Rt-1936-269
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-03-21 |
| Publisert: | Rt-1936-269 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 64/1 og 65/1 s.a. |
| Parter: | Skoger herredskommune (advokat Per Seeberg) mot Hans Thomas Kiær ved verge (overrettssakfører K. Wahl til prøve). |
| Forfatter: | Sunde, Hesselberg, Boye, Schjelderup, Aars, Eid, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1924) §46, §47, Bygningsloven (1924) |
Dommer Sunde: Den 28 april 1932 blev ved Nord-Jarlsberg herredsrett avhjemlet et ekspropriasjonsskjønn, rekvirert av Skoger (Strømsgodset) kommune, til erhvervelse av gategrunn til anlegg av Styrmoes vei, og den samlede erstatning for gnr 20 bnr 1, Austad, blev fastsatt til kr. 26 Utgiftene til grunnerhvervelsen blev av kommunen i medhold av bygningsloven av 22 februar 1924 §46, punkt 1 og 2, fordelt mellem grunneierne, og der falt herav paa Austad kr. 29.190,85. Differansen kr. 2912.45 forlangte kommunen innbetalt.
Eieren av Austad, Hans Thomas Kiær ved verge har paa sin side saksøkt kommunen til betaling av ekspropriasjonsbeløpet, og ved Nord-Jarlsberg herredsrett blev 5 juli 1933 avsagt dom med saadan domsslutning: «Innstevnte, Skoger herredskommune, dømmes til at betale til Hans Thomas Kiær v/ verge fru Honoria Kiær kr. 26278.40 med 4 pct. renter derav fra 1 desember 1932 til betaling skjer, forsaavidt samtykke foreligger fra vedkommende berettigede, hvortil ikke hører Skoger herredskommune eller Strømsgodsets sognekommune. Skoger kommune kjennes uberettiget til hos saksøkeren at forlange den i bygningslovens §46 omhandlede refusjon med mindre det ved lovlig skjønn - optatt av kommunen - avgjøres hvilken verdiforøkelse eiendommen paa grunn av gateanlegget er tilført. Skoger kommune kjennes enn videre uberettiget til hos saksøkeren at kreve større refusjon enn den foran nevnte verdiforøkelse. Skoger kommune kjennes uberettiget til at opkreve den foran omhandlede refusjon før tomtene langs veien bebygges eller er bebygget. Skoger kommune betaler i saksomkostninger til saksøkeren Hans Thomas Kiær v/ verge fru Honoria Kiær kr. 400.»
Denne dom er 3 oktober 1933 av kommunen paaanket til Høiesterett paa grunn av rettsanvendelsen. Kommunen hevder at herredsrettens avgjørelse er uriktig forsaavidt angaar spørsmaalet om utbetaling av ekspropriasjonsbeløpet straks, idet kommunen efter bygningslovens §46,3 har en aktuell rett til at foreta likvidasjon i den erstatning som tilkommer grunneieren.
Kommunen har derefter latt avholde et skjønn for at faa fastsatt med hvilket beløp eiendommen Austad antas at være steget i verdi som følge av gateanlegget. Ved overskjønn
Side:270
avhjemlet 28 mai 1935 blev verdiforøkelsen (for de arealers ved. kommende som støter til Styrmoes gate) ansatt til kr. 43.944.
Overskjønnet er av Austads eier paaanket til Høiesterett ved ankeerklæring av 24 juni samme aar, hvori er anført, at det er en feil ved skjønnet at det ved bestemmelsen av verdiforøkelsen er tatt i betraktning at det er nedlagt vann- og kloakkledning i veien paa strekningen mellem søndre Danvik og bebyggelsen paa Austad.
De to ankesaker er ved Høiesteretts beslutning av 26 oktober forenet til felles behandling og i tilfelle felles avgjørelse.
Skoger kommune har nedlagt paastand paa frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger i den første sak for herredsretten og Høiesterett, i skjønnssaken kun for Høiesterett.
Hans Thomas Kiær har nedlagt saadan paastand: «A. I l.nr. 64: 1. Herredsrettens dom stadfestes forsaavidt den er paaanket. 2. Skoger kommune tilpliktes at betale sakens omkostninger for Høiesterett. B. I l.nr. 65: 1. Det av Nord-Jarlsberg herredsrett den 28. mai 1935 avhjemlede overskjønn opheves. 2. Skoger kommune dømmes til at betale sakens omkostninger for Høiesterett.»
Angaaende saksforholdet henviser jeg til herredsrettens domsgrunner og til det avsagte skjønn.
Jeg er i l.nr. 64 kommet til et annet resultat enn herredsretten, idet jeg mener at kommunen har rett til at kreve ekspropriasjonsbeløpet likvidert i det refusjonsbeløp som grunneieren er paalagt i henhold til §46 i bygningsloven av 22 februar 1924. Dette er - med den begrensning av refusjonsplikten som jeg senere kommer inn paa - en naturlig og rimelig ordning og den er efter min mening ogsaa tydelig forutsatt i §46 punkt 3, som fastsetter tiden for betaling av refusjonsbeløpet forsaavidt dette ikke dekkes ved likvidasjonen. Helt utvilsomt maa dette være efter §46 punkt 3, 1ste ledd, som for eier av «bebygget» tomt bestemmer at refusjonsbeløpet - hvis det ikke kan likvideres i den erstatning som tilkommer grunneieren - skal erlegges innen 3 maaneder efterat opgave over størrelsen er meddelt (resp. i høist 10 aarlige terminer). Meningen med denne bestemmelse kan ikke godt være annen enn at hvis en grunneier som er paalagt refusjon, selv har krav paa kommunen i anledning av grunnavstaaelsen, saa skal hans tilgodehavende saa langt det rekker anvendes til likvidasjon og den del av refusjonsbeløpet som ikke dekkes paa denne maate skal derefter innbetales til kommunen innen den angitte tid. Og det forekommer mig at man maa gjøre vold paa lovens ord hvis man vil innfortolke noget annet i §46, punkt 3, siste ledd, som handler om andre gruneiere og som efter sin ordlyd alene fastsetter et annet utgangspunkt for den nevnte 3 maaneders frist.
