Rt-1937-888

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1937-12-08
Publisert:	Rt-1937-888
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 179/2 s.å.
Parter:	Den norske stat ved Finansdepartementet (regjeringsadvokaten) mot Stavanger Sparekasse, A/S Forsikringsselskapet Minerva og A/S Forsikringsselskapet Viking (advokat Anuæus Schjødt).
Forfatter:	Boye, Larssen, Alten, Broch, Næss, Schjelderup, Evensen, Aars, Grette, Stang, Fougner, Paulsen, Lie, Rivertz, Andersen, Bonnevie, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97

Dommer Boye: Om saksforholdet henviser jeg til Oslo byretts dom av 17. november 1936 med sådan domsslutning: «Den norske stat v/ Finansdepartementet kjennes overfor Stavanger Sparekasse, A/S Forsikringsselskapet Minerva og A/S Forsikringsselskapet Viking som eiere av de i saken omhandlede obligasjoner og kuponger forpliktet til å betale fremtidig forfalne hovedstol og renter i gulldollars eller i papirdollars efter gullverdi på de respektive betalingstider - i begge tilfelle på basis av den vekt og finhet som gulldollaren hadde ved obligasjonenes utstedelse - i New York eller annet sted efter den norske stats valg. For øvrig frifinnes den norske stat for saksøkernes tiltale i denne sak. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Den norske stat ved Finansdepartementet har efter tillatelse av Høiesteretts kjæremålsutvalg innbragt saken til prøvelse direkte for Høiesterett. Anken bygger på de samme betraktninger som fra statens side var gjort gjeldende for byretten. Den ankende part har nedlagt sådan påstand: «At den norske stat frifinnes og hos motpartene tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Stavanger Sparekasse, A/S Forsikringsselskapet Minerva og A/S Forsikringsselskapet Viking har erklært motanke forsåvidt angår byrettens avgjørelse av fullbyrdelsessøksmålet.

For de motankende parter er nedlagt sådan påstand:

«A. For Stavanger Sparekasse: At den norske stat v/ Finansdepartementet overfor Stavanger Sparekasse som eier av de i saken omhandlede obligasjoner og kuponger kjennes forpliktet til: 1) Å betale fremtidig forfalne hovedstol og renter i U.S.A.s til enhver tid gjeldende lovlige betalingsmidler - mengden av betalingsmidler å utregne efter gullverdien på de respektive betalingstider på basis av den vekt og finhet som gulldollaren hadde ved obligasjonenes utstedelse - i New York eller annet sted efter den norske stats valg. 2) Å betale samme sted det beløp i USD som på opfyllelsesdagen er lik kr. 11.624,39 med renter fra 1. desember 1935 til betaling skjer. 3) Å betale samme sted det beløp i USD som på opfyllelsesdagen er lik kr. 760.979,20 med renter fra 1. juni 1936 til betaling skjer. 4) Å betale samme sted det beløp i USD som på opfyllelsesdagen er lik kr. 57.300,34

Side:889

med renter fra 1. februar 1937 til betaling skjer. 5) Å betale samme sted det beløp i USD som på opfyllelsesdagen er lik kr. 70.717,56 med renter fra 15. februar 1937 til betaling skjer. 6) Å betale samme sted det beløp i USD som på opfyllelsesdagen er lik kr. 408.699,06 med renter fra 15. mars 1937 til betaling skjer. 7) Å betale samme sted det beløp i USD som på opfyllelsesdagen er lik kr. 44.471,51 med renter fra 2. august 1937 til betaling skjer. 8) Å betale samme sted det beløp i USD som på opfyllelsesdagen er lik kr. 70668.50 med renter fra 16. august 1937 til betaling skjer. 9) Subsidiært forsåvidt angår punktene 28 ovenfor: Å betale beløp fastsatt ved rettens skjønn som tillegg til de i papirdollars mottatte beløp - med renter fra de respektive forfalstider til betaling skjer. 10) Å betale saksomkostninger for byretten og Høiesterett.

