Rt-1934-152

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-02-03
Publisert:	Rt-1934-152
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 26/1 s.a.
Parter:	Deutsche Central-Boden-Credit A/G (advokat Gunnar Mellbye) mot John Johnson (advokat Henning Bødtker).
Forfatter:	Evensen, Alten, Rivertz, Bonnevie, Bang, Wærness, Paulsen
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, Tvistemålsloven (1915) §167, §168

Dommer Evensen: Akers herredsrett avsa 18 februar 1932 saadan dom: «John Johnson frifinnes: I saksomkostninger betaler Deutsche Centralbodencredit-Aktiengesellschaft til Johnson kr. 500.»

Deutsche Central-Boden-Credit A/G har paaanket dommen til Høiesterett. Det anføres i ankeerklæringen: «Deutsche

Side:153

Centralbodenkredit A/G paaanker dommen i dens helhet, idet selskapet hevder at retten har tatt feil, naar den har antatt at der ikke foreligger en rettskraftig avgjørelse av tysk domstol, som saksøkte var bundet av, idet han hadde møtt og forhandlet under saken. Videre hevder den ankende part, at herredsretten uriktig har funnet at forholdet ikke blir at avgjøre paa grunnlag av tysk rett.»

Selskapet har nedlagt saadan paastand: «At John Johnson dømmes til at betale til Deutsche Centralboden-Kredit A/G Rmk. 20.401,46 med renter 1,2 pct. fra 1 januar 1925 til 1 juli 1925, 2,5 .pct. fra denne dag til 1 januar 1926, 3 pct. fra denne dag til 31 desember 1927 og 5 pct. fra sistnevnte dag til betaling skjer, samt ilegges saksomkostninger baade for byretten og Høiesterett.»

John Johnson har paastaatt herredsrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til herredsrettens saksfremstilling. I tilknytning til og supplerende denne skal jeg tilføie: Ved skrivelse av 4 oktober 1923 skrev dr. Wichmann paa vegne av Johnson til Deutsche CentralBoden-Credit A/G og bad opgitt om og paa hvilke betingelser banken maatte være villig til at finne sig i innfrielse og avlysning av sine pantobligasjoner. Banken svarte ved skrivelse av 8 oktober 1923 saaledes: «Vi mottok Deres ærede skrivelse av 4 ds., hvori De spør oss om betingelsene for en for tidlig innfrielse av vaart pantelaan. Saadanne henvendelser, som stadig vekk strømmer inn i stort antall, kan vi fra vaar side bare møte med den største tilbakeholdenhet. Vi er kommet inn i en periode med fullstendig valutasammenbrudd, saa det er fare for en fullstendig hendøen av vaar nuværende valuta, og at det blir nødvendig igjen at innføre gullvaluta, hvilket allerede delvis er kommet til anvendelse. Hertil kommer at vi, som De vil forstaa, maa passe oss for at opgi vaare gamle gode pantelaan, for saa maaskje efterpaa at maatte gi ut den fra hundrede av objekter tilbakestrømmende kapital til et eneste pantelaan i form av en høi papirmarkpantobligasjon i en eneste eiendom. Forsaavidt som vi i det hele tatt skal innlate oss paa innfrielser, saa kan dette selvfølgelig bare skje mot en erstatning; som i det minste nogenlunde svarer til den kjensgjerning, at vaare penger er sunket til en forsvindende brøkdel av sin tidligere verdi, og at sammen med pengefallet ikke alene eiendomsprisene er steget sterkt, men ogsaa vaare almindelige driftsutgifter og gager til personalet er steget til det milliondobbelte av de tidligere. Vi er villig til at ta tilbake vaart laan paa tilsammen M. 90.000 og innvilge i avlysning av pantobligasjonen, hvis De som erstatning for alle vaare krav godtgjør oss 1.200 gullmark, gullmarken regnet efter 1/4 av Berlinerdollarkursen paa betalingsdagen resp. paa den siste børsdag. Vi er villig til at vedstaa vaart tilbud til 18 d. m. I tilfelle det aksepteres maa pengene være inngaatt til oss innen den 18 d. m.»

