Rt-1938-174
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1938-03-05 |
| Publisert: | Rt-1938-174 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 38; Vestre Gausdal kommune (advokat Eilif Moe) mot avdøde grosserer Wettres administrasjonsbo |
| Parter: | (advokat Ernst Hilditch). |
| Forfatter: | Hesselberg, Ubberud, Rivertz, Næss, Grette, Solem, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §21, §18 |
Kst. dommer Hesselberg: Av Oslo byrett blev der den 23 juni 1936 avsagt dom i nærværende sak med sådan domsslutning:
«Den påankede utpantningsforretning stadfestes. Avdøde grosserer Einar Wettres administrasjonsbo betaler innen 2 - to - uker efter nærværende doms forkynnelse til Vestre Gausdal kommune i saksomkostninger 300 - tre hundre - kroner.»
Dommen er påanket til Eidsivating lagmannsrett og ved denne retts dom av 4 mars 1937 blev utpantningsforretningen stadfestet forsåvidt inntektsligningen angår, men for øvrig
Side:175
ophevet. Saksomkostninger blev ikke tilkjent. Dommen er avsagt under dissens, idet en av de voterende stemte for stadfestelse av byrettens dom.
Vestre Gausdal kommune har innbragt saken for Høiesterett efter å ha erholdt kjæremålsutvalgets tillatelse hertil, og det anføres i ankeerklæringen «at det kreditorfellesskap som blev oprettet med hensyn tiI Wettres eiendeler er et vanlig økonomisk fellesskap og ikke et bo, idet Wettres administrasjonsbo er avsluttet i og med opfyllelsen fra Wettres side av den ham innrømmede akkord».
Kommunen har påstått byrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for lagmannsrett og Høiesterett.
Einar Wettres administrasjonsbo har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at boet tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høiesterett.
Saken foreligger for Høiesterett i samme stilling som for lagmannsretten. Med hensyn til saksforholdet henvises til de tidligere retters domsgrunner.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og det dissenterende medlem av lagmannsretten.
Innstevnte har frafalt sine tidligere innsigelser mot inntektsbeskatningen og formuesansettelsen, således at der nu alene foreligger til avgjørelse om boet plikter å svare formuesskatt for budgettåret 1933-34, eller om det ved utgangen av året 1932 var et insolvent administrasjonsbo som var eier av de omhandlede skoger i Vestre Gausdal og som derfor ikke plikter å svare formuesskatt i henhold til landsskattelovens §21,2 ledd.
Jeg antar at boets påstand om fritagelse for formuesskatt ikke kan godtas. Som forholdene i dette tilfelle ligger an, vil det være lite rimelig å si at der foreligger et insolvent administrasjonsbo. Jeg kan i så mate først nevne at kreditorene ved den ordning som blev truffet i 1924 har opgitt Wettre som personlig debitor, og overtalt hans aktiva til eiendom. Videre må det komme i betraktning at der her foreligger en oversiktlig formuesmasse, og at der i realiteten kun er to kreditorer, nemlig Andresens Bank og Creditbanken, som hadde fordringer i boet for tilsammen ca. kr. 700.000. Ytterligere var der kun to kreditorer, nemlig Einar Wettres bror, grosserer Ragnar Wettre, som hadde innløst en fordring på debitor og herved fått til gode ca. 28.000 kroner, og A/S Nordisk Finans - Holding Co., som har anmeldt en fordring på ca. 2.000 kroner. Av boets regnskaper sees det at i 1929 var praktisk talt alle boets aktiva realisert undtagen eiendommene i Vestre Gausdal, hvorover kreditor ved den ordning som var truffet hadde erhvervet full eiendomsrådighet. De er blitt sittende med disse eiendommer i påvente av at der under bedre konjunkturer kunde opnåes en rimelig pris for dem. Men det vilde efter min opfatning føre for vidt og ikke være overensstemmende med hvad det må antas å ha vært meningen å fastsette ved bestemmelsere i landsskatteloven §18, hvis kommunen i de mange år som er gått, muligens i flere år fremover skulde være avskåret fra å utligne de skatter som den normalt har rett til å kreve av faste eiendommer.
Side:176
Efter det foranstående må byrettens dom bli å stadfeste, og jeg antar at innstevnte må betale saksomkostninger også for lagmannsrett og Høiesterett.
Det bemerkes at innstevnte under prosessen er kalt Einar Wettres administrasjonsbo, og det kan derfor intet være i veien for å anvende denne betegnelse i domsslutningen.