B. For A/S Forsikringsselskapet Minerva: 1) At den norske stat v/ Finansdepartementet tilpliktes å betale i New York eller annet sted efter den norske stats valg - det beløp i USD som på opfyllelsesdagen er lik kr. 83.098,46 med renter fra 15. april 1936 til betaling skjer. 2) Subsidiært: Å betale et beløp fastsatt ved rettens skjønn som tillegg til det i papirdollars mottatte beløp - med renter fra forfalsdagen til betaling skjer. 3) Å betale saksomkostninger for byretten og Høiesterett.

C. For A/S Forsikringsselskapet Viking: At den norske stat v/ Finansdepartementet tilpliktes å betale i New York eller annet sted efter den norske stats valg 1) Det beløp i USD som på opfyllelsesdagen er lik kr. 5.279,23 med renter fra 15. mars 1936 til betaling skjer. 2) Det beløp i USD som på opfyllelsesdagen er lik kr. 252.160,85 med renter fra 15. april 1936 til betaling skjer. 3) Det beløp i USD som på opfyllelsesdagen er lik kr. 212.864,05 med renter fra 15. mars 1937 til betaling skjer. 4) Subsidiært forsåvidt angår samtlige punkter: Å betale et beløp fastsatt ved rettens skjønn som tillegg til det i papirdollar mottatte beløp - med renter fra forfallsdagen til betaling skjer. 5) Å betale saksomkostninger for byretten og Høiesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Med hensyn, til spørsmålet om rettsforholdet mellem obligasjonsinnehaverne og den norske stat blir å bedømme efter norsk rett eller efter staten New Yorks rett skal jeg bemerke, at det i obligasjonenes tekst ikke uttrykkelig er sagt noe om hvilket lands lov her skal få anvendelse. Det avgjørende synspunkt ved bedømmelsen av dette spørsmål må da bli at rettsforholdet er undergitt loven i den stat som det har sin nærmeste tilknytning til, alle forhold tatt i betraktning.

Jeg skal her først bemerke at den omstendighet at det er den norske stat som er skyldner i låne forholdet, ikke i og for sig kan være avgjørende for at norsk lov skal komme til anvendelse. Jeg legger i så henseende vekt på at det her gjelder privatrettslige forpliktelser som staten har påtatt sig.

De faktiske forhold som efter min opfatning har betydning er i det vesentlige følgende: De enkelte obligasjoner betegner sig som tilhørende en emisjon av et utenlandsk lån, og de

Side:890

lyder på et beløp i dollar. Både hovedstol og renter skal betales i New York ved lånets fiskalagent, The National City Bank of New York. Obligasjonene er på den norske stats vegne undertegnet av den norske minister i Washington, og det er i hver obligasjons tekst anført at obligasjonen ikke er gyldig før den er bevidnet (authenticated) ved et av fiskalagenten utferdiget certifikat. Av obligasjonstekstens innhold nevner jeg forøvrig at registrering av obligasjonen i eierens navn skjer hos fiskalagenten, at denne skal besørge uttrekning av obligasjoner, og at kunngjøring herom og om innløsning skal rykkes inn i to dagsaviser i New York. Endelig nevner jeg at obligasjonene er avfattet på engelsk og at de, efter hvad jeg på grunnlag av de foreliggende oplysninger må gå ut fra, i det hele har et utstyr som er karakteristisk for obligasjoner, beregnet på å omsettes på det amerikanske marked.

Efter det jeg her har anført kan jeg ikke finne det tvilsomt at det rettsforhold som obligasjonene gir uttrykk for, har sin nærmeste tilknytning til De forente stater. Herav må da følge - såfremt ikke særlige grunner måtte føre til et annet resultat, et spørsmål som jeg senere skal komme tilbake til - at skyldforholdet blir å bedømme efter amerikansk lov, og at amerikansk lov således må få anvendelse på spørsmålet om retts gyldigheten av den gullklausul som er inntatt i obligasjonene. Efter dette må det videre være klart at obligasjonseiernes rettsstilling overfor den norske stat må bli å bedømme efter amerikansk rett uten hensyn til tidspunktet for erhvervelsen av obligasjonene og uten hensyn til obligasjonseiernes nasjonalitet og bosted.