Da Johnsen først aksepterte dette tilbud ved skrivelse av 10 november, svarte banken ved skrivelse av 12 november at det var for sent, men tilføiet: «Vi kan nu innvilge i innløsningen av laanet paa M. 90.000 og avlysning av obligasjonen, hvis vi innen 22 d. m. faar 500 dollar eller 3350 norske kroner i sedler. Efter inngang

Side:154

av pengene innen den opgitte frist skal vi utstede notariell avlysningskvittering og innsende samme samt pantobligasjonen og firmaattest til de av oss nevnte notarer i Hamburg.»

Ved skrivelse av 22 november forlenget banken fristen med 14 dager. Innen denne frist betalte saa Johnson de 3350 kroner, hvorefter obligasjonene umiddelbart efter blev kvittert og paa behørig maate avlest.

For Høiesterett er det fremlagt en rekke nye dokumenter. Av disse nevner jeg den kjøpekontrakt, hvorved Johnson i 1922 kjøpte omhandlede eiendom. I denne er kjøpesummen angitt til 800.000 mark og ikke som i herredsrettens dom nevnt 1.800.000 mark. Videre attest fra Akers folkeregister, hvorefter Johnson var bosatt i Aker og ikke i Kanada som av herredsretten nevnt paa den tid aufwertungsmyndigheten pr. post under Johnsons tidligere adresse i Oslo sendte varsel angaaende bankens aufwertungsandragende. De her nevnte og de øvrige nye dokumenter faar forøvrig efter mitt syn paa saken ikke nogen betydning for avgjørelsen.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, men med en noget avvikende begrunnelse.

Ad den prinsipale ankegrunn. Partene tvister ogsaa for Høiesterett om hvorvidt aufwertungsmyndighetens avgjørelse er av judisiell eller administrativ art og om hvorvidt dr. Wichmann avgav møte for Johnson i henhold til processfullmakt fra denne eller med Johnsons vidende. Jeg finner det ikke nødvendig at gaa nærmere inn herpaa. Selv om aufwertungsmyndighetens avgjørelse er at betrakte som judisiell og selv om dr. Wichmann maatte ha møtt efter opdrag av Johnson, antar jeg nemlig at avgjørelsen ikke uten videre er forbindende for Johnson her i landet og her i saken.

Herredsretten har anført at «det antas at være en almindelig privatrettslig regel, som ogsaa er gjort gjeldende her i landet, at hvis en i Norge bosatt mann .... møter og tar til gjenmæle, naar han er saksøkt i utlandet angaaende borgerlige krav, saa har han vedtatt verneting i utlandet og den der trufne avgjørelse er da bindende for ham». Man kan efter min mening ikke opstille en saadan setning som ufravikelig regel, hvor der er spørsmaal om avgjørelsens virkning utenfor vedkommende lands omraade, og setningen er heller ikke stemmende med Høiesteretts tidligere praksis, jfr. Rt-1928-646. I nærværende tilfelle har Johnson efter aufwertungsreglene overhodet ikke hatt mulighet for at unddra sig aufwertungssakens behandling i Tyskland. Omhandlede regler bestemmer nemlig at opvurdering av pantedokumenter og av den underliggende personlige fordring skal foretas av underretten paa det sted hvor panteregistret er ført. Det er derfor allerede av den grunn utelukket i Johnsons avgivelse av møte for aufwertungsmyndigheten - om dr. Wichmann har møtt i henhold til processfullmakt for Johnson - at innfortolkte nogen vedtagelse av verneting eller rettskraftsvirkning for den tyske avgjørelse her i landet.

Ad den subsidiære ankegrunn. Det er efter min mening klart, at det rettsgrunnlag hvorpaa omhandlede aufwertung er bygget, og efter hvad der hadde passert partene imellem, overhodet kunde bygges, nemlig aufwertungsloven av 16 juni 1925, i tid ligger efter

Side:155

saavel innfrielsen og avlysningen av omhandlede pantobligasjon som Johnsons salg av eiendommen. Jeg finner det i likhet med herredsretten ikke tvilsomt, at norsk domstol under disse omstendigheter ikke kan legge tysk lov til grunn ved sakens paadømmelse overfor en saksøkt, som er norsk statsborger bosatt i Nora og som i det hele aldri har vært bosatt i Tyskland. At Johnson engang har hatt eiendeler eller økonomiske interesser i Tyskland kan efter internasjonale privatrettslige regler saavidt skjønnes ikke begrunne nogen tilknytning til tyske lovbestemmelser, tilblitt efterat vedkommende interesser er ophørt at eksistere.

