Rt-1936-884

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1936-11-27
Publisert:	Rt-1936-884
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 111/2 B s.a.
Parter:	Fru Hilda Johansen (overrettssakfører Kaare Schetelig til prøve) mot Forsikringsselskapet Viking (advokat Annæus Schjødt). Hjelpeintervenient: A/S Wikborgs Assuranceselskap.
Forfatter:	Grette, Hesselberg, Boye, Larssen, Broch, Hoff, Rivertz
Lovhenvisninger:	Veiloven (1912) §68, Veiloven (1912), Bygningsloven (1924), Motorvognloven (1926)

Dommer Grette: I sak reist av fru Hilda Johansen mot A/S Forsikringsselskapet Viking avsa Oslo byrett den 7 november 1933 dom med saadan domsslutning: «Forsikringsselskapet Viking A/S frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Dommen blev avsagt uten domsmenn.

Byrettens dom blev av fru Hilda Johansen innbragt for Oslo overrett, som ved dom av 13 april 1935 stadfestet byrettsdommen. Saksomkostninger blev ikke tilkjent. Overrettens dom blev avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for at fru Hilda Johansens paastand skulde tas til følge.

Med samtykke av Høiesteretts Kjæremaalsutvalg har fru Hilda Johansen paananket overrettens dom til Høiesterett. I ankeerklæringen gjør hun gjeldende at det er feilaktig naar overrettens flertall er kommet til det resultat at kollisjonsstedet danner veikryss i lovens forstand og at føreren av hennes bil - C 4813 - som følge herav har hatt stoppeplikt for den annen bil C 4827. Hun fremholder videre at det er uriktig naar overrettens flertall i dommen oplyser at det fra ankemotpartens side uimotsagt er oplyst at Berganveien har ca. 3,75 m. effektiv veibredde». I ankeerklæringen heter det ogsaa at det er feilaktig naar retten legger vekt paa at den ankende parts chauffør har kjent til «veien». Det maa være forholdene som de faktisk fortoner sig paa aastedet som maa legges til grunn for bedømmelsen av om det i nærværende tilfelle foreligger veikryss eller ikke. Subsidiært mener fru Johansen at føreren

Side:885

av C 4827 har begaatt feil uansett hvordan man ser paa veikryss-spørsmaalet, og at overretten derfor under enhver omstendighet har tatt feil naar det overhodet ikke er paalagt Forsikringsselskapet Viking nogen del av ansvaret. Den ankende part har nedlagt saadan paastand: «1) At overrettens dom opheves. 2) At Forsikringsselskapet Viking dømmes til at betale fru Hilda Johansen kr. 1713 med 5 pct. rente p. a. av kr. 1593 fra 9 februar 1933. 3) At Forsikringsselskapet Viking dømmes til at betale fru Hilda Johansen saksomkostninger for byretten, overretten og Høiesterett.»

A/S Vikborgs Assuraneeselskap har avgitt møte som hjelpeintervenient og har nedlagt saadan paastand: «1. At dom avsies overensstemmende med paastand fra den ankende part. 2. At Forsikringsselskapet Viking dømmes til at betale hjelpeintervenienten A/S Vikborgs Assuraneeselskap omkostninger for byretten, overretten og Høiesterett.»

A/S Forsikringsselskapet Viking har nedlagt paastand om at overrettens dom stadfestes og at den ankende part og hjelpeintervenienten in solidum tilpliktes at betale saksomkostninger for Høiesterett.