Hvar angår den amerikanske lovgivning som således vil få anvendelse på skyldforholdet, skal jeg bemerke: Den amerikanske Joint Resolution av 5. juni 1933 betegner sig i sin innledning som utferdiget «for å sikre ensartet (uniform) verdi av De forente staters mynt og cirkulerende betalingsmidler», og fortsetter i innledningen: «Da det å eie eller handle med gull berører almene interesser og derfor er underkastet hensiktsmessig regulering og begrensning, og da den foreliggende krisetilstand har lagt for dagen at forpliktelseserklæringer som tilsikter å gi fordringshaveren en rett til å kreve betaling i gull eller i et særskilt slags mynt eller betalingsmidler utstedt av De forente stater, eller i et beløp i De forente staters penger, beregnet derefter, er til hinder for Kongressens myndighet til å regulere pengeverdien i De forente stater og er uforenelige med den av Kongressen erklærte politikk å oprettholde til enhver tid, i omsetningen og ved betaling av gjeld, den like verdi av enhver dollar som er myntet eller utgitt av De forente stater, blir det herved bestemt:....»

Selve resolusjonen går bl.a. ut på: «At enhver bestemmelse som inneholdes i eller er gitt i anledning av en forpliktelse og som tilsikter å gi fordringshaveren en rett til å forlange betaling i gull eller i et særskilt slags mynt eller betalingsmidler utstedt av De forente staters penger beregnet derefter, erklæres

Side:891

å stride mot det almene beste. Ingen sådan bestemmelse må juntas i eller gis i anledning av noen forpliktelse som herefter inngåes. Enhver tidligere eller herefter inngått forpliktelse, hvad enten en slik bestemmelse er inntatt i den eller gitt i anledning av den, skal opfylles ved betaling dollar for dollar i hvilken som helst myntsort eller hvilket som helst løpende betalingsmiddel som på betalingstiden er lovlig betalingsmiddel for offentlige og private gjeldsforpliktelser.» Samtidig blev det bestemt at «alle De forente staters mynter og betalingsmidler . . . . som hittil er eller herefter blir utmyntet eller utstedt skal være lovlig betalingsmiddel for alle gjeldsforpliktelser, offentlige og private».....»

De forente staters Høiesterett har avgjort at bestemmelsene i denne resolusjon ikke strider mot Statenes konstitusjon og at resolusjonen således også får anvendelse på skyldforhold som er stiftet før resolusjonens ikrafttreden. Stillingen er da den at en obligasjonsinnehaver som i henhold til obligasjonens tekst innkrever sin fordring hos fiskalagenten i New York er henvist til å motta den gjeldende amerikanske papirdollar som full opfyllelse dollar mot dollar. Resolusjonen må enn videre være således å forstå at dette skal gjelde enhver obligasjonsinnehaver, uansett om han er amerikansk eller annet lands borger, uansett om han er bosatt i De forente stater eller ikke og uansett om han har erhvervet obligasjonen allerede fra dens utstedelse eller senere gjennem transport.

Det har vært hevdet at bestemmelsene i Joint Resolution, når det gjelder norske fordringshavere som har erhvervet sine obligasjoner før resolusjonens utferdigelse, under ingen omstendigheter bør kunne bringes i anvendelse til forringelse av deres interesser, idet dette efter optatningen her i landet vilde virke så urettferdig at domstolene må vegre sig ved å godkjenne resultatet.

Jeg skal herom alene bemerke at hverken lovbestemmelsenes samfundsmessige formål, således som dette fremgår av lovens foran gjengitte innledning, eller den måte hvorpå dette formål er søkt gjennemført i loven selv, efter min opfatning byr holdbart grunnlag for å tilsidesette bestemmelsene her i landet. Jeg undlater i denne forbindelse ikke å nevne at den krisetid som fulgte efter verdeuskrigen, også i vårt land skapte vanskeligheter av lignende art som de der ligger til grunn for Joint Resolution, og at disse vanskeligheter ikke har kunnet løses uten at lovgivningen har måttet gripe inn med vidtgående regulerende forføininger.

