Rt-1937-544

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1937-06-19
Publisert:	Rt-1937-544
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 117 s. å.
Parter:	S. E. Ryder-Larsen (advokat Ø. Thommesen) 2. Birger Ryder-Larsen, 3. Fru Hjørdis Botolfsen, 4. Frøken Solveig Ryder-Larsen (advokat Georg Lous) imot Frøken Borghild Ryder-Larsen (advokat Annæus Schjødt).
Forfatter:	Dommer Broch, Evensen, Klæstad, konst. dommer Hesselberg ekstraordinære dommerne lagdommer Borch, sorenskriver Thune, Paulsen
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §33, §37

Dommer Broch: I nærværende sak blev av Oslo skifterett 30 juni 1936 avsagt kjennelse i avdøde grosserer Edvard Larsen og før avdøde hustru Ovidia Larsens fellesbo med sådan slutning:

"1. Saksøkersken frk Borghild Ryder-Larsen kjennes å være eier av en ideell femtepart av eiendommen Torvet 13 i Oslo (Hasselgården), idet eiendomsretten til denne eiendom er hos grosserer Edvard Larsens dødsbo.

2. Avdøde grosserer Edv. Larsens testamente av 17. august 1931 kjennes ugyldig og uforbindende for hans arvinger for så vidt angår bestemmelsen om rett for S. E. Ryder-Larsen til å kreve eiendommen Torvet 13, Hasselgården, utlagt på sin lodd. Forøvrig kjennes testamentet gyldig og forbindende for arvingene i den utstrekning som er anført i premissene til denne kjennelse.

3. Tillegget (meddelelsen) av 30. desember 1926 til interessentskapskontrakt av s.d. mellem Edv. Larsen og S. E. Ryder-Larsen kjennes gyldig og forbindende for Edv. Larsens arvinger.

4. Interessentskapskontrakt av 30. desember 1926 mellem Edv. Larsen og S. E. Ryder-Larsen kjennes å være gyldig og bindende for Edv. Larsens arvinger.

5. Den foreliggende verdsettelse av firmaet Larsen & Lütken underkjennes. Den av S. E. Ryder-Larsen på grunnlag av denne verdsettelse foretatte utløsning av Edv. Larsens øvrige arvinger likeså. Hvad han i den anledning har utbetalt til saksøkersken frk. Borghild Ryder-Larsen blir av denne å tilbakebetale ham med den til enhver tid gjeldende bankrente for innskudd på sparebankvilkår fra utbetalingsdagen til tilbakebetalingsdagen. Opfyllelsesfristen er 6 måneder fra forkynnelsen av denne kjennelse.

6. Der fastsettes en ny frist på 6 måneder fra forkynnelsen

Side:545

av denne kjennelse for S. E. Ryder-Larsen, såfremt han ønsker å benytte sin rett efter interessentskapskontrakten av 30. desember 1926 til å overta firmaet Larsen & Lütken som eneeier og utløse sine medarvinger. Under utarbeidelsen av nytt årsopgjør for nevnte firma pr. 31. desember 1932 blir interessentskapskontraktens bestemmelser å iaktta.

7. Saksomkostninger tilkjennes ikke".

Angående tvistens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til kjennelsens grunner. Saken er av grosserer S. E. Ryder-Larsen, grosserer Birger Ryder-Larsen, fru Hjørdis Botolfsen og frøken Solveig Ryder-Larsen påanket, og med Høiesteretts Kjæremålsutvalgs samtykke er anken innbragt direkte for Høiesterett. Anken gjelder saken i dens helhet. Det anføres av de ankende parter at de mener at skifteretten har tatt feil når den ikke har ansett utlodningen av Hasselgården pr. 1. november 1932 som en realitet og likeså når den har funnet at testamentet var ugyldig og at frøken Borghild Ryder-Larsens innsigelser mot det og mot S. E. Ryder-Larsens overtagelse av Hasselgården ikke var for sent fremsatt. - Skifteretten har efter de ankende parters mening også tatt feil når den har funnet at det opgjør som var utarbeidet som grunnlag for S. E.

