Rt-1936-877
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-11-25 |
| Publisert: | Rt-1936-877 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 110/2 B s.a. |
| Parter: | Tromsø Kullkran A/S (overrettssakfører Claus Wiig til prøve) mot Tromsø kommune (advokat Arne Rygh). |
| Forfatter: | Broch, Boye, Larssen, Grette, Hesselberg, Hoff, Rivertz |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §5, §7e, Skatteloven (1911) §8b, Skatteloven (1911), §3, §3d, §7, §7c, Byskatteloven (1911) |
Dommer Broch: I nærværende sak blev av Tromsø byrett den 20 september 1932 avsagt dom med saadan domsslutning: «Saksøkte Tromsø kommune dømmes til at betale til saksøkeren Tromsø Kullkran A/S innen 2 uker efter dommens forkynnelse 3350 kroner med 6 av hundre aarlig i renter derav fra 25 mars 1931 til betaling skjer, men fri finnes iøvrig. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Angaaende sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henvises til domsgrunnene.
Dommen er av Tromsø Kullkran A/S innanket for Højesterett. Ankepunktene er følgende: 1) Byretten menes at ha tatt feil naar den har antatt at Tromsø kommune er berettiget til at ilegge Tromsø Kullkran A/S eiendomsskatt av grunn paa
Side:878
den av kommunen festede eiendom Kvalsundgaten nr. 1 i Tromsø. Efter byskattelovens §7e har motparten ikke adgang til at utligne eiendomsskatt paa sin egen grunn. Kvalsundgaten nr. 1 er festet av kommunen. Saafremt det ikke uttrykkelig er overtatt av festeren at eiendomsskatt av grunn skal betales av denne, paaligger dette normalt eieren. I festekontrakten er ingen saadan forpliktelse overtatt. 2) Videre mener den ankende part at byretten har tatt feil naar den har antatt at Tromsø kommune er berettiget til at ilegge Tromsø Kullkran A/S eiendomsskatt av det paa Kvalsundgaten nr. 1 værende kullkrananlegg bestaaende av maskiner og annet som hører anlegget til og er nødvendig for dets øiemed. - Kullkranen maa betraktes som en maskin. - For at et anlegg skal kunne betraktes som industrielt, maa der produseres noget - foregaa en bearbeidelse eller foredling av et raastoff enten til et ferdig produkt eller til et halvfabrikat. Paa kranen foregaar intet annet enn lagring og transportarbeide. Det er feilaktig naar det av byretten anføres at der foregaar salg av kull og koks.
Den ankende part har nedlagt saadan paastand: «I. Den for budgettaarene 1930/31, 1931/32 og 1932/33 foretatte utligning av eiendomsskatt paa Kvalsundgaten nr. 1 i Tromsø underkjennes, undtagen forsaavidt angaar skatt utlignet paa den paa eiendommen staaende kontorbygning. Subsidiært i forhold hertil: Den for budgettaarene 1930/31, 1931/32 og 1932/33 foretatte utligning av eiendomsskatt paa Kvalsundgaten nr. 1 i Tromsø underkjennes forsaavidt angaar skatt utlignet paa den paa eiendommen staaende kullkran bestaaende av heisekran med underliggende kranbro. II. Tromsø kommune dømmes til at betale til Tromsø Kullkran A/S kr. 3350 med 6 av hundre i aarlig rente derav fra 25 mars 1931 til betaling skjer. Subsidiært i forhold hertil: Tromsø kommune dømmes til at betale til Tromsø Kullkran A/S kr. 900 med 6 av hundre i aarlig rente derav fra 25 mars 1931 til betaling skjer. III. Tromsø Kullkran A/S tilkjennes hos Tromsø kommune saksomkostninger for byretten og Høiesterett.»