Det har under prosedyren spesielt vært hevdet at den norske grunnlovs §97 er til hinder for at bestemmelsene i Joint Resolution anvendes her i landet. Jeg finner det unødvendig å drøfte om en norsk lov av tilsvarende innhold vilde måtte tilsidesettes som stridende mot grunnlovens §97. Selv om så var tilfelle, kan dette ikke i og for sig være avgjørende for at norske domstoler skal sette ut av betraktning en lov som er gitt i et annet land.

Side:892

Jeg kommer efter dette til det resultat at staten må bli å frifinne. Saksomkostninger finner jeg efter omstendighetene ikke bør tilkjennes.

Domsslutning:

Den norske stat frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Larssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Alten, Broch, Næss, Schjelderup, Evensen, Aars, Grette, Stang, Fougner, Paulsen, Lie, Rivertz, Andersen, Bonnevie og justitiarius Berg: Likeså.

Av byrettens dom:

Saken gjelder krav likeoverfor den norske stat om innløsning i gull eller efter gullverdi av obligasjon- og rentekuponger vedkommende statens lån i Amerika 1922-1928 og inntale av tilleggsbetaling for forfalne terminer.

I årene 1922-1928 optok den norske stat lån i Amerika for tilsammen 123 millioner dollars. Efter lånekontrakten skulde der for lånebeløpene utstedet ihendehaverobligasjoner med tilhørende rentekuponger. Betaling skulde skje gjennem fiskalagenten for lånene The National City Bank of New York, til hvem regjeringen forpliktet sig til ved hver rentetermin å remittere et nærmere bestemt beløp til dekning av forfalne renter m.v. Obligasjonene betegner sig selv som gullobligasjoner. Også rentekupongene, underskrevet av Norges befullmektigede minister, går ut på forpliktelse til å betale «i De forenede staters gull mynt». Imidlertid besluttet De forenede stater ved «Joint resolution» av 5. juni 1933 å opheve forpliktelse til betaling i gull, idet sådan bestemmelse erklærtes å være mot det almene beste. Enhver forpliktelse - inngått før resolusjonen såvelsom efter den - skulde uansett om der var inngått forpliktelse til å betale i gull ansees fullt opgjort ved betaling dollar for dollar, i enhver myntsort eller cirkulerende betalingsmiddel som på betalingstiden er lovlig betalingsmiddel for offentlig og privat gjeld. I henhold hertil har den norske stat derefter betalt forfalne terminer i papirdollars. Stavanger Sparekasse. A/S Forsikringsselskapet Minerva og A/S Forsikringsselskapet Viking som hadde anbragt penger i det nevnte lån og erhvervet en rekke av de herfor utstedte ihendehaverobligasjoner har imidlertid ansett den norske stat forpliktet til uten hensyn til den forannevnte amerikanske resolusjon å betale overensstemmende med obligasjonenes og rentekupongenes bestemmelse - altså i gull- eller i tilfelle tilsvarende verdi i papirdollars. - Staten har ikke villet gå med herpå. - - -

Saksøkte gjør gjeldende: at de obligasjoner som søksmålene gjelder i enhver henseende er «ex ternal bonds», løsrevet fra norsk lovgivning og betalingsplikt i Norge eller ved noen i Norge. Betaling kan ikke kreves i annet enn dollars og ikke hos noen annen enn den norske stats fiskalagent i Manhattan. Norge har hverken rett eller plikt til å subsituere kroner for dollars, betalingssted for betalingssted eller direkte betaling for betaling gjennem fiskalagenten. Betalingsmodus og kontraktens fortolkning avgjøres av U.S.A.s lovgivning og denne har forbudt betaling av dollarforpliktelser i annet enn «lawfull currency», d. v. s. papirdollars. -

Side:893

Med hensyn til påstandene om tilleggsbetaling for hevede terminer gjøres gjeldende at saksøkerne ikke kan motta renter efter en beregning og derefter påstå dem beregnet på en annen måte. Staten har ikke godkjent noen reservasjon ved utbetaling og utbetalingen er alene skjedd på basis av at hermed er rentekravet op- og avgjort.

