Rt-1938-374

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1938-05-10
Publisert:	Rt-1938-374
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 102/1 s.a.
Parter:	Stavanger Kneipbrødfabrik A/S (advokat Carsten Arnholm) mot Stavanger Sparekasse (advokat Edv Årstad).
Forfatter:	Grette, Aars, Boye, Lie, Larssen, Næss, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1910) §67, Aksjeloven (1910)

Om sakens gjenstand og nærmere sammenheng henvises til fremstillingen i Stavanger byretts dom av 6 april 1936.

Dommen har sådan domsslutning: «1. Beslutningen i generalforsamling i Stavanger Kneipbrodfabrik A/S 3 mars 1930 om «at der tilføies lovenes §6, som omhandler selskapets forkjopsrett, også skal stå tidligere, eldre aksjonærer forkjøpsrett» kjennes ugyldig. 2. Beslutningene i generalforsamlingene 30 mars og 9 april 1935 i Stavanger Kneipbrødfabrik A/S om at selskapet skal gjøre forkjøpsrett gjeldende for Stavanger Sparekasses 80 aksjer i selskapet og at til innløsning av disse skal benyttes reserve- og reguleringsfondene, kjennes ugyldige og uforbindende for Stavanger Sparekasse. 3. Godkjennelse av regnskapet for 1934 kjennes ugyldig og uforbindende. 4. Beslutningen i generalforsamling 30 mars 1935 om at der skal utdeles 5 % utbytte til de øvrige aksjonærer, men ikke til Stavanger Sparekasse, kjennes ugyldig og uforbindende. Stavanger Sparekasse frifinnes i motsøksmålet. I erstatning for saksomkostninger plikter Stavanger Kneipbrødfabrik A/S å betale til Stavanger Sparekasse kr. 800».

Stavanger Kneipbrødfabrik A/S har påanket dommen til Høiesterett. Anken gjelder både den faktiske og den rettslige side av byrettens avgjørelse. For hovedsøksmålets vedkommende fremholdes det i ankeerklæringen at byretten på en rekke punkter har tatt feil ved de avgjørelser som er truffet under postene 1 og 2 i domsslutningen. Om post 3 og post 4 i byrettens domsslutning uttales det at Kneipbrødfabrikken ikke har nogen interesse av at de beslutninger det her gjelder, blir oprettholdt, og at anken derfor

Side:375

ikke rettes mot disse to poster i domsavgjørelsen. Hvad motsøksmål angår, gjøres det i ankeerklæringen gjeldende at byretten på forskjellige punkter har tatt feil når den er kommet til det resultat at det ikke består nogen forkjøpsrett for aksjeselskapet ved overdragelse av aksjer og at retten også har tatt feil når den har antatt at adgangen til i det foreliggende tilfelle å gjøre forkjøpsrett gjeldende, under enhver omstendighet er forspilt. Den ankende part har nedlagt sådan påstand: «A. I hovedsoksmålet: 1. At Stavanger Kneipbrødfabrikk A/S frifinnes for påstanden om at beslutning på generalforsamling 3 mars 1930 om forkjøpsrett for selskapets aksjonærer blir kjent ugyldig. 2. At Stavanger Kneipbrødfabrik A/S blir frifunnet for påstanden om at beslutninger pågeneralforsamlinger 30 mars og 9 april 1935 om å gjøre forkjøpsretten gjeldende, blir kjent ugyldig, undtagen forsåvidt angår beslutningen om til innløsning å bruke den del av det bokførte reservefond som er lovbefalt, nemlig kr. 8050. B. Motsøksmålet: At Stavanger Sparekasse dømmes til å utlevere til Stavanger Kneipbrødfabrik aksjer nr. 1-80, hver pålydende kr. 500 i Stavanger Kneipbrødfabrik A/S og påført transport til dette selskap mot å få utbetalt innkjøpsprisen kr. 12.000 (kr. 150 pr. aksje), subsidiært innkjøpsprisen på disse aksjer fastsatt ved rettens skjønn. C. I alle tilfeller: At Stavanger Kneipbrødfabrik A/S tilkjennes omkostninger i hoved- og motsøksmålet for begge retter.»

