Rt-1934-997

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-11-03
Publisert:	Rt-1934-997
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 50/2 s.a.
Parter:	Fredrikstad kommune (advokat Otto H. Halvorsen) mot fru Ellen Larsen (advokat Heuch Bugge).
Forfatter:	Larssen, Backer, Bonnevie, Hanssen, Schjelderup, Christiansen, Paulsen, Dahl, Lie, Rivertz, Andersen, Boye, Bade, Motzfeldt, Broch, Næss, Evensen, Klæstad, Aars, Borch,, Berg
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Bygningsloven (1924) §46, Grunnloven (1814), LOV-1827-07-24-§6, LOV-1842-09-08-§7, Bygningsloven (1845) §4, Bygningsloven (1896) §13, Bygningsloven (1896), LOV-1899-04-19-1-§19, LOV-1899-04-19-1-§20, Bygningsloven for Kristiania (1899) §11, Bygningsloven for Kristiania (1899), Veiloven (1912) §6, §13, §47, §48, Bygningsloven (1924), LOV-1924-02-22

Dommer Larssen: Ved Fredrikstad byretts dom av 20 mai 1933 er kjent for rett: «Saksøkte Fredrikstad kommune bør til saksøkersken fru El len Larsen betale kr. 6225.94 med 5 pct. aarlig rente derav fra 1 august 1932 til betaling skjer. Spørsmaalet om saksøkerskens refusjonsplikt henvises til avgjørelse ved saadant skjønn som er foreskrevet for den i bygningslovens §47 omhandlede refusjons vedkommende. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Dommen er av Fredrikstad kommune paaanket til Høiesterett. Efter anken er der meddelt kommunen fritagelse for rettsgebyrer. Kommunen hevder i ankeerklæringen, at «byretten har tatt feil 1) naar den antar, at en ubetinget plikt for eierne av de tilstøtende grunner til efter bygningslovens §46 at erstatte kommunen hele dens utlegg til gategrunnens erhvervelse staar i strid med prinsippet i grunnlovens §105, og at lovens bestemmelser i denne henseende ikke kan befølges..... 3) naar den har henvist spørsmaalet om eieren av Storgaten 10, fru Ellen Larsens refusjonsplikt til avgjørelse ved saadant skjønn som er foreskrevet for den i bygningslovens §47 omhandlede refusjons vedkommende».

Kommunen har i henhold hertil nedlagt paastand paa at byrettens dom underkjennes og at kommunen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høiesterett hos fru Ellen Larsen. Motparten har paastaatt byrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkosninger for Høiesteret.

Som nytt dokument for Høiesterett er fremlagt en erklæring fra den tidligere eier av Storgaten 10, Kr. Gjølberg, hvorefter leieinntekten av eiendommens første etasje som følge av den beskjæring av gaardsplassen som gateutvidelsen medfører er gaatt ned fra kr. 9500 til kr. 7000.

Side:948

Saken er henvist til plenumsbehandling i henhold til lov av 25 juni 1925 §2.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Det er paa det rene at kommunen er gaatt frem efter ordlyden i den almindelige bygningslov av 22 februar 1924 §46. Eieren av Storgaten 10 mener imidlertid at det med hjemmel av §46 kun kan kreves som refusjon hvad der efter skjønn et finnes at være innvunnet av grunneieren som fordeler ved gateutvidelsen. Hun paastaar enn videre at utvidelsen ikke har tilført hennes eiendom nogen fordel, hvorfor enhver refusjonsplikt bortfaller. Angaaende dette siste forholdhøie det ikke avholdt skjønn. Spørsmaalet herom foreligger ikke til avgjørelse.

De spørsmaal som da foreligger i saken er: 1) hvorvidt bygningslovens §46 paalegger grunneieren en ubetinget plikt til at tilsvare kommunen hele det efter paragrafen paalagte refusjonsbeløp uten hensyn til hvorvidt han har fordeler av den foretatte gateutvidelse. 2) Hvis dette besvares bekreftende, hvorvidt grunnlovens §105 danner en hindring for gyldigheten av en lovbestemmelse av det innhold.

1) Hvad det første spørsmaal angaar finner jeg det hensiktsmessig først at gi en kort oversikt over refusjonsspørsmaalets historie. Allerede fra begynnelsen av det 19de aarhundre - lov av 24 juli 1827 §6 - blev det i kjøpstedene paalagt grunneierne langs en gate en ubetinget plikt til at overdra gratis gategrunn. Nogen bestemmelse om erstatning hvis det avstaattes verdi oversteg eierens fordeler ved anlegget forelaa ikke. Bestemmelsen om gratis grunnavstaaelse er gjentatt i senere lover, saaledes loven av 8 september 1842 §7 og 5 juli 1878 §8 og §9. Ved den almindelige bygningslov av 27 juli 1896 blev dette gamle system revidert bl.a. for at sikre gjennemført en med grunnlovens §105 mere stemmende ordning, og for at de forskjellige grunneiere skulde bli stillet mere like. I forarbeidene henvises bl.a. til høiesterettsdom i Rt-1880-72. I denne lovs §13 blev det bestemt at grunneierne skulde ha full erstatning efter avholdt ekspropriasjonsskjønn. Men «eierne av de tilstøtende grunner skal erstatte kommunen dennes hele utlegg ved erhvervelsen av den fornødne grunn, dog kun til en bredde av 12 1/2 meter». Gjøres gaten bredere bæres utgiftene hermed av kommunen. Nogen bestemmelse om at grunneierens plikt var begrenset til hans fordeler var ikke inntatt i loven. Ved Bergens-loven av 19 april 1899 §19 og §20 innførtes tilsvarende regler, dog med særlig bestemmelse om hensyntagen til fordelene, naar bebygget grunn avstodes. Ved Kristiania-loven av 21 mai 1899 blev paa dette punkt bestemmelsen i den almindelige bygningslov §13 ordlydende inntatt. Av hensyn til at «grunnen kan ha en betydelig verdi eller at det eksproprieres bygninger til nedrivning eller at ulempeerstatningen er særlig stor eller lignende» (se Carlsens kommentarutgave side 25) blev det imidlertid inntatt en supplerende regel om at ogsaa eiendommer som ikke støter til gaten kan paalegges at delta i utgiftene (saakalt sekundær refusjonsplikt) ved følgende bestemmelser: «Forsaavidt det i noget tilfelle maatte skjønnes, at de omhandlede utgifter vil staa i

Side:999

misforhold til de fordeler eller den verdiforøkelse, som de til gaten eller plassen støtende eiendommer vil opnaa ved foranstaltningen, kan det dog efter nærmere bestemmelse av den ovennevnte kommisjon paalegges grunneier, hvis eiendom skjønnes at stige i verdi paa grunn av gateanlegget, at delta i utgiftene ved dette i forhold til den nevnte verdiforøkelse».

Angaaende innholdet av Kristiania-lovens §11 og den almindelige bygningslovs §13 foreligger dommer i Rt-1903-545 og Rt-1917-816. Ved disse dommer blev antatt at lovene var at forstaa saaledes at refusjonsplikten ikke skulde overstige den verdiøkning som tilføres vedkommende eiendommer ved gateanlegget.

Ved utarbeidelsen av den nugjeldende almindlige bygningslov for landets byer av 22 februar 1924 sees refusjonsspørsmaalet optatt til ny overveielse paa grunnlag av de litt forskjellige bestemmelser for de tre større byer og bestemmelsen i den almindelige bygningslov, jfr. herom Ot. prp. nr. 30 for 1923 side 19 flg. og bygningslovskommisjonens innstilling, bilag 1 til proposisjonen side 43 flg. og side 97. Ifølge kommisjonsforslagets §83 og §84 skulde kommunen være berettiget til at søke tilbake fra grunneierne de med erhvervelsen forbundne utgifter. Bestemmelse om at refusjonsplikten skulde være begrenset til de ved anlegget tilførte fordeler - jfr. for eksempel den da gjeldende Bergenslov ved avstaaelse av bebygget grunn - er ikke inntatt. Høiesterettsdom i Rt-1917-816 sees nevnt i motivene. Departementet, hvis forslag blev lov, har omarbeidet kommisjonsforslaget paa flere punkter. Men heller ikke departementet har i §46 inntatt nogen bestemmelse om refusjonspliktens begrensning til fordelene for vedkommende eiendom.