Motparten, Tromsø kommune har erklært motanke. Motanken er rettet mot den del av by rettens dom hvori byretten har antatt at eiendomsskatt ikke kunde utskrives for budgettaaret 1930/31, fordi skattetakst var avholdt saa sent som 10 juli 1930. Kommunen gjør gjeldende at bestemmelsen i skattevedtektenes §7 og §21 kun er ordensforskrifter. Selve det til eiendomsskatt forpliktende forhold forelaa før 1 juli 1930. Kommunen har nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: At Tromsø kommune frifinnes for A/S Tromsø Kullkrans søksmaal. Subsidiært: At byrettens dom stadfestes. Samt: I begge tilfelle at Tromsø kommune hos A/S Tromsø Kullkran tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»
For Høiesterett er fremlagt av nytt tre bevisoptagelser samt nogen andre nye dokumenter. Det nye bevisstoff finnes ikke at ha bragt saken i nogen vesentlig endret stilling forsaavidt ankepostene angaar.
Side:879
Jeg er i begge anker kommet til samme resultat som byretten og kan paa de vesentlige punkter til tre byrettens begrunnelse. I øvrig skal jeg bemerke:
1. Festekontraktens punkt 3 bestemmer at «eiendomsskatt og andre ydelser der paahviler grunn og hus svares av festeren». Jeg er enig med byretten i at denne bestemmelse vilde savne fornuftig mening hvis eiendomsskatt ikke skulde svares av grunnen men bare av paabygg, idet dette er selvsagt. Hvis festet hadde vært uten tidsbegrensning vilde det vært utvilsomt at eiendomsskatt efter loven skulde svares av paabygg med grunn. Naar det da i kontrakten som inneholder tidsbegrensningen - fristen er meget lang, 60 aar - uttrykkelig uttales at eiendomsskatt svares av festeren, synes Berg ikke godt at kunne ha vært i tvil om hvad meningen var. Efter den forstaaelse av kontrakten som man har gjort gjeldende for retten vilde han med hensyn til eiendomsskatt komme i en priviligert stilling i forhold til stedets andre skattydere.
2. Procedyren om hvorvidt kullkranen kategorimessig er at anse som et «industrielt anlegg» finner jeg ikke grunn til at gaa nærmere inn paa, da jeg ikke anser det avgjørende for saken. I den opregning som inneholdes i byskattelovens §3 og som i og for sig ikke kan ansees som uttømmende, nevnes bl.a. «industrielle anlegg, laste-, oplags- eller arbeidstomter, brygger, verfter og desslike». At Tromsø Kullkran A/S' anlegg maa høre inn under paragrafens artsangivelse finner jeg ikke tvilsomt. Naar dernest §5, 2net ledd, har nærmere regler for hvad der skal medtas i takseringen ved «fabrikker og andre industrielle anlegg» kan denne paragraf ikke fortolkes antitetisk eller innskrenkende saaledes at fabrikker og industrielle anlegg stilles i motsetning til andre arter av de anlegg som §3 omfatter. Det er for fabrikker og andre industrielle anlegg at spørsmaalet om takstens avgrensning regelmessig vil volde vanskeligheter, og derfor har lovgivningsmyndighetene funnet en nærmere spesifisert avgrensning nødvendig. Men paragrafen antas bare at være utslag av det almindelige prinsipp som maa gjelde for alle de i §3 nevnte anlegg: av maskiner og tilbehør skal medtas hvad der er saa nøie bundet til det faste anlegg at adskillelse praktisk eller forretningsmessig ikke kan skje (jfr. Thomles byskattelov, utgaven av 1934 anm. 5 ad §5).
At den svære kullkran med sitt maskineri maa karakteriseres som saadan fast del av det samlede anlegg kan efter min mening ikke være tvilsomt.
3. For motankens vedkommende er jeg likeledes i det vesentlige og resultatet enig med byretten. Saaledes som vedtektenes §21 er formet, maa en skattyder være berettiget til at gaa ut fra at dersom ny skattetakst ikke er avholdt før 1 juli staar den gamle takst ved makt i den paa følgende skattetermin. Nogen parallell fra saadanne almindelige frister som skattelovene i flere anvendelser opstiller og som har karakter av offentlige ordensforskrifter, kan ikke trekkes.