Sakens omkostninger for Høiesterett finner jeg at den ankende part må tilsvare.

Dom:

Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Deutsche Central-Boden-Credit A/G til John Johnson kr. 2000. Opfyllesesfristen er 2 uker efter forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Alten: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, men skal tilføie nogen ytterligere bemerkninger med hensyn til den annen ankegrunn.

Efter vår internasjonale privatrett må det antas, at kontraktsmessige forpliktelser som hovedregel er undergitt loven i den stat hvor debitor har sitt hjemsted på den tid da han inngaar forpliktelsen; jfr. Rt-1909-414-415, Rt-1928-646 og Rt-1928-826. Men saavel avtale som andre særlige omstendigheter kan begrunne undtagelse fra denne regel. I visse tilfelle maa saaledes undtagelse gjøres til fordel for kontraktsstedets rett, og i den dom som jeg sist nevnte, er det antatt at gyldigheten av en norsk banks kausjon for et gjeldsbrev utstedt av et svensk selskap maa bedømmes efter svensk rett. Her er sammenhengen mellem de to forpliktelser tillagt betydning. Ut fra en lignende betraktning antar jeg at naar et laan er optatt gjennem pantsettelse av en fast eiendom, tilsier sammenhengen mellem fordringen og panteretten at de obligatoriske rettsvirkninger av laaneforholdet maa være undergitt samme lov som panteretten, altsaa loven i den stat hvor eiendommen ligger. Det synes da rimelig at ogsaa rettsvirkningene av en gjeldsovertagelse i forbindelse med kjøp av den faste eiendom bedømmes efter samme lov. Til disse rettsvirkninger hører efter den tyske opskrivningsbeslutning det krav som er reist i denne sak.

Det er dog ikke nødvendig at avgjøre om kravet skal bedømmes efter norsk eller tysk rett, da resultatet i begge tilfelle blir det samme paa grunn av de grenser for anvendelse av fremmed rett som ordre public-synspunktet medfører. Som førstvoterendes fremstilling av sakens sammenheng viser, er der mellem partene truffet en særlig avtale om at banken mot at faa utbetalt et av den selv forlangt beløp i dollar eller norske kroner skulde ta laanet tilbake og la panteretten utslette, idet det avtalte beløp, som det heter i bankens skrivelse av 8 oktober 1923, skulde være «erstatning for alle vaare krav». Den tyske opskrivningsbeslutning lot det

Side:156

være uavgjort, om denne avtale er et forlik i den betydning hvori ordet er brukt i opskrivningslovens §67, og loven har ingen bestemmelse om hvorledes andre avtaler om et gjeldsopgjør skal behandles. Jeg henviser herom til Mügel's Aufwertungsrecht, 1927, side 958 og 974, jfr. side 233.

Selv om opskrivningsbeslutningen er i overensstemmelse med den tyske lov, er det imidlertid utelukket at det reiste krav kan anerkjennes av norske domstoler, fordi det forutsetter at loven gis tilbakevirkende kraft ved at knytte nye rettsvirkninger til et rettsforhold, som paa lovlig maate er bragt til ophør endog med uttrykkelig frafallelse av alle derpaa grunnede krav. Anerkjennelsen av en saadan tilbakevirkning vilde stride mot en hovedgrunnsetning i vaar rettsorden, som er kommet til uttrykk i grunnlovens §97, og som ogsaa maa sette en grense for anvendelsen av fremmede lovbestemmelser.

Dommer Rivertz: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende og tiltrer ogsaa herr dommer Altens bemerkninger.

Dommer Bonnevie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Bang: Som herr dommer Rivertz.

Ekstraordinær dommer byrettsdommer Wærness: Likesaa.