Ankemotparten, Stavanger Sparekasse, har nedlagt sådan påstand: «Prinsipalt: At byrettens dom stadfestes og at Stavanger Kneipbrødfabrik A/S dømmes til å betale Stavanger Sparekasse saksomkostninger også for Høiesterett. Subsidiært i forhold til punkt 1 i byrettsdommen: At det av styret i generalforsamling i Stavanger Kneipbrødfabrik A/S 3 mai 1930 fremsatte forslag om «at det tilføies lovenes §6 som omhandler selskapets forkjøpsrett også skal stå tidligere eldre aksjonærer forkjøpsrett» ikke blev lovlig vedtatt.»

For Høiesterett er det fremlagt enkelte nye dokumenter som imidlertid ikke har bragt saken i nogen endret stilling.

Høiesterett er kommet til samme resultat som byretten.

Hovedspørsmålet i saken er om Stavanger Kneipbrødfabrik A/S har adgang til overfor Stavanger Sparekasse å gjøre forkjøpsrett gjeldende til de 80 aksjer i selskapet som er overdratt til Sparekassen fra Stavanger Privatbank i likvidasjon.

Høiesterett finner det ikke i anledning av dette spørsmål nødvendig å drøfte om det overhodet består nogen forkjøpsrett for selskapet ved overdragelse av aksjer, og man finner det således heller ikke nødvendig å gå inn på det under sakens omtvistede spørsmål om rettskraftvirkningen av den avgjørelse som blev truffet ved Stavanger byretts dom av 23 april 1930, stadfestet ved Bergens overretts dom av 21 desember 1931, i sak mellem Stavanger Privatbank og Kneipbrødfabrikken. Høiesterett er nemlig enig med byretten i at selskapet under enhver omstendighet har forspilt den adgang til å gjøre forkjøpsrett gjeldende som det i nærværende sak er spørsmål om, og man kan i så henseende

Side:376

også i de vesentlige punkter tiltre den begrunnelse byretten har gitt. Det kan efter det oplyste ikke være gjenstand for tvil at selskapets styre iallfall efter det som passerte på generalforsamlingen den 9 mars 1934 - da en representant for Sparekassen møtte, ut øvet stemmerett og endog blev valgt til varamann i styret - var fullt på det rene med at de 80 aksjer var overdratt til Sparekassen, og man finner det klart at selskapet i forhold til Sparekassen har forspilt sin mulige forkjøpsrett når det under disse omstendigheter ikke blev tatt noget skritt til å gjøre forkjøpsretten gjeldende før i mars 1935. Den av den ankende part hevdede opfatning at det måtte være unødvendig å ta noget sådant skritt så lenge aksjene ikke var kommet inn til selskapets kontor til transportnotering, kan det under de forhold som her forelå, ikke finnes holdbart grunnlag for.

De spørsmål som for øvrig foreligger til avgjørelse i ankesaken, knytter sig til de to første poster i byrettens domsslutning.

Under post 2 i domsslutningen har byretten tatt til folge Sparekassens påstand om at beslutningene i generalforsamlingene 30 mars og 9 april 1935 - om å gjøre forkjøpsrett gjeldende og bruke reserve- og reguleringsfondene til innløsning av aksjene - skal kjennes ugyldige og uforbindende for Sparekassen. Efter det som er nevnt i det foregående, antar Høiesterett at aksjeselskapet iallfall på den tid da disse generalforsamlinger blev holdt ikke hadde nogen adgang til å gjøre forkjøpsrett gjeldende i anledning av overdragelsen av de 80 aksjer til Sparekassen, og herav følger uten videre at generalforsamlingsbeslutningene er uten virkning overfor Sparekassen. Allerede på dette grunnlag vil derfor byrettens avgjørelse her bli å stadfeste, uten at det blir nødvendig å drøfte om beslutningene i sig selv er ugyldige som stridende mot lov eller vedtekter.