Ryder-Larsens overtagelse av firmaet Larsen & Lütken, ikke var kommet i stand overensstemmende med de forskrifter som interessentskapskontrakten inneholdt, at opgjøret og firmaovertagelsen ikke var uttrykkelig eller stilltiende godkjent så vel av frøken Borghild Ryder-Larsen som av de øvrige arvinger, og at frøken Borghild Ryder-Larsen heller ikke var bundet ved advokat Jens Bloms disposisjoner i egenskap av bobestyrer.

Den ankende part, S. E. Ryder-Larsen har nedlagt sådan påstand:

"I. At grosserer 8. E. Ryder-Larsen frifinnes for frøken Borghild Ryder-Larsens under tvisten fremsatte krav.

II. At frøken Borghild Ryder-Larsen kjennes forpliktet til å medundertegne skjøte på Torvet nr. 13 i Oslo til S. E. Ryder-Larsen mot å få sig utbetalt kontant kr. 240.000 (svarende til en femtedel av den ved overskiftetakst av 20. mars 1934 fastsatte takstsum kr. 1.200.000) med tillegg av renter fra 1. juli 1934 beregnet efter 4 1/2 % p.a. av kr. 150.000 og 6 % p.a. av kr. 90.000.

III. At grosserer S. E. Ryder-Larsen tilkjennes omkostninger så vel for skifteretten som i ankesaken".

De tre øvrige ankende parter, som har møtt ved særskilt prosessfullmektig, har nedlagt sådan påstand:

"I. At skifterettens kjennelse underkjennes for så vidt den går ut på:

a) at eiendomsretten til eiendommen Torvet 13 i Oslo er hos grosserer Edvard Larsens dødsbo.

b) at grosserer Edvard Larsens testamente kjennes ugyldig og uforbindende for så vidt angår bestemmelsen om rett for S. E. Ryder-Larsen til å kreve eiendommen Torvet 13 utlagt på sin lodd.

Side:546

c) at verdsettelsen av firmaet Larsen & Lütken og S. E. Ryder-Larsens på grunnlag av samme foretatte utløsning av medarvingene underkjennes.

II. At frøken Solveig Ryder-Larsen, fru Hjørdis Botolfsen og grosserer Birger Ryder-Larsen frifinnes for frøken Borghild Ryder-Larsens krav og påstander i saken.

III. At frøken Solveig Ryder-Larsen, fru Hjørdis Botolfsen a> og grosserer Birger Ryder Larsen tilkjennes omkostninger for skifteretten og for Høiesterett så vel for ankens som for motankens vedkommende".

Frøken Borghild Ryder-Larsen har erklært motanke, idet hun har hevdet at kjennelsen er uriktig så vel i faktisk som rettslig henseende for så vidt angår de punkter hvori hun ikke har fått medhold. Hun har nedlagt sådan påstand:

"Vedr. Hasselgården:

Prinsipalt: 1) At frøken Borghild Ryder-Larsen kjennes å være eier av en femtepart av Hasselgården. 2) At Sverre Ryder-Larsen og firmaet Larsen & Lütken kjennes uberettiget til å innløse denne femtepart. 3) At tillegget (meddelelsen) av 30. desember 1926 underkjennes.

Subsidiært: At frøken Borghild Ryder-Larsen kjennes berettiget til å kreve utløsningssummen for sin andel kontant med 6 % renter fra 1. juli 1934 til betaling skjer.

Vedr. firmaet Larsen & Lütken:

Prinsipalt: At interessentskapskontrakten av 30. desember 1926 og Sverre Ryder-Larsens overtagelse av firmaet Larsen Lütken underkjennes mot tilbakebetaling av de mottatte utløsningsbeløp.

Subsidiært: At Sverre Ryder-Larsen tilpliktes å betale til frøken Borghild Ryder-Larsen kr. 6984,20 med 6 % renter fra 1. januar 1933 til betaling skjer.

I alle tilfelle: At Sverre Ryder-Larsen, fru Hjørdis Botolfsen, frøken Solveig Ryder-Larsen og Birger Ryder-Larsen in solidum tilpliktes å betale frøken Borghild Ryder-Larsen saksomkostninger for skifteretten og Høiesterett - for Høiesteret vedkommende så vel i ankesaken som i saken angående motanken".

