932 holdt en syns- og skjønnsforretning hvorunder foretokes befaring av seteren Melset og av de omliggende skoger, Helling skog og Barskrind skog, samt av plassen Granlien i Nubgaardslien paa dalens sydside. Mennene uttalte at bruken av setrene Melset og Volelien vilde være paa det nærmeste umuliggjort hvis eieren kan var henvist til at ta bygge-, gjerde- og brennefang i Nubgaardens hjemskog eftersom veiforholdene var den tid setrene var i bruk. Tømmeret i husene skjønnedes at være tatt i høitliggende skog lik den omliggende. Mennene svarte bekreftende paa spørsmaalet om det er sedvane i dalen at der til setrer hører rett til bygge-, brenne- og gjerdefang naar saadant trevirke ikke kan tas fra skog under den eiendom som setrene tilhører. Mennene Arnfinn Breie og Sander Tufte tilføiet dog at svaret for deres vedkommende kun gjaldt gjorde- og brennefang, idet de kjenner til at der er saa mange støler som under det nevnte forhold bare, har gjerde- og brennefang at de ikke tør si om det er sedvane eller ikke at saadanne setrer ogsaa har byggefang. Da disse 2 skjønnsmenn maa antas at være særlig kjent i det distrikt det her gjelder, idet de er fra Torpe og Ål, mens de 2 andre var fra Nes, mener jeg at der ikke paa grunnlag av skjønnsuttalelsen kan opstilles nogen formodning for en rett ogsaa til byggefang.

Efter disse almindelige oplysninger om bruken i distriktet vil avgjørelsen herav bero paa hvilken bruk der har vært utøvet fra Nubgaards seter paa Melset. Ole H. Sato har ved tingsvidne 14 oktober 1930 ført vidner. - - - Innstevnte Engebret Barskrind har ved tingsvidne 17 september 1931 ført vidner. - - - Dessuten har begge parter fremlagt en rekke erklæringer. Der er ogsaa ved de nye bevisligheter for overretten strid mellem forklaringene og der kan efter min mening fremdeles bare ansees godtgjort en bruk i den utstrekning som er antatt av underretten. - - - 3>Enevold Borch.

Jeg antar som førstvoterende med appellanten at Nubgaarden tilhører bygdens gamle bebyggelse og at dens setre maa være optatt for meget lenge siden, før salgshngst i fjellskogen kom i bruk. Det har da formodningen sterkt for sig at setrene har hatt husbehovsrett - derunder bygningsfang - i nærmeste skog, da gaardens egen skog ligger saadan til at

Side:35

trevirke ikke har kunnet skaffes fra denne, saaledes som veiforholdene var i eldre tid. "Under disse omstendigheter finner jeg at der ikke kan stilles saa sterke krav til beviset for rettens eksistens. Kort efterat den nuværende eier av Nubgaarden, appellanten, tiltraddte gaarden, nedla han seterdriften, og bruken av rettighetene ophørte derfor i midten av 1890-aarene. Et fyldig bruksbevis er derved vanskeliggjort. Noget rettsstiftende dokument foreligger ikke, men der foreligger i en skylddelingsforretning i anledning av Nubgaardens deling i to fra 1834 en bemerkning om skogsrett, citert av førstvoterende, som jeg finner at maatte godta som tilstrekkelig bevis for at der tillaa Nubgaardens setre full husbehovsrett i fremmed skog. Det sees at forretningens opgave ikke bare har vært skyldens deling, men at selve gaardens deling er foretatt «dels av rekvirentens selv, dels av dem i forening med lagrettet». Der er da grunn til at legge en særlig vekt paa angivelsen av herligheter. Det maa ansees utelukket at noget punkt med mennenes vitende kan ha vært uriktig. De maa antas at ha vært vel kjent med gaardens forhold, de bodde i grenden og den ene var fra nabogaard.

At baade Nubgaarden og Barskrind har vært Ål prestebords eiendom kan ikke antas at ha bevirket at husbehovsretten er bortfalt ved konfusjon. Gaardene maa antas at ha vært bortforpaktet til forskjellige leilendinger, saaledes som panteregistret viser for en rekke aar. Der har derfor foreligget et aktuelt behov for at oprettholde servituttene tross eierfellesskapet. Leilendingene maa antas at ha brukt setrene med de bygden vanlige og nødvendige rettigheter. Da begge gaarder i 1823 blev solgt til leilendingene, maa de antas overtatt med de rettigheter hvormed de før hadde vært brukt, idet de om salgene foreliggende dokumenter intet spesielt inneholder derom. Om bortfall av hugstrett ved godtroenhetserhverv kan der ikke være tale, da ogsaa Barskrind blev solgt til brukeren, som maatte kjenne retten.

For Melset seter som ligger inne i Barskrind skog, maa retten kunne utøves i denne. Det er for overretten oplyst at den inntil ca. 1800 har vært en del av et sameie mellem gaardene Barskrind og Helling, men nærværende sak gjelder kun spørsmaalet om rett i Barskrind skog.

Volelien ligger over skoggrensen. Det er ikke oplyst hvem der eier det tilgrensende fjell og heller ikke hvorledes seterlaget er sammensatt. Om bruken er her oplysningens mere sparsomme enn for Melset seter. Men de fører dog ogsaa her nærmest til Barskrind som tjenende eiendom. Forsaavidt der er hugget i Vermelien av Voleliens eier er det paaberopt at dette skjedde til fordel for en annen seter i laget som har hugstrett der. Paa hugst over prestegjeldsgrensen kan seterens drift ikke antas at ha vært basert. Ogsaa Voleliens rett maa derfor antas at paahvile skog i det strøk hvor Barskrind skog er beliggende. Saken er for Volelien et rent fastsettelsessøksmaal anlagt av Barskrinds eier til bestridelse av hugst retten. Naar en hugstrett finnes at foreligge maa det da paaligge Barskrinds eier som saksøker at paavise, at det ikke er hans eiendom som er den tjenende eiendom. Han har ikke forsøkt at sannsynligjøre at retten paahviler nogen annen skog. Ogsaa for Volelien finner jeg derfor at appellantens paastand om frifinnelse maa bli at ta til følge. - - - O. A. Miøen.

Jeg er i alt vesentlig og i resultatet enig med dommer Borch. F. Jebe.