Avgjørelsene under post 1 i byrettens domsslutning går overensstemmende med Sparekassens påstand for byretten ut på at beslutningen i generalforsamling 3 mars 1930 om en tilføielse til vedtektene om forkjøpsrett for «tidligere eldre aksjonærer» kjennes ugyldig. Høiesterett er med hensyn til det spørsmål som her foreligger, kommet til samme resultat som byretten. Når det i vedtektenes §7 er bestemt at det til forandring i lovene «kreves en pluralitet representerende minst 2/3 av de avgivne stemmer og 2/3 av aksjekapitalen», er det ikke forsvarlig holdepunkt for nogen annen forståelse av denne bestemmelse enn den som likefrem følger av ordene, nemlig at det til vedtektsforandring kreves både at minst 2/3 av de avgitte stemmer er før forandringen og at de stemmer som er avgitt for forandringen, skal representere minst 2/3 av aksjekapitalen. Det er på det rene at den «beslutning» som blev fattet på generalforsamlingen den 3 mars 1930, ikke tilfredsstiller dette siste krav, og det må derfor antas at den vedtektsforandring som var bragt i forslag, overhodet ikke kom i stand.

Fra den ankende parts side er det fremholdt at det for bedømmelsen av generalforsamlingsbeslutningen av 3 mars 1930 må være avgjørende at det ikke i tide er reist søksmål efter

Side:377

aksjelovens §67. Høiesterett antar likesom byretten at selskapet ikke kan gis medhold i denne opfatning. Hvad Sparekassen hevder, er at det som passerte på generalforsamlingen den 3 mars 1930, i virkeligheten var at forslaget om vedtektsforandring blev forkastet, og at det altså overhodet ikke blev fattet nogen beslutning om vedtektsforandring. Høiesterett antar at den påstand som Sparekassen på dette grunnlag har nedlagt, kan tas til følge uten hensyn til at det ikke er reist anfektelsessøksmål efter aksjelovens §67. Det antas her under enhver omstendighet å være avgjørende at det som foregikk på generalforsamlingen i 1930, efter hvad man med byretten finner å matte ga ut fra, var en bevisst tilsidesettelse av vedtektenes avstemningsregler - jfr. for øvrig om det spørsmål som her foreligger, Augdahl: Aktieselskapet efter norsk Ret side 473. Den av den ankende part påberopte høiesterettsdom i Rt.1914 side 1020 kan ikke finnes å være avgjørende i motsatt retning.

Det er videre anført av den ankende part at Stavanger Privatbank, som tidligere var eier av de 80 aksjer under den sak som Privatbanken i 1930 anla mot selskapet, uttrykkelig frafalt en påstand om at beslutningen av 3 mars 1930 skulde kjennes ugyldig. Det hevdes at Privatbanken hermed har godkjent beslutningen som gyldig, og at denne godkjennelse da også må være bindende for Sparekassen som Privatbankens rettsefterfølger. Heller ikke på dette punkt antas den ankende part å kunne gis medhold. Under saken i 1930 var beslutningen om forkjøpsrett for aksjonærer ikke nevnt i forliksklagen, mens en påstand om denne beslutnings ugyldighet derimot blev tatt med i stevningen. Under hovedforhandlingen ved byretten nedla Privatbankens sakfører først påstand som i stevningen, men efter at motpartens sakfører hadde hatt ordet, frafalt han den del av påstanden som det her er spørsmål om. Den nærmere sammenheng hermed er ikke på det rene. Efter det som foreligger kan man imidlertid ikke finne at frafallelsen kan betraktes som en positiv godkjennelse av den omhandlede beslutning, eller at frafallelsen kan tillegges den betydning at Privatbanken hermed avskar sig adgangen til senere å gjøre gjeldende at ingen be slutning om vedtektsforandring var kommet i stand.

Byrettens dom vil efter dette bli å stadfeste. Saksomkostningene for Høiesterett finnes den ankende part å måtte tilsvare.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Stavanger Kneipbrødfabrik A/S til Stavanger Sparekasse kr. 1500. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Av rettens dom (byrettsdommer Imm. Var med domsmenn).