Av det foranstaaende fremgaar det ialfall som sikkert at bygningsloven av 1924 er utformet under nøiaktig overveielse forsaavidt angaar spørsmaalet om hvorvidt og i hvilken utstrekning det ved refusjonsplikten for grunneierne skal tas hensyn til de fordeler som en gateutvidelse medfører for dem. Lovens form maa derfor forutsettes at være valgt med bevisst omsyn paa dette punkt. Dens §46 gjelder gater med en maksimal bredde av 15 meter. Herom bestemmer paragrafens punkt 1 at «eierne av de tilstøtende grunner skal erstatte kommunen dens hele utlegg ved erhvervelsen av den grunn som er nødvendig til gaten, heri innbefattet alle utgifter til ulempeerstatning». Lovens §47 gir adgang til efter derom utferdiget vedtekt at kreve refusjon for utgiftene til gater op til en bredde av 20 meter. Om disse gater bestemmer loven imidlertid i 2net og 3dje punktum: «Do maa utgiftene hermed ikke staa i misforhold til de fordeler eller den verdiforøkelse som det til gaten eller plassen støtende eiendommer opnaar ved foranstaltningen. Spørsmaalet herom avgjøres ved skjønn, hvorved det samtidig kan paalegges grunneier hvis eiendom ikke støter direkte til gaten, at delta i utgiftene i forhold til den verdiforøkelse hans eiendom opnaar ved gateanlegget». Det synes efter dette ikke at kunne raade synderlig tvil om at loven har villet gi forskjellige løsninger for de to tilfelle (gater av ordinær bredde og ekstraordinært brede gater). For gater under 15 meter har loven tross de falne

Side:1000

høiesterettsdommer angaaende forstaaelsen av tilsvarende bestemmelser i de tidligere lover funnet at de beste praktiske grunner taler for af paalegge en ubetinget plikt for grunneierne til at dekke kommunens samtlige utlegg uten at det i det enkelte tilfelle spørres efter hvor store fordeler anlegget har medført for disse. Derimot har loven, saafremt kommunen beslutter en støre gatebredde og derved forøker omkostningene med grunnerhvervelsen, ment at burde ta hensyn til grunneiernes fordeler, idet den dog har formet regelen forskjellig for de til gaten støtende eiendommer og for de «subsidiært refusjonspliktige». Loven har derhos gjort adgangen til overhode at kreve refusjon for denne utgiftssøkning avhengig av at kommunestyret har utferdiget vedtekt om denne økede byrde for grunneieren.

Det kan efter min mening hverken forenes med lovens hensikt eller dens ordlyd, naar §46 og §47 leses i sammenheng, at begrense grunneiernes plikt efter §46 ved at supplere denne fra §47 eller forstaa den med den begrensning at de for vedkommende eiendommer vunne fordeler er bestemmende for refusjonen (jfr. den tidligere citerte høiesterettsdom av 1917). Jeg tilføier at man formentlig i tilfelle neppe kunde bli staaende ved at infortolke i §46 kun §47's annet punktum. For at faa sammenheng maatte man visstnok ogsaa medta §47's siste punktum om de subsidiært refusjonspliktige, jfr. Oslo skjønnskommisjon i Rt-1933-59-60. Men dette staar i strid med en uttrykkelig anførsel i proposisjon nr. 30 for 1923 side 19, hvorefter man «ikke har funnet det nødvendig at medta subsidiær repartisjonsplikt» for gater under 15 meter. Jeg kommer saaledes til det resultat at §46 maa forstaaes efter sin ordlyd og altsaa paalegger grunneierne en ubetinget plikt til at dekke kommunens samtlige utlegg ved den skjedde utvidelse av gaten (punkt 4, jfr. punkt 1 og 2). Naar den tidligere lov av 1896 ved dommen i Rt-1917-816 blev fortolket anderledes, fortjener det forøvrig at bemerkes at den tidligere lov ikke hadde en bestemmelse svarende til den nu gjeldende lovs §46, punkt 6, som uttrykkelig gir anvisning paa lempninger i de almindelige bestemmelser «naar særlige grunner foreligger». Jeg kommer tilbake til punkt 6 senere.

2) Av det foran anførte fremgaar at det gjennem forrige aarhundre hersket regler om gratis grunnavstaaelse til gater. Lovreglenes grunn var selvfølgelig den at grunneieren langs gaten normalt hadde fordeler av gateanlegget. Men den ham paalagte byrde var absolutt. Regelen var ufullkommen, idet den ikke tok tilstrekkelig hensyn til driftsutgiftenes likelige fordeling blandt de bidragspliktige. Ved dom i Rt-1880-278 blev det da ogsaa antatt at regelen om avstaaelse av grunn til gateanlegg uten erstatning var stridende mot grunnlovens §105, naar grunneieren paaviselig ikke hadde nogen fordel av anlegget. Det nye system, refusjonssystemet, fremkom nettop av hensyn til den likelige fordeling og for derved at gjennemføre regelen i bedre overensstemmelse med grunnlovens §105. Spørsmaalet er da om loven av 1924 ved for gater under 15 meter at fastholde at samtlige utgifter

Side:1001

skal dekkes av grunneierne langs gaten, er kommet i strid med grunnlovens §105.

Direkte kan saavidt skjønnes §105 ikke anvendes, idet kommunens tvangserhverv av grunn skjer ved ordinært skjønn, hvorved erstatningen settes efter grunnens fulle verdi. De samlede utgifter blir derefter av kommunen paalagt «de tilstøtende eiendommer fordelt efter lengden av deres gatefasade». I og for sig har denne innkrevning efter min opfatning rettslig sett intet med selve tvangserhvervet at gjøre. Det er en ifølge loven paalagt avgift i nær slekt med beskatning hvorved kommunen dekker sine utgifter ved en bestemt kommunal forføining (jfr. lovens §10, hvorved denne avgift i likhet med skatter er tillagt utpantningsrett og fortrinsrett). Jeg henviser angaaende denne avgifts karakter til de forfattere som har behandlet den f.eks. Aschehougs Statsforfatning, III side 41, jfr. hans avhandling i Rt-1879-717 flg., og Scheels Tingsrett side 194, hvor han betegner avgiften som «en art spesiell beskatning» og «en tvangsbidragsplikt». Det paaberopes imidlertid at avgiften er i strid med «prinsippet» i grunnlovens §105, idet kommunen gjennem avgiften tar tilbake fra grunneierne helt eller delvis den ved skjønnet fastsatte erstatning for grunnavstaaelsen. (Jeg bemerker at denne innvending kun gjøres gjeldende mot den del av avgiften som gaar ut over de vunne fordeler). Det omhandlede «prinsipp» som trekkes ut av §105 utenfor dens ordlyd ved en «analogi» savner nærmere presisjon og utformning i saken og synes ialfall i anvendelse paa det her omhandlede forhold lite treffende. Tvangserhvervet av grunn er rettet mot dem hvis eiendommer hindrer gateutvidelsen. Ved fastsettelsen av hvilken krets personer bør være avgiftspliktige overfor kommunen har loven derimot tatt hensyn til hvem der i sin almindelighet antas at ha økonomiske fordeler av forføiningen og disse personer - «de tilstøtende grunneiere» - behøver ikke at være samme personer som dem fra hvem grunnen blev tatt, saaledes: Fratas en person hele sin langs gaten liggende eiendom, idet denne i sin helhet trenges til utvidelsen, beholder han sin erstatning uten avgiftsplikt. Grenser en eiendom til gaten uten at der tas grunn fra samme, faar eieren avgiftsplikt uten at faa erstatning. «Subsidiær avgiftsplikt» paalegges ifølge §47 eiendommer som uten at støte til gaten antas at være interesserte i utvidelsen, de faar altsaa avgiftsplikt uten erstatning. Naar blandt andre de som har avstaatt grunn efter takst paalegges avgiftsplikt skjer dette derfor i kraft av deres økonomiske interesse i utvidelsen og ikke i deres egenskap av ekspropriater, og ved fastsettelsen av deres avgiftsbeløp tas der heller ikke hensyn til hvilket erstatningsbeløp er blitt dem utbetalt for den avstaatte grunn, men til et annet moment som bestemmer hans interesse i utvidelse, nemlig resteiendommens fasadelengde til gaten. Det anførte viser efter min mening at det rettslig sett ikke vilde være riktig at se avgiften som en tilbakebetaling av erstatning for av staatt grunn. Den er en selvstendig plikt begrunnet i særlige hensyn.