Side:880
Omkostningene finnes den ankende part at burde tilsvare. Ved fastsettelsen har jeg tatt hensyn til at kommunen ikke rekker frem med sin motanke. Jeg stemmer for saadan
Dom:
Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Tromsø Kullkran A/S til Tromsø kommune 900 kroner. Opfyllelesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høieretts dom.
Dommer Boye: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med forstvoterende.
Dommerne Larssen, Grette, de ekstraordinære dommere sorenskriver Hesselberg og byrettsdommer Hoff og dommer Rivertz: Likesaa.
Av byrettens dom:
Ved festekontrakt av 5/6 september 1928 bort festet Tromsø kommune til konsul Harald Berg for et tidsrum av 60 aar en nærmere beskrevet sjøgrunn, Kvalsundgaten 1 i Tromsø, mot aarlig avgift 5 % av den gjeldende skattetakst (kr. 24000) med rett for festeren til ved festetidens utløp at forny kontrakten for 10 aar hver gang mot grunnavgift 5 % av den da gjeldende skattetakst, om ikke kommunen selv da vilde overta forretningen, idet grunnen i kontrakten blev bestemt at skulle anvendes bl.a. som bunkringsstasjon med heisekran av effektivitet minst 80 à 100 tonn pr. time. I kontraktens §3 bestemmes: «Eiendomsskatt og andre ydelser der paahviler grunn og huser svares av festeren,» og §2 bestemmer: For grunnavgiften og andre ydelser som vedkommer grunnen har kommunen 1ste prioritets panterett i de anlegg, huser etc. der er eller insatte bli opført paa grunnen,» og endelig er i §7 bestemt, at de opførte kaier tilfaller Tromsø kommune ved festeforholdets ophør. Denne festekontrakt er senere overdratt saksøkeren, aksjeselskapet Tromsø Kulkran som fester, hvilket selskap traadte i virksomhet sommeren 1930. 10 juli 1930 lot saksøkte avholde skattetakst over eiendommen Kvalsundgaten 1, bestaaende av «bunkringskran, kaier og lagertomt», hvorved eiendommen blev taksert til kr. 500.000 med kr. 350.000 paa grunn og 150.000 paa bygninger, hvilken tak st blev utlagt og kunngjort 22 juli 1930, og i september 1930 mottok saksøkeren eiendomsskatteseddel for 1930/31, utvisende en skatt paa kr. 3350. Saksøkeren begjærte 10 mars 1931 overtakst, hvilken begjæring blev avvist med den motivering at klagefristen - 4 uker - var oversittet. 28 juni 1931 lot saksøkte avholde takst over en nyopført kontorbygning paa eiendommen, hvilken bygning blev taksert til kr. 8000. Denne takst blev utlagt og kunngjort 30 juni 1931. Den samlede takst blev efter dette kr. 508.000 og av dette beløp blev saksøkeren for aaret 1931/32 ilagt eiendomsskatt med kr. 3398, og under sakens gang er saksøkeren ilagt eiendomsskatt for aaret 1932 33 med samme beløp. Skatten for 1930 31 er av saksøkeren innbetalt med forbehold, mens skatten for 1931/32 ikke er betalt.
Saksøkeren mener, at den foretagne beskatning er ulovhjemlet, idet grunn og anlegg (med undtagelse av huser i egentlig forstand) i henbold til festekontrakten og byskattelovens §5, 2net ledd, og §7e ikke kan bekattes. Subsidiært hevder han at - - - samt at taksten i 1930 ialfall
Side:881
ikke kan begrunne eiendomsskatt for 1930/31 og taksten i 1931 ikke for 1931/32. - - -
I sin prinsipale prosedyre anfører saksøkeren, at byskattelovens §7e er til hinder for utligning av eiendomsskatt for grunnen. Saksøkeren mener her, at den utfylling paa grunnen som saksøkeren har foretatt for at gjøre den skikket som lagertomt og fundament for kranopbygningen og utbygning med kaier samt kaiene selv her maa dele skjebne med grunnen, da de kun har omsetningsverdi som fast eiendom, saalenge de staar i fast forbindelse med grunnen, og at de ikke kan skilles fra grunnen uten at odelegges.