Om sakens gjenstand og sammenheng henviser jeg til byrettens og overrettens domsgrunner. Som nytt for Høiesterett er bl.a. fremlagt utskrift av en bevisoptagelse avholdt ved Akers herredsrett den 13 mars 1936. Under denne bevisoptagelse er det innhentet en rekke forklaringer og uttalelser til belysning særlig av spørsmaalet om det sted hvor Berganveien munner ut i Drammensveien er at anse som et veikryss i trafikkreglenes forstand. Saaledes forklarer agent Harald Michelsen, som har vært eier av en villa ved Berganveien siden 1923, at det er Solvik og Omegns Vel som besørger belysning og snerydning paa veien, men vedlikehold har det ikke vært tale om siden han flyttet inn. Solvik Vel har visstnok faatt bidrag til sine formaal fra kommunen, men ellers betaler alle Vellets medlemmer sin kontingent til dekning av utgiftene. Berganveien er, uttaler vidnet bl.a. efter hans skjønn ikke egnet til biltrafikk, og der er da heller ikke annen trafikk der enn den som gaar op til villaene. Biler pleier forøvrig gjerne at stanse ved Drammensveien, og selv melkemannen pleier ikke at kjøre op i veien. Berganveien kan derfor, sier vidnet, ikke sies at være bestemt til ferdsel for almenheten, og han tror at ogsaa de øvrige villaeiere der er enige i denne opfatning. Saavidt vidnet bekjent pleier ikke trafikerende paa Drammensveien at slaa av paa farten, naar de kjører paa Ramstadsletten forbi Berganveien. Fotograf E. Rude, som har eiendom støtende til Berganveien, uttaler bl.a. at Berganveien efter hans mening ikke kan sies at være bestemt for almindelig ferdsel og slett ikke for almindelig biltrafikk. Det har hendt, sier han, at bilene naar de har kjørt eller rygget inn der har ødelagt dreneringsrennene. Saavidt ham bekjent er det ingen biltrafikk at snakke om paa veien, naar undtas at varebiler og av og til en drosje kjører op til husene der. Drosjechauffør Hansten Mørk, som er formann

Side:886

i Asker og Bærum Drosjeeierforening, forklarer at han «kjører saa at si daglig paa Drammensveien forbi det sted det her gjelder. Jeg har aldri betraktet Berganveien som noget kryss. Man kan ikke se at det er noget kryss der naar man kommer kjørende efter Drammensveien. Jeg tror at denne opfatning ogsaa deles av andre chauffører her ute. Personlig pleier jeg aldi at slakke av farten naar jeg kjører forbi Berganveien, og mig bekjent gjør heller ikke andre chauffører det. Det er først for omkring 1 aars tid siden at jeg opdaget at det var et veiskilt i Berganveien». Vidnet tilføier at han ved Solvikveien pleier at slakke av farten og se til høire som vanlig i veikryss. Jeg bemerker i denne forbindelse at det, saavidt jeg har forstaatt procedyren, er enighet mellem partene om at krysset mellem Solvikveien og Drammensveien er at anse som et veikryss i trafikkreglenes forstand. Drosjechauffør Martin Brenna, Sandvika, forklarer at han «har kjørt drosje her ute siden 1923 og har derfor utallige ganger kjørt forbi Berganveien. Jeg har aldri betraktet Berganveiens utløp i Drammensveien som noget veikryss i almindelig forstand og pleier derfor aldri at slakke av paa farten naar jeg kjører forbi her. Den samme opfatning tror jeg ogsaa alle andre chauffører her ute har. Ved vintertid er det saa at si umulig at kjøre inn paa Berganveien med bil, vi pleier i hvert fall ikke at ta nogen risiko ved at forsøke det, men stanser ute paa Drammensveien. Og hvis vi om sommeren kjører inn der, maa vi rygge bilen tilbake, medmindre vi da kan snu paa en gaardsplass til en av villaene. Saavidt jeg vet, er det bare en eller høiden to av villaene som har en gaardsplass stor nok til at svinge bilen paa». Automobilkonsulent Rolf Ekblad, som efter anmodning av den ankende part har foretatt en befaring i strøket ved Berganveien, uttaler i sin forklaring under bevisoptagelsen bl.a. at «naar man kommer kjørende fra Oslo til Sandvika eller omvendt utover Ramstadsletten, vil ingen falle paa at der skulde være nogen sidevei, idet den hverken selv eller ved skilter markerer sig ut i terrenget som saadan, sett fra Drammensveien paa nogen avstand. Jeg saa riktignok nu at der stod et veiskilt der, men dette stod parallelt med og litt inn i Berganveien. Hadde dette skilt staatt lenger ute ved Drammensveien og parallelt med denne, hadde det vært større sannsynlighet for at man vilde ha blitt opmerksom paa det. Efter min mening kan dette veikryss ikke betegnes som «veikryss» i trafikkreglenes forstand. Naar jeg sier dette, bygger jeg mitt skjønn paa sideveiens dimensjoner og synlighet fra Drammensveien, og paa dens kantsten mot Drammensveien, som ikke er avrundet men bare gitt en forsenkning av den art som innkjørsler vanligvis har». Major og chef for automobilkorpset Fredrik Bølling slutter sig helt til automobilkonsulent Ekblads karakteristikk av Berganveien. Han uttaler forøvrig bl.a. at «Berganveien er ca. 80 meter lang regnet fra Drammensveien og ender blindt, uten at der er nogen plass for biler eller kjøretøier til at snu, medmindre de kjører inn paa en av villatomtene.

