Rt-1937-49

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1937-01-23
Publisert:	Rt-1937-49
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 13/1 B s.å.
Parter:	Sogneprest Olaf Amlie m.fl. (advokat Gunnar Eliassen) mot Thv. Halvorsen m.fl. (advokat Ödd Nerdrum).
Forfatter:	Boye, Aars, Klæstad, Nygaard, Hoff, Næss, Lie
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §32

Dommer Boye: Om denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til Sør-Jarlsberg skifteretts kjennelse av 29. mai 1935. Kjennelsen har sådan slutning: «Petronelle Stixruds testamente av 24. januar 1919 kjennes gyldig og legges til grunn for opgjeret av hennes dødsbo.»

Mot kjennelsen har sogneprest Olaf Amlie, fru Thora Odland, skibsreder Rich. Amlie, Peder Amlie, Martin Amlie, Eivind Amlie og Sigvald Amlie som slektsarvinger efter Petronelle Stixrud erklært anke. De ankende parter, som i det vesentlige har gjort gjeldende de samme innsigelser som for skifteretten, har nedlagt sådan påstand: «I. I hovedsøksmålet: 1. Petronelle Stixruds testament av 24. januar 1919 kjennes ugyldig i forhold til slektsarvingene og boet behandles fortsatt ved den offentlige skifterett, idet midlene fordeles mellem slektsarvingene efter loven. 2. Slektsarvingene tilkjennes saksomkostninger hos testamentsarvingene in solidum og for begge retter. Subsidiaert: I. Petronelle Stixruds testament av 24. januar 1919 kjennes ugyldig i forhold til slektsarvingene for et beløp av kr. 24.022.67 med Sems Sparebanks renter på 6 mdrs. opsigelse av kr. 19.453.94 fra 15. desember 1921-15. desember 1922, av kr. 23.596.86 fra 15. desember 1922-1. juli 1925 og av kr. 24.022.67 fra 1. juli 1925 til betaling skjer. II. Boet behandles fortsatt ved den offentlige skifterett, idet forannevnte midler fordeles mellem slektsarvingene efter loven. III. Slektsarvingene tilkjennes saksomkostninger hos testamentsarvingene in solidum og for begge retter.»

Testamentsarvingene i saken, Thv. Halvorsen, fru Marie Halvorsen og frøken Hilda Halvorsen har erklært motanke, da de mener at saksomkostninger burde ha vært tilkjent av skifteretten. De har nedlagt sådan påstand: «1. At Sør-Jarlsberg skifteretts kjennelse av 29. mai 1935 stadfestes. 2. At Thv. Halvorsen, fru Marie Halvorsen og frk. Hilda Halvorsen tilkjennes sakens omkostninger for skifterett og Høiesterett hos de ankende parter in solidum.» I motsøksmålet har de ankende parter påstått sig frifunnet.

Som nytt for Høiesterett er dokumentert en erklæring av professor Bågnar Vogt av 28. november 1935 på foranledning av slektsarvingene efteråt han har hatt sakens dokumenter til gjennemgåelse. Professor Vogt kommer i sin erklæring til det resultat, at han antar at «Petronelle Stixrud var så utpreget åndssvak, at hun må ansees som sinnssyk (idiotia). Det må

Side:50

antas at hun har savnet forutsetninger for å foreta den omhandlede testasjonsakt».

Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten. Som anført i dens kjennelse foreligger et i formell henseende fullt gyldig testament, som var konfirmert overensstemmende med arvelovens §32 da testator var umyndiggjort Om betydningen av denne konfirmasjon finner jeg ikke grunn til å uttale mig.

Jeg er enig i at slektsarvingene, som bestrider testamentets gyldighet, har å føre bevis for at Petronelle Stixrud manglet evnen til å kunne oprette det testament som her er gjenstand for bedømmelse. Jfr. Rt-1929-993. Jeg henviser også til dom i Rt-1916-26, hvor Høiesterett oprettholdt et testament av en umyndiggjort person i et tilfelle som ligger nær op til den her foreliggende sak.

