Rt-1937-256
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1937-04-27 |
| Publisert: | Rt-1937-256 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 52/1 B s.å. |
| Parter: | Ingvald Skistad og Martin Solli (overrettssakforer Karsten Wahl til prøve) mot Norges Statsbaner (advokat Kaare Weider). |
| Forfatter: | Bonnevie, Larsen, Alten, Tønseth, Ubberud, Motzfeldt, Rivertz |
| Lovhenvisninger: | Jernbaneloven (1848) |
Dommer Bonnevie: Om sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henviser jeg til domsgrunnene i den av Eiker, Modum og Sigdal herredsrett 8. november 1934 avsagte dom som frifant Norges Statsbaner for det av saksøkerne Ingvald Skistad og Martin Solli reiste erstatningskrav. Dommen blev avsagt under dissens, idet den ene av domsmennene stemte for at Skistad og Solli skulde tilkjennes henholdsvis kr. 5568.30 og kr. 8019.80 samt saksomkostninger.
Skistad og Solli har anket til Høiesterett. Anken gjelder såvel rettsanvendelsen som bevisbedømmelsen og bygger på de samme betraktninger som fra de ankendes side blev gjort gjeldende for herredsretten, og hvorom jeg henviser til herredsrettens domsgrunner. De ankende parter har nedlagt sådan påstand: «1. Norges Statsbaner dømmes til å betale de ankende erstatning efter rettens skjønn - for Ingvald Skistads vedkommende begrenset opad til kr. 7568.30, og for Martin Sollis vedkommende begrenset opad til kr. 10000. 2. Norges Statsbaner dømmes til å betale Ingvald Skistad og Martin Solli saksomkostninger for herredsrett og Høiesterett.»
Norges Statsbaner har påstått herredsrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan også i det vesentlige tiltre herredsrettens flertalls begrunnelse. Jeg tar et forbehold i anledning av herredsrettens uttalelse om at det ikke er godtgjort at trafikken over planovergangen nu er større enn tidligere. Jeg må nemlig for mitt vedkommende anse det tilstrekkelig bevist at både den gående og den kjørende trafikk nu i virkeligheten er adskillig større enn den var ved jernbanens bygning for ca. 75 år siden.
I likhet med herredsretten legger jeg vekt på at man her har med en privat planovergang å gjøre. Jeg henviser med hensyn til jernbanens ansvar for overkjørsel på private planoverganger til dom i Rt-1908-787. Jeg gjør også her et forbehold: Den omstendighet at en planovergang er privat slik at retten til trafikering over planovergangen bare er tillatt for en enkelt eller noen få eiendommer, utelukker ikke at forholdene efter hvert i årenes løp kan utvikle sig slik at det må påhvile jernbanen å treffe nye, særskilte foranstaltninger for å fjerne eller forminske de med bruken av planovergangen forbundne faremomenter. Det må gjøres til gjenstand for en konkret skjønnsmessig vurdering hvorvidt den i utviklingens medfør stedfunne økning av trafikeringen av en planovergang tvers over jernbanesporene gjør arrangementet uforsvarlig,
Side:257
i hvilket tilfelle jernbanen ikke uten å risikere å komme i ansvar kan undlate å treffe slike foranstaltninger som er påkrevet, for eksempel gjennem vakthold eller ved å ekspropriere de private rettigheter til planovergangen eller ved å bygge broovergang eller undergang.
Hvad den her i saken omhandlede planovergang angår, er jeg imidlertid for mitt vedkommende blitt stående ved at forholdene ikke ligger slik an her at det kan bebreides jernbanen at det ikke var truffet sådanne foranstaltninger som vilde ha forebygget en ulykke som den her omhandlede. Jeg mener i likhet med herredsretten at ulykken først og fremst skyldes de tilskadedomnes egen uaktsomme adferd og henholder mig forsåvidt til det av herredsrettens flertall anførte. Jeg stemmer for at herredsrettens dom stadfestes og finner at de ankende parter bør betale saksomkostninger også for Høiesterett.
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Ingvald Skistad og Martin Solli til Norges Statsbaner en for begge og begge for en 800 kroner. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Larsen: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Alten: Likeså. Jeg finner dog ikke grunn til å uttale noe angående spørsmålet om jernbanens ansvar under faktiske forutsetninger som ikke foreligger i denne sak.
Ekstraordinær dommer, sorenskriver Tønseth: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer, lagdommer Ubberud: Som herr dommer Alten.
Dommer Motzfeldt: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Rivertz: Likeså.