Stavanger Kneipbrødfabrik A/S blev stiftet i 1918 med kapital kr. 80.500 fordelt på 161 aksjer à kr. 500. - - - Tobias Roth tok 80 aksjer - -

I selskapsvedtektenes §6 heter det: «På generalforsamlingen har hver aksje en stemme. - - - Ingen aksjonær kan ha flere stemmer enn hvad

Side:378

der svarer til 1/3 av aksjekapitalen. - - - Videre heter det i selskapsvedtektenes §7: «Til forandring i lovene eller selskapets opløsning kreves en pluralitet representerende minst 2/3 av de avgitte stemmer og 2/3 av aksjekapitalen. Har generalforsamling vært avholdt til avgjørelse av spørsmålet om selskapets opløsning, uten at 2/3 av aksjekapitalen har vært representert, kan ny generalforsamling fatte beslutning om opløsning med en pluralitet av 2/3 av de aksjer som er representert på den nye generalforsamling.»

På generalforsamling den 14 februar 1923 blev det av Å/S Valuta som var aksjonær, ved advokat Hidle foreslått at bestemmelsen i §6 om begrensning av stemmeretten skulde lyde slik: «Ingen aksjonær kan utøve mer enn 27 stemmer.» Videre som tillegg til §6: «Ved ethvert salg av aksjer (også tvungne salg) har selskapet forkjøpsrett til den pris som bevislig kan opnåes hos andre.» I generalforsamlingsprotokollen er det om avstemningen over disse forslag for det første forslags vedkommende anført: «T. Roth stemte imot med 53 stemmer men forslaget blev vedtatt med 76 stemmer,» og for det annets forslags vedkommende: «Dette blev vedtatt med 76 stemmer mot Roths 53 stemmer.» På ekstraordinær generalforsamling den 22 februar samme år blev forslagene behandlet påny. Herom er anført i generalforsamlingsprotokollen: «Forslaget til forandring i lovenes §6 om innskrenkning av stemmegivningen og om forkjøpsrett vedtokes påny med 76 mot 53 stemmer. Lovforslaget ansåes hermed som endelig vedtatt.» Roth hevdet at lovforandringen ikke var lovlig vedtatt, idet han mente at 2/3 flertall var absolutt nødvendig, og at lovforandringen ikke kunde vedtas av to generalforsamlinger med samme flertall.» - - -

Roths 80 aksjer blev i mars måned 1925 tiltransportert Privatbanken av Roth, og 7 mars 1925 notertes denne transport hos Kneipbrødfabrikken. På senere generalforsamlinger møtte Stavanger Privatbank som aksjonær.

På generalforsamling i Kneipbrødfabrikken den 3 mars 1930 fremsatte styret forslag om at der tilføiedes lovenes §6 som om handlet selskapets forkjøpsrett, også at tidligere eldre aksjonærer skulde ha forkjøpsrett, og om det forslag heter det i generalforsamlingsprotokollen at det blev vedtatt med 58 mot 27 stemmer. Privatbanken stemte mot.

Stavanger Privatbank i likvidasjon under offentlig administrasjon anla derefter ved Stavanger byrett sak mot Stavanger Kneipbrødfabrik A/S og påstod blandt annet at «vedtektsforandringer på saksøktes generalforsaling den 14 og 22 februar 1923, hvorefter stemmeretten er begrenset slik at ingen aksjonær kan utøve mer enn 27 stemmer, og hvorefter selskapet (saksøkte) har forkjøpsrett ved ethvert salg av aksjer til den pris som bevislig kan opnås hos andre, kjennes ugyldig.» Ved Stavanger byretts dom av 23 april 1930 blev saksøkte frifunnet med den begrunnelse at søksmålet måtte betraktes som et anfektelsessøksmål men at aksjelovens frist i §67 var oversittet og at saksøkeren som aksjonær først fra 1925 var avskåret fra påstanden om sådan ugyldighet av beslutninger fattet før saksøkeren blev aksjonær. Retten var ikke av den opfatning at beslutningene måtte betegnes som en ren nullitet, idet beslutningenes eget innhold ikke kunde sies å komme i strid med preceptorisk lov. Denne byrettsdom blev stadfestet under dissens av Bergens overrett ved dom av 21 desember 1931. - - -