Jeg er likeledes enig med skifteretten, når den ikke har lagt avgjørende vekt på hvad de opnevnte medisinske sakkyndige har uttalt om Petronelle Stixruds sjelelige forutsetninger for å kunne oprette testament, så meget mere som de sakkyndige i enkelte punkter synes å ha bygget på et grunnlag i faktisk henseende som jeg for min part ikke finner at der foreligger bevis for. Jeg kan heller ikke legge avgjørende vekt på den for Høiesterett dokumenterte uttalelse av professor Vogt. De oplysninger som foreligger om Petronelle Stixruds åndsevner er delvis motstridende. Jeg må imidlertid anta at det som i saken er fremkommet om hennes sansebedrag og fremskredne åndssløvhet vesentlig skriver sig fra hennes senere leveår lang tid efterat testamentet var oprettet.

Jeg finner ikke grunn til å uttale mig om. spørsmålet i sin almindelighet med hensyn til forskjellen på hvad en ikke helt normalt utviklet person kan gjøre ved rettshandler inter vivos og mortis causa. Hvad det kommer an på er om vedkommende på den tid da testamentet blev oprettet efter en konkret bedømmelse av de foreliggende omstendigheter må antas å ha hatt evnen til å avgi den foreliggende viljeserklæring, og om hun har forstått betydningen av det testament som blev oprettet. Efter det som er oplyst i saken var Petronelle Stixrud mangelfullt åndelig utviklet. Hun hadde små åndsevner og der foreligger visstnok her et grensetilfelle hvor det kan stille sig tvilsomt om hun hadde tilstrekkelig forstand til å kunne oprette testamentet. Jeg har imidlertid ikke kunnet finne at det er ført bevis for at hun ikke kunde ha noen fornuftig mening om anvendelsen av sine efterlatenskaper. Jeg må anta at hun visste at hun hadde formue, og at det var hennes ønske at det som hun efterlot sig ved sin død skulde tilfalle Thv. Halvorsen og frue og deres pleiedatter Hilda. Det falt for henne naturlig at disse, som hun anså som sine nærmeste pårørende, skulde arve henne, mens hennes slektninger (søskenbarn og deres barn) ikke syntes å ha eksistert for henne. Det er oplyst at hun ikke hadde sett sin fetter sogneprest Amlie siden 1898 og at slektsarvingene forøvrig ikke hadde sett til henne eller forhørt sig om henne. Testamentsakten vidner i sig selv ikke om

Side:51

noen ufornuftighet fra testators side. Jeg legger adskillig vekt på hvad testamentsvidnene, lærer O. Apenæss Semb og hustru uttaler i sin erklæring av 17. august 1931. Det anføres her: «Frøken Stixrud var litt anderledes enn folk flest, men dette utelukket efter vår mening ingenlunde at hun ved testamentets oprettelse hadde full øversikt over hvad det var hun ønsket skulde stå i testamentet, og det var vart bestemte inntrykk at det var hennes vel overveiede vilje, som her gav sig uttrykk. .... Efter vårt kjennskap til forholdene mener vi at det ikke var noen som frøken Stixrud betraktet sig å stå nærmere enn fru Halvorsen, Halvorsen og deres pleiedatter, Hilda, idet hun jo hadde hatt sitt hjem på Råel gjennem alle år. Vi har aldri hørt henne omtale sine slektninger, eller gi uttrykk for at det. var noen av disse som hun interesserte sig for, og heri kan man vel finne den naturlige grunn for at hun ønsket å disponere sine midler som i testamentet anført.»

Det har fra de ankende parters side vært anført at testamentsvidnene den dag testamentet blev oprettet tilfeldigvis var kommet på en visitt til gården. Men dette utelukker ikke at de kan være «spesielt tilkalte» testamentsvidner.