Side:887

Veien har ingen underbygning som veier ellers pleier at ha, og like innenfor Drammensveien er den hullet og i fuktig vær bløt. Veien var frosset da jeg saa den, men jeg saa av sporene at veien maatte være bløt i fuktig vær. Veien har en bratt kneik lenger inne, og her stikker fjellet frem flere steder. Veien maa nærmest sies at være lagt rett paa bakken uten at være kultet paa en slik maate som oparbeidede veier pleier at være. Det ser ut til at der her og der har vært lagt paa sten og fyll eftersom terrengets beskaffenhet har gjort det nødvendig. Den vil derfor ikke taale nogen større og tyngre trafikk i fuktig vær».

Under bevisoptagelsen blev ogsaa avhørt kommuneingeniør i Bærum Harald Boel, som uttalte at Berganveien «ikke er optatt i det offentlige veinett efter veiloven. Efter bygningslovens og vedtektenes nugjeldende bestemmelser skal imidlertid alle slike adkomstveier være aapen for almindelig ferdsel. Dette gjelder ogsaa veier som Berganveien, men hvorvidt Berganveien kommer inn under de lovregler som er gitt efter at den er anlagt er et juridisk spørsmaal som jeg ikke tør uttale mig bestemt om. Berganveien vil imidlertid efter det standpunkt kommunen inntar ogsaa komme inn under disse bestemmelser. Berganveien er en meget liten vei. Den gir bare adkomst for 5 hus, og dens innkjørsel fortoner sig for øiet ikke paa annet vis enn vanlig innkjørsel til enkelt eiendom, naar undtas at den ikke er forsynt med port eller grind. Den er ganske svak og tarvelig oparbeidet, saavidt jeg kan forstaa». Kommuneingeniøren oplyser forøvrig bl.a. at formannskapet i 1924 fattet beslutning om at man skulde se at faa gitt de forskjellige veier skilter og husene nummer. Det blev overlatt til de enkelte velforeninger at foreslaa navn, og Berganveien blev foreslaatt av Solvik og Omegns Vel. Navneskiltet paa veien er besørget av kommunen, som ogsaa har bekostet det.

Det blev under bevisoptagelsen ogsaa foretatt aastedsbefaring. Om de iakttagelser som blev gjort under befaringen blev det bl.a. tilført protokollen at det «ikke paa noget sted av Berganveien kunde gaa an at snu med bil uten først at kjøre inn en av to eiendommer som laa innerst i Berganveien - ved bunnen av denne. Det kan ogsaa bevidnes at det omtalte navneskilt var umulig at se for kjørende som kom i retning mot Oslo, mens det for kjørende som kom i motsatt retning først blev synlig i en avstand av ca. 15 meter fra veikrysset, og efter at man kom ennu nærmere blev skiltet igjen dekket av en veistolpe som stod paa venstre side av inngangen til Berganveien. Enn videre kan bemerkes at man i nogen tid iakttok de biler som kjørte forbi her, og ingen av disse slo av farten for Berganveien. Veiens munning var paa grunn av de høie granhekker paa begge sider meget vanskelig at faa eie paa, fra hvilken retning man enn kom paa Drammensveien. Det var 5 villaer som hadde sin adkomst fra Berganveien».

