Rt-1938-435

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1938-05-27
Publisert:	Rt-1938-435
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 113
Parter:	Olafine Wulff (advokat Sigurd Saue) mot Statens Pensjonskasse (advokat F. M. Bugge).
Forfatter:	Stang, Fougner, Næss, Larssen, Hesselberg, Andersen samt justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1896) §4, §5, Foreldelsesloven (1896), LOV-1917-04-20-§13

Ved Oslo byretts dom av 20 juni 1935 blev Statens Pensjonskasse frifunnet for Olafine Wulffs tiltale. Saksomkostninger blev ikke tilkjent. Saken gjaldt spørsmålet om Olafine Wulffs rett til pensjon i henhold til §13,2 a i lov av 20 april 1917 om pensionsordning for statens tjenestemenn. Selv mener hun at hun har pådratt sig den sykdom - bronchit og astma - som tvang henne til å gå av på pensjon, under utførelse av tjenesteplikt som lærerinne ved Harstad folkeskole, og at hun derfor har krav på pensjon efter den nevnte lovbestemmelse. Pensjonskassen bestrider dette og har kun tilstått henne pensjon efter lovens §13,2 b. Det fremgår for øvrig av byrettens dom hvad saken gjelder.

Olafine Wulff har med fri sakførsel og fritagelse for rettsgebyrer anket over denne dom idet som ankegrunner gjøres gjeldende samme betraktninger som hun har fremholdt for byretten. Hun har ved sin opnevnte sakfører nedlagt sådan påstand:

«1. Byrettens dom opheves. 2. Fru Olafine Wulff kjennes berettiget til invalidepensjon av Statens Pensjonskasse efter reglene i lov om pensionsordningen for Statens tjenestemenn av 20 april 1917 §13,2 a. 3. Statens Pensjonskasse dømmes til å betale fru Olafine Wulff kr. 61,70 for hver måned fra 1 august 1927 til 1 juni 1935, ialt kr. 5.799,80 med 5 prosent renter fra hver måneds termin, fra forfall til betaling skjer. 4. Statens Pensjonskasse dømmes til å betale fru Olafine Wulff og det offentlige tilstrekkelige saksomkostninger for byretten og for Høiesterett som om saken ikke hadde vært beneficert, deriblandt mitt salær som bes fastsatt av Høiesterett.»

Statens Pensjonskasse har nedlagt sådan påstand: «Principalt:

At byrettens dom stadfestes. Subsidiært: At Pensjonskassen frifinnes for fru Wulffs tiltale mot efterbetaling for tiden 15 mars 1930 til 1 juni 1935 med kr. 3.856,25. For begge tilfelle: At fru Wulff tilpliktes å betale Statens Pensjonskasse saksomkostninger for Høiesterett.»

Til bruk for Høiesterett er det holdt bevisoptagelse ved Oslo byrett, hvor bl.a. dr. med. Einar Aaser og Pensjonskassens hovedlæge, dr. med. P. M. Holst har avgitt forklaringer i tilslutning til tidligere avgitte erklæringer. Videre er det fremlagt en ny erklæring av 26 oktober 1936 fra stadslæge S. W. Brochmann samt erklæringer av 29 januar 1936 fra distriktslæge Kulseng-Hansen, av 1 februar 1936 fra doktor P. Espeland og av 9 november 1936 fra doktor Arne Gregertsen. Endelig er det holdt bevisoptagelse ved Trondenes herredsrett, hvor bl.a. doktor Brochmann har forklart sig som vidne.

Side:436

Dr. med. Einar Aaser uttaler i sin vidneforklaring bl.a.:

«Vidnet mener at de fuktige lokaler i nærværende tilfelle sannsynligvis har vært en medvirkende og meget viktig faktor til sykdommens utvikling.»

Pensjonskassens hovedlæge, overlæge P. M. Holst, forklarer at Pensjonskassen konsekvent har holdt på at krav om forhøiet invalidepensjon bare er begrunnet, hvor man enten har full sikkerhet for eller der i ethvert fall er overveiende sannsynlighet for at der er årsakssammenheng til stede mellem tjenestepliktens utøvelse og invaliditeten. Han kan imidlertid ikke her finne nogen sådan årsakssammenheng, men mener at hvad der er inntruffet r peker hen på en medfødt disposisjon for astma hos fru Wulff. «Astma kan efter vidnets mening,» heter det i forklaringen videre, «utløses av en forkjølelse, men den er som regel av akutt art. Fuktige lokaler kan selvsagt disponere for forkjølelse, men det er ikke almindelig at dette utvikler sig til astma. Forkjølelsen kan være en leilighetsårsak.»