Jeg voterer for dom med sådan
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes. Grosserer Einar Wettres administrasjonsbo betaler i saksomkostninger for lagmannsretten og Høiesterett til Vestre Gausdal kommune 1.500 - femten hundre - kroner. Opfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Ekstraordinær dommer lagdommer Ubberud: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Rivertz, Næss, Grelle, Solem og justitiarius Berg:
Likeså.
Av byrettens dom. (Dommer F. A. Krohg).
- - - Retten skal bemerke: Det må ved Høiesterettsdom i Rt-1931-744 ansees fastslått, at et konkursbo - hvormed må likestilles et insolvent administrasjonsbo - ikke kan beskattes av formue i skog beliggende i en fremmed kommune. Grosserer Einar Wettres administrasjonsbo blev, efter hvad der er oplyst, etablert i 1924, idet der da blev truffet den ordning, at boets faste eiendom Bratteli med tilhørende skog og en del andre aktiva blev overdratt til kreditorene, som samtidig mottok et kontant beløp og derved frafalt ethvert ytterligere krav på Wettre.
Man anskuer forholdet således, at der ved denne ordning blev foretatt et fullstendig og endelig opgjør av grosserer Wettres gjeld. Kreditorene hadde visstnok bare for en del fått opgjør i kontanter, og det kunde fremdeles bli spørsmål om forvaltning og realisasjon av usolgte aktiva. Men disse representerer nu ikke lenger nogen bomasse i konkurslovens forstand, idet der hverken finnes debitor eller kreditorer, men bare en forvaltningsmasse hvori de tidligere kreditorer er sameiere og som de forvalter ut fra almindelige eierinteresser - jfr. den av saksøkte citerte Høiesterettsdom i Rt-1933-1208.
At ligningsnevnden skulde ha avgitt nogen bindende erkjennelse av at det her foreligger eller har foreligget et virkelig bo, kan retten ikke anse godtgjort. Kommunen har i mangel av selvangivelse og andre oplysninger søkt å bringe forholdet på det rene og har efter den redegjørelse som derefter er gitt av saksøkerens prosessfullmektig - 1 og 3 ad 5 - måtte få den opfatning, som efter det foran anførte må ansees riktig.
Efter det resultat, hvortil retten forsåvidt er kommet, finner man det å være uten betydning, for saken, hvordan de i skogen interesserte banker bokfører sine interesser. - - -
Av lagmannsrettens dom. (Lagmann Hjelm Hansen og lagdommerne Jebe og Stenersen.)
- - - Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten, idet man dog er enig med den forsåvidt inntektsligningen angår. - - -
Side:177
Hvad sakens hovedspørsmål - formuesbeskatningen angår skal retten bemerke: - - -
Såfremt Wettres kreditorer i henhold til avtalen den 11 august 1924 fikk sin definitive dekning in natura og blev eiere (pro indiviso) av boets aktiva, jfr. dommen angående de Astrupske skoger, Rt-1933-1208, er skogene undergitt vanlig stedbunden beskatning. Landskattelovens §18,2. Er derimot det virkelige forhold at der dannedes et kreditorfellesskap til boets (formuesmassens) forvaltning og avvikling, må den ankede part gis medhold i at der foreligger et insolvent privat «administrasjonsbo», av den art som skattelovens §21,2 har for øie. - - -
Idet man finner å måtte godta denne forståelse av den trufne ordning som også stemmer med den mate hvorpå massen senere er forvaltet, vil resultatet bli at de omhandlede skoger blir å beskatte overensstemmende med landsskattelovens §21,2. Udpantningen blir således bare å stadfeste for inntektsligningen, derimot ikke for formuesligningens vedkommende. - - -
Lagdommer Jebe bemerker: Hvad inntektsligningen angår er jeg enig med flertallet. Med hensyn til formuesligningen er jeg kommet til samme resultat som byretten. Jeg har funnet det å være på det rene, at Wettres kreditorer ved den ordning som blev truffet den 11 august 1924, overtok alle Wettres dengang ennu ikke realiserte aktiva til eiendom og nølet sig med den dekning av sine fordringer som realisasjonen av disse eiendeler vilde utbringe. Advokat Hilditch har på eksaminasjon i lagmannsretten erkjent - iallfall har jeg og likeledes motpartens advokat ikke kunnet opfatte ham anderledes - at det var den reelle eiendomsrett, som