I skjønnssaken - l.nr. 65 - er jeg kommet til det resultat at anken maa forkastes. Bygningslovens §47 fastsetter at den refusjon som paalegges grunneierne, ikke maa «staa i misforhold til de fordeler eller den verdiforøkelse som deres «eiendommer opnaar ved foranstaltningen». Ved Høiesteretts dom
Side:271
av 3 november 1934 ( Rt-1934-997 ff.) er det antatt at det samme ogsaa maa gjelde ved den almindelige refusjon efter §46. Skoger kommune hadde tidligere bestridt berettigelsen av at begrense refusjonsplikten paa denne maate, men har efter Høiesterettsdommen latt avholde skjønn over den verdiforøkelse Austad er tilført ved anlegget av Styrmoes vei. Ved overskjønnet, som mot grunneierens protest tok hensyn ogsaa til den fordel eiendommen hadde opnaadd derved at det i en del av gaten var nedlagt vann- og kloakkledning, blev verdistigningen ansatt til kr. 43.844, og skjønnsretten uttalte uttrykkelig at denne verdistigning betydelig oversteg kommunens refusjonskrav. Det er paa det rene at gaten er oparbeidet og at kommunen kun har fordelt paa grunneierne sine direkte utgifter til grunnerhvervelsen, derimot ikke utgiftene til oparbeidelsen eller til anlegg av vann- og kloakkledning.
Det forekommer mig lite tvilsomt at der ved bedømmelsen av de fordeler eller den verdiforøkelse eiendommen har opnaadd ved gateanlegget maa tas hensyn til gaten med det utstyr hvormed den er oparbeidet. I et strøk som det her omhandlede, hvor bygningsloven er gjort gjeldende, hører kloakk- og vannledning naturlig med. Hvorvidt disse ledninger virkelig medfører nogen fordel for eiendommen, og i tilfelle størrelsen av denne fordel, er det skjønnets sak at avgjøre.
Det maa efter dette være paa det rene at den verdiforøkelse som Austad er tilført ved gateanlegget er større enn det beløp grunneieren er paalagt at refundere. Da videre refusjonsbeløpet er større enn det grunneieren tilkjente ekspropriasjonsbeløp, maa Skoger kommune bli at fri finne.
Jeg finner at saksomkostningene i sak nr. 64 bør opheves for begge retter. Derimot bør Hans Thomas Kiær i skjønnssaken tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett.
Dommer:
I sak l.nr. 64: Skoger kommune fri finnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I sak l.nr. 65: Anken forkastes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Hans Thomas Kiær til Skoger kommune kr. 500. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høie steretts dom.
Ekstraordinær dommer sorenskriver Hesselberg: Jeg er angaaende forstaaelsen av bygningslovens §46 kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltrede dens begrunnelse. Efter min opfatning bestaar post 3 av to særskilte avsnitt. Første ledd inneholder regler gjeldende for dem som har bebygget eller bebygger sin grunn, og i 2net ledd er bestemt at for andre grunneieres vedkommende kan likvidasjon av erstatningsbeløpet først foretas efter en frist av 3 maaneder regnet fra det tidspunkt da bebyggelsen paabegynnes. Jeg mener at en naturlig fortolkning av lovteksten maa lede til denne forstaaelse, og det maa videre komme i betraktning
Side:272
at det ikke kan antas at ha vært lovens mening at en kommune kan nekte at utbetale erstatningen til dem som avstaar grunn til et veianlegg med mindre de har nogen fordel av dette. Men saadan fordel opstaar først naar de til veien grensende tomter bebygges.
Austad er en større landeiendom som er bortforpaktet for flere aar, og det er intet oplyst om at nogen utparsellering er paatenkt. Der finnes ingen annen bebyggelse enn den som er nødvendig for gaardsdriften, bortsett fra at forpakteren har bortleiet et grunnstykke til et gartneri, hvor en mindre bygning er opført. Gaarden har efter hvad det er oplyst fornødne adkomstveier og har ingen fordel av veien, som er lagt over innmarken, saa lenge utparsellering og tomtesalg ikke har funnet sted. Tvertimot har veianlegget medført ulempe, hvorfor der er tilkjent erstatning ved ekspropriasjonsskjønnet.
Da Austad ikke kan betraktes som bebygget grunn i bygningslovens forstand, er kommunens krav paa likvidasjon av erstatningsbeløpet ikke forfallent, og jeg antar ikke at det har nogen betydning at en del av gaardens bygninger ligger inn til veien. Det kan ikke være et saadant forhold som det er tenkt at treffe bestemmelse om ved de heromhandlede regler i bygningsloven.
Jeg er enig med førstvoterende i at det ikke er grunn til at opheve det skjønn som er avgitt for at faa fastsatt eiendommens verdiforøkelse.
Videre er jeg enig i avgjørelsen angaaende saksomkostningene.
Da min opfatning ikke deles av rettens flertall former jeg ingen konklusjon.
Dommer Boye: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende.
Dommer Schjelderup: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommer Aars, ekstraordinær dommer byrettsjustitiarius Eid og justitiarius Berg: Likesaa.