Jeg nevner videre at Kongelig Norsk Automobilklub efter foranledning av den ankentde part har avgitt en uttalelse, som

Side:888

ogsaa er ny for Høiesterett. I skrivelse av 16 mai 1936 uttaler Automobilklubben at den «kan helt ut slutte sig til major Bøllings uttalelse og mener at for den som kjører paa Drammensveien maa Berganveien fortone sig helt ut som en innkjørsel til privat eiendom. Saavidt vi kan se skiller den sig ikke paa nogen maate ut som nogen offentlig vei eller sidevei. Den er ikke paa nogen maate markert saaledes at den som kommer kjørende paa Drammensveien kan tro at den er noget annet enn en innkjørsel til privat eiendom. Hvis de kjørende paa Drammensveien skal kunne ta hensyn til denne vei, bør de kunne forlange at den paa en eller annen maate markerer sig paa en noget annen maate enn som privat innkjørsel. Fotografiene synes at tyde paa at veien endog er vanskeligere at legge merke til enn de fleste private innkjørsler. Vi vil enn videre fremholde den praksis som nu innarbeides mer og mer, at de store gjennemgangsveier maa ha forkjørselsrett fremfor de mindre veier. Denne regel er allerede gjennem ført i mange land. Om regelen ennu ikke er gjennemført hos oss, gaar dog tendensen i retning av at man plikter at vise større aktsomhet naar man nærmer sig en stor trafikkaare. Efter det foran anførte er K. N. A. av den opfatning at Berganveiens utløp i Drammensveien ikke bør kunne betegnes som veikryss».

Jeg skal i denne sammenheng til slutt nevne at det for Høiesterett er enighet mellem partene om at Berganveiens effektive veibredde er 3 meter, og at det er paa det rene at det er 5 villaer, ikke 6, som har adkomst fra Drammensveien gjennem Berganveien.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og overretten.

Efter den opfatning jeg er blitt staaende ved naar det gjelder at avgjøre om det foreligger bevis for at føreren av bil C 4827 har gjort sig skyldig i erstatningsforpliktende forhold, er det for mig ikke ubetinget nødvendig at ta standpunkt til spørsmaalet om Berganveiens utmunning i Drammensveien er at anse som et veikryss i trafikkreglenes forstand. Jeg antar imidlertid at hele utgangspunktet for den bevisbedømmelse det her gjelder, i vesentlig grad maa bli bestemt ved det syn man har paa dette spørsmaal, og jeg finner derfor at det under denne synsvinkel er grunn til at drøfte spørsmaalet.

Jeg er paa dette punkt enig med det dissenterende medlem av overretten. Efter oplysningene i saken er det efter min mening følgende momenter som trer i forgrunnen ved bedømmelsen av hvorvidt Berganveien kan karakteriseres som aapen for almindelig ferdsel: Berganveien er en forholdsvis smal vei, som bare er ca. 80 meter lang og som ender blindt. Den er anlagt utelukkende for at tjene som adkomst for de 5 villaer som ligger ved veien, den er ikke skikket for annen trafikk, og faktisk foregaar det heller ikke annen trafikk paa veien enn den som villaenes behov tilsier. I munningen mot Drammensveien fremtrer ogsaa veien paa en saadan maate at den ikke kan opfattes anderledes enn som en opkjørsel til villaene.

Side:889

Kantstenen i fortauet langs Drammensveien er ikke avbrutt i munningen av veien, men det er bare laget en senkning i stenen, som vanlig er ved villainnkjørsler. Veien er for de trafikerende paa Drammensveien meget vanskelig at faa øie paa. Det navneskilt som er anbragt ved veien er i saa henseende uten betydning, og efter det som er oplyst er det ogsaa utvilsomt at skiltet er satt op av granner som ikke har noget med de egentlige trafikkforhold at gjøre. Jeg nevner videre at det blandt dem som jevnlig kjører paa denne del av Drammensveien aapenbart er noget de uten videre har gaatt ut fra at Berganveien ikke kan betraktes som annet enn en villainnkjørsel. Idet jeg forøvrig i det hele henviser til den faktiske fremstilling som er gitt i byrettens og overrettens domsgrunner, og til de ny oplysninger for Høiesterett som jeg tidligere har gjengitt, mener jeg efter dette at det sted hvor Berganveien munner ut i Drammensveien ikke kan sies at være aapen for almindelig ferdsel i den forstand hvori veiloven bruker dette uttrykk, og at stedet derfor heller ikke er at anse som vei kryss i trafikkreglenes forstand, jfr. i denne forbindelse Høiesteretts kjennelse i Rt-1930-1377.