Under eksaminasjon i retten har Semb forklart, at når han hadde attestert at Petronelle Stixrud var ved full sans og samling, så var det fordi han mente at hun hadde den bestemte vilje at Halvorsen skulde ha det som var igjen efter henne, og at det som han som testamentsvidne hadde skrevet under på, var riktig efter hans skjønn. Likeledes har fru Semb forklart som vidne at hun skrev under med god samvittighet. Hun sier at visstnok var Petronelle Stixrud lite begavet, men hun visste hvad hun vilde og vidnet føler sig overbevist om at hvad testamentet inneholder stemmer med avdødes vilje. Brukseier Ingvald Bjerknes, som var verge for Petronelle Stixrud fra juni 1924 til hennes død, har forklart som vidne at han hadde inntrykk av at det var Petronelle Stixruds bestemte ønske at ingen ting skulde gå til hennes slektsarvinger. Det hadde hun gjentatte ganger uttalt til hans mor, som igjen hadde referert det for ham. Om Petronelle Stixrud uttaler han at visstnok stod hun lavt i åndelig henseende og var lite begavet, men. hun leste aviser og kunde snakke om det hun hadde lest, og han tror absolutt at hun kunde ta en selvstendig beslutning. Efter sine samtaler med henne tror han trygt å kunne si at hun godt kunde ha klar forståelse av hvad hun gjorde når hun oprettet testamentet, likesom han også mener at testamentet gir uttrykk for hennes ønske og vilje. I samme retning går også en erklæring fra lærer Oldemar Berg.

Jeg kan med skifteretten ikke finne at det er ført bevis for at Petronelle Stixrud var utsatt for noen utilbørlig påvirkning ved testamentets oprettelse.

Ved vurderingen av Petronelle Stixruds åndsevner og sjelelige forutsetninger for å kunne forstå betydningen av at hun oprettet det omhandlede testament kan jeg forøvrig i alt vesentlig slutte mig til skifteretten.

Side:52

Jeg stemmer for at skifterettens kjennelse stadfestes; og jeg finner at de ankende parter må tilsvare sakens omkostninger for .Høiesterett.

Dom:

Skifterettens kjennelse stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler sogneprest Olaf Amlie, fru Thora Odland, skibsreder Rich. Amlie, Peder Amlie, Martin Amlie, Eivind Amlie og Sigvald Amlie en for alle og alle for en til Thv. Halvorsen, fru Marie Halvorsen og fru Hilda Gjersøe, født Halvorsen kr. 1800. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Aars: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

De erklæringer som blev innhentet i anledning av ansøkningen om konfirmasjon av testamentet og som til dels er citert av førstvoterende, gir efter min opfatning et lysere billede .av Petronelle Stixruds sinnstilstand enn det som kom frem ved forklaringene under hovedforhandlingen, forklaringer som foreligger i stenografisk referat.

Om Petronella Stixruds åndsutvikling uttaler de opnevnte sakkyndige, direktør Evensen og overlæge Scharffenberg i sin erklæring bl.a.: «Hun har således stått på grensen av idioti og må i hvert fall karakteriseres som. uttalt imbesill. Det er ikke på det rene i hvilken alder hun fikk sansebedrag, men det må antas at disse optrådte lenge før hun blev alderdomssvekket, og i hvert fall før 1919. Bestemte holdepunkter for at hun ved siden av sin imbesillitet hadde en annen sinnssykdom, foreligger ikke. Sansebedrag (hallusinasjoner) kan forekomme som en komplikasjon ved åndssvakhet (idioti og imbesillitet). Ved de høiere grader av mangelfull utvikling av sjelsevnene savner vedkommende evne til ved mer sammensatte avgjørelser å ha overblikk over alle de momenter som bør komme i betraktning, og til å vurdere dem riktig i forhold til hinannen.»