Saksøkerne har i det vesentlige anført: Den norske stat er prinsipalt forpliktet overfor den rettmessige eier av vedkommende obligasjoner og kan ikke påberope sig forholdet til fiskalagenten eller dennes standpunkter forsåvidt disse kommer i strid med obligasjonenes innhold og mening. Gullklausulen gir kreditorene en kontraktsmessig rett som ikke kan fratas dem eller reduseres ved amerikansk eller annet lands lovgivning. Amerikansk lovgivning kommer ikke til anvendelse på det spørsmål som foreligger. Dette gjelder nemlig ikke opfyllelsosmåten, men hvad eller hvormeget der skal erlegges. Selvom amerikansk lovgivning skulde ha umuliggjort betaling i Amerika i gull eller efter gullverdi befrir dette ikke den norske stat for dens forpliktelse efter gullklausulen. Sålenge umuligheten varer får det skyldige erlegges annetsteds. f.eks. I London eller Oslo. - Med hensyn til kravet om tilleggsbetaling hevder saksøkerne at de ikke har godtatt betaling efter papirverdi som full kontraktsmessig betaling, men at de tvert imot har protestert og tatt forbehold om tilleggsydelse.

Retten skal bemerke: I. Ad fastsettelsessøksmålet: Det er på det rene, at de ihendehaverobligasjoner som omhandles i nærværende sak går ut på betaling i gull. Der henvises for såvidt til obligasjonenes og rentekupongenes tekst som fremgår av de som dok. 13-17 fremlagte avskrifter og den som dok. 18 fremlagte oversettelse av en av dem. Teksten er den samme i alle serier. Kontrakten bestemmer som det vil sees: «Både hovedstol og renter av denne obligasjon er betalbar ved lånets fiskalagent... i De forenede staters gull mynt av eller tilsvarende den nuværende vekt og finhets norm....»

Det spørsmål som foreligger til avgjørelse er imidlertid om og i hvilken utstrekning den amerikanske Joint resolution av 5. juni 1933 har gjort noen forandring i den norske stats således inngåtte forpliktelse. Saksøkerne hevder som det vil sees at den amerikanske resolusjon ikke kan gripe inn i norske borgeres velerhvervede fordring på den norske stat. Den har selv mottatt dollars med innløsningsverdi. - Når saksøkerne anbragte penger i disse obligasjoner så var det i tillit til den norske stats ordholdenhet og vilje til å betale efter forpliktelsen. Hvis den nu benytter den amerikanske resolusjon til å betale med depresierte papirdollars vil den innkassere en meget stor gevinst på obligasjonseiernes bekostning. Staten har vært fullt opmerksom på at gullklausulen var en realitet som långiverne la megen vekt på. Den hadde ikke fått lånene om gullklausulen ikke hadde vært. Forholdet hører under norsk rett. Obligasjonene er negotiable dokumenter og må følge reglene for sådanne. En reduksjon som i den amerikanske resolusjon bestemt vil stride mot grunnlovens §97.

Saksøkte påstår derimot som det vil sees at den amerikanske resolusjon må være bindende også for ikke-amerikanere. Lånene blev erhvervet i en krisetid. Staten måtte ha penger og hadde ikke anledning til å stille sine betingelser. Når så gullets verdi måtte justeres om, er det nødvendig at det blir likt for alle. Det som er nødvendig for alles vel må skje.

Side:894

Det hevdes videre at saksøkerne intet tap har lidt om de ikke får betaling i gull. Det vil i tilfelle bare være tapt vinning.