Side:1002

I forbindelse hermed, men i virkeligheten som et selvstendig synspunkt, har det vært hevdet at lovbestemmelsen er grunnlovsstridig, idet den i virkeligheten medfører konfiskasjon - en vilkaarlig beslagleggelse av formue - naar avgiften paalegges uten hensyn til den avgiftspliktiges fordeler av forføiningen. De avgiftspliktiges stilling til forføiningen hevdes altsaa ikke at danne et rasjonelt grunnlag for paalegg av en saadan plikt lenger enn den gevinst gaar, som er en ved skjønnet paaviselig følge av utvidelsen paa avstaaelsestiden (selvfølgelig heri innbefattet de paaviselige fremtidsfordeler). Jeg kan heller ikke medgi berettigelsen av denne betraktning. Plikten er paalagt den gruppe av eiendommer som efter sin beliggenhet paa det nøieste er knyttet til vedkommende gate som kommunikasjonsmiddel og hvis økonomiske stilling og verdi er stedsevarig avhengig av vedkommende gates utvikling. Og det kommer herved til like i betraktning at vedkommende eiendommers verdiforhold ogsaa vil kunne paavirkes efterhaanden av gatens forhold til byens andre konkurrerende ferdselsaarer. En gateutvidelse vil derfor i det lange løp alltid maatte regnes at medføre økonomiske fordeler for disse eiendommer før eller senere. Jeg mener derfor at det savner fyldestgjørende begrunnelse at bestride den grunnlovsmessige berettigelse av at loven paalegger disse eiendommer at betale de utgifter som gateutvidelser medfører for kommunen. Disse eiere har ikke bare samme interesse som byens borgere ellers i en slik forføining, men har tillike sin særegne økonomiske interesse i den.

Det er blitt fremholdt at lovens regel i §46 punkt 2 om fordelingen av utgiftene mellem vedkommende grunneiere innbyrdes er saa forenklet at den i sig selv maa bli urettferdig mot grunneierne, idet der ikke tas hensyn til de meget forskjellige forhold som her vil kunne foreligge, og som gjør en løsning av tilfellene efter samme regel ubillig. Herom skal jeg bemerke:

Om jeg enn maa anta at lovens ordning i det store antall tilfeller virker rimelig, medgir jeg at ordningen i paragrafens punkt 2 kan komme til at virke ubillig. De avgiftspliktiges krets begrenses ved bestemmelsen i dette punkts annet punktum: «Ved fordelingen blir den gatestrekning hvis regulering iverksettes paa samme tid at betrakte som en enhet». Fastsettelsen av omraadet for denne enhet er lagt i kommunens haand, og denne avgjørelse rummer tillike en avgjørelse av hvem der skal være avgiftspliktige vedkommende forføiningen. Det er klart at en saadan beslutning maa fattes under utelukkende saklige hensyn til de foreliggende forhold. En beslutning fattet efter utenforliggende hensyn vil her som ellers kunne bli ulovlig. Myndigheten maa utøves innenfor lovens forutsetninger og formaal. Utvises det ikke omsikt og tilbørlig hensyn til grunneierne ved fastsettelsen av denne enhet, vil den paalagte avgiftsplikt kunne falle ubillig tung. Settes enheten for stor vil de avgiftspliktiges interesse i utvidelse kunne være høist forskjellig og fasadelengden til gaten være en lite rasjonell norm for utgiftenes fordeling. Og settes enheten for begrenset, saaledes at avgiften blir at fordele paa faa personer, vil den ogsaa kunne falle høist urimelig, jfr. herom Oslo skjønnskommisjons kjennelse i Rt--

Side:1003

1930 60. Hvis man antar at avgiftsplikten ogsaa omfatter de utgifter som faller paa en eventuell bebyggelse av grunnen - et spørsmaal som jeg finner det unødvendig at ta stilling til i nærværende sak - saa kan avgiftsbeløpene bli meget betydelige, hvilket ytterligere forøker ubilligheten av lovens ordning. De ubilligheter som saaledes kan medføres ved denne ordning, i kraft av hvilken en kommune ved en forføining som paatvinges vedkommende gruneiere, endog kan tenkes at ruinere disse (uttrykket er brukt av Oslo skjønnskommisjon Rt-1930-349), krever en særlig hensyntagen fra lovens side. De her anførte hensyn er ogsaa sterkt fremholdt i Oslo skjønnskommisjons kjennelse paa det citerte sted og danner begrunnelse for den av Oslo skjønnskommisjon brukte praksis.

Disse her paapekte forhold har lovgiverne selvfølgelig maattet være opmerksomme paa. Loven kunde ha forsøkt at formulere særlige bestemmelser til betryggelse for grunneierne paa dette punkt. Saaledes som jeg forstaar lovbestemmelsen har den valgt en annen vei, formodentlig paa grunn av de praktiske vanskeligheter ved at formulere fyldestgjørende detaljbestemmelser i loven. I §46 punkt 6 har den nemlig inntatt følgende bestemmelse: «Naar særlige grunner foreligger, kan bystyret frafalle den kommunen efter denne paragraf tilkommende refusjon». Denne bestemmelse som er ny i loven og som muligens er motivert ved de i emnet avsagte høiesterettsdommer, kan neppe bare være tenkt som en bemyndigelse for kommunen til at eftergi det økonomiske rettskrav den har efter punkt 1 og 2. En spesiell bemyndigelse i loven hertil vilde være overflødig. Bestemmelsens øiemed maa være at gi kommunen en admonisjon om at lovens regler kun bør gjennemføres i ordinære tilfeller, men at kommunen naar særlige grunner foreligger gjennem lempninger - eventuelt frafallelse - bør avbøte de ubilligheter som bestemmelseen ellers maatte medføre. Det er ganske visst saa at loven har lagt i kommunens haand at avgjøre baade hvorvidt særlige forhold foreligger og hvad disse forhold bør medføre av lempninger. Men uansett hvad man mener om tilstrekkeligheten av denne bestemmelse - og jeg erkjenner gjerne at det herom kan være delte meninger - maa det være utelukket, at loven skulde kunne sies at være en grunnlovsstridig konfiskasjonslov, fordi den har søkt at løse de heromhandlede vanskeligheter paa denne maate istedenfor at innta detaljerte regler i loven selv. Jeg tilføier at det i nærværende sak ikke er paastaatt at det er noget at bebreide kommunen i de heromhandlede henseender.

Jeg kommer efter dette til det resultat at den ankende parts paastand om frifinnelse blir at ta til følge. Efter omstendighetene voterer jeg for at omkostningene opheves.

Efter den stedfunne drøftelse har jeg grunn til at gaa ut fra at mitt standpunkt ikke deles av rettens flertall, hvorfor jeg foreløbig ikke former konklusjon.