Saken foreligger for Høiesterett vesentlig i samme skikkelse som for skifteretten, idet det dog er fremlagt en del nye dokumenter. Som det av det følgende vil fremgå, er ikke alle tvistespørsmål optatt under ankesaken. Jeg skal bemerke:

Vedrørende firmaet Larsen & Lütken og S. E. Ryder-Larsens overtagelse av firmaet.

For Høiesterett foreligger alene to spørsmål. Det første er om interessentskapskontrakten og tillegget av samme dag må ansees ugyldige da de i virkeligheten må betraktes som dispositiones mortis causa og derfor ialfall måtte være iklædd testamentsform. Det kan jeg ikke anta. Hvad interessentskapskontrakten angår, må hovedvekten legges på at dens formål ikke var å ordne med egne efterlatte midler. Det var spørsmålet om

Side:547

å sikre sig dersom den annen part skulde dø som var hovedmotivet. Formålet var å sikre sin forretnings fremtid mot forstyrrelser. Den omstendighet at sannsynligheten i større eller mindre grad nok talte for at faren vilde dø først, er ikke tilstrekkelig til å gjøre disposisjonen til en dødsdisposisjon.

Hvad tillegget angår, har Borghild Ryder-Larsen benektet at dette dokument kan betraktes som uttrykk for en fullbyrdet rettshandel. Hun har benektet at dokumentet, som bare er underskrevet av avdøde, overhodet var tilstillet S. E. Ryder-Larsen. Jeg finner her å måtte godta S. E. Ryder-Larsens rettslige forklaring om at han fikk sig tilstillet gjenpart av dokumentet. Advokat Jens Blom har enn videre forklart at han deltok i utarbeidelsen så vel av interessentskapskontrakten som av tillegget. Dokumentet blev skrevet efter forhandlinger både med far og sønn, og Blom har endelig uttalt at Edvard Larsen var helt på det rene med at tillegget var gjeldende kontrakt.

Den annen innsigelse mot Sverres overtagelse av firmaet gjelder alene spørsmålet om det beløp som er fratrukket for utestående fordringer i regnskapsopgjøret. Efter interessentskapskontrakten skal disse fordringer opføres med sitt fulle beløp med fradrag av 25 %, og det er videre inntatt følgende bestemmelse: "Fordringer som er preskribert eller på annen måte bortfalt, medregnes ikke". Fra frøken Borghild Ryder-Larsens side er fremholdt at det alene kan gis fradrag for fordringer som på "lovlig" måte er falt bort, altså for fordringer som det ikke er adgang til å inndrive ad rettslig vei. Hun skulde efter denne sin påstand ha til gode ca. kr. 7000.

Jeg antar at den fremgangsmåte som er benyttet ved opgjøret, bør godkjennes. Det er visstnok på det rene at spørsmålet har voldt tvil alt under opgjøret. Revisor Ødemark har imidlertid uttalt at han vet bestemt at slik som årsopgjøret for Larsen & Lütken var optatt, slik har det vært avdøde grosserer Edvard Larsens mening å gjøre det efter kontrakten. Dernest har advokat Jens Blom uttalt: "Det synspunkt at en fordring måtte være bortfalt i rettslig forstand for å settes ut av betraktning, blev også gjort gjeldende fra min side da jeg tok fatt på opgjøret i 1933. Men jeg fant å måtte opgi det da jeg ved nærmere gjennemgåelse og efter en inngående konferanse med firmaets revisor og bokholder måtte føle mig overbevist om at det ikke kunde vært meningen med kontrakten". Videre har han i skrivelse av 18. desember 1934 uttalt: "Det er ikke han (Sverre Ryder-Larsen) som har trukket ut fordringene av "konto dubioso". Ansvaret for dette faller på mig og firmaets revisor K. Ødemark samt delvis kanskje på bokholderen frk. Gulbrandsen. Det var oss som i fellesskap gjennemgikk og blev enige om hvad der skulde opføres for utestående fordringer. Jeg mener forøvrig at denne del av opgjøret er riktig".