Retten skal bemerke: Amerikas Høiesterett har fastslått at resolusjonen av 5. juni 1933 ikke strider mot U.S.A.s konstitusjon og herved er det endelig avgjort, at dens bestemmelser er bindende i U.S.A. Men herav følger ikke at den også er bindende for norske borgere. Resolusjonen inneholder ophevelse av en eldre velerhvervet rett. Og selvom indre forhold i Amerika har gjort en sådan ophevelse nødvendig dersteds, er der heri ikke tvingende grunn til å anta, at bestemmelsen skal måtte utvides til å gjelde også andre land - eller til å anse bestemmelsen gjeldende også disse uten hensyn til vedkommende lands egne lover og bestemmelser. Resolusjonens virkeområde antas å måtte være begrenset ved dens formål. Der henvises herom til professor Sanser-Hall i «Gullklausulmålet I», særlig side 155. Som det vil sees fremholder han sterkt, at lovene må fortolkes på grunnlag av de sociale formål de tilsikter og han kommer til det resultat, at det ikke er rimelig å la resolusjonen få anvendelse på alle de obligasjoner som verden over er utstyrt med gullklausul, når de ikke har annen forbindelse med U.S.A. enn det ene at de betales der. I det foreliggende tilfelle har formålet såvidt skjønnes i første rekke vært å beskytte amerikanere mot plikten til å betale i gull - idet dette som anført erklæres å være skadelig for det almene beste - og å hindre følgene av «hamstring» av gull. Det kan derimot neppe ha vært hensikten å hindre utlendinger i å betale gull og ennu mindre kan formålet ha vært å regulere forholdet mellem en fremmed stat og dennes egne borgere. Legges der avgjørende vekt på formålet synes det derfor ikke å være tilstrekkelig føle til å utvide resolusjonens virkeområde til å gjelde også i et tilfelle som det som foreligger i denne sak. Men selvom man antar, at formålet med den amerikanske resolusjon virkelig var å gripe inn også i fremmede lands forhold til dets egne borgere må det iallfall kreves at der også er adgang hertil derved at forholdet finnes å henhøre under amerikansk retts kompetanse og ikke vedkommende fremmede lands, in casu Norges. Til besvarelse av dette spørsmål er det nødvendig å undersøke hvilke tilknytningspunkter det foreliggende forhold har til henholdsvis Amerika og Norge. Av omstendigheter som kunde lede til å anta at Amerikas rett blev å anvende foreligger: At lånet er optatt i Amerika. At kontrakt, obilgasjoner og kuponger er utferdiget i Amerikas sprog. At opfyllelsesstedet er New-York. - Til Norge er forholdet knyttet derved at det er debitors hjemsted og at pådømmelsesstedet er der. - Långiverens bolig og forpliktelsens opfyllelsessted vil klarligvis i sin almindelighet være av særdeles stor betydning ved dette spørsmåls avgjørelse. Men i nærværende tilfelle finnes det ikke rimelig å tillegge det avgjørende vekt. Man må se hen til de særlige forhold som foreligger. Som det vil sees av lånekontrakten - se således St. med. nr. 28 for 1923, dens side 10 - går denne ut på at The National City Bank of New York forplikter sig til å kjøpe for en samlet sum av ... i 6 pet. 30 års i gull amortisable obligasjoner som vil bli å utstede av og direkte forplikte den norske stat. -

Disse obligasjoner bringes så ut på markedet. Og efter hvert som de selges går den amerikanske långiver ut som kreditor og ihendehaveren trer inn i stedet. Det er riktignok så at betalingen fremdeles skal skje til fiskalagenten i Manhattan. Men hans forhold er såvidt skjønnes kun

Side:895

en mellemmanns. Hans medvirken må antas i første rekke å sikte til å skape sikkerhet for og tillit til riktig opgjør. De virkelige kreditorer blir de personer eller institusjoner som kjøper obligasjonene. At obligasjonene og tilhørende kuponger er utferdiget i Amerikas sprog kan åpenbart ingen betydning tillegges.

Under disse omstendigheter antar retten at debitors bolig må danne det sikreste tilknytningspunkt og at følgelig norsk rett må komme til anvendelse. For denne avgjørelse finner retten støtte i høiesterettsdom, Rt-1934-152. Der henvises særlig til side 155 og de der nevnte dommer. Men antas det således at forholdet blir å bedømme efter norsk rett er det en åpenbar følge herav, at obligasjonene og kupongene ikke efter at de er gått over til godtroende erhverver kan endres med hensyn til forpliktelsesinnholdet uten rettighetshaverens samtykke. Det vilde efter rettens forståelse være i strid med grunnlovens §97 som forbyr å gi lover tilbakevirkende kraf. Saksøkte må derfor finnes forpliktet til å innløse obligasjonene og rentekupongene «i De forenede staters gullmynt eller lignende av samme vekt og finhet.»