Skjønt jeg har denne opfatning av veikrysningsspersmaatet, er jeg i motsetning til den dissenterende dommer i overretten kommet til det resultat at den ankende parts erstatningskrav ikke fører frem. Skal erstatningspaastanden kunne tas til følge, maa det under enhver omstendighet foreligge et forsvarlig grunnlag for at fastslaa at føreren av C 4827 virkelig gjorde sig skyldig i uaktsomhet da han kjørte ut paa Drammensveien. Nu mener jeg visstnok at det ikke kan stilles særlig strenge krav til de bevis det her gjelder, naar det sted hvor kollisjonen foregikk ikke er at anse som «veikryss» og kjøringen og manøvreringen av C 4827 derfor likefrem blir at bedømme efter de spesielle regler om aktsomhetsplikt i trafikkreglenes §14. Og jeg har av den grunn ogsaa funnet det tvilsomt om det ikke maa sies at foreligge det bevis som efter omstendighetene kan kreves for at føreren av C 4827 har tilsidesatt sin aktsomhetsplikt. Imidlertid er jeg blitt staaende ved at anta at dette bevis ikke kan ansees ført. Efter den forklaring som føreren av C 4827, chauffør Nilsen, selv har gitt - en forklaring som støttes av hans passasjer - hadde han rimelig grunn til at gaa ut fra at han uten risiko kunde kjøre ut i Drammensveien, og jeg kan ikke finne at de oplysninger som ellers foreligger gir noget sikkert grunnlag for at tilsidesette denne forklaring som uriktig. Ved bedømmelsen av chauffør Nilsens forklaring mener jeg at man efter de foreliggende oplysninger ogsaa maa regne med den mulighet at det fra den annen bils side kan være begaatt feil som gir den virkelige forklaring paa kollisjonen. Jeg kan her ikke se bort fra de oplysninger som lensmanbstetjent Solheim har gitt og som gaar ut paa at han fant bremsespor i veien i ganske stor avstand - han synes at erindre at avstanden var 27 meter - fra det sted hvor C 4827 stod efter kollisjonen. Solheim oplyser at han fulgte sporene

Side:890

og at han for sin del ikke var i tvil om at sporene skrev sig fra C 4813. Hvis det forholder sig saa - og jeg kan ikke finne 4 man helt kan undlate at ta hensyn til de oplysninger som lenstmannsbetjenten her har gitt - saa viser dette at avstanden mellem bilene paa det tidspunkt da chauffør Ellefsen fikk øie paa C 4827 var betydelig større enn Ellefsen selv har opgitt, og saa stor at han hadde hatt anledning til at stoppe og undgaa kollisjonen. Alt i alt mener jeg det hviler saa stor uklarhet over den virkelige sammenheng med at det kom til kollisjon, at man ikke har noget sikkert holdepunkt for at fastslaa at føreren av C 4827 har tilsidesatt sin aktsomhetsplikt.

Jeg kommer efter dette til det resultat at overrettens dom maa bli at stadfeste. Saksomkostningene for Høiesterett antar jeg det er grunn til at opheve.

Dom:

0verrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Ekstraordinær dommer sorenskriver Hesselberg: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men med en annen begrunnelse. Jeg finner at Berganveien maa betraktes som en vei, aapen for almindelig ferdsel, og at kollisjonsstedet efter trafikkreglene rettelig maa betraktes som et veikryss. Jeg kan herom henvise til hvad der er anført av byretten og overrettens flertall og legger derhos vesentlig vekt paa at snebrøitingen og belysningen av veien besørges av Solvik Vel, som mottar bidrag til utgiftene av Bærum kommune. Under disse omstendigheter finner jeg ikke at det er noget at legge føreren av bil C 4827 til last. Han hadde kjøreretten og maatte gaa ut fra at den annen bil vilde stoppe. At dette kunde vært gjort kan jeg ikke anse synderlig tvilsomt, særlig efter hvad det er oplyst av lensmannsbetjent Solheim angaaende bremsesporene. Efter hvad føreren selv har forklart har han ikke straks søkt at stanse vognen og alene «bremset vognen noe» og kjørt over til venstre for at komme forenom den annen bil, men denne manøvre var helt i strid med trafikkreglene. Hertil kommer at han skulde ha redusert farten da han nærmet sig vei krysset saa han kunde ha stoppet paa kort avstand.