Av herredsrettens dom:
Den 13. juni 1931 kjørte saksøkerne Ingvald Skistad og Martin Solli med sin fiskebil fra Drammensveien i Mjøndalen østover gatestumpen i Fjerdingen og over planovergangen dersteds for å komme over jernbanelinjen til Strandveien. Da de passerte jernbanelinjen blev imidlertid bilen påkjørt av et nordgående jernbanetog (godstog) med den følge at bilen blev helt knust og begge saksøkerne kom betydelig til skade. Saksøkerne har ansett Statsbanene ansvarlig for det forvoldte tap. - - -
Ved anledningen stod der fullt av jernbanevogner med kubb og kalk på sidesporene sønnenfor overgangen og ganske nær inn til denne. Derved blev utsikten til jernbanelinjen hindret. Det var uaktsomt av jernbanen å anbringe vognene således. Ingen av saksøkerne eller noen av vidnene har hørt at det er blitt gitt signal fra lokomotivet, hvorfor man må gå ut fra at der ikke er gitt påbudt signal. Både jernbaneloven og jernbanens trafikkreglement forutsetter at der skal være vakt hold eller at grindene er lukket når tog ventes. Safremt private har plikt til å holde grindene
Side:258
stengt, plikter jernbanen å påse at påbudet blir overholdt. Ved overgangen for elektrisk drevne jernbaner skal der være beskyttelsesåk tvers over veien. Så vel så danne åk som tydelige skilt manglet.
Da det var Skistad som førte bilen kan saksøkeren Solli iallfall ikke ansees å ha vist noen uaktsomhet. - - -
Rettens formann og domsmannen Warlo kommer til det resultat at saksøkte må bli å frifinne. Flertallet finner ikke at der er godtgjort omstendigheter som i nærværende tilfelle medfører erstatningsplikt for saksøkte. Hverken reglerne om ansvar for farlig bedrift eller de almindelige erstatningsregler antas å medføre erstatningsplikt. Flertallet finner ikke å kunne betegne ulykken som noen bedriftsulykke. Efter flertallets mening er det ikke godtgjort at uhellet skyldes noen mangel ved jernbanetoget eller noen uregelmessighet ved jernbanens drift. - - - Der blev signalisert som vanlig. Flertallet finner ikke å kunne betegne det som en mangel eller feil ved driften at grindene ved anledningen ikke var lukket eller at det ikke var særskilt tilsyn der. - Efter den som dok. nr. 10 fremlagte utskrift av ekspropriasjonsforretning av 22. oktober 1862 er jernbaneovergangen tildelt løpe-nr. 49 Mjøndalen under matr.-nr. 12 som overgang for denne. Det er ikke godtgjort at overgangen er gått over fra å være privat til å være offentlig. Det er heller ikke under under sakens behandling godtgjort at trafikken over overgangen nu er større enn tidligere, idet man helt savner oplysninger om hvordan trafikken har vært til de forskjellige tider ved den omhandlede overgang. Den omstendighet at Mjøndalens bygningskommune vedlikeholder den korte veistump fra Drammensveien, efter at vannverkets hovedledning blev nedlagt der, antas ikke å ha bragt saken i noen annen stilling. Det er heller ikke oplyst noe som tyder på at jernbanen har fått noen meddelelse her om at bygningskommunen har overtatt vedlikeholdet eller at jernbanens vedkommende har noe kjennskap dertil. Ved den meget rikholdelige domspraksis angående private jernbaneoverganger antar flertallet det fastslått at jernbanen ikke har plikt til å holde vakthold ved private jernbaneoverganger eller å sørge for at grinder ved sådanne er lukket når tog kan ventes. Man kan henvise til dommer i Rt-1908-787 og Rt-1931-97. - - - Det må efter flertallets mening betraktes som et ikke lite uaktsomt forhold av saksøkerne å kjøre frem på jernbanesporene uten å forvisse sig om at der ikke var tog i vente. - - - Flertallet er enig i hvad der er uttalt i høiesterettsdommen av 6. februar 1931, at den som hensetter sig i en sådan situasjon, som saksøkerne gjorde, nemlig å kjøre inn på jernbanespor uten å forvisse sig om, at der ikke kom noe tog, ikke kan ha vært tilstrekkelig aktsom. Det er ikke rimelig at jernbanen skal være ansvarlig for et sådant forhold. Flertallet kan være enig i at overgangen er noe vanskelig når der står vogner på sidesporet, men man vil ikke betegne den som særlig vanskelig. Det kan ikke betegnes som rettsstridig eller uaktsomt av jernbanen å sette vogner på sidesporene på den måte som skjedd. Det er ikke godtgjort at der stod vogner nærmere overgangen enn til «middel», det efter reglementet tillatte. Rettens flertall bemerker at saksøkerne har oplyst at de hadde kjørt over den nevnte overgang med bil en 8-10 ganger før. De hadde aldre sett grindene stengt. Da saksøkerne er forholdsvis eldre folk som i årrekker har bodd i Mjøndalen må de antas å ha kjennskap til at der passerer en rekke godstog hver dag. Det angjeldende tog kom i rute. - - -
Side:259
Minoriteten, domsmannen Dahl, antar at jernbanen må gjøres ansvarlig for ulykken. - - - Saksøkte påberoper sig at overgangen er privat. Den er dog i årrekker brukt som offentlig vei. Det er nemlig over stedet en ganske stor trafikk og trafikantene må efter overgangens utseende og beliggenhet betrakte den som sådan. Dahl mener at saken har stor likhet med det i Rt-1928-508 omhandlede forhold. - - -