Privatbankens restbomasse overførtes i oktober måned 1933 til Stavanger Sparekasse. - - - Deri befant sig også de 80 aksjer i Stavanger Kneipbrødfabrik A/S. - - - Aksjene i Kneipbrødfabrikken blev av Sparekassen ikke transportnotert hos Kneipbrødfabrikken. - - -

Side:379

På generalforsamling 9 mars 1934 møtte for Sparekassen dens funksjonær H. Skibell ifølge medbragt skriftlig fullmakt fra Sparekassens direktør. - - Skibell blev tillatt å stemme på denne generalforsamling, og han blev valgt som varamann til styret.

Den 22 mars 1935 tilskrev Kneipbrødfabrikken Sparekassen således: «Stavanger Privatbank hadde 80 aksjer i vårt selskap, og da det er bekjent at Privatbanken er blitt avviklet, tillater vi oss å forespørre om De har kjøpt denne aksjepost, samt i tilfelle for hvilken pris. Spørsmålet har interesse, fordi der efter lovene er forkjøpsrett. Vi vedlegger et årsregnskap, idet De kanskje har interesse av det.» - Herpå svarte Sparekassen i skrivelse av 28 mars 1935: «Vi har mottatt Deres skrivelse av 22 mars, men kan ikke erkjenne at De like overfor oss kan gjøre nogen forkjøpsrett gjeldende til de omskrevne aksjer i Deres selskap som vi overtok som en del av Stavanger Privatbanks restbomasse. Vi vil overhodet ikke ha anerkjent gyldigheten av den lovforandring hvormed forkjøpsrett og begrensning av stemmeretten i sin tid er søkt innført. Underhånden har vi bragt i erfaring at der er aksjonærer som har fått innkallelse til generalforsamling den 30 ds. Vi har ingen innkallelse mottatt og protesterer mot at den påtenkte «generalforsamling» avholdes. Den vil ikke være lovlig, og de beslutninger den måtte ville vedta, vil være ugyldige. Vi tør anmode om at de øvrige aksjonærer blir gjort bekjent med denne vår skrivelse.»

På Kneipbrødfabrikkens generalforsamling den 30 mars 1935 hvortil Sparekassen således ikke var innkalt, - - - besluttet man å gjøre forkjøpsretten gjeldende. Til innløsning av aksjene blir å benytte reserve- og reguleringsfondet. Såsnart innløsningen er gjennemført, vil der bli fremsatt forslag om nedsettelse av aksjekapitalen med de innløste aksjers pålydende Da denne sak ikke var nevnt i innkallelsen, besluttedes ekstraordinær generalforsamling innkalt til tirsdag den 9 april. De møtende aksjonærer oplyste at de også aktet å gjøre forkjøpsrett gjeldende i tilfelle det skulde være noget i veien for at selskapet kan gjøre det, eller forslaget skulde bli nedstemt på den ekstraordinære generalforsamling. - 2. Det utsendte regnskap blev gjennemgått og godkjentes. Utbytte fastsettes til 5 %. Utbytte blir ikke å utbetale på de aksjer som Stavanger Sparekasse har kjøpt av Stavanger Privatbank i likvidasjon, idet forkjøpsretten er gjort gjeldende.» Kneipbrødfabrikken meddelte Sparekassen punkt 1 i denne generalforsamlings protokoll i skrivelse av 1 april 1935.