Om Petronelle Stixruds hallusinasjoner forklarte testamentsarvingen fru Johanne Marie Halvorsen sig under hovedforhandlingen på en måte som gav inntrykk av at det gjaldt hele den tid hvori hun hadde kjent Petronelle, men senere har hun i en, skrivelse av 26. oktober 1936 uttalt at når Petronelle hendelsesvis virkelig hadde hallusinasjoner, så gjelder dette hennes senere år, d.v.s. i tiden fra begynnelsen av 1920-årene og utover. Av de andre vidner som har forklart sig om hallusinasjonene, er det bare ett hvis kjennskap til Petronelle går så langt tilbake i tiden som i 1919, og man vet altså ikke om Petronelle, har hatt hallusinasjoner så tidlig som på den tid da testamentet blev oprettet. Men oplysningene om at Petronelle har hatt hallusinasjoner kan ikke ha vært av noen betydning for de sakkyndige ved bedømmelsen av spørsmålet om hvorvidt Petronelle var imbesill, men vel for spørsmålet om. hvorvidt det forelå tilstrekkelig grunnlag for å betegne henne som sinnsyk.

Side:53

De uttaler i konklusjonen at de antar at Petronelle fra fødselen eller fra de første leveår har lidt av åndssvakhet (imbesillitet). Jeg peker i denne forbindelse på at professor Vogt i sin erklæring av 28. november 1935 uttaler: «Jeg er i hovedsak enig i den av de sakkyndige direktør Evensen og overlæge Scharffenberg om henne avgitte erklæring av 8. mai d.å. Dog mener jeg, at hennes åndelige utvikling har vært så ringe, at det - selv bortsett fra hennes tendens til hørselshallusinose - må være beføiet å opfatte henne som sinnsyk (åndssvak i utpreget grad).» Efter de oplysninger som foreligger i saken, er det på det rene at Petronelle Stixrud begynte på skole i sitt 10de år. I 1867, da familien flyttet til Toten, har hun efter 5 års skolegang fått en karakterseddel hvor karakterene er meget dårlige og i skrivning og regning har hun overhedet ikke fått karakter. I anmerkningsrubrikken er det anført «noget fjollet». Hun blev ikke konfirmert. Da hun var 44 år gammel (i 1897) blev hun umyndiggjort efter farens begjæring, fordi han vilde sikre henne et beløp på 12.000 kroner. Lensmannen i Sem uttaler i den anledning i en erklæring av 1897: «At frøken Petronelle Stixrud er utstyrt med så små åndsevner, at hun ikke kan bestyre sine økonomiske anliggender, kan jeg efter mitt mangeårige bekjentskap til henne, bevidne.» Om hennes ferdigheter i lesning og skrivning og husarbeide m.v. henviser jeg til skifterettens kjennelse, og skal tilføie at det ikke er oplyst at hun noen gang har skrevet mere enn sitt navn og enkelte bokstæver. Hun kunde sy i knapper, men ikke lappe. Regne kunde hun ikke, og hun hadde i det hele tatt ikke rede på tall. Hun hadde ikke rede på myntstykkers verdi. På spørsmål under hovedforhandlingen om hun vilde ha kunnet besørge et innkjøp på landhandleriet svarte fru Halvorsen nei. Hun kunde ikke selv kontrollere om hun fikk riktig igjen. Hun hadde ikke rede på sin alder og fru Halvorsen tror ikke hun hadde rede på årstall. Det som hadde med tall å gjøre kunde hun ikke klare. På spørsmål om hun forstod klokken har testamentsarvingen Thv. Halvorsen først svart bekreftende, men senere på nærmere eksaminasjon har han forklart, at når viserne var der og der kunde hun si hvad klokken var, akkurat som når gamle folk så på solmerker så skjønte de hvad klokken var. Han hadde aldri prøvet om hun kunde si at den var 2 eller 3 eller 4 for eksempel.

Efter alt hvad der foreligger mener jeg at de sakkyndige har bygget på et riktig faktisk grunnlag når de er kommet til det resultat at Petronelle Stixrud har stått på grensen av idioti og i hvert fall må karakteriseres som uttalt imbesill. Og jeg finner det overveiende sannsynlig at hennes åndsutvikling ikke var sådan at hun var i stand til efter fritt, fornuftig overlegg å fatte en testamentarisk bestemmelse som den foreliggende.