Retten er enig med saksøkte i, at disse av saksøkeren paaberopte forhold ingen betydning kan tillegges. Herom henvises ogsaa til festekontraktens §7. Naar denne bestemmer at kaiene skal tiltalle kommunen ved festets ophør, maa det være klart at de saalenge festet varer er saksøkerens eiendom. Og om anlegget bestod kun av tomten med kaier, maatte derfor svares eiendomsskatt efter takst overensstemmende med byskattelovens §5, 1ste ledd, idet det ved taksten blev at avgjøre hvilken betydning for omsetningsverdien det vilde ha at grunnen var leiet og hjemfallsrett forelaa.
Om den paa tomten opførte kullkran anfører saksøkeren, at denne ikke er gjenstand for medtagelse ved eiendomsskattetakst, da den intet hus er, men kun en maskine, og anlegget ikke er et industrielt anlegg eller fabrikk. Som industrielt mener saksøkeren at et anlegg kun kan betraktes, naar dets virksomhet gaar ut paa at produsere eller foredle noget. Krananlegget har ingen saadan funksjon, dens virksomhet er kun lagring og transport.
Saksøkte hevder, at krananlegget er en industriell bedrift saadan som det er anlagt og efter sin virksomhet, og at selve kranen om den skal betraktes som en maskine er nødvendig for anleggets øiemed og utgjør en integrerende del av anlegget.
Ifølge i saken foreliggende oplysninger, hvoriblandt en fremlagt tegning i blaakopi, bestaar selve kranen i en paa tomten opført staalkonstruksjon, hvis lengde spenner over bredden av den hele tomt med kaier - tilsammen 70 meter og som er bevegelig paa skinner i tomtens lengderetning. Den drives ved elektrisk energi og til arbeidet paa selve krananlegget er ansatt 7 mann, hvorhos endel arbeidere er beskjeftiget ved transport av kull, der bortføres fra anlegget i prammer.
Retten antar at krananlegget maa bli at betrakte som et industrielt anlegg i relasjon til bestemmelsen i byskattelovens §5, 2net ledd. Selv efter saksøkerens definisjon av begrepet synes dette at maatte bli tilfellet, all den stund transportvirksomheten maa betraktes som et ledd i produksjonen (kfr. Aschehaugs Socialøkonomik 1903-1908, bd. II, side 567). Retten finner det imidlertid ikke nødvendig at innlate sig paa en almindelig definisjon av begrepet industrielt anlegg, men vil kun undersøke om byskattelovens §5, 2net ledd finner anvendelse paa et anlegg som det i nærværende sak omhandlede. For sin forstavelse henviser saksøkeren til den forandring i byskattelovens §5 som fant sted ved lov av 28 juni 1912 og særlig til skrivelse av 18 januar 1912 fra W. Konow (Ot. prp. nr. 16 - 1912 side 1 og 2). Ved tilføielsen i §5 2net ledd i begynnelsen: «av fabrikker og andre industrielle anlegg» synes vesentlig tilsiktet en redaksjonell forandring for at bringe bestemmelsen i 2net ledd i bedre samklang med
Side:882
1ste ledd, uten at der gis nogen forklaring paa hvad der skal forstaaes med industrielle anlegg, mens hovedhensikten synes at ha vært at faa bort fra byskatteloven undtagelsen for bestyrer- og arbeiderboliger. Saksøkeren henviser om forstaaelsen av uttrykket industrielle anlegg i denne forbindelse til landsskattelovens §8b, som sondrer mellem industrielle anlegg og arbeids- og driftsanlegg og henregner bl.a. «lasteplasser» - som han mener saksøkerens anlegg maa henføres til - til de siste, og til byskattelovens §3, hvor «industrielle anlegg» opregnes som sideordnede med laste-, oplaga eller arbeidstomter. Herved er efter rettens mening intet avgjort om at lasteplasser (-tomter) aldri kan bli at betrakte som industrielle anlegg. Avgjørelsen herav maa vel bedømmes særskilt for hver lasteplass efter dens utstyr og virkemaale. Til sammenligning kan anføres lov om arbeiderbeskyttelse av 18 september 1915, der i sin overskrift betegner alle i dens §1 opregnede bedrifter som «industrielle virksomheter», herunder ogsaa (i II litr. c) tomter og oplagssteder, men noget helt