På den ekstraordinære generalforsamling den 9 april 1935 møtte advokat Lea for A/S Valuta og C. Middelthon, ingeniør Lem, bankdirektør Aarstad for E. Berentsen og T. Omland på egne og M. Omlands vegne. Av protokollen hitsettes: «Forslaget som forelå til behandling, var forslaget fra den ordinære generalforsamling om å gjøre forkjøpsrett gjeldende like overfor Stavanger Sparekasse. Bankdirektør Åarstad møtte som direktør for Stavanger Sparekasse der var eier av 80 aksjer i selskapet, og møtte dessuten som fullmektig for konsul Berentsen. Han stemte mot forslaget om at der kunde gjøres forkjøpsrett gjeldende. - - - Forslaget om å gjøre forkjøpsretten gjeldende blev vedtatt med 49 stemmer mot 2 stemmer.»

Stavanger Sparekasse har derefter saksøkt Stavanger Kneipbrødfabrik A/S og nedlagt sådan endelig påstand: 1. Beslutning i generalforsamling i Stavanger Knelpbrødfabrik A/S 3 mars 1930 om «at der tilføies lovenes §6 som omhandler selskapets forkjøpsrett, også skal stå tidligere eldre aksjonærers forkjøpsrett», kjennes ugyldig. 2. Beslutningene i generalforsamlingene

Side:380

30 mars og 9 april 1935 i Stavanger Kneipbrødfabrik A/S om at selskapet skal gjøre forkjøpsrett gjeldende for Stavanger Sparekasses 80 aksjer i selskapet, og at til innløsning av disse skal benyttes reserve- og regulerings- fondene, kjennes ugyldige og uforbindende for Stavanger Sparekasse. - - -

Saksøkte Stavanger Kneipbrødfabrik A/S har innledet motsøksmål og nedlagt sådan endelig påstand: «I hovedsøksmålet: At Stavanger Kneipbrødfabrik A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger. I motsøksmålet: At Stavanger Sparekasse dømmes til å utlevere til Stavanger Kneipbrødfabrik A/S aksjene nr. 1 til 80, hver pålydende kr. 500 i Stavanger Kneipbrødfabrik A/S mot å få utbetalt innkjøpsprisen kr. 12.000 (kr. 150 pr. aksje)

Da selskapsvedtektenes §7 til forandring av lovene krevet 2/3 av avgitte stemmer og 2/3 av aksjekapitalen, er ikke vedtektsforandringene på den ordinære og ekstraordinære generalforsamling i 1923 vedtatt, idet der hverken forelå tilstrekkelig stemmetall eller kapitalandel for vedtektsendringen om selskapets forkjøpsrett. Den halve aksjekapital - eller 80 aksjer av 161 - stemte mot. Advokat Hidle har forklart at stifternes mening med §7 første avsnitt skal ha vært at der til vedtektsforandring blott krevdes at 2/3 av aksjekapitalen var tilstede på generalforsamlingen, og at 2/3 av de møtende stemmer var for vedtektsforandringen, og at det hadde vært meningen å instituere aksjelovens almindelige bestemmelser for vedtektsforandring. Denne uttalelse er bestridt og ikke bevist. - - - Det var derfor rettsstridig når eierne av de øvrige aksjer anførte i generalforsamlingsprotokollen at forslaget var vedtatt, og blandt annet ved Roths protest må det anses på det rene at den annen aksjehalvdel måtte være sig bevisst dette sitt rettsstridige forhold. - - - Den som «vedtatt» betegnede vedtektsendring om selskapets forkjøpsrett er efter rettens mening en nullitet.

En nullitet - et nonfaktum og en lovstridighet - kan imidlertid ikke antas å bli av verdi selv om det ved en dom er fastslått at et anfektelsessøksmål ikke kan fremmes fordi tidsfristen for anfektelse efter aksjeloven §67 er oversittet. - - - Hvis vedtektstillegget om selskapets forkjøpsrett - hvad nærværende rett mener - er en nullitet, synes også res judicatavirkningene av en sådan dom ikke å kunne være særlig store.

Skjønt retten således mener at det ikke eksisterer nogen forkjøpsrett for Kneipbrødfabrikken av aksjer, finner den dog å burde behandle saksforholdet også ut fra det syn at forkjøpsretten er et faktum.