Stadslæge Brochmann har i sin erklæring av 26 oktober 1936 og sin vidneforklaring av 13 februar 1937 gjort inngående rede for sitt syn på fru Wulffs sykdom og dennes årsaker; Av sykdomshistorien slutter han at der har foreligget betendelse i nesehulen - såkalt sinusit - iallfall fra 1921. Og om sammenhengen mellem det uheldige klasseværelse og fru Wulffs neselidelse og senere hennes astma uttaler dr. Brochmann i erklæringen videre: «Jeg mener derfor at hennes astma har vært og er en følge av folakinfeksjonen i nesen (sinusitten). Neselidelsen har hun fått den forstilt vinter hun «skolet» i det fuktige klasseværelse. I hvor stor grad skoleværelset har skylden kan selvfølgelig være diskutabelt. Men ingen kan vel se bort fra at det uhygienisske klasseværelse, som foruten å være fuktig, også manglet sol, kan ha vært årsaken til neseforkjølelsen, og at den igjen har forårsaket sinusit. Den siste har så efter nogen år bevirket astma hos henne. At astma kan bero på en sinusit er videnskapelig bekreftet i andre tilfelle.» Også under bevisoptagelsen har han fremholdt som sin bestemte mening at fru Wulffs astma skyldes en fokalinfeksjon. Om hvad der kan antas å ha fremkalt fokalinfeksjonen heter det her videre:

«Hvorvidt fokalinfeksjonen i sin tur skyldes de uhygieniske skolelokaler som fru Wulff angivelig har arbeidet i, er umulig å si noget bestemt om. Der foreligger en mulighet, men på den annen side kan der ikke føres noget bevis for nogen årsakssammenheng. Nogen bestemt sannsynlighetsgrad er det også umulig å opgi.»

Høiesterett er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dennes domsgrunner. Forutsetningen for at den ankende parts krav om invalidepensjon i henhold til §13, 2 a i loven av 1917 skulde kunne vinne medhold, måtte være at det var ført bevis for, eller i det minste bragt til overveiende sannsynlighet, at fru Wulffs astma skyldtes de forhold hvorunder hun har arbeidet som lærerinne ved Harstad folkeskole. At der skulde være nogen slik årsakssammenheng til stede, finnes imidlertid ikke å være godtgjort eller tilstrekkelig sannsynliggjort.

Side:437

Høiesterett tillegger hvad dette spørsmål angår, de foreliggende lægeerklæringer en vesentlig vekt, herunder i første rekke de uttalelser som er avgitt av de to opnevnte sakkyndige ved byretten, overlæge dr. med. Bang og professor dr. med. Salvesen. Nu viser ganske visst det foreliggende materiale at lægenes syn forsåvidt til dels går i forskjellig retning. Når lægeerklæringene ses samlet, kan de imidlertid ikke sies å skape nogen presumsjon for at der er nogen slik sammenheng mellem fru Wulffs arbeidsforhold og hennes sykdom som fra hennes side hevdet. De uttalelser som er avgitt av de ved byretten opnevnte sakkyndige, støtter ikke fru Wulffs opfatning. Og hvad angår spørsmålet hvorvidt den fokalinfeksjon som efter stadslæge Brochmanns mening har forårsaket fru Wulffs astma, i sin tur skyldes de uheldige skolelokaler, går heller ikke han lenger enn til å si at der forsåvidt er en mulighet til stede, men at der på den annen side ikke kan føres noget bevis for en slik årsakssammenheng. Dr. Brochmann tilføier at det også er umulig å opgi «nogen bestemt sannsynlighetsgrad.»

Byrettens dom blir således å stadfeste. Idet hensees til de tvil saken volder finner man grunn til å opheve omkostningene også for Høiesterett.

Dommerne Stang, Larssen og Hesselberg er kommet til det resultat at det er overveiende sannsynlig at det er årsaksforbindelse mellem Olafine Wulffs nuværende sykdom - astma og bronchit - og hennes arbeide i de uhygieniske skolelokaler fra oktober 1918 av.