Dommer Boye: Jeg er enig med førstvoterende i at kollisjonsstedet ikke kan ansees som et veikryss i trafikkreglenes forstand. Føreren av bil C 4813 hadde saaledes ikke plikt til at slaa ned farten fordi han skulde passere Berganveien. Efter de da gjeldende bestemmelser hadde han lov til at kjøre med en fart av inntil 45 km. og jeg finner ikke bevis ført for at denne fart er overskredet.

Efter sakens bevisligheter er aarsaken til kollisjonen efter min mening at føreren av den annen bil C 4827 kjørte fra Berganveien inn paa Drammensveien uten paa forhaand at ha forvisset sig om at veien var klar til begge sider, jfr. trafikkreglenes §14. Drammensveien var paa den tid, en søndags

Side:891

formiddag, sterkt trafikert og føreren av C 4827 har ikke vist tilstrekkelig aktsomhet naar han fra Berganveien kjørte inn paa den sterkt trafikerte hovedvei. Vedkommende bilfører maa efter min mening ha bedømt feil den avstand hvori bil C 4813 paa Drammensveien befant sig. Føreren av den bil som kom henad Drammensveien var pliktig til at stanse saasnart han saa den annen bil komme frem i Berganveien. Paa grunn av granhekken kunde han imidlertid først se den da den var kommet helt frem paa Drammensveien. At bilføreren for om mulig at undgaa kollisjon kjørte sin bil over til venstre side av veien finner jeg at det ikke er grunn til at bebreide ham. Jeg har ikke kunnet tillegge det avgjørende betydning hvad lensmannsbetjent Solheim har anført om bremsesporene i veien. Jeg henviser til hvad vidnet Mathias Fredsti, som ogsaa kjørte med bil paa Drammensveien, har forklart under bevisoptagelsen 12 mars 1934. Han uttaler: «Vidnet var i kollisjonsøieblikket med sin bil antagelig en 8-10 meter borte og maatte bremse haardt i anledning bilenes plass i veien. Omtrent i samme øieblikk som vidnet blev opmerksom paa begge biler inntraff kollisjonen, det maatte i tilfelle regnes i sekunder. Vidnet saa efter bremsespor i veien, men kunde ikke opdage saadanne. Det samme gjorde andre tilskuere.» Naar lensmannsbetjenten, som kom 20 minutter efter kollisjonen, opdaget bremsespor, ligger det nær at anta at de kan være fra en annen bil.

Jeg har vært inne paa om det ikke ogsaa er begaatt en feil av føreren av den annen bil fordi han ikke har vært tilstrekkelig opmerksom og stanset i tide for bilen fra Berganveien. Vedkommende bilfører, Ellef Kristian Ellefsen har som vidne under bevisoptagelsen 12 mars 1934 uttalt: «Vidnet mener at han hvis han hadde ventet en vogn kommende ut fra Berganveien og spesielt opmerksomt hadde sett i den retning vilde kunne ha sette denne muligens, men ved en almindelig iakttagelse under kjøring paa Drammensveien mener han at han ikke kunde legge merke til en saadan vogn paa grunn av de grantrær som vokser der. Det er paa sydsiden av Berganveien tettvokset med grantrær, paa den annen side av veien er der langs Drammensveien en tett vokset granhekk som stikker ut slik at fortauet paa den siden av Berganveien blir adskillig smalere og som gjør at en bil der kommer ut Berganveien maa kjøre meget forsiktig av hensyn til de biler som kommer fra Oslo.» Jeg har ikke i denne uttalelse kunnet finne støttepunkt for nogen mangel paa opmerksomhet fra bilførerens side som maa medføre ansvar. Jeg gaar ut fra at avstanden var for kort til at han med den fart han hadde kunde faatt stanset sin bil i tide.

Jeg kommer saaledes til det resultat at det er føreren av bil C 4827 som er skyld i kollisjonen. Jeg voterer for at den ankende parts paastand tas til følge, mens saksomkostninger ikke tilkjennes. Da min mening ikke deles av rettens flertall, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Larssen: Ogsaa jeg er enig med førstvoterende i at det her ikke foreligger et veikryss i trafikkreglenes forstand.