Den 1 mars 1934 stilet Kneipbrødfabrikken innkallelsen til årets generalforsamling til «A/S Stavanger Privatbank v/Stavanger Sparebank (Sparekasse?)». Under enhver omstendighet viser denne innkallelse at Kneipbrødfabrikken var fullt på det rene med det faktiske forhold. Det er av disponent Omland og advokat Hidle forklart at de gjentatte ganger snakket sig imellem om å gjøre forkjøpsretten gjeldende, men noget positivt skritt i så måte blev ikke gjort. På Kneipbrødfabrikkens generalforsamling i 1934 møtte Sparekassen ved sin funksjonær Skibell. Det er på det rene at han leverte fullmakt fra Sparekassen ved dens direktør Erling Aarstad. - - - Det hevdes fra saksøktes side at Skibell blott tillotes å møte og avgi stemme som representant for Stavanger Privatbank - ikke for Stavanger Sparekasse -, at det var som representant for Privatbanken han valgtes til styrevaramann, og at advokat Hidle uttrykkelig nevnte at forkjøpsretten vilde bli gjort gjeldende like overfor Sparekassen. Særlig dette siste benekter Skibell på sin side å ha hørt noget om. Retten legger heller ikke nogen større betydning i dette like overfor det faktum at det under enhver omstendighet intet

Side:381

ytterligere gjordes fra Kneipbrødfabrikkens side med hensyn til den påståtte forkjøpsrett. Ut fra de faktiske forhold - at Kneipbrødfabrikken visste om aksjepostens overgang til Sparekassen, at Stavanger Privatbank var ophørt å eksistere, at Skibell var ansatt i Stavanger Sparekasse og var utstyrt på generalforsamlingen med fullmakt fra denne og blott med sådan fullmakt - mener retten at Kneipbrødfabrikken og dens styre på generalforsamllngen i 1934 - om ikke før - fikk tilstrekkelig notifikasjon om aksjeovergangen og reelt og faktisk godkjente denne ved å tillate Skibell å møte, stemme og velges til styrevaramann. Mulige innsigelser og forbehold tapte like overfor dette enhver realitet og blev blott fiktive og intetsigende. Fremdeles foretok Kneipbrødfabrikken sig intet med hensyn til forkjøpsretten. Først ved skrivelse av 22 mars 1935 begynte Kneipbrødfabrikken å røre på sig - først med et overflødig spørsmål om Sparekassen hadde kjøpt aksjene og i tilfelle for hvilken pris, og derefter med en antydningsvis bemerkning om at spørsmålet hadde interesse fordi det efter lovene var forkjøpsrett. Brevet synes ikke nettop å tyde på at forkjøpsretten har vært nevnt før.

Som forklaring og forsvar for denne sendrektighet har saksøkte hevdet at Sparekassen ikke overensstemmende med lov (således aksjelovens §34) og vedtektenes §6, siste avsnitt, hadde innsendt aksjebrevene til transportnotering, og sålenge så ikke var skjedd, bestod det intet aksjonærforhold mellem partene. Stavanger Sparekasse er fremdeles ikke aksjonær og søksmålsberettiget, har saksøkte hevdet. At Sparekassen således ikke har innsendt aksjebrevene til Kneipbrødfabrikken og dens styre til notering, mener retten er en formtilsidesettelse uten avgjørende betydning like overfor fakta. Under enhver omstendighet forelå, må det antas, tilstrekkelig meddelelse på generalforsamlingen i 1934.

Aksjer verdi og pris er fluktuerende - til enhver tid avhengig av driftsresultatet og driftsmulighet, penger, beskatningsforhold, diskonto m.v. En forkjøpsrett på aksjer synes å måtte benyttes straks eller i ethvert fall innen en nogenlunde rimelig kort tidsgrense. Den forkjøpsberettigede bør ikke kunne oppebie det for sig beleilige og heldige tidspunkt. Enhver rimelig tidsgrense for forkjøpsretten mener retten her er langt overskredet - det gjelder såvel Kneipbrødfabrikken som dens aksjonærer. Selv om man derfor antok at selskapets forkjøpsrett eksisterte, finner retten den i nærværende forhold tapt ved ikke å være benyttet i tide. Hermed har retten avgjort motsøksmålet. - - -