Det er ganske visst så at det kan synes naturlig at hvad hun efterlot sig skulde tilfalle Halvorsens som hun hadde sitt hjem hos. Disse var hun glad i, mens hun ikke hadde noen forbindelse med sine fettere og kusiner, som alle bodde langt

Side:54

borte, og en enkelt av dem hadde hun imot, visstnok fordi hun hadde hørt at han skulde ha slått sin kone. Men hvis hun hadde kjent til og hatt forståelsen av at noen av slektsarvingene var fattige og måtte ha understøttelse, og at Halvorsens var formuende, kunde forholdet ha stillet sig anderledes, og avgjørelsen hadde da kanskje ikke vært så enkel. Det kunde da blitt spørsmål for henne om valget mellem forskjellige alternativer.

Det er oplyst at Petronelle Stixrud ofte talte om at hun vilde oprette testament, men jeg finner det ikke bevist at hun noensinne før den dag da testamentet blev istandbragt, har uttalt sig om hvad hun ønsket at testamentet skulde gå ut på. Jeg anser det ikke usannsynlig at når hun har talt om å gjøre testament, henger dette sammen med at hennes første verge, som var verge på den tid da testamentet blev oprettet, hadde vært inne på den tanke at hun skulde testamentere et beløp til et veldedig formål. Den foreliggende sak stiller sig efter min mening anderledes enn den som er gjengitt i Rt-1916-26, hvor det bl.a. blev antatt at testamentet var et utslag av en bestemt, gjennem tidene fastholdt vilje hos testator med hensyn til hvorledes det skulde forholdes med hans efterlatenskaper.

Efter hvad jeg har anført stemmer jeg for at testamentet kjennes ugyldig i forhold til slektsarvingene, men da min opfatning ikke deles av rettens flertall, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Klæstad: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Ekstraordinær dommer lagmann Nygaard: Likeså.

Ekstraordinær dommer byrettsdommer Hoff: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, herr dominer Aars.

Dommer Næss: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Lie: Likeså.

Av skifterettens kjennelse:

Den 24. januar 1919 oprettet Petra Stixrud testament, hvorved «alt hvad hun ved sin død efterlater sig skal tilfalle Thorvald og Marie Halvorsen samt Hilda til like deling.» Testamentet er påtegnet bevidnelse fra lærer Semb og frue Gina. - - -

Petra eller som hennes døpenavn var Petronelle Stixrud blev efter hennes fars ansøkning av 27. april 1897 umyndiggjort den 4. juni 1897. Hennes testament er den 23. november 1933 konfirmerkt av Justisdepartementet. - - -

Det er på det rene, at testamentet er forfattet av Marie Halvorsens bror, kaptein og byråsjef Becker, der er død. Videre at testamentsvidnene, lærer Semb og hustru samme dag som testamentet blev skrevet tilfeldig kom på visitt til Halvorsens, i hvis hjem testamentet blev skrevet, og at de så blev anmodet om å være testamentsvidner, uten at de nu kan bestemt si hvem det var som anmodet dem om dette.

Da slektsarvingene mener at Petra Stixrud var helt ute av stand til å avgi noen viljeserklæring, har de påstått testamentet satt ut av

Side:55

beraktning av følgende grunner: - - - 2. Testamentsvidnene er ikke tilkalt av testatrix. 3. Testatrix var ikke ved anledningen ved full sans og samling. 4. Testamentet er oprettet ved utilbørlig påvirkning (undue influence). 5. Subsidiært: Testamentet kan kun gjelde den formue som hun eiet på testamentstiden. - - -

Som grunn for andragendet om umyndiggjørelsen anførte faren at hun på grunn av sine særdeles små åndsevner ikke selv var i stand til å skjøtte sine pengeaffærer. Det anføres også, at hun selv samtykket i sådan umyndiggjørelse. Andragendet er forsynt med påtegning fra lensmannen i Sem, der bevidner, at hun er utstyrt med så små åndsevner, at hun ikke kan bestyre sine økonomiske anliggender. I henhold til Norsk lov 3-19-1 utferdiget så amtmannen i Jarlsberg og Laurviks amt umyndiggjørelseserklæringen. Som hennes verge opnevntes Joh. Bjerknes, Lensberg, og efter hans død blev hans sønn Ingvald Bjerknes opnevnt som verge fra 24. juni 1924.