Side:892

Med tredjevoterende, dommer Boye, er jeg enig i at bil nr. C 4827 da har overtraadt de særlige krav til aktsomhet som stille til denne bil i trafikkreglenes §14. Bilens chauffør var idet han kjørte ut i Drammensveien opmerksom paa at det kom biler saavel fra Oslo som fra Sandvika (4813). Efter de foreliggende oplysninger - jfr. særlig det av 3dje vidne Fredsti avgitte vidneprov under bevisoptagelsen 12 mars 1934 - maa jeg gaa ut fra at avstanden til de to Drammensvei-biler har vært for knapp til at bil C 4827 burde ba søkt at komme over veien foran begge disse biler. Det var en risiko som jeg mener han under de foreliggende forhold ikke var beføiet til at ta. Denne uaktsomhet mener jeg med tredjevoterende maa føre til at han paalegges erstatningsplikt for skaden ved kollisjonen. Paa den annen side synes det ogsaa at maatte bebreides 4813's chauffør som manglende opmerksomhet at han ikke i tide blev opmerksom paa bil C 4827 da denne kom nedover Berganveien frem mot Drammensveien. Av lensmannsbetjentens prov angaaende de funne bremsespor kunde det synes at fremgaa at bil C 4813 maatte være blitt opmerksom paa C 4827 paa et forholdsvis tidlig tidspunkt. Jeg mener imidlertid med tredjevoterende at man ikke kan legge avgjørende vekt paa lensmannsbetjentens vidneprov i saa henseende. Han ankom til kollisjonsstedet først ca. 20 minutter efterat kollisjonen var skjedd, og det kan da fra hans side være en feiltagelse naar han henfører de funne bremsespor til bil 4813. Et positivt bevis i den retning ser jeg i det av vidnet Fredsti avgitte prov hvori han forklarer saaledes som av tredjevoterende anført at han som kom til stede i kollisjonseieblikket saa efter bremsespor i veien, men ikke kunde opdage saadanne. Jeg mener derfor at de foreliggende beviser ikke er tilstrekkelige til at man kan gaa ut fra at chaufføren i bil 4813 var blitt opmerksom i tide paa bil 4827. Derimot mener jeg i motsetning til tredjevoterende at maatte legge vekt paa den av ham citerte forklaring fra chaufføren i 4813. Han medgir i det citerte avsnitt av sin forklaring at det vil de vært mulig for ham hvis han hadde henvendt sin opmerksomhet derpaa, i tide at ha sett at bil 4827 kom nedover Berganveien. Jeg mener under de forhold som foreligger paa dette sted at maatte bebreide chaufføren som manglende aktsomhet naar han ikke har hatt sin opmerksomhet tilstrekkelig henvendt paa innkjørselen og muligheten av at det kunde være en utkjørende bil i veien.

Med dette syn paa de to chaufførers forhold er jeg kommet til det resultat at det vilde være den rimeligste løsning at den skade som kollisjonen har forvoldt blir at fordele mellem de to parter. Efter mitt skjønn vil en fordeling saaledes at bil 4813 vil kunne kreve 2/3 av skaden hos den annen part være passende. Efter resultatet av den stedfunne konferanse i saken former jeg ikke konklusjon. Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende.

Ekstraordirver dommer byrettsdommer Hoff: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med tredjevoterende, herr dommer

Side:893

Boye. Jeg tilføier at jeg har vært i sterk tvil om hvorvidt det skal ansees godtgjort at feil er begaatt ogsaa av chaufføren paa nr. 4813; jeg er imidlertid blitt staaende ved ikke at anse dette tilstrekkelig bevist. Jeg bemerker spesielt at jeg ikke kan finne at han burde blitt opmerksom paa bil nr. 4827 før den stakk snuten frem av Bergansveiens munning. Likesom tredjevoterende legger jeg i saa henseende ingen vekt paa den erkjennelse som den av ham citerte uttalelse fra denne chauffør inneholder.

Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med forstvoterende. I anledning av tredje-, fjerde- og femtevoterendes vota vil jeg alene bemerke at jeg ikke tør legge den vekt paa vidneprovene som de gjør. Her er til dels tale om rent momentane tilfeldige iakttagelser. Baade tids- og avstandsbedømmelser under saadanne forhold antar jeg maa vurderes med største kritikk. Dette saa meget mere som vidneprovene for en stor del er avgitt 1 1/2 aar efter begivenhetene.