Dommer Backer: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Det har hittil i den her henhørende lovgivning vært oprettholdt som et prinsipp at en grunneier ikke kan være forpliktet til at tilsvare et refusjonsbeløp ut over den verdiforøkelse som ved

Side:1004

gateanlegget tilføres eiendommen. Det spørsmaal som foreligger til løsning i nærværende sak er utelukkende det rettsspørsmaal om §46 og §47 i byningsloven av 22 februar 1924 har fraveket nevnte prinsipp og fattet bestemmelser, hvis mening har vært og som maa fortolkes i den retning at grunneieren har plikt til at betale eller taale likvidasjon av et refusjonsbeløp, uansett om gateanlegget medfører tilsvarende fordeler for ham, eller tvert imot paafører ham et større eller mindre tap. Jeg finner ikke at §46 og §47 i bygningsloven maa eller bør fortolkes paa denne maate. I de av førstvoterende nevnte høiesterettsdommer i Rt-1880-278, Rt-1903-545 og Rt-1917-816 er det fastslaatt at det av mig nevnte prinsipp maa anvendes ved avgjørelsen av hvilken rekkevidde de i eldre lover omhandlede ekspropriasjonsbestemmelser har. I loven av 1924 er de tidligere gjeldende bestemmelser praktisk talt ordlydende gjentatt. Spørsmaalet blir derfor efter min mening: Skal disse bestemmelser fremdeles opfattes som regler om hvorledes en ekspropriasjon skal gjennemføres eller innfører de det nye prinsipp at kommunen kan likvidere eller kreve refusjon uten hensyn til den fordel den enkelte grunneier har av anlegget.

I motsetning til førstvoterende mener jeg at man ved fortolkningen av §46 og §47 maa legge vesentlig vekt paa at lovgiverne maatte forutsettes at ha gitt uttrykk for det, hvis det var meningen at innlegge i den samme ordlyd et aanet prinsipp enn den tidligere fortolkning.

Bestemmelsen i §46 punkt 1 og §47 gjentar bestemmelsen i den eldre bygningslov av 1896 §13 og §11 av bygningsloven for Kristiania av 1899. Under forberedelsen av bygningsloven av 1924 var man som av førstvoterende bemerket, fullt opmerksom paa hvorledes disse lovregler var fortolket og praktisert. Hvis konsipistene hadde ment at de vilde foreslaa bestemmelser som hadde et annet innhold og rekkevidde maatte man vente at de vilde ha sagt uttrykkelig fra om at dette var deres mening, og likeledes gitt uttrykk herfor i lovens avfatning. De maatte forutsette at naar de formulerte lovens regler overensstemmende med de tidligere gjeldende lovregler, vilde de personer og myndigheter som hadde praktisert de tidligere gjeldende lovbestemmelser og som skulde praktiseret den nye lov forstaa den nye lov overensstemmende med den gamle og det samme vilde de private personer mot hvem loven blev bragt i anvendelse. Naar man leser §46 punkt 1 ut fra dette hovedsynspunkt, maa det efter min mening fortolkes paa en annen maate enn førstvoterende har antatt. Forsaavidt angaar §47 er det efter min mening klart at denne maa fortolkes overensstemmende med hvad den tidligere lovgivning for dette tilfelle har fastslaatt. §47 forutsetter og fastslaar jo uttrykkelig at refusjonsbeløpet begrenses av den fordel som tilflyter den enkelte eier. Det skal da efter min mening særdeles meget til for at fortolke lovens §46 punkt 1 derhen at denne bestemmelse i motsetning til §47 gaar over til et helt annet og nytt lovprinsipp. En antitetisk slutning fra §47 synes ikke begrunnet. §46 maa naturlig fortolkes derhen at den tar sikte paa at omfatte de normale ekspropriasjonsforretninger hvor det normalt vil være tilfelle at de tilstøtende eiendommer

Side:1005

opnar en til gateanlegget eller gateutvidelsen svarende fordel eller verdiforøkelse. Det er da rimelig at paalegge dem at tilsvare denne fordel. Det flyter av de regler som gjelder ved alle ekspropriasjoner. At man har gjort en tilsvarende anvendelse av dette prinsipp overfor de grunneiere fra hvilke der ikke tas nogen grunn, forandrer ikke noget i det prinsipielle syn paa lovregelen. Dette forklarer ogsaa at loven i dette tilfelle ikke har funnet tilstrekkelig grunn til i §46 at innta nogen bestemmelse om subsidiær refusjonsrett, idet forutsetningen har vært at kommunen normalt uten saadan vil faa sine utlegg dekket.

Det kan ogsaa sies at den subsidiære refusjonsrett forutsetter at kommunen gaar til gateanlegg av ekstraordinær karakter og at det derfor ikke er rimelig at paalegge andre enn de tilstøtende eiendommer plikt til at refundere kommunens utlegg ved en saadan ordinær foranstaltning som anlegg av en gate av femten meters bredde.

Jeg mener derfor at §46 naturlig maa fortolkes derhen at den paa samme maate som §47 alene gjentar hvad der har vært bestemt i tidligere lover. En saadan refusjonsbestemmelse er ogsaa rimelig naar den forstaaes med denne begrensning, men den kan virke urimelig hvis man anvender den uten hensyn til om den enkelte eiendom opnaar nogen fordel ved anlegget. Førstvoterende har selv medgitt riktigheten herav, og efter min mening maa dette moment tillegges vesentlig betydning ved fortolkningen av lovbestemmelsenss innhold.

Som av førstvoterende nevnt er lovreglenes grunnlag nettop de fordeler som de tilstøtende eiendommer vil ha, men dette grunn lag medfører ogsaa en fornuftig begrensning. Hvis man vilde fortolke disse bestemmelser eller ialfall bestemmelsen i §46 som en ifølge loven paalagt avgift i nær slekt med beskatning, maatte loven nærmere angitt i hvilken utstrekning denne avgift skulde komme til anvendelse. Dette har loven ikke gjort, idet avgiftens størrelse vil kunne avhenge av en kommunes konkrete og vilkaarlige bestemmelse om i hvilken utstrekning en paatenkt eller vedtatt regulering skulde gjennemføres under den paastevnte ekspropriasjonsforretning. Det staar nemlig i §46 punkt 2 at ved fordelingen av erstatningsbeløpet blir den gatestrekning hvis regulering iverksettes paa samme tid at betrakte som en enhet. Paa beslutningen herom beror det følgelig, ikke alene paa hvilke eiendommer kommunens utlegg skal fordeles, men ogsaa hvor stort fordelingsbeløpet vil bli. Hvis man tenker sig det i prosedyren nevnte outrerte tilfelle at en regulering besluttedes gjennemført paa en lang gatestrekning fra centrum og ut til byens utkant, vil det lett sees at grunnverdien kan bli helt forskjellig paa den del av gaten som ligger i centrum og den del av gaten som ligger nær byens utkant. Allikevel vilde lovregelen medføre at erstatningsbeløpet fordeltes med det samme forholdstall pr. løpende meter paa de grunnstrekninger som hadde mindre verdi som paa de grunnstrekninger som hadde større verdi. Men man behøver selvsagt ikke at gaa saa langt for at tenke sig tilfelle hvor lovregelen vil virke urimelig. Grunnverdien kan ogsaa være meget forskjellig i kvartaler som støter til samme gate, selv

Side:1006

om de ligger noksaa nær hinannen og forholdet kan tilspisses hvis der i det enkelte kvartal maa tilsvares en ekstraordinær erstatning enten fordi en enkelt grunneier skal ha erstatning for det tap som paaføres derved at gateanlegget medfører nedrivning av en paa den eksproprierte grunn staaende bygning eller medfører betydelig ulempe paa annen maate. Hvilke fordelingsbeløp den enkelte grunneier vil komme til at delta i refusjon av, vil i saa tilfelle bli helt forskjellig enten han blir med i det reguleringsavsnitt hvor disse ekstrautgifter kommer med eller ikke.