ved den trufne ordning gikk over til kreditorene, at bestemmelsen om at disse skulde være eiere, altså ikke var et formelt arrangement. Angående ordningen av 11 august 1924 er det protokollert i styreprotokollen at Wettre overlater disposisjonen og eiendomsretten til alle sine eiendeler til administrasjonsstyret på kreditorenes vegne. Og i skrivelse av 12 februar 1925 heter det, at eiendelene ved ordningen av 11 august 1924 er overdratt til kreditorene, og at det ikke foreligger noget bo «i almindelig forstand». Det er i denne skrivelse, som skulde forklare hvad ordningen av 11 august 1924 gikk ut på, ikke benektet, at det var eiendomsretten som var gått over til eller overlatt til kreditorene. Jeg må såvel efter det protokollerte den 11 august 1924 som efter skrivelsen av 12 februar 1925 og efter proceduren for lagmannsretten gå ut fra at kreditorene ved ordningen den 11 august 1924 blev eiere av Wettres aktiva og ikke hadde ytterligere å kreve av Wettre. Jeg opfatter da forholdet på samme mate som byretten og motparten, nemlig at kreditorenes økonomiske mellemværende med Wettre, efter at Wettre således ved ordningen av 11 august 1924 hadde opnådd akkord, var op- og avgjort og behandlingen av Wettres administrasjonsbo vis a vis Wettre avsluttet. Efter ordningen av 11 august 1924, er Wettre ikke lenger debitor, og kreditorene var ikke lenger hans kreditorer men sameiere i den formuesmasse han hadde eiet, og som kreditorene nu eiet. Der forelå da ikke lenger noget bo. Kreditorene kan ikke danne noget bo. Og en formuesmasse og et sameie er ikke det samme som et bo. Enten det er en eller flere som er eiere av formuesmassen, kan ikke være av avgjørende betydning for den rettslige bedømmelse av forholdet.
Den ankende part har hevdet at den private administrasjon av Wettres bo først begyndte den 11 august 1924. Heri er jeg ikke enig. Der forelå
Side:178
adskillig korrespondanse, drøftelser og møter i administrasjonsstyret, før man nådde frem til ordningen av 11 august 1924.
Det er klart at de eiendeler som kreditorene hadde overtatt, fremdeles måtte forvaltes, og at de måtte søkes realisert snarest mulig og de ved salget innvundne penger utioddes til kreditorene. Det var naturlig at arbeidet hermed blev overdratt til de menn som hadde utgjort administrasjonsstyret, og det blev også gjort. Dette var en forvaltning og realissajon av kreditorenes egne eiendeler og foregikk for deres regning. Det var ikke en forvaltning og realisasjon av midler som tilhørte Wettres administrasjonsbo. Wettres kreditorer hadde fått den dekning de skulde ha av Wettres bo. Der forvaltedes og realisertes nu et formueskompleks, ikke Wettres administrasjonsbo - Wettres bo var ikke lenger under administrasjon.. Når det i advokat Hilditch’s skrivelse av 12 februar 1925 heter, at der ikke lenger foreligger noget bo «i almindelig forstand», må vel dette bety «i egentlig forstand», og dette er efter min mening riktig: der forelå intet bo.
Hvorledes kreditorene har opført sitt tilgodehavende i sine selvangivelser er - som bemerket av byretten - ikke avgjørende. Heller ikke er det påstått at der ligger noget realitet deri, at udlodningen av 4 mars 1927 er forelagt for Wettre.
Når jeg efter det anførte antar at der efter den 11 august 1924 ikke har foreligget noget privat administrasjonsbo, blir spørsmålet om eierne av den fra Wettre overtalte formuesmasse kan nyte godt av bestemmelsen i landsskattelovens §21, hvorefter konkursboet og insolvente administrasjonsboer alene skal inntektsbeskattes, men ikke formuesbeskattes. Jeg antar ikke at man kan gjøre gjeldende en sådan utvidende fortolkning av lovens §21. Eierne av formuesmassen (de tidligere kreditorer) hadde i anledning av Wettres administrasjonsbo utestående, usikre fordringer (rett til andel i utlodningene), hvis verdi i selvangivelsene fikk bli å opføre efter beste skjønn. De kan formentlig ikke kreve at den overtatte formuesmasse skal være undtatt fra formuesbeskatning, uansett hvad den utbringes til. En utestående fordring må vel formuesbeskattes efter sin verdi uten hensyn til hvad den hitrører fra. - - -