bindende for heromhandlede spørsmaal kan formentlig heller ikke sluttes herfra. Det synes ikke tvilsomt, at heromhandlede anlegg vilde være at eiendomsbeskatte efter landsskattelovens §8b om det hadde vært beliggende i en landkommune, ogsaa for det egentlige krananleggs vedkommende, og det synes da at maatte meget sterke grunner til for at kunne anta at saadan beskatning ikke skulde skje, naar det nu ligger i en by. Formodningen maa være absolutt imot en saadan skattefrihet. Saksøkerens virksomhet (i firmaanmeldelsen anført som «drift av kullkran») er salg og levering av kull (vesentlig bunkring) og koks og hermed i forbindelse staaende oplossing og lagring, en maskinmessig med mekanisk kraft drevet transportvirksomhet i erhvervsøiemed. Det maa antas at byskatteloven ved uttrykket industrielt anlegg i §5, 2net ledd ogsaa omfatter en virksomhet som denne. At selve kranen er nødvendig for øiemedet med saksøkerens anlegg og utgjør en integrerende del av dette maa antas at være paa det rene, da den vesentlig bestemmer anleggets spesielle karakter og virkemaate og kapasitet og ikke kan fjernes fra anlegget uten at sønderdeles. Av hensyn til dette siste har retten vært inne paa tanken om at anse den som en bygning, idet en saadan vel ikke behøver at ha karakteren av et hus, saaledes at spørsmaalet om anleggets industrielle karakter ikke blev reist. Retten har imidlertid antatt, at dette spørsmaal burde avgjøres ogsaa av hensyn til, at den egentlige heisekran, som løper paa skinner, anbragt paa kranens underliggende staalkonstruksjon vel iethvertfall maa betraktes som en maskin. For at denne maskin skal retten medtas i taksten synes det avgjørende, at den er den vesentligste del av kranen og dennes eneste arbeidsmaskin og at krankontruksjonen forøvrig kun er understell for den. Kranen inklusive heisekranen maa derfor betraktes som et sammenhørende hele. Efter loven skal takseringen gaa ut paa at finne anleggets omsetningsverdi. Den innflydelse det kan faa paa denne at anlegget er opført paa lei et grunn og at grunnen i sin nuværende skikkelse med kaier hjemfaller til kommunen ved leietidens utløp maa da - som før sagt for grunn og kaiers vedkommende - tas i betraktning (høisterettsdom Rt-1912-503). Saksøkte mener imidlertid, at saksøkeren plikter eiendomsskatt ogsaa av den leiede grunn, saaledes at der ved takseringen ingen betydning skulde tillegges, at anlegget er opført paa leiegrunn, og overensstemmende hermed er efter prosedyren taksten avgitt.
Side:883
Saksøkte paaberoper sig her, at saksøkeren i festekontraktens §3 har vedtatt at betale eiendomsskatt ogsaa av den leiede grunn. Saksøkeren benekter, at saadan vedtagelse foreligger og henviser til at paragrafen kun kan antas at bestemme at festeren skal betale eiendomsskatt og de øvrige i paragrafen nevnte avgifter som ifølge loven paahviler grunn eller huser uten spesielt at bestemme at eiendomsskatt svares av den leie de grunn. Efter hvad der foreligger i saken var spørsmaalet ikke spesielt drøftet under de forhandlinger mellem partene som fant sted ved festekontraktens oprettelse i 1928, og den oprinnelige fester, konsul Harald Berg, har som vidne forklart at han stod i den tro at den i paragrafen omhandlede eiendomsskatt var det sa mine som den i §1 bestemte grunnavgift. Det er oplyst at i saksøktes paa den tid gjeldende formularer for festekontrakter (sedvanlige leievilkaar) bestemtes at leien skulde beregnes av «den til enhver tid gjeldende skattetakst» og at §3 lød saadan: «Festeren betaler skatter og avgifter som til enhver tid paahviler tomten og husene paa denne, herunder ogsaa eiendomsskatt eller en til dennes størrelse svarende særavgift.» Saksøkeren mener at de foretagne forandringer fra disse sedvanlige kontraktsbetingelser styrker hans opfatning av forholdet under henvisning til byskattelovens §7c.