Forholdet kan stille sig paa samme maate hvor der eksproprieres til nye gater som de tilstøtende eiendommer selv ikke har nogen særlig interesse av, men hvis anlegg har betydning som trafikkaarer og som muligens kan skjære paa skraa gjennem et allerede bebygget kvartal. Urimeligheten kan ogsaa vise sig ved reguleringer som gjelder forandring med hensyn til gatens høideforhold hvor den enkelte grunneiers interesse kan være negativ istedenfor positiv, men hvor efter §46 nr. 4 en tilsvarende regel kommer til anvendelse. Hvis man med mig antar at refusjonsplikten begrenses av verdiforøkelsen, behøver lovgivningen ikke at ta særlig hensyn til disse urimeligheter, men hvis refusjonsplikten skal betraktes som en skatt eller særavgift som kommer til anvendelse uten hensyn til verdiforøkelsen, vil det ialfall være meget naturlig om de lovgivende myndigheter hadde optatt disse spørsmaal til overveielse. Naar de ikke har gjort dette, finner jeg deri en bestyrkelse for at det ikke har vært meningen av gi §46 og §47 et annet innhold enn av mig antatt.

Der kan herimot ikke hentes noget argument fra bestemmelsen i §46 punkt 6. Denne inneholder alene en kanskje overflødig bemyndigelse for kommunestyret til at frafalle et rettskrav som loven hjemler kommunen, men nogen rettslig betryggelse for den enkelte grunneier inneholdes ikke heri.

Jeg vil tilføie at bestemmelsen i grunnlovens §105 ikke kan hindre lovgivningen fra at fatte bestemmelser om at utgifter til ekspropriasjoner i anledning av gateanlegg skal dekkes ved særskatter av den ene eller den annen natur, men jeg mener at lovgivningen hvis den vil innføre saadanne særskatter maa si fra at den det gjør, og ikke vedta bestemmelser som den maatte og burde forstaa ikke av dem mot hvem den var rettet, vilde bli opfattet som medførende en saadan særskatt. Jeg finner derfor efter det av mig anførte ikke tilstrekkelig grunn til at komme nærmere inn paa hvorvidt en saa ufullkommen ordning som den §46 vilde medføre, vilde kunne oprettholdes som skattebestemmelse i forhold til grunnlovens §105.

Partene er enige om at konsekvensen av det synspunkt som jeg har gitt min tilslutning skal være stadfestelse av byrettens dom, og jeg finner ikke nogen grunn til at fravike partenes enstemmige opfatning herav.

Jeg vil spesielt bemerke at det efter de foreliggende oplysninger synes at kunne være et spørsmaal om hvorvidt den reguleringer som det her under saken gjelder, medfører tilsvarende fordeler for saksøkeren. Dette spørsmaal kan selvfølgelig ikke

Side:1007

besvares ut fra den øieblikkelige situasjon som inntreder umiddelbart efter gateanlegget. Der maa ved skjønnet herover tas hensyn til de fordeler som gateanlegget medfører for eiendommen i fremtiden. Spørsmaalet kan formentlig opstilles saaledes: Antas den reduserte eiendom at være mindre verdifull for den eier som vil og kan utnytte fordelene ved gateanlegget enn den hele eiendom tidligere var. Ved dette skjønn vil den situasjon ogsaa lett kunne inntrede at fordelene ved gateanlegget visstnok vil være betydelige, men først blir effektive paa et senere tidspunkt. Det kunde da være praktisk at ha den regel at refusjonsplikten for eieren først inntreder fra et senere tidspunkt, saaledes som Oslo skjønnskommisjon sees at ha praktisert de hithørende lovbestemmelser, se bemerkning i Rt-1930-349-350.

Hvorvidt loven hjemler denne praksis finner jeg det under nærværende sak unødvendig at uttale mig om.

Efter det anførte vil det bli min konklusjon at byrettens dom blir at stadfeste.

Jeg antar at saken har frembudt saa vesentlig tvil at der er full grunn til at opheve saksomkostningene ogsaa for Høiesterett. Jeg voterer for saadan

Dom:

Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Bonnevie: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men med en annen begrunnelse.

For min stilling til anken er det av avgjørende betydning hvorledes bygningslovens §46 er at forstaa med hensyn til en side ved paragrafens innhold som førstvoterende nevnte uten at ta standpunkt til spørsmaalet, men hvor annenvoterende dommer Backer gav uttrykk for en forstaaelse av loven som jeg ikke tror kan være riktig. Jeg sikter til spørsmaalet om hvorvidt §46 med uttrykket «dens hele utlegg til erhvervelsen av den grunn, som er nødvendig til gaten - heri innbefattet alle utgifter til ulempeerstatning» sikter saavel paa utgifter til erhvervelse av gategrunn som paa utgiftene ved ekspropriasjon av mulig bebyggelse paa den grunn som eksproprieres til gate.

Det er naturligvis saa at hvis kommunen vil erhverve bebygget grunn for at utlegge grunnen til gate, er kommunen nødsaget til tillike at ekspropriere bebyggelsen for at kunne fjerne denne. Forsaavidt er utgiften til bebyggelsens ekspropriasjon en uundgaaelig konsekvens, hvis grunnerhvervelsens øiemed skal realiseres. Det hjelper ikke kommunen noget at erhverve eiendomsretten til grunnen hvis den ikke ogsaa samtidig erhverver retten til at fjerne bebyggelsen. Efter min mening er det allikevel ganske uberettiget herav at trekke den slutning at ved ekspropriasjon av bebygget grunn maa saavel ekspropriasjonssummen for selve grunnen - inklusive ulempeerstatning i anledning grunnavstaaelsen - som ekspropriasjonssummen for den paa grunnen staaende bebyggelse regnes som

Side:1008

utlegg til erhvervelse av grunn i den forstand hvori §46 bruker uttrykket.

Grunn og bebyggelse er saa helt forskjellige ting at man maa være meget forsiktig med at gaa ut fra at naar bygningsloven bruker uttrykket grunn saa mener den grunn med paastaaende bygning. Hvad spesielt bygningslovens §46 angaar, mener jeg at baade lovens forhistorie og lovens system bør utelukke at uttrykket grunn i punkt 1 leses som om der hadde staatt for eksempel: «grunn, eventuelt med paastaaende bebyggelse».

Før jeg nærmere gaar inn paa selve fortolkningsspørsmaalet, finner jeg det paakrevet at peke paa de grunner som etter min mening gjør det saa nødvendig i denne sak at ta standpunkt til det her nevnte fortolkningsspørsmaal uaktet det praktisk talt ikke har vært drøftet under prosedyren.

For mig staar det slik at spørsmaalet om hvorvidt §46 kommer i konflikt med grunnloven, likefrem maa være avhengig av hvordan dette fortolkningsspørsmaal løses, og naar jeg for mitt vedkommende mener at §46 ikke gaar grunnloven for nær, er det ut fra den av mig hevdede forstaaelse av uttrykket «grunn» i §46.

Hvis jeg derimot hadde maattet forstaa §46 derhen at adgangen til repartisjon gjaldt ikke bare for utgiftene til erhvervelse at selve grunnen, men - for bebygget grunns vedkommende - tillike for utgiftene til erhvervelse av bebyggelsen, da vilde jeg neppe kunnet finne en saa vid adgang til repartisjon forenelig med grunnlovens prinsipper.

I likhet med førstvoterende og i tilslutning til Aschehougs lære i den av førstvoterende nevnte avhandling i Rt-1879-mener jeg at berettigelsen av utligning paa grunneierne paa begge sider av gaten av kommunens utgifter til grunnerhvervelse maa søkes i det beskatningsmessige synspunkt. Og ut fra det synspunkt maa forutsetningen være at der foreligger et rasjonelt grunnlag for erstatningens utligning paa grunneierne i forhold til antall meter fasadelengde. Men nettop i denne henseende synes det mig innlysende at saken stiller sig helt anderledes med hensyn til repartisjon av erstatning for selve gategrunnens verdi enn med hensys til erstatning for bebyggelse som maa rives for at gi plass for gaten.