Av de øvrige oplysninger i saken fremgår det, at hun begynte på skolen 1862 i sitt 10de år og at hennes karakterer i 1867 i skoleprotokollen var: Evner 5, flid 3, forhold 4, lesning 4, bibelhistorie 4, katekismus 4, utvalgte stykker av leseboken 5. I anmerkningsrubrikken står anført: Noe fjollet. Hun blev ikke konfirmert.

Der er ført vidner og efter slektsarvingenes begjæring opnevnt som sakkyndige d'hrr. direktør Evensen og doktor Johan Scharffenberg, der var til stede i retten og påhørte vidneforklaringene samt partsavhøringen. Disse har avgitt den i saken fremlagte erklæring av 8. mai 1935, hvis konklusjon er: 1. Vi antar at P. S. fra fødslen eller fra de første leveår har lidt av åndssvakhet (imbecillitet) og at denne tilstand allerede før 1919 har vært komplisert med sansebedrag uten at vi dog efter det foreliggende finner tilstrekkelig grunn for å betegne henne som sinnssyk. 2. Vi finner det overveiende sannsynlig at hun i 1919 ikke hadde nødvendige sjelelige forutsetninger for selv å kunne disponere over sin formue.

Som part har Halvorsen og frue forklart i det vesentlige følgende:

Petronelle er født xx.xx.1852 på Toten av foreldre Gulbrand Stixrud og hustru, født Amlie. Foreldrene flyttet først til Lier og så i 1877 til Slagen, hvor de døde, moren i 1891 og faren i 1897. Sønnen Johan overtok så efter farens død gården, som han omdøpte til Fagervik. I 1902 giftet han sig med Johanne Marie Becker. I ekteskapet var der ingen barn. Petra fortsatte efter farens død å bo hos Johan og da han døde i 1912 og enken giftet sig med Halvorsen fortsatte hun å bo hos dem og var der like til sin død. Den godtgjørelse som betaltes av overformynderiet av hennes penger var oprinnelig kr. 1100 årlig, der steg til - - - kr. 3.600. - - -

Angående hennes åndsevner har fru Halvorsen, der er den som kjente henne best, forklart, at hun kunne lese aviser, vesentlig dødsfall og lignende, hun kunne skrive sitt navn, men ikke skrive noen setninger. Hun kunne ikke regne. Hennes foreldre var meget religiøse, hvad hun også selv var. Hun kunne utenat Wergelands dikt om Gyldenlak. Videre at hun kunne hekle sengetepper, men ikke strikke. Av husstell kunne hun dekke bord, koke kaffe. Hun kledde sig selv og ordnet sitt værelse og var meget renslig. Hun omgikkes naboene og gikk selv til dem. Noen rede på pengeverdi hadde hun ikke, men hun visste, at hun eide penger. Til henne uttalte hun, at Amlie ikke skulle ha noe efter henne,

Side:56

fordi han var slem mot sin egen kone. Hun telefonerte selv til vergen, når hun bad om penger.

Noenlunde det samme forklarte Halvorsen.