At man kan vedta en videre skatteplikt enn skatteloven hjemler antas at være paa det rene (høiesterettsdom Rt-1931-241). Det antas da ogsaa at man kan vedta at svare eiendomsskatt av leiet tomt tilhørende kommunen uten hinder av byskattelovens §7c, og det blir da spørsmaal om saksøkeren har gitt saadan vedtagelse. Herved bemerkes, at hvis man kunde forstaa festekontraktens §3, dens bestemmel se om eiendomsskatt saadan som saksøkeren fortolker den vilde hele bestemmelsen være betydningsløs, idet det vilde være overflødig at bestemme, at saksøkeren skulde betale eiendomsskatt av noget som var ham selv tilhørende. Man maa derfor anta, at bestemmelsen gaar ut paa, at festeren skal svare eiendomsskatt av den leiede grunn, og dette maa ansees vedtatt av festeren i og med vedtagelse av kontrakten i sin helhet. Det synes ikke at foreligge noget som kunde berettige festeren til at gaa ut fra, at bestemmelsen tok sikte paa grunnavgiften, og heller ikke synes de foretagne foran omhandlede avvikelser fra de sedvanlige kontraktsbetingelser at kunne faa nogen betydning ved spørsmaalets avgjørelse. Efter dette antas verdien av den leiede grunn, hvorpaa saksøkerens anlegg er opført med rette medtatt i skattetaksten.
Saksøkeren gjør subsidiært gjeldende at de avholdte takster av 10 juli 1930 og 28 juni 1931 ikke kan begrunne iligning av eiendoms skatt for aar tidligere enn henholdsvis 1931/32 og 1932/33, idet han i den henseende paaberoper sig §21 i «vedtekter for taksering til eiendomsskatt av de faste eiendommer i Tromsø», stadfestet ved kgl. resolusjon av 18 juli 1913 og 3 august 1917, hvori bestemmes, at «den forandring i eiendomsskatten som blir en følge av en eiendoms forandrede takstverdi inntrer ved den nærmest paa følgende 1 juli efter undertakstens avholdelse selv om overtakst innen denne tid er forlangt.
Saksøkte mener, at takstene maa begrunne eiendomsskatt allerede henholdsvis fra og med budgettaarene 193031 og 193132.
Da eiendommen Kvalsundgaten 1 tidligere var skattetaksert (kfr. festekontraktens punkt 1), maa heromhandlede takster bli at betrakte som omtakseringer i henhold til byskattelovens §, 3dje og 4de ledd. kfr.
Side:884
ovennevnte vedtekter §9, 1ste og 2net ledd. Bestemmelsen i vedtektenes §21 vil da være til hinder for at eiendomsskatt for budgettaaret 1930/31 utskrives paa grunnlag av skattetaksten av 10 juli 1930, og saksøkte har ikke paastaatt skatt for nevnte aar beregnet efter den tidligere for grunnen gjeldende skattetakst kr. 24.000. Da saksøkeren har betalt nevnte aars skatt kr. 3350 vil saksøkte bli tilpliktet at tilbakebetale saksøkeren beløpet med renter som paastaatt (6 % fra 25 mars 1931), idet der ingen innsigelse er fremsatt mot rentekravet. Det kan ikke ansees nødvendig I domsslutningen at gi uttrykk for underkjennelse av utligningen av eiendomsskatten for 193031. Begge takstene blir gjeldende som grunnlag for beregning av eiendomsskatten fra og med budgettaaret 1931/32. - - -
Lars Madsø.