Siden byrettens dom falt har stadslæge Brochmann foretatt en inngående undersøkelse av Olafine Wulffs hele sykehistorie og er kommet til det resultat som ovenfor er gjengitt. Han beskriver hennes tilstand nærmere således: «Straks efter at hun var begynt å skole merket hun tegn på halskatarr, idet hun kremtet slim fra halsen og fikk besværligheter med å snakke meget. Nogen måneder efterpå (iallfall samme vinter) begynte en tetthet i nesen som hun ikke hadde merket tidligere. Samtidig kom det øket slimavsondring fra nesen som om hun til stadighet skulde være forkjølet. Hun merket også at det kom gule klatter i neseslimet. Hun gikk med andre ord stadig neseforkjølet»

Doktor Brochmann mener at hun må ha lidt av sinusit iallfall fra 1921 da man første gang fant polyper hos henne, og sannsynligvis alt fra 1918- 1919 og han mener at hennes astma er en følge av fokalinfeksjonen i nesen (sinusiten).

Dr. med. Einar Aaser har i sin vidneforklaring for Oslo byrett den 18 september 1936 utdypet sin erklæring av 31 august 1932 og bl.a. uttalt: «Vidnet mener at de fuktige lokaler i nærværende tilfelle sannsynligvis har vært en medvirkende og meget viktig faktor til sykdommens utvikling.»

De sakkyndige for byretten, professor Salvesen og overlæge Bang, uttaler begge at Olafine Wulffs astma kan være fremkalt av arbeidet i usunde lokaler, men finner ikke dette bevist. De sakkyndiges uttalelser blev som nevnt avgitt før doktor Brochmann foretok sin inngående undersøkelse av fru Wulffs sykehistorie.

Side:438

Under disse forhold finner vi det overveiende sannsynlig at stadslæge Brochmanns fremstilling av fru Wulffs sykehistorie og årsaken til hennes sykdom er riktig. Det er ikke gitt nogen annen rimelig forklaring på at fru Wulff, som var et sundt og sterkt menneske og levet under gode forhold, blev syk og at derefter sykdommen utviklet sig samtidig med at hun arbeidet i de nevnte skolelokaler. Noget uforsiktig forhold fra hennes side, smitteoverføring eller lignende, er ikke påvist.

Pensjonskassens hovedlæge, professor P. M. Holst, har som ovenfor nevnt antydet at fru Wulff har hatt en medfødt eller erhvervet disposisjon for astma, men om dette foreligger det ingen nærmere oplysninger. Det vilde for øvrig være uten betydning for vart resultat, da det dog vilde vært arbeidet i de usunde lokaler som vilde ha bragt sykdommen til utbrudd.

Pensjonskassen har subsidiært hevdet at alle pensjonsbeløp som er forfalt før 15 mars 1930, er foreldet i henhold til foreldelseslovens §5,3, og heri må Pensjonskassen gis medhold. Foreldelsesfristen må løpe fra hver termins forfallstid, og foreldelseslovens §4,2 som er påberopt av fru Wulff, får ingen anvendelse på foreldelsen av de enkelte terminer.

Mot fru Wulffs rentekrav er ingen spesiell innsigelse reist.

Saksomkostninger finner vi ikke bør tilkjennes.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret for den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Sigurd Saue, fastsettes til kr. 1.000.

Av byrettens dom:

Fru Olafine Wulff, født xx.xx.1877, blev fra 1 august 1918 fast ansatt som lærerinne ved Harstad folkeskole og blev fra samme dag optatt som medlem av Statens Pensjonskasse. Hun hadde fra 1900 til 1913 vært lærerinne i Hammerfest og på Ingøen. Fra høsten 1921 blev hun syk av bronchit og astma og fratrådte sin stilling den 1 juli 1927 da hun efter innhentede lægeerklæringer blev erklært helt arbeidsudyktig. Av Statens Pensjonskasse blev hun tilstått pensjon efter lov av 20 april 1927 om pensjonsordning for statens tjenestemenn, dennes §13,2 b. - - -