Sogneprest Amlie har ikke vært på Fagervik siden 1898 og har kun en gang senere i 1906 sett henne i Oslo. Han opsummerer sitt inntrykk av henne derhen at hun ikke var idiot, men ikke langt fra det. - - -

5te vidne lærer Semb, der var testamentvidne, har provet, at hun stod adskillig under det normale. Hun kunne prate om forskjellige ting og han tror hun kikket i aviser. Vergen, Ingvald Bjerknes, 7de vidne, forklarte, at hun mens hans far var verge gjentagne ganger telefonerte efter penger og at når vidnet kom så hun: «Det er du som har alle pengene mine.» Også til hans mor så hun, at presten Amlie ingenting skulde ha. - - - Slektninger brydde hun sig ikke om. De eneste hun brød sig om var Halvorsens. Hun hadde et ømt hjerte for alle der var i nød. Også han provet at hun kunne lese og hekle. Hun leste aviser og snakket om hvad der stod i disse med vidnet. Hun hadde bestemte ønsker og kunde ta selvstendige beslutninger. - - - 10de vidne, lærer Berg, kjente henne fra Halvorsen kom til Råel. Han var ofte der og talte med henne. Han kunde gi henne en bok og hun leste høit av den. Efter hans mening hadde hun betydelig nedsatte åndsevner, og han mener hun stod på et 7 à 8 års barns standpunkt. Hun fortalte om sine foreldre og om besøk på Toten. Spurte efter familien og savnet sin bror. Hun så hun hadde noen slektninger der bodde langt borte på Haugesunds-kanten. Hun visste at hun hadde penger og visste hvad hun vilde og fant selv på hvad hun vilde gi pengene til. Hun var svært glad i Halvorsens. Hun fortalte interessert, hvad hun hadde lest og da særlig ulykkestilfeller. Hun leste greit og tydelig, og kunne lese rent. Skrive sitt navn kunne hun også. Hun var en religiøs natur, og hadde avsky for alt som var stygt. Også lite vidne, Susanne Halvorsen, kjente Petronelle godt. Hun kunne lese i andaktsboken, Gotzners skattkiste, og hun kunde lese høit sammenhengende. Til vidnet så hun at «Halvorsens er så snilde og jeg har det så godt.» - - -

De sakkyndige har efterat å ha påhørt rettsforhandlingene erklært at hun i åndsutvikling synes å ha stått avgjort under 10 års trinnet, skjønnsmessig på 7—8 års trinnet. De karakteriserer henne som uttalt imbecil. De mener at hun ikke hadde overblikk over alle de momenter som bør komme i betraktning og til å vurdere dem i riktig forhold til hinannen. Videre at hun ikke har hatt øversikt over sin økonomiske stilling og ikke hatt rede på at et par søskenbarn var dårlig stillet.

Retten skal angående testamentes tilblivelse bemerke:

Det var avdøde kaptein og byråsjef Becker, fru Halvorsens bror der skrev testamentet. Han er nu død. Like efterat han hadde skrevet testamentet skrev han den 28. januar 1919 i Oslo en erklæring der medfølger konfirmasjonssakens dokumenter. Han erklærer i denne, at hun under en samtale med ham uttalte ønske at hvad hun eiet ved sin død skulde tilfalle Maja og Thorvald Halvorsen samt pleiedatteren Hilda. Dette ønske var klart uttalt. Hun bebreidet sine slektninger at de ikke brydde sig det minste om henne, aldri besøkte henne og aldri lot høre fra sig eller spurte efter henne. Han hadde det bestemte inntrykk, at det var hennes alvorlige mening å testamentere sin formue til de 3 og da han efter sitt skjønn fant henne, om enn i enkelte henseende ikke fullt utviklet, så dog i den her omhandlede henseende helt i stand til å

Side:57

avgi en viljeserklæring, fant han det ikke betenkelig å råde henne til å fremsette sin vilje i testaments form. - - -

Efter rettens opfatning av de sakkyndiges erklæring har disse delvis uttalt sig om ting som ikke er avgjørende for saken. Selv om hun manglede evner til å ha øversikt over, hvor mange penger hun eide, er det ikke derved givet, at hun ikke kunde ha et bestemt ønske om at alt hennes efter hennes død skulde gå til Halvorsen og frue samt Hilda. Det er juridisk sett forskjell på spørsmålet om, hvad en ikke helt normalt utviklet person kan gjøre ved rettshandler inter vivos og mortis causa. Retten finner så vel efter teori som domspraksis, at den helt selvstendig må prøve Petronelles evne til å vurdere den viljeserklæring, hun avgav ved testamentet.