Bare i ytterst sjeldne tilfeller vil erstatningen for selve grunnverdien i gaten komme op i saa store beløp at en fordeling paa de tilstøtende eiere i forhold til fasadelengdene vil innebære nogen urimelighet, saaledes at fordelingen vil virke som vilkaarlighet.

Helt anderledes vil det stille sig, hvis man skulde forstaa §46 slik, at den hjemlet kommunen adgang til ogsaa at repartere i forhold til fasadelengdene de mangedobbelte utgifter pr. kvadratmeter gategrunn som der vil bli spørsmaal om hvis ogsaa erstatning for bebyggelsen skal med regnes. Det er et rasjonelt forhold mellem selve gategrunnens verdi og fasadelinjens verdi, idet de begge bestemmes i det vesentlige av de samme faktorer - først og fremst av strøkets beliggenhet i byen. Men der er intet tilsvarende rasjonelt forhold til stede mellem fasadelinje-verdien og verdien av en bygning som maa rives ved gateutvidelse eller ved nyanlegg av gate. Her kan utgiftene ved ekspropriasjonen variere overmaate

Side:1009

sterkt, alt efter verdien av det bygg som eksproprieres, mens fordelen som opnaaes ved anlegget aldeles ikke blir større for den repartisjonspliktige eier av grunn med fasadelinje naar det er en verdifull bygning som rives enn naar det gjelder en rønne.

Allerede de forhold som jeg her har festet opmerksomheten ved vekker efter min mening den sterkeste formodning for at det ikke har vært lovgivernes mening med §46 punkt 1 at gi kommunen adgang til at faa utgiftene ved ekspropriasjon av bygninger repartert paa grunneierne.

Denne fortolknings riktighet bestyrkes efter min mening ytterligere ved en undersøkelse av den eldre lovgivnings bestemmelser. Bestemmelsene i §46,1, er som av dommer Backer nevnt, hentet fra den eldre bygningslov av 1896 §13 som bruker uttrykket: «dens hele utlegg ved erhvervelsen av den til gaten eller plassen fornødne grunn». Saavidt jeg har kunnet se er der intet i forarbeidene til loven av 1924 som tyder paa at den nye lov her har tilsiktet at innføre noget nytt.

§13 i loven av 1896 kan imidlertid efter min mening umulig ha tatt sikte paa annet enn selve grunnerstatningen som repartisjonsgjenstand. Dette fremgaar nemlig tydelig av forarbeidene og jeg henviser særlig til Ot. prp. nr. 10 for 1891 side 10-11. Det vil herav sees at motivene henhold er sig til og mener at loven skal gi uttrykk for de synsmaater som professor Aschehoug har hevdet i avhandlingen i Rt-1879,-og i Aschehougs avhandling tales der utelukkende om erstatning for erhvervelse av grunn. Det synes ikke med en tanke at ha falt Aschehoug inn at der kunde bli spørsmaal om ogsaa at repartere utgiftene ved ekspropriasjon av hus paa de tilstøtende grunneiere.

Enn ytterligere bestyrkes denne fortolkning av loven av 1896 derved at ogsaa en rekke eldre bygningslover har uttrykk som i her omhandlede henseende svarer til lovene av 1896 og 1924. Jeg henviser til lov av 6 september 1845 §4 som bruker uttrykket: «omkostningene ved anskaffelse av grunn til den halve gate». Omtrent likelydende bestemmelser hadde man i lov av 28 september 1857 §9 og lov av 12 juni 1869 §7, mens lov av 5 juni 1875 §8 punkt 5 bruker uttrykket «omkostningene ved erhvervelsen av den halve gate eller plass». Efter ordlyden kunde disse eldre lover like godt som §46 første ledd i lov av 1924 omfatte utgiftene til erhvervelse av hus hvor gategrunnen er bebygget. Men at det ialfall i disse gamle lover bare siktedes til grunn er jo helt klart. Bygningslov for Oslo av 26 mai 1899 §11 bruker samme uttrykk som loven av 1896 og maa fortolkes paa samme maate. Det samme gjelder Bergens-loven av 19 april 1899 §20 første ledd. I motsetning til Oslo-loven hadde imidlertid Bergens-loven §20 en særbestemmelse i dens femte ledd som uttrykkelig tok sikte paa utgiftene ved erhvervelse av bebyggelse. Her bestemmes at ogsaa i saa tilfelle skal repartisjon kunne finne sted, men med den begrensning at repartisjonsbeløpet ikke maa overstige det beløp hvormed vedkommende eiendoms verdi ansees forøket ved anlegget av gaten. Og repartisjonen skal her ikke bare skje efter fasadelengden men efter særskilt fordeling bestemt ved skjønn.

Side:1010

Jeg mener at den omstendighet at Bergens-loven her har en særbestemmelse uten noget sidestykke i Oslo-loven eller i eldre lov gir en ytterligere bekreftelse paa riktigheten av den av mig forsvarte forstaaelse av §46 i lov av 1924.

Jeg er fullt opmerksom paa og undervurderer ikke betydningen av at Oslo skjønnskommisjon for bygningssaker har hevdet en annen forstaaelse. Jeg henviser til de av dommer Backer nevnte bemerkninger i Rt-1930-349-350 og Rt-1933-59.

Hvorledes Oslo skjønnskommisjon har praktisert loven av 1899 i denne henseende har jeg for mitt vedkommende ikke kunnet se med bestemthet av de referater av dens avgjørelser som finnes i Retstidende. Av repartisjonsbeløpenes paafallende størrelse i enkelte saker synes det at ligge nær at slutte at det i nogen tilfeller har vært repartert ikke bare grunnerhvervelsesutgifter, men til dels tillike utgifter vedkommende ekspropriasjonen av bebyggelse.

Imidlertid kan jeg ikke se at spørsmaalet nogen gang har vært forelagt for Høiesterett eller i det hele tatt har vært omtvistet med hensyn til loven av 1899. Dette kan ha sin naturlige forklaring deri at Oslo-loven av 1899 jo gav skjønnskommisjonen adgang til alltid at begrense repartisjonen slik at intet misforhold opstod til de opnaadde fordeler.

Jeg innser meget vel det naturlige i at Oslo skjønnskommisjon som altsaa gikk ut fra at §46,1 paala grunneieren repartisjon av utgiftene til ekspropriasjon ogsaa av bebyggelse, saa sig tvunget til en saadan utvidet anvendelse av prinsippet i lovens §47 som omhandlet i Rt-1933-60.

Naar man derimot fortolker §46 som av mig her gjort vil man ikke komme op i den slags vanskeligheter som skjønnskommisjonen støtte paa i det nevnte tilfelle. Ti naar repartisjonen alltid begrenses til at gjelde selve grunnerhvelsesutgiftene vil der praktisk talt ikke kunne bli spørsmaal om noget misforhold mellem repartisjonsplikten og de opnaadde fordeler.

Det har i nærværende sak vært fremhevet at repartisjon paa basis av fasadelengdene blir ensbetydende med at eieren av Storgaten 10 ikke faar full erstatning idet denne eiendom bare har ulemper og ingen fordeler av gateutvidelsen saa lenge den nuværende bebyggelse bestaar. Efter min mening berører imidlertid spørsmaalet om denslags ulemper ikke egentlig repartisjonsforholdet, men vedkommer selve erstatningsspørsmaalet. Denslags ulemper har skjønnet at ta fullt hensyn til ved erstatningens ansettelse. Hvorvidt det er skjedd i det foreliggende tilfelle tør muligens være noget tvilsomt, men det spørsmaal ligger saavidt skjønnes utenfor ankesaken.

Jeg er enig med de tidligere voterende i at sakens omkostninger opheves.