Hun mente sig imidlertid berettiget til pensjon svarende til full alderdomspensjon efter lovstedets litr. a og fremsatte 15 juli 1927 krav på dette. Pensjonskassen fastholdt sin avgjørelse. Skolestyret i Harstad gjorde derefter i september 1927 henvendelse til kassen om beslutningens omgjørelse. Da kassen ikke fant å kunne gå med på dette, blev saken av skolestyret innanket for Socialdepartementet som under 21 oktober 1927 stadfestet Pensjonskassens beslutning. Ved pensjonens revisjon i 1927, 1929 og 1931 fant kassen å måtte avslå fru Wulffs fornyede andragende om å få pensjon efter nevnte litra a. - I september og oktober 1932 fremkom hun med samme andragende som igjen blev avslått, hvorefter hun innanket spørsmålet for Socialdepartementet som under 15 desember 1932 igjen stadfestet Pensjonskassens avgjørelse.

Fru Wulff har så efter forgjeves prøvet forliksmegling anlagt nærværende sak mot Statens Pensjonskasse. - - -

Side:439

Saksøkeren hevder prinsipalt at betingelsene for pensjon efter lovens §13,2 a er til stede når invaliditeten er inntrådt i tjenestetiden. I alle fall må saksøkte til sin befrielse bevise at sykdommen skyldes særlige disposisjoner eller personlige forhold hos saksøkeren. For øvrig gjør saksøkeren gjeldende at hennes sykdom er pådratt under utførelsen av tjenesteplikt og at der er årsaksforbindelse mellem hennes arbeide som lærerinne ved Harstad skole og den sykdom - asthma bronchiale - som har ledet til hennes arbeidsudyktighet. Der er forsåvidt henvist til at hun er av sterk konstitusjon og var helt frisk ved tiltredelsen i 1918 og uten arvelige disposisjoner for sykdommen. Allerede vinteren 1919 måtte hun søke læge for en temmelig ondartet halskatarrh og i 1920 og 1921 for polyper i nesen. Fra høsten 1921 blev hun angrepet av bronchit og derefter av astma. Hun hevder at oprinnelsen til og utviklingen av denne sykdom skyldes forholdene ved de skolelokaler hun underviste i. Harstad nye folkeskole blev tatt i bruk i oktober 1918 før den ennu var helt ferdig. Puss og vegger var fuktige og luften i lokalene meget dårlig - temperaturen om morgenen var ofte ned i 10 gr. C., så både lærere og elever frøs. Dette skyldes også dårlig opvarmning på grunn av uskikket brensel. Spesielt var det værelse som hun underviste mest i, nr. 6, meget usundt da det lå til skyggesiden. Der var soppdannelse på veggen. Ventilene var meget uheldig anbragt således at luftstrømmen gikk like inn mot katetret. Nevnte værelse er da også nu opgitt som leseværelse og skal kun benyttes til opbevaringsrum. Saksøkeren har henvist til vidneprov fra sine kolleger på skolen og fra dennes vaktmester hvorav også vil fremgå at andre lærere og skolebarn har vært syke, og videre til de foreliggende lægeerklæringer fra Chr. Hansen, Harstad, Sophus Brochmann, Harstad, dr. med. Aaser samt til de opnevnte sakkyndiges erklæringer. Ingen av disse læger har kunnet av vise den mulighet at de dårlige lokaler har vært årsaken til hennes sykdom. I en sak som denne kan det efter saksøkerens mening ikke stilles så sterke krav til bevisbyrden - det kan ikke kreves mere enn at hun sannsynliggjør en årsakssammenheng. Der er i så mate henvist til dommer i Rt-1905-465, Rt-1929-955, Rt-1916-753. - Saksøkeren har endelig hevdet at ingen del av hennes krav kan være foreldet da kravet ikke kan sies å være forfalt til betaling før Pensjonskassen har erkjent sin betalingsplikt eller denne på annen mate er konstatert.