Revisor Boman, som har hatt boet til kritisk revisjon på frøken Borghilds vegne, har også uttalt følgende: "Jeg har imidlertid funnet at fordringer til et beløp av kr. 92.938,65 ikke

Side:548

er preskribert eller på annen måte lovlig bortfalt. Disse fordringer er dog til dels av den art at jeg forretningsmessig vild finne det forsvarlig å bortskrive dem som tapt".

Jeg antar efter dette at det ikke er grunnlag for en underkjennelse av den benyttede fremgangsmåte.

Vedrørende Hasselgården.

Ved dødsfallet var stillingen den at Sverre var innehaver av firmaet og hadde efter interessentskapskontrakten rett til å bli eneinnehaver ved utløsning av sine medarvinger. Firmaet hadde løsningsrett på gården i tilfelle salg, om så ønskedes efter rettslig takst. Da Sverre som medarving kunde forlange gården solgt, hadde han således i sin hånd anledning til å gjøre løsningsretten aktuell for sig.

Ved testamentet var det bestemt at Sverre var berettiget til å kreve gården utlagt for skifte efter takst med nærmere fastsatte vilkår.

Forholdet var altså det at efter dokumentene kunde Sverre bane sig adgang til å bli eier ad to veier. Den enkleste var formentlig å følge testamentets anvisning, og denne vei bestemte man sig til å følge i skiftesamling av 23. november 1932 hvor alle arvingene var til stede og hvor interessentskapskontrakten med tillegget og testamentet haddes til stede og blev referert. I protokollen heter det bl.a.: "S. E. Ryder-Larsens rett efter testamentet av 17. august 1931 skal være ham forbeholdt således at han skal være berettiget til å utløse sine medeiere i Hasselgården efter takst som i testamentet bestemt mot at retten utøves innen boets endelige opgjør". Det er ikke fra de hovedankende parters side hevdet at denne tilføielse er å anse som en dispositiv viljeserklæring fra arvingene, heller ikke den erklæring av desember 1932 som bl.a. Borghild Ryder-Larsen utstedte og som inneholdt en tilsvarende passus. Men disse dokumenter gir ialfall uttrykk for at på det tidspunkt var alle arvinger enige om at testamentet kom til å bli befulgt. Og det var da naturlig at Sverre Ryder-Larsen innrettet sig derefter

Jeg finner at dette forhold må tillegges adskillig vekt ved bedømmelsen av hvorvidt Borghild kan gjøre krav på omstøtelse av noen av de senere trufne disposisjoner i henhold til testamentet. Selv om man prinsipielt må opstille den almindelige setning at en arvings frafallelse av sin rett ikke er bindende hvis arvingen ikke har fullt kjennskap til denne sin retts beskaffenhet, kan dog efter min mening denne setning ikke forfølges ut over rimelighetens grense. En viss avveining av interessene må finne sted. Jeg mener da at det vel nok må kunne stilles et visst krav til aktivitet fra en arving som deltar i et skifte, når det gjelder å bringe på det rene hvilke rettigheter han har. Hans stilling er for så vidt ikke helt den samme som en forbigått arvings, idet han er aktiv deltager i skiftets gjennomførelse.

Her er stillingen den at Borghild Ryder-Larsen har hatt til disposisjon testamentet fra skiftets begynnelse. Hun har hatt

Side:549

full anledning til juridisk hjelp og har benyttet sig av det. Allikevel fremkommer innsigelsen mot testamentets gyldighet først ca. 1 l/2 år efter skiftets begynnelse. I denne forbindelse finner jeg også å burde fremheve at Borghild Ryder-Larsen under skiftet har optrådt aktivt ved sin advokat Aage Schou. Overskiftetakst blev forlangt av ham, og i skrivelse av 3. april 1934 gav advokaten uttrykk for at spørsmålet om overtagelsen av gården burde påskyndes, og at det måtte stilles en frist for overtagelsen. I overensstemmelse med denne skrivelse avgav Ryder-Larsen sin erklæring om å overta gården den 24. april. Det var først et par dager før, nemlig 21. april, at advokat Schou hadde meddelt boets bestyrer at Borghild Ryder-Larsen aktet å begjære boet overtatt av skifteretten. Selve begjæringen kom først 26. april 1934.