Imidlertid innvendes herimot, at det er umulig å betale i gull i Amerika. Opfyllelsesstedet er bare New York og der er gullbetaling forbudt. Retten kan imidlertid ikke gi denne innsigelse medhold. Det antas å være klart at hvis staten først finnes å være forpliktet til å betale overensstemmende med gullklausulen, så kan den ikke skyte sig inn under et for tiden eksisterende forbud om betaling i gull i Amerika. Umulighetsinnsigelsen kan ikke med rimelighet strekkes lengere enn nødvendig og den naturlige følge av et mulig forbud mot betaling i gull må være at der ydes betaling ved en motsvarende verdi i papirdollars. At så ikke kan skje også i Amerika, er ikke bevist. Tvert om synes det motsatte å være tilfellet. Det henvises herom til bilag 12 ad 19 hvori The National City Bank of New York uttaler: «Vi forstår det så at når debitorer arrangerer for betaling av et beløp utover kupongens pålydende så betaler finansagentene dette tilleggsbeløp efter instruksjonene.» Se også skrivelse fra den norske legasjon i Washington til Utenriksdepartementet av 19. september 1933. Retten anskuer den foreliggende gullklausul som en gullverdiklausul og antar at debitor følgelig må yde tilsvarende verdi om gull ikke kan skaffes eller ikke kan mottas som betaling. Skulde det vise sig umulig å betale i New York kan dette ikke snedføre forpliktelsens ophør. Man kan ikke tillegge betalingsstedet større betydning enn selve forpliktelsen.

Ved den avgjørelse som foran er begrunnet vil det forhold opstå, at amerikanske eiere av Norges gullobligasjoner vil få lavere dekning enn andre. Dette er imidlertid efter rettens forståelse alene en følge av landets eget vedtak og kan ikke tillegges betydning for forholdets bedømmelse.

Til slutning bemerkes, at spørsmålet om den amerikanske Joint resolutions virkning i ikke amerikansk land har vært behandlet i en rekke dommer i utlandet - med forskjellig utfall. Senest den engelske Court et Appeals dom gjengitt i Times for 3. november 1936, fremlagt som dok. 40. I denne dom fastslår den engelske overrett at gullklausulen er en gullverdiklausul og at debitors bopel er avgjørende, således at ikke Amerikas lovgivning, men Englands kommer til anvendelse.

II. Fullbyrdelsessøksmålet: Påstandsbeløpene fremgår av påstanden.

Side:896

De fremkommer som en beregning av differansen mellem hvad fordringshaverne mente å ha krav på og hvad de har mottatt. - - -

Saksøkte har ikke gjort noen innsigelse mot påstandsbeløpene forsåvidt angår det tallmessige. - Derimot har saksøkte gjort gjeldende at saksøkerne har forspilt mulig krav på tilleggsbetaling derved at de har tatt mot betaling efter den av staten an vendte beregning og gitt fra sig de kuponger og obligasjoner som der nu forlanges tilleggsbetaling for. I denne innsigelse finner retten å måtte gi saksøkte medhold. De omhandlede verdipapirer er efter norsk rett negotiable dokumenter. Retten til den krevede pengeydelse er knyttet til dem og alene til dem. Når derfor fordringshaveren gir disse dokumenter fra sig har han såvidt skjønnes gitt liberatorisk kvittering for sitt krav. Saksøkerne kan ikke høres med at de har tatt forbehold om tillegg. For dette forbehold er ikke godtatt av den annen part, staten, som tvert imot uttrykkelig har sagt fra, at den ikke godtar forbehold. Der henvises til skrivelse fra Finansdepartementet til advokat Annæus Schjødt, i hvilken skrivelse med deles at departementet har gitt betalingsagentene for statens dollarlån instruks om å gjøre opmerksom på, at forbehold er uten rettslig virkning. Departementet har heller ikke senere godtatt forbehold eller samtykket i, at obligasjonene som en midlertidig ordning kan heves med forbehold. For påstanden under II vil saksøkte derfor bli å frifinne. - - -

Ingolf Winsnes.