Saksøkte har fremholdt at uttrykket i pensjonsloven av 1917 1. c. «pådratt sig under utførelsen av tjenesteplikt» ikke er ensbetydende med «pådratt sig under tjenestetid». Dette siste er omtrent alltid tilfelle, og en forståelse som av motparten hevdet vilde lede til at omtrent alle tjenestemenn vilde få full invalidepensjon, mens bestemmelsen er ment som en undtagelsesbestemmelse hvor det kan påvises en ualmindelig påkjenning i tjenesten som den umiddelbare årsak til sykdommen. I pensjonsloven av 1921 er da også §13,2 omredigert så den mer utvetydig gir uttrykk for denne hensikt uten at det dermed har vært tilsiktet nogen realitetsforandring i den ved loven av 1917 innførte ordning for invalidepensjoner. Saksøkte har reservert sig mot at det skal være tilstrekkelig for saksøkeren å føre et sannsynlighetsbevis. Men selv om dette innrømmes, kan et sådant bevis ikke på nogen mate sies ført. De foreliggende lægeerklæringer er meget reserverte, og de sakkyndige har i sine erklæringer ikke absolutt benektet at der kan være årsakssammenheng, men regnet det som en ringe mulighet. De sakkyndige har i virkeligheten sluttet sig til Pensjonskassens

Side:440

standpunkt. De øvrige foreliggende oplysninger i saken trekker efter saksøktes mening i den retning at en årsakssammenheng er usannsynlig. Det henvises til at fru Wulff hadde en meget kraftig konstitusjon og at hun praktisk talt er den eneste som er blitt syk. De i vidneforklaringene omhandlede tilfeller av sykdom blandt lærere og barn er ikke mer enn det normale ved alle skoler. Det må også hensees til at fru Wulff arbeidet under de angivelig vanskelige forhold fra 1918 til 1921 før hun fikk sin sykdom, og ytterligere i 6 år før hun blev arbeidsudyktig. Det er ingen grunn til å tro at bygningen også var fuktig i årene 1921-1927. Det er efter saksøktes mening en dagligdags ting at man nytter inn i nyopførte hus eller i et hus hvor arbeider ennu pågår, uten at man har hørt at folk av den grunn blir invalider. Det må være gitt en overdreven skildring av forholdene ved skolebygningen i Harstad. Man må erindre at kollegenes uttalelser lett vil kunne bli nokså farvet, og man kan derfor ikke ubetinget bygge på disse vidneprov. Det samme gjelder vaktmesterens. Det må erkjennes at saksøkeren har pådratt sig sin sykdom mens hun var lærerinne, men den er ikke opstått som følge av særlige forhold eller påkjenning ved arbeidet. Det er fra saksøkerens side på ingen mate godtgjort at Pensjonskassen eller Socialdepartementet har tatt feil i sin avgjørelse, og der foreligger efter saksøktes mening et altfor svakt materiale til å omgjøre disse avgjørelser.

Saksøkte har subsidiært påstått preskripsjon for en del av saksøkerens krav som ligger over 3 år forut for forliksklagens berammelse 15 mars 1930. Der var full anledning til tidligere å gå til domstolene. Når motparten har hevdet at kravet først måtte avgjøres ved dom, har saksøkte herimot henvist til at saksøkeren selv har påstått renter for hver månedstermin som hun jo da må angl som forfallen.

Retten skal bemerke: Det er på det rene at nærværende sak blir å avgjøre på grunnlag av pensionslovens §13,2, således som den lød før forandringen ved lov av 28 juni 1921. Retten er enig med saksøkte i at betingelsen for full invalidepensjon må være at der er årsaksforbindelse mellem tjenesten og sykdommen. Siste punktum i lovens §13,2 a er efter rettens mening avgjørende for en sådan forståelse av bestemmelsen. Man må efter det i saken oplyste gå ut fra at det skoleværelse - nr. 6 - som saksøkeren gjennem mange år hovedsaklig underviste i, har vært lite tjenlig for sitt øiemed både på grunn av dets beliggenhet til skyggesiden og for den første tids vedkommende i 1918-1919 som følge av fuktighet i puss og vegger (soppdannelse) og dårlig opvarmning av lokalet på grunn av utjenlig brensel. Man kan herom henvise til særlig de under bevisoptagelsen i Harstad avgitte vidneprov. Det må videre ansees godtgjort at fru Wulff oprinnelig har hatt en god, sterk konstitusjon og at hun var helt frisk ved tiltredelsen av sin stilling ved skolen i 1918. Videre at hun vinteren 1919 hadde en ondartet halskatarrh og i 1920-1921 polyper i nesen og at hun høsten 1921 blev angrepet av bronchit og senere av astma. Retten kan efter de foreliggende oplysninger ikke finne at der blandt lærerpersonalet for øvrig eller blandt barna på Harstad skole har vært nogen sykelighet utover det almindelige. Man henviser forsåvidt til 2. vidne, bestyrer Bjørhovdes prov. Om den mulige årsaksforbindelse mellem hennes skoletjeneste og sykdommen foreligger en rekke lægeerklæringer. I den erklæring fra læge Chr. Hansen, Harstad, av 25. mai 1927 som fulgte fru Wulffs ansøkning til Pensjonskassen om invalidepensjon, har lægen på skjemaets spørsmål:

Side:441

«Er sykdommen en umiddelbar følge av usedvanlig påkjenning i tjenesten, eller er der for øvrig grunn til å anta et nærmere årsaksforhold mellem invaliditeten og tjenesten, og i så fall hvilket?» - avgitt følgende svar: «Nei. Men det er en mulighet for at den tørre luft i de centralopvarmede klasseværelser kan være en medvirkende årsak til sykdommens forverrelse». - Videre foreligger en lægeerklæring fra doktor Sophus Brochmann Harstad, av 14 mai 1929 som konkluderer således: «Det må efter dette kunne sies at det er mulig at den fuktige skolebygning har vært leilighetsårsaken til hennes astma. Man kan i alle fall ikke benekte det». - Da fru Wulff i 1932 opholdt sig i Oslo, søkte hun dr. med. Aaser av hvis erklæring av 31 august 1932 hitsettes: «Den bakteriologiske prøve av hennes expectorat inneholdt en blastomycet (sopp) som ved intracutan podning fremkalte en tuberkulinlignende reaksjon med betydelig rubor og hevelse på injeksjonsstedet. Av hudreaksjonen sluttet jeg at den isolerte sopp sannsynligvis var årsaken til hennes astma. - Jeg har lest de forskjellige erklæringer i anledning hennes sykdom; personlig er jeg av den opfatning at man meget vanskelig kan avvise den mulighet at de fuktige lokaler mot nord - høst og vinterdag i Nord-Norge - har hatt en avgjørende betydning for sykdommens utvikling. Jeg støtter min opfatning på de bakteriologiske undersøkelser. - Hennes legemsbygning taler mot anlegg for denne sykdom». - Hovedlægen for Pensjonskassen professor Axel Holst har ikke kunnet anbefale anvendt §13,2 a, kfr. hans uttalelse av 3 juni 1927. Det samme er tilfelle med hans efterfølger overlæge P. M. Holst. Denne har som vidne uttalt at der efter hans mening ingen sammenheng kan være mellem hennes arbeide og sykdommen. - De av retten opnevnte to sakkyndige, overlæge Olaf Bang og professor H. A. Salvesen har vært til stede under hovedforhandlingen og har avgitt skriftlige erklæringer til hvilke retten henviser, og til hvilke man slutter sig. Overlæge Bang har konkludert med at fru Wulffs astma kan være fremkalt av de usunde lokaler, og den kan være fremkalt av den funne gjærsopp, men noget bevis foreligger ikke. Professor Salvesens erklæring lyder: «Efter de foreliggende oplysninger må man gå ut fra at fru Wulff lider av en ekte asthma bronchiale, komplisert med en kronisk bronchit og sannsynligvis en lungeutvidning (emfysem). Den synes å ha utviklet sig efter den forutgående luftveisinfeksjon som. meget vel kan være opstått ved en såkalt «forkjølelse». Ophold i kolde og fuktige rum kan være årsak i en forkjølelsessykdom. Hvorvidt denne forutgående luftveisinfeksjon er årsak til begge de til utviklingen av en. astma nødvendige faktorer, er det umulig å si noget bestemt om. Hvorvidt den av dr. Aaser påviste gjærsopp er det såkalte allergen som er en av de to nevnte faktorer, kan heller ikke sies, da det avgjørende bevis ikke foreligger». Begge de sakkyndige har om dr. Aasers soppteori uttalt at denne er dem ukjent, og at det i tilfelle vilde være det første og eneste tilfelle av denne art som er inntruffet.

Retten finner under henvisning til de sakkyndiges erklæringer i forbindelse med de øvrige i saken foreliggende oplysninger at det ikke fra saksøkerens side er sannsynliggjort at saksøkerens sykdom skyldes hennes arbeide ved Harstad folkeskole. Pensjonskassen vil i henhold hertil bli å frifinne. - - -