Disse omstendigheter taler efter min opfatning sterkt i favør av den påstand at kravet på testamentets omstøtelse er kommet for sent. Meget taler for at Sverre måtte ha rett til å anse testamentet for positivt godkjent ved konkludente handlingen fra søsterens side. Jeg henviser til Høiesteretts dom i Rt-1927-641 som frembyr visse likhetspunkter med nærværende sak.

Selv om man imidlertid ikke vil gå så langt, mener jeg at andre grunner taler avgjørende imot å gi Borghild medhold i hennes krav. Mener man først at det ialfall i noen grad kan tilregnes henne at angrepet på testamentet blev såvidt sent fremsatt, bør medarvingene ialfall høres med at gjennemførelsen av kravet liten eller ingen økonomisk interesse innebærer for henne, og at den ikke står i noe rimelig forhold til ulempene for medarvingene. Efter de foreliggende beviser, som jeg anser det unødvendig å gjennemgå i detalj, må jeg ga ut fra at Sverre har betalt eiendommen med dens fulle verdi. Og efter prosedyren står Borghild Ryder-Larsens resttilgodehavende kjøpesum til hennes disposisjon kontant. (Dette har vært på det rene helt siden Sverre Ryder-Larsens advokats skrivelse av 8. november 1934.) Når man da ser hen til at Sverre Ryder-Larsen med hjemmel i tillegget til interessentskapskontrakten hadde hatt adgang til å bli eier av gården mot takst, kan det ikke innsees at hun lider noe tap eller overlast ved den stedfunne overtagelse. At på den annen side en omstøtelse vilde volde medarvingene betydelige ulemper kan vel ikke være tvilsomt.

Det blir således for mig unødvendig å komme nærmere inn på prosedyren og forståelsen av arvelovens §33.

Det blir mitt resultat at de ankende parter må frifinnes for Borghild Ryder-Larsens krav. Mot Sverre Ryder-Larsens påstands post 2 er ikke noen særskilt innsigelse fremsatt, så også denne del av påstanden blir å ta til følge.

Borghild Ryder-Larsen finnes å måtte tilsvare sakens omkostninger for skifteretten og Høiesterett.

Jeg stemmer for sådan

Side:550

Domsslutning:

S. E. Ryder-Larsen, Solveig Ryder-Larsen, Hjørdis Botolfsen og Birger Ryder-Larsen frifinnes. Borghild Ryder-Larsen kjennes forpliktet til å medundertegne skjøtet på Torvet nr. 11 i Oslo til S. E. Ryder-Larsen mot å få sig utbetalt kontant kr 240.000 med renter herav fra 1. juli 1934 beregnet efter 4 1/2 pct. årlig av kr. 150.000 og 6 pct. årlig av kr. 90 000. I saksomkostninger for skifteretten og Høiesterett betaler Borghild Ryder-Larsen til S. E. Ryder-Larsen kr. 3000 og til Solveig Ryder-Larsen, Hjørdis Botolfsen og Birger Ryder-Larsen kr. 1500. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Evensen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Klæstad, konst. dommer Hesselberg, de ekstraordinære dommere lagdommer Borch og sorenskriver Thune og dommer Paulsen: Likeså.

Av skifterettens kjennelse:

Foruten de i skifterettens kjennelse av 6. juni 1935 omhandlede tvistepunkter gjelder saken spørsmålet om gyldigheten og forståelsen av følgende dokumenter:

Avdøde grosserer Edvard Larsens testamente av 17. august 1931, interessentskapskontrakt mellem avdøde og hans sønn S.. E. Ryder-Larsen datert 30. desember 1926 samt tillegg til denne interessentskapskontrakt med overskrift "Ad leie for firma Larsen & Lütken i Torvet 13", datert samme dag.

Testamentet av 17. august 1931 mener saksøkeren er ugyldig p. g. a bestemmelsene i Arvelovens §33 og §37. Og så vel interessentskapskontrakten av 3. desember 1926 som tillegget til denne av samme dag hevder saksøkeren er skrevet med sikte på å ordne forholdene efter grosserer Edvan Larsens død. Disse dokumenter inneholder derfor disposisjoner med dødsfall for øie, og må være ugyldige når de ikke er opsatt i testamentsform.