Det er antydet i påstanden fra slektsarvingene, at hun var utsatt for påvirkning. Men retten kan ikke finne, at dette er bevist. Det er i så henseende tilstrekkelig å henvise til så vel Beckers erklæring som til Halvorsens og frues partsforklaring.

Efter hvad retten finner oplyst i saken ved vidneprovene var Petronelle meget glad i Halvorsens og brød sig ikke om sin slekt. Om en av dem, presten Amlie uttalte hun til flere at han ikke skulde ha noe efter henne. Efter vergens prov visste hun, at hun hadde penger og at det var ham, som hadde alle hennes penger. Heri ligger, at hun forstod at når hun døde vilde der bli spørsmål om hvad der skulle gjøres med disse. At hun ikke visste hvor mange penger hun hadde eller hadde noen klar opfatning av hvad der egentlig ligger i uttrykket «alle hennes penger», finner retten at man må gå ut fra, men det kan ikke finnes å være avgjørende. Heller ikke kan retten finne, at det har noen betydning for avgjørelsen, at hun ikke visste noe om, hvorfra hennes formue skrev sig. Efter vidneprovene finner retten det som foran nevnt bevist, at hun ikke brydde sig noe om sletten, og retten finner intet, der skulde kunne støtte noen påstand om, at slekten har brydd sig det minste om henne og hennes skjebne. Det er da naturlig, at hun ikke vilde at andre enn de som hun holdt av og daglig omgikkes skulle få hennes efterlatte formue. De sakkyndige har i premissene anført, at hun ikke hadde noen forståelse av, at hun burde ha rådført sig med vergen om testamentet, men denne uttalelse finner retten uten betydning, idet det ikke er noen betingelse for en umyndiggjorts testament, at vergen er rådspurt. Arveloven krever i så henseende kongelig konfirmasjon.

At hun selv ikke var i stand til å skrive testamentet, kan heller ikke innsees å være av noen betydning. Det er det almindelige, at man bruker kyndig hjelp til å skrive testamenter. Og der finnes fullt op av eldre folk der ikke kan skrive annet enn sitt eget navn. Hensett til hennes fødselsår og det trin skolevesenet stod på i den ad hun gikk på skole på landet, finnes det ikke å være noe særlig tegn på liten utvikling, at hun ikke kunne skrive annet enn sitt navn. At Becker, der skrev testamentet for henne så til henne, at hun i fall hun vilde at Halvorsens og Hilda skulle ha alt efter henne, måtte skrive testament, finner retten helt naturlig. Det er ikke noen sjelden foreteelse, at almindelige mennesker er helt uten kjennskap til arvelovens bestemmelser om testamentsformer.

I det hele finner retten at det ikke er ført noe bindende bevis for at hun var så lite utviklet, at hun var uten enhver begripelse av, hvad det var hun gjorde, da hun skrev under testamentet. Det stemmer med

Side:58

hele hennes innstilling likeoverfor Halvorsens, at hun vilde at de skulde ha alt hvad hun efterlot sig. Det kan derfor ikke her gjøres gjeldende, at det var Becker, der fikk henne overtalt til å skrive under på et testament, som lå helt utenfor hvad hun tidligere hadde ment. Tvert imot finner retten det bevist, at testamentet fullt ut stemte med hennes mening og hele innstilling til Halvorsens og slekten. Retten finner derfor at testamentet må bli å oprettholde.

Den av slektningene nedlagte subsidiære påstand finnes helt ubegrunnet. Oprettholder man først testamentet, er det efter ordlyden ikke adgang til å utsondre en del av hennes formue som liggende utenfor testamentet. - - -