Dommer Rivertz: Som herr dommer Broch.

Av byrettens dom:

Søndag den 2 oktober 1932 kl. 12.15 inntraff der paa Drammensveien et lite stykke innenfor Blommenholm et sammenstøt mellem fru Hilda Johansens drosjebil C 4813, ført av Ellef Ellefsen, og drosjebil C 4827, ført av Bjarne Nilsen. Sammenstøtet fant sted der hvor Berganveien krysser Drammensveien, idet C 4813 kom kjørende innover Drammensveien mot Oslo, med en fart efter hvad det er oplyst i stevningen av ca. 35-40 km. i timen, mens C 4827 kom kjørende ad Berganveien inn paa Dramensveien. C 4813 hadde Berganveien paa sin høire side. Sammenstøtet inntraff, idet C 4827 var under svingning til venstre utover Drammensveien. - - -

Om Berganveien er oplyst, at den er 5 m. bred, at den er forsynt med navneskilt og at den fører op til 6 villaer, som er forsynt med nummer til veien. Den er ikke offentlig vei. Den granit fortaukant som løper langs Drammensveien er ikke brutt ved Berganveien, men har her kun en senkning. Det er paa det rene, at føreren av C 4813 var vel kjent med Berganveiens beliggenhet. - - -

Saksøkeren fru Hilda Johansen har derefter - ved stevning av 15 mars 1933 - saksøkt Forsikringsselskapet Viking A/S til betaling av erstatning for den skade C 4827 paastaaes at ha for voldt hennes bil C 4813 ved det omhandlede sammenstøt. - - -

Retten skal bemerke: Det finnes ikke godtgjort, at saksøkte er ansvarlig for skaden paa saksøkerens bil. - - -

Av ovetrettens dom:

- - - Overretten (Ubberud og Soldan) kommer til samme resultat som byretten. - - - Over retten maa efter dette gaa ut fra, at veien er aapen for almindelig ferdsel og dens forbindelse med Drammensveien danner da veikryss i motorvognlovens forstand. Veilegemets beskaffenhet har ingen betydning for bedømmelsen av dette forhold, jfr. Rt. for 1930 side 1377. Det er paa det rene at den ankende parts chauffør kjente til veien og han kan derfor ikke paaberope sig som undskyldning, at veien

Side:894

er vanskelig at opdage, for den som kommer kjørende Drammensveien. Samme chauffør har ved bevisoptagelsen bl.a. forklart følgende: «Saasnart vidnet saa den annen bil som fortsatte at kjøre frem kastet han sin vogn til venstre for at undgaa kollisjon, idet han samtidig bremset av noget uten dog at stoppe, idet det var hans mening at fortsette innover efter at ha passert forenom C 4827. Det lykkedes ikke, og kollisjonen fant sted omtrent midt i veien, idet det var den annen bil som kjørte paa vidnets bil.» Føreren av C 4813 har herved handlet i strid med bestemmelsen om vikeplikt. Overretten finner det ikke bevist, at den annen bils fører har kjørt uforsvarlig og maa henholder sig i saa henseende til byrettens begrunnelse. - - -

Dommer Miøen kommer til et annet resultat. Jeg kan ikke anse kollisjonsstedet som et veikryss i den forstand trafikkreglene bruker dette ord. - - - Idet jeg saaledes mener C 4813 hadde kjøreretten - kunde den fortsette sin fart. Den har ikke kjørt med utilbørlig hastighet. Stedet er meget lite oversiktlig, og jeg finner derfor ikke at kunne bebreide føreren at han først opdaget C 4827 saa sent at et sammenstøt ikke lenger kunde avverges. Jeg kan ikke anse det godtgjort at han kunde passert bakenfor C 4827. Veibredden er opgitt til 7 m. og lengden av bilene til 5 m. Der blir da ikke passasje før C 4827 er kommet helt over veien med forenden. Det kan den ikke ha vært da føreren av C 4813 maatte ta sin bestemmelse. Han maatte forutsette at C 4827 vilde stoppe, og han hadde da intet annet at gjøre enn at vike til venstre. - - -

M. Ubberud. 0. A. Miøen. J. Soldan.