Dommer Hanssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende herr dommer Backer. Hvad angaar bygningslovens §47 vil jeg bemerke at den visstnok i en henseende er noget uklart avfattet. Jeg er imidlertid enig med annenvoterende i at den vesentligste forskjell mellem §46 og §47 bestaar deri, at den sistnevnte paragraf aapner en adgang til subsidiær repartisjon som

Side:1011

ikke er hjemlet i §46. At det ogsaa har vært lovkonsipistenes mening at forskjellen ligger paa dette punkt fremgaar av Ot. prp. nr. 30 for 1933 side 19, 2nen spalte, hvor det uttales at man ikke har funnet det nødvendig at medta bestemmelsene angaaende subsidiær repartisjonsplikt for de steders vedkommende, hvor repartisjonsplikten er innskrenket til en gatebredde av 15 meter. Nogen antydning om at det har vært tanken i de tilfeller som omhandles i §46 at opgi den tidligere gjeldende regel om at repartisjonsplikten var begrenset av de opnaadde fordeler, finnes derimot ikke i forarbeidene. Hvilke prinsipper der skal legges til grunn for det skjønn som i tilfelle vil bli at avholde, hvis annenvoterendes standpunkt vinner bifall, anser jeg det upaakrevet at uttale mig om.

I anledning av tredjevoterende, herr dommer Bonnevies uttalelser vil jeg bemerke, at det for mig staar som lite tvilsomt at bygningslovens §46 nr. 1 er saa at forstaa at kommunen kan forlange erstattet gjennem repartisjon ogsaa de utgifter vedkommende erhvervelse av bebygget grunn som vedkommer bebyggelsen. Det gir efter min mening et noget skjevt uttrykk for forholdet naar tredjevoterende talte om kommunens utgifter til erhvervelse av bygninger. Det loven sier er at kommunen skal faa erstattet sine utgifter vedkommende erhvervelse av grunn. Men herunder inngaar ogsaa erstatning av den skade som paaføres vedkommende grunneier derved at ekspropriasjonen i større eller mindre grad berører bygningen. Det er formodentlig sjelden tilfelle at det er nødvendig for anlegg eller utvidelse av en gate at erhverve en hel bygning. Derimot vil det antagelig oftere hende at en del av en bygning avskjæres. Den erstatning grunneieren faar vedkommende bygningen vil da faa uttrykk i en ulempeerstatning. At denne ulempeerstatning blir at med ta blandt de nødvendige utgifter til grunnerhvervelse som kan fordres refundert anser jeg ikke tvilsomt. Loven sier jo likefrem at eierne av de tilstøtende grunner skal erstatte kommunens hele utlegg ved erhvervelsen av den nødvendige grunn, heri innbefattet alle utgifter til ulempeerstatning. For mitt vedkommende innser jeg imidlertid ikke at det kan gjøre nogen forskjell enten reguleringen avskjærer en del av en bygning eller nødvendiggjør nedrivelse av hele bygningen.

Med hensyn til tredjevoterendes uttalelser angaaende den historiske utvikling skal jeg innskrenke mig til at bemerke at refusjonsbestemmelsen i den gjeldende bygningslovs §46 nr. 1 i likhet med den almindelige bygningslov av 1896 og de tidligere bygningslover for Oslo, Bergen og Trondheim har en vesentlig annen avfatning enn de tilsvarende bestemmelser i de eldre bygningslover. Tredjevoterendes uttalelser angaaende bygningsloven for Bergen beror efter min opfatning paa en misforstaaelse. Jeg opfatter forholdet saa at første ledd i §20 i denne bygningslov gav en almindelig bestemmelse om plikt for eierne av de tilstøtende grunner til at erstatte kommunen dens hele utlegg ved erhvervelse av den fornødne grunn. I tilslutning hertil opstilte paragrafens femte ledd en særregel for det tilfelle at anlegget av ny gate osv. gikk over bebygget grunn, idet refusjonsplikt for eierne av de tilstøtende grunner her var begrenset til verdiøkningen for eiendommen. Denne

Side:1012

særbestemmelse hadde naturligvis sin grunn deri at refusjonsbeløpene ellers kunde bli særlig store, fordi erstatningsbeløpene vedkommende bebygget grunn vilde bli større derved at ogsaa erstatningen vedkommende bygningene kom med. Bestemmelsen maa derfor hvile paa den forutsetning at under kommunens utlegg ogsaa inngaar erstatning vedkommende bygningene, og jeg anser det lite tvilsomt, at naar det i femte ledd tales om kommunens utlegg, saa er det bare en forkortet gjengivelse av det i første ledd benyttede uttrykk, kommunens hele utlegg ved erhvervelse av den til gaten, plassen, kaien eller passasjen nødvendige grunn.

Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Med det utgangspunkt at grunneierne maa finne sig i nogen haardhet eller nogen ulikhet dem imellem - jfr. §3 i professor Knophs bok om «Hensiktens betydning» - er jeg med ham blitt staaende ved at anse det grunnlovsmessig tilstedelig, naar den almindelige bygningslovs §46 - i motsetning til veilovens §6 - gir anvisning paa at fastsette de enkelte gruneieres refusjonsplikt paa grunnlag av sin noksaa skjematiske generelle maalestokk. Men betingelsen maa da være at selve enheten - kretsen av de refusjonspliktige eiendommer blir fastsatt paa en mot loven lojal maate, d. v. s. mest mulig rimelig og rettferdig. Iakttar kommunen ikke dette saa refusjonsplikten kommer til at ramme gruneierne med paatagelig haardhet eller ulikhet, maa disse efter min mening kunne protestere mot at den foretatte repartisjon settes i verk.

Det avgjørende blir da hvorvidt den krets av grunneiere som ej blitt betraktet som en enhet i det enkelte tilfelle virkelig er blitt mishandlet eller om nogen del av kretsen er blitt det i forhold til resten. Hvad grunneierne har krav paa er naturligvis, at den enhet av eiendommer som sammen skal bære utvidelsesutgiftene av kommunen søkes fastsatt slik, at den bare omfatter eiendommer, hvis grunns verdiforhold efter reguleringens gjennemførelse maa antas at bli nogenlunde likeartet. Saa vilde altsaa ikke bli tilfelle under de av annenvoterende tenkte omstendigheter, nemlig at kommunen ved utvidelse av en lang gata fra en bys centrum ut paa landet vilde betrakte alle grunneierne som en enhet, uansett at kvadratmeteren av de eiendommer som laa lengst fra centrum i en uoverskuelig fremtid vilde fortsette at ha en verdi som bare vilde utgjøre en liten del av hvad kvadratmeteren i centrum var verd. Og hvis kommunen har latt nogen faa eiendommer, som betinger særlig stor erstatning, staa igjen, og den saa siden tar skritt til at regulere gatestumpen mellem disse eiendommer som en ny delingshet og vil repartere utgiftene fullt ut paa dem, da vilde dette efter min mening være ulovlig overfor eierne som da vilde bli alene om at bære uforholdsmessig store utgifter. Her maatte kommunen i tilfelle hjelpe sig med §46 post 6, hvis «særlige grunner» da vilde foreligge.

Da jeg i det foreliggende tilfelle ikke kan finne at kommunen har handhevet §46 paa en for innstevnte uheldig maate stemmer jeg for samme resultat som førstvoterende.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og resultatet

Side:1013

enig med annenvoterende herr dommer Backer og tiltreder ogsaa i det vesentlige herr dommer Hanssens bemerkninger.

Dommer Paulsen: Likesaa.

Dommer Dahl: Jeg er i begge de til avgjørelse i nærværende sak foreliggende spørsmaal enig med førstvoterende og vil alene ha tilføiet, at naar bygningslovens §46 og §47 sammenholdes med hinannen er det for mig uforstaaelig at man i den føstnevnte paragraf kan innfortolke den i §47 for gater av mere enn 15 meters bredde undtagelsesvis foreskrevne begrensning av grunneiernes refusjonsplikt til den ved gateanlegget for den enkelte eiendom opnaadde fordel uten at gjøre vold paa lovens ordlyd og tilsidesette lovgivernes tydelig uttrykte vilje. §47 er en helt ny bestemmelse i den nye bygningslov, og det kan derfor efter min mening ikke fra Høiesteretts tidligere fortolkning av §13 i bygningsloven av 1896 trekkes nogen berettiget slutning med hensyn til forstaaelsen av §46 i den nugjeldende lov, hvis mening efter min opfatning stilles i klar belysning ved motsetningen til den nye §47.