Dommer Paulsen: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Av herredsrettens dom:

I oktober 1922 kjøpte John Johnson, som hadde drevet valutaspekulasjoner i Tyskland og satt inne med et stort beløp i tyske mark, eiendom Beim grünen Jäger 24 i Altona for Mk. 1.800.000, som dengang var et ubetydelig beløp. Der paahvilte eiendommen en pantobligasjon paa Mk. 90.000 oprinnelig utstedt til Preussische Bodencredit Aktienbank. men som senere er overgaatt til Deutsche Centralbodencredit Aktiengesellschaft. Før obligasjonen var forfallen henvendte Johnson sig til denne bank med anmodning om at faa den innfriet og avlyst, og banken gikk med herpaa mot at faa utbetalt foruten obligasjonens paalydende 3.350 norske kroner, som motsvarte et kolossalt beløp i tyske mark efter den daværende kurs. Johnson innbetalte beløpet i desember 1923 og obligasjonen blev kvittert og slettet av grunnbøkerne. I april 1924 solgte han eiendommen for 38.000 gullmark, i norske penger kr. 65.899.

Den 16 juni 1925 utkom i Tyskland loven om aufwertung, som i det vesentlige bestemmer at de som hadde hatt en ubillig fortjeneste ved den tyske valutas fall, skulde avgi en del av sin fortjeneste til dem som herved hadde lidt tap. Der blev av banken fremsatt krav om aufwertung, og ved beslutning av aufwertungsmyndigheten (Aufwertungsstelle bei Amtsgericht) blev det fastsatt at Johnson av den fortjeneste han hadde oppebaaret ved eiendomhandelen pliktet at utbetale til banken som panthaver Rmk. 20.401,46 med de renter som er fastsatt i loven.

Deutsche Centralbodencredit Aktiengesellschaft har ved stevning av 27 mai 1931 anlagt nærværende søksmaal mot John Johnson og paastaatt denne tilpliktet at betale de nevnte Mk. 20.401,46 med renter. - - -

Side:157

Saksøkeren gjør gjeldende at der foreligger en rettskraftig avgjørelse av tysk domstol, og at saksøkte maa være bunden herav, idet han har møtt og forhandlet under saken. Hvis dette ikke godtas hevder saksøkern subsidiært at forholdet mellem partene maa avgjøres efter tysk rett, og at saksøktes betalingsplikt da ikke kan være tvilsom.

Fra saksøktes side er fremholdt at den av Aufwertungsstelle avgivne beslutning ikke er nogen dom, men en administrativ avgjørelse som ikke er bindende for ham» at han iethvertfall ikke har vedtatt noget verneting utenfor sitt hjemsted, og at spørsmaalet om berettigelsen av det fremsatte krav maa avgjøres her i landet efter norsk rett.

Til det foreliggende skal bemerkes, at bestemmelsene i tvistemaalslovens §167 og §168 ikke kommer til anvendelse, da de først blir gjeldende naar der er istandbragt overenskomst med fremmed stat om at rettskraftige avgjørelser truffet i utlandet skal ha rettskraft her i riket, og der ingen saadan overenskomst er avsluttet med Tyskland. - - - Det kan ikke ansees godtgjort at saksøkte har vedtatt verneting i Tyskland. Han - - - fikk først kjennskap til det søksmaal, som var innledet mot ham, da aufwertungsmyndighetens avgjørelse var truffet. Denne saksøktes forklaring finner man at maatte godkjenne. - - - Der er fremlagt en skrivelse fra dr. Wichmann til Amtsgericht-Aufwertungsstelle av 14 juni 1928, hvori han protesterer mot kravet, og antagelig har han ment herved at gjøre en gammel forbindelse en tjeneste, men det er ikke godtgjort at hverken han eller Müller har hatt processfullmakt eller annen bemyndigelse til at optre paa sakøktes vegne. At denne ikke har ønsket at la spørsmalet om sine forpliktelser overfor saksøkeren avgjøre i Tyskland synes at være en selvfølge, og den protest mot kravet, som uten hans viden de er innsendt kan ikke ha tilfølge at han betraktes som møtende under rettssaken og saaledes bunden av den trufne avgjørelse.

Det kan da ikke stille sig synderlig tvilsomt at norske rettsregler maa legges til grunn for den dom, som blir at avsi her i landet. - - - Der er enighet mellem partene om at saksøkeren intet krav kan gjøre gjeldende efter norsk rett, og saksøkte maa saaledes bli at frifinne. - - -