De saksøkte hevder m. h. t. testamentet av 17. september 1931 at dette ialfall kunde blitt gyldig ved innhentelse av kongelig konfirmasjon, mer at dette spørsmål overhodet ikke opstod under skiftet, idet samtlige arvinger var enige om at avdødes vilje således som denne hadde fått uttrykk i de foreliggende dokumenter, skulde respekteres. De saksøkte mener at saksøkeren har vedtatt testamentets bestemmelser som bindende for sig, og derfor ikke nu kan bestride dettes gyldighet.

M. h. t. interessentskapskontrakten og tillegget mener de saksøkte at der ingen tvil kan være om gyldigheten av disse dokumenter, og også disse er vedtatt av saksøkeren som bindende for henne, idet hun oprinnelig ikke reiste noen innsigelse mot deres gyldighet.

De saksøkte hevder at alle saksøkerens innsigelser er for sent fremsatte.

Det neste punkt er spørsmålet om Sverre Ryder-Larsens rett i. h. t. testamentet av 17. august 1931 samt i h. t. tillegg til interessentskapskontrakt datert 30. desember 1926.

Side:551

Retten antar at avdødes bestemmelser i det nevnte tillegg av 30. desember 1926 er gyldige og bindende for hans arvinger. Man opfatter bestemmelsene som påheftet gården, og antar at tinglysning ikke er nødvendig for å skaffe heftelsen rettsbeskyttelse mot arvingene.

M. h. t. testamentet av 17. august 1931 bemerkes at den almindelige lære formentlig er at arvelateren vanligvis ikke har noen som helst disposisjonsrett over arvingenes "pliktdel", jfr. Knoph: Norsk Arverett side 155-156. Skifteretten antar derfor at nevnte testament er ugyldig og uforbindende for hans arvinger for så vidt angår bestemmelsen om at Ryder-Larsen har fortrinsrett fremfor de andre arvinger til å kreve Hasselgården utlagt til sig.

Retten kan ikke finne at Borghild Ryder-Larsens innsigelser mot testamentet er for sent fremsatt. Det finnes å være på det rene at først efterat hun hadde henvendt sig til advokat Schjødt, blev hun opmerksom på at der formentlig kunde reises innsigelser mot testamentets gyldighet, og før hun er gjort opmerksom herpå, kan man ikke forlange at hun skal fremsette innsigelser.

Retten antar at interessentskapskontrakten mellem avdøde Edv. Larsen og hans sønn S. E. Ryder-Larsen datert 30. desember 1926 ikke kan anses som en dødsdisposisjon, der for å bli gyldig krever testamentsform. Kontraktens bestemmelser antas derfor å være bindende for Edv. Larsens arvinger.

Kontrakten inneholder bestemmelser om hvordan der skal gås frem, såfremt den gjenlevende av de to innehavere ønsker å gjøre sin utløsningsrett gjeldende. Retten finner at det opgjør som er utarbeidet som grunnlag for S. E. Ryder-Larsens overtagelse av firmaet ikke er kommet i stand overensstemmende med de forskrifter som interessentskapskontrakten inneholder. Der finnes ikke å være gitt arvingene anledning til å velge en tillitsmann, der for å kunne gjøre noen nytte formentlig bør være branchekyndig, hvad der også synes å forutsettes i kontrakten. Advokat Blom kan ikke finnes å ha fått noe opdrag som tillitsmann, og var forøvrig som boets bestyrer formentlig den som skulde påsett at arvingene enedes om en habil mann til dette betydningsfulle hverv. Under disse omstendigheter antar skifteretten at S. E. Ryder-Larsen ikke kan forlange at det foreliggende opgjør legges til grunn for hans overtagelse av firmaet. Ti når det er på det rene at opgjøret ikke er kommet i stand på den i kontrakten foreskrevne måte, må forutsetningen for at det kan brukes være tilslutning fra samtlige arvinger. Det er imidlertid på det rene at saksøkersken ikke vil godkjenne opgjøret, og at hun har vegret sig ved å undertegne protokollen for skiftemøtet den 27. april 1933, hvor opgjøret blev behandlet.