Særlig i relasjon til Sparekassens påstandspost 2 i hovedsøksmålet vil retten bemerke at generalforsamlingsbeslutningen i 1935 om til innløsning av Sparekassens 80 aksjer å benytte selskapets reserve- og reguleringsfond må antas lovstridig. Disponent Omland og avdokat Hidle har forklart at den nærmere gjennemførelse vil bli bestemt senere. Det er ikke tilstrekkelig. Hvis saksøktes beslutninger og påstand skulde nyte medhold, vilde den ene aksjonærhalvpart i selskapet få anledning til å innløse den annen aksjonærhalvparts aksjer for penger som tilhørte sistnevnte aksje halvdel av de opsparte fonds, og i nærværende tilfelle endog under halvdelen av disse opsparte midler.

Stavanger Sparekasse var efter det resultat retten er kommet til, aksjonær i Stavanger Kneipbrødfabrik A/S i 1935, og da denne store aksjonær ikke lovlig og vedtektsmessig er innkalt til Kneipbrødfabrikkens generalforsamlinger den 30 mars og 9 april 1935, ikke tillatt å møte og å stemme, finnes - idet iøvrig henvises til hvad retten foran har anført - Sparekassens

Side:382

påstand i dens punkter 2, 3 og 4 å måtte gis medhold, idet for punkt 4's vedkommende tilføies at en sådan beslutning under enhver omstendighet må synes ulovlig.

Det gjenstår sluttelig for retten å behandle Stavanger Sparekasses påstandspost 1 i hovedsøksmålet. Avgjørelsen her synes å kunne stille sig tvilsommere.

§34, 1. avsnitt, i den eldre aksjelov blev av domstolene fortolket temmelig vidtgående, jfr. høiesterettsdommer Hanssens aksjelovutgave 1935 note 3 til §34, og den der nevnte av Justisdepartementet så meget kritiserte høiesterettsdom i Rt-1928-807 som ledet til lovendringen i 1930 (Ot. prp. nr. 9 1929 side 4 flg.). Lov nr. 4 av 27 februar 1930 trådte i kraft 1 juli 1930 og bestemte iøvrig i sitt avsnitt III at det i selskaper som var stiftet før lovens ikrafttreden, innen 1 juli 1931 i vedtektene kunde bestemmes at aksjenes omsettelighet skulde være begrenset. Den her omhandlede vedtektstilføielse er gjort av Kneipbrødfabrikken den 3 mars 1930. Det er formentlig uten nogen avgjørende betydning at den ikke er anmeldt til handelsregistret. Også om denne vedtektsforandring gjelder imidlertid det samme som retten har anført angående vedtektsforandringen i 1923. Den er ikke vedtatt med vedtektsmessig kapitalflertall og som 1923-beslutningene er heller ikke denne beslutning noget «vedtak». Som sådan bør den efter rettens mening betraktes som en nullitet. Retten mener dernest at en forkjøpsrettsinstitusjon som omhandlet i høi grad virker nedsettende på en aksjes omsettelighet og verdi. Også for medaksjonærers forkjøpsrett måtte der før 1 juli 1931 efter hvad retten antar, kreves enstemmighet hos aksjonærene når sådan forkjøpsrett ikke var fastsatt i stiftelsesoverenkomsten.

Som anfektelsessøksmål skulde innsigelse være preskribert efter aksjelovens §67, men som nullitet betraktet synes intet å være til hinder for gjennem fastsettelsessøksmål - således som av Sparekassen påstått - å få dette fastslått, jfr. Augdahls selskapsrett side 473. Her foreligger som i 1923 en bevist tilsidesettelse av selskapsvedtektenes stemme regler, og der foreligger ingen plausibel tvil eller undskyldelig misforståelse, men simpelthen et rettsstridig forhold.

I henhold hertil finner retten å burde gi Sparekassen medhold også i dens påstandspost 1 i hovedsøksmålet. - - -