Dommer Lie: som herr dommer Christiansen.

Dommerne Rivertz, Andersen, Boye, Bade og Motzfeldt: Likesaa.

Dommer Broch: som herr dommer Dahl.

Dommer Næss: som herr dommer Christiansen.

Dommer Evensen: Likesaa.

Dommer Klæstad: som herr dommer Dahl.

Dommer Aars: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende paa samme maate som herr dommer Hanssen, dog saa at jeg ikke finner det nødvendig at uttale mig om hvorvidt §46, 1ste ledd, er saa at forstaa at kommunen kan forlange erstattet gjennem repartisjon ogsaa de utgifter vedkommende erhvervelse av bebygget grunn som vedkommer bebyggelsen.

Kst. dommer Borch: som herr dommer Christiansen.

Justitiarius Berg: Jeg er enig med dommerne Larssen og Dahl og kan ogsaa slutte mig til hvad der er uttalt av herr dommer Sehjelderup.

Av byrettens dom:

Den 8 juli 1931 vedtok Fredrikstad bystyre en ny regulering av Keysersgate og den del av Mellemgaten som ligger mellem Storgaten og Nygaardsgaten. Reguleringen var i det vesentlige i overensstemmelse med den eldre regulering av 1899, dog saaledes at gatene blev gjort noget bredere, nemlig 15 meter paa en vesentlig del av strekningen mot før 12,5 meter. I henhold hertil besluttet Fredrikstad formannskap den 28 januar 1932 at avholde forsøkstakst over den grunn som maatte erhverves. Taksten blev avholdt den 7 april 1932, og grunnverdien herunder satt til kr. 55 pr. m2 . Ingen av partene forlangte overskjønn og fravikelseskjennelse blev avsagt den 12 juli 1932. For Storgaten 10 gikk denne ut paa at Fredrikstad kommune kunde kreve at bli satt i besiddelse av de ved forsøksekspropriasjonstakst av 7 april 1932 verdsatte 179,33 m2 mot at betale eieren fru Ellen Larsen kr. 9863,15. Med hjemmel av bygningslovens §48 trakk kommunen herfra kr. 6225.94 utgjørende den refusjon som falt paa Storgaten 10 av det samlede erstatningsbeløp for de avstaaede arealer i gaten,

Side:1014 idet dette blev utregnet pr. løpende meter gatelengde. Differansen kr. 3536.31 blev utbetalt eiersken av Storgaten 10.

Saken gjelder spørsmaalet om Fredrikstad kommune har hatt adgang til at gjøre nevnte fradrag, kr. 6225.94 ved utbetalingen av erstatningen. - - - Saksøkersken anfører at bygningslovens §46 sammenholdt med §47 er saa at forstaa at kommunen kun kan kreve sitt utlegg ved er hvervelsen av grunnen erstattet av de respektive gruneiere forsaavidt og i den utstrekning som der tilføies angjeldende eiendom fordeler ved den foranstaltning hvortil ekspropriasjonen skjer. Som følge herav savner kommunen hjemmel til at gjøre noget fradrag i nærværende tilfelle, idet det efter saksøkerskens mening er helt aapenbart at gateutvidelsen ikke til fører Storgaten 10 nogensomhelst fordel, aller minst saa lenge reguleringen ikke er gjennemført helt frem til Storgaten, men at den tvertom har medført skade ved at berøve eiendommen den beste, med prektige trær bevokste del av den paa eiendommens bebyggede grunn innrettede friluftsrestaurant hvilket har hatt et betraktelig nedslag i husleien til følge. Videre anføres at hvis Storgaten 10 har faatt en fordel, saa maa den fastsettes ved skjønn overensstemmende med bygningslovens kapitel 6 og kan ikke komme til fratrekk i erstatningssummen, da den ennu ikke er fastsatt. - - -

Retten skal bemerke: Man finner ikke at kunne godta den opfatning, at den refusjonsplikt som §46 paalegger grunneierne rettelig maa ansees som en beskatning. I tilfeller hvor ikke en til refusjonsbeløpet svarende fordel opnaaes, vilde det være i strid med det likhetsprinsipp, som maa gjelde for beskatning at paalegge enkelte borgere slike utredsler.

Saavel av Oslo skjønnskommisjon som av Høiesterett (jfr. den av skjønnskommisjonen nevnte høiesterettsdom i Rt-1917-816) er det prinsipp oprettholdt, at en grunneier ikke kan være forpliktet til at tilsvare et refusjonsbeløp utover den verdiforøkelse, som ved gateoparbeidelsen er tilført eiendommen. Visstnok er skjønnskommisjonen av den mening, at §46 i bygningsloven av 1924 sett i forbindelse med §47 bryter med dette prinsipp og paalegger eierne av de til den oparbeidede gate støtende grunner en ubetinget plikt til at erstatte kommunen hele dens utlegg til gategrunnens erhvervelse. Men herom sier skjønnskommisjonen, at en saadan refusjonsplikt antas at staa i strid med prinsippet i grunnlovens §105, hvorfor lovens bestemmelser i denne henseende ikke antas at kunne befølges. Skjønnskommisjonen bemerker videre, at visstnok bestemmes det i bygningslovens §46,6 at bystyret naar særlige grunner foreligger kan frafalle refusjonen. Men efter kommisjonens mening maa grunneieren ha rettslig krav paa, at deres refusjonsplikt bestemmes ved skjønn over de fordeler de opnaar ved reguleringen. Det er oplyst, at Oslo kommune innledet anke mot denne skjønnskommisjons avgjørelse, men senere frafalt anken, da kommunen ved nærmere overveielse fant avgjørelsen riktig.

Ogsaa nærværende rett finner at maatte tiltrede den av Oslo skjønnskommisjon hevdede opfatning. Likesom den med en ekspropriasjon forbundne avstaaelse av grunn er et tvangssalg, som gir grunneieren krav paa erstatning svarende til verdien av hvad der avstaaes (+ eventuell ulempeerstatning for restfeltet), saa maa det som paalegges grunneierne ved bygningslovens §46 betraktes som et dertil svarende tvangskjøp. Menbetingelsene for et saadant tvangskjøps lovlighet ifølge grunn lovens §105 maa være, at der opnaaes et til den sum som maa utredes svarende vederlag i form av fordeler ved reguleringen. I bygningslovens §47 har dette faatt

Side:1015

uttrykk i en særskilt bestemmelse, hvor det gjelder erhvervelse av grunn utover 15 meters bredde: grunneierens utgifter hermed maa ikke staa - i misforhold til de fordeler han opnaar ved foranstaltningen. Spørsmaalet herom avgjøres ved skjønn. Retten mener, at bare ved at gjøre en tilsvarende forstaaelse gjeldende overfor bestemmelsen i §46 kan man bringe den i overensstemmelse med grunnlovens §105. Anvendt paa det foreliggende tilfelle maa dette føre til at Fredrikstad kommunes krav paa en ubetinget refusjon hos saksøkersken ikke kan tas til følge, idet paastanden herom er bygget paa at refusjonsplikten ifølge §46 er uavhengig av hvorvidt der er tilført hennes eiendom Storgaten 10 nogen fordel ved reguleringen eller ikke. Spørsmaalet herom staar aapent. Der foreligger ingen skjønnsuttalelse derom og sakens oplysninger gir ingen formodning i favør av en antagelse av at saksøkersken gjennem den stedfunne gateutvidelse har faatt valuta for det henne av kommunen avkrevede refusjonsbeløp. - - -