Rt-1938-773
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1938-10-11 |
| Publisert: | Rt-1938-773 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 92 B |
| Parter: | Olaf Lian m.fl. (advokat Arne Vislie) mot Tomine Ausland m.fl. (overrettssakfører A. L. Gullestad til prøve). |
| Forfatter: | Ubberud, Hanssen, Stang, Hoff, Motzfeldt, Boye, Rivertz |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1854) |
Ekstraordinær dommer, lagdommer Ubberud: Om denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til Kristiansand byretts dom av 9 juni 1936. Domsslutningen er sålydende: «Det av Aase Dale den 4 april 1935 oprettede testament kjennes ugyldig. Saksomkostninger ilegges ikke.»
Testamensarvingene Olaf Lian, Arthur Dale og fru Sofie Borgen har den 26 juni 1936 påanket dommen til Høiesterett. Justisdepartementet har den 1 november 1937 meddelt dem fri sakførsel og advokat Arne Vislie er opnevnt til å føre saken for Høiesterett. Han har nedlagt sådan påstand: «1) Aase Dales testament av 4 april 1935 kjennes gyldig. 2) Ankemotpartene Tomine Ausland, Nils S. Skår, Jakobine Knibe, Olga Eilertsen og Arne Olsen Skår tilpliktes en for alle og alle for en å betale de ankende parter saksomkostninger for byretten og for bevisoptagelsene til bruk i Høiesterett, og å erstatte det offentlige dets utgifter til saksomkostninger ved Høiesterett 3) Undertegnede advokat Arne Vislies salær som beskikket sakfører for de ankende parter fastsettes av retten, og utbetales av det offentlige.»
Anken gjelder dommen i dens helhet og er bygget på de samme betraktninger som er gjort gjeldende i byretten.
Ankemotpartene Tomine Ausland, gårdbruker Nils S. Skår, fru Jakobine Knibe, fru Olga Eilertsen og chauffør Arne Olsen Skår har nedlagt påstand om stadfestelse av byrettens dom, dog således at de tilkjennes saksomkostninger så vel for byretten som for Høiesterett. De har i Høiesterett frafalt den i byretten reiste innsigelse mot testamentets gyldighet, at Aase Dale befant sig i en tvangssituasjon da hun oprettet det, derimot har de fastholdt innsigelsen om at testamentet led av formelle mangler, forsåvidt som testamentsvidnene ikke var specialiter rogati, og innsigelsen om at Aase Dale ikke var capax testandi.
For Høiesterett er dokumentert bevisoptagelser ved Kristiansand byrett optatt i tiden 3 november 1936 til 7 mars 1937, bevisoptagelse ved Setesdal herredsrett 10 november 1936 og Nedenes herredsrett 19 mars 1937 og endelig ved Kristiansand byrett 28 september 1938. I forbindelse med sistnevnte bevisoptagelse er dokumentert en skrivelse av 4 april 1935 fra Aase Dale til Kristiansand skifterett. Ved de nevnte bevisoptagelser er avhørt sakens parter undtagen Tomine Ausland, og i alt ca 40 vidner hvorav en rekke er nye for Høiesterett. Blandt vidnene er også direktør Smith ved Ek Asyl og reservelæge samme steds, Magnussen, som begge møtte som sakkyndige ved hovedforhandlingen i byretten. I hvilken utstrekning de nye forklaringer har endret sakens stilling vil bli nærmere omhandlet nedenfor.
Side:774
Jeg er kommet til det resultat at anken bør gis medhold.
Med hensyn til innsigelse mot testamentets formelle gyldighet er jeg enig med byretten i at testamentet ikke bør tilsidesettes av mangler i så henseende og tiltrer forsåvidt byrettens begrunnelse. Deter av ankemotpartene henvist til Rt-1917-694, men forholdet gjaldt der et muntlig testament og Høiesterett sees å ha lagt vekt på dette, mens praksis i flere tilfelle har funnet det tilstrekkelig ved skriftlige testamenter at det er efter testators ønske og vilje at vidnene har overvært testamentshandlingen.
Hvad den annen innsigelse angår, at Aase Dale ikke hadde testasjonsevne, har byretten bygget sin avgjørelse på at det ved de sakkyndiges uttalelser og vidners forklaringer må ansees bevist at Aase Dale var sinnssyk da hun den 4 april 1935 oprettet testamentet, og at det da må tilligge testamentsarvingene å bevise at hun tross sinnssykdommen allikevel har hatt normal evne til å testere. Jeg er i sterk tvil om det kan sies å være ført et fullgyldig bevis for at testatriks var sinnssyk 4 april 1935. Hvad spesielt de sakkyndiges erklæring angår har det vært en svakhet i grunnlaget som de bygger avgjørelsen på at de ikke har hatt anledning til å gjøre personlig iakttagelse av Aase Dale. De har derfor vært henvist til å bygge avgjørelsen på de vidneforklaringer de har hørt i byretten, bortsett fra at de på forhånd hadde anledning til å gjøre sig bekjent med Tallak Austenås' forklaring ved en forut for hovedforhandlingen optatt bevisoptagelse. De har heller ikke hørt de nye vidneforklaringer som foreligger for Høiesterett, hvorom nærmere nedenfor. Jeg vil også betegne det som en svakhet ved de sakkyndiges erklæringer at de er avgitt av direktøren og reservelægen ved samme asyl. Det hadde så vidt jeg kan se ikke vært noe til hinder for å opnevne stadsfysikus Langfeldt. Det er oplyst at han hørte til det faste utvalg av psykiatrisk sakkyndige i disse saker, og han hadde den fordel at han i et hvert fall ved én anledning hadde talt med Aase Dale, nemlig i juni 1935. Han var av testamentsarvingene begjært opnevnt som sakkyndig.
Efter vidneforklaringene må det ansees på det rene at Aase Dale var adskillig sjelelig svekket, at hennes hukommelse var nedsatt og at hun derfor ofte spurte op igjen om samme ting. Flere vidner har betegnet henne som «tustet». Flere vidneforklaringer har dernest gått ut på at Aase Dale hadde vrangforestillinger, at hun ikke turde ta i metall, gikk med kalosjer inne fordi hun var redd for elektrisk strøm, at hun gikk til naboer og bad dem ta vare på tøi, støvsuger og elektrisk strykejern. Disse foreteelser kan dog ha sin forklaring i forhold som foreligger som nye for Høiesterett. Det er således oplyst at det elektriske anlegg var dårlig og at man virkelig var utsatt for strøm ved overledning, inntil dette forhold blev rettet på sommeren 1934. Og med hensyn til at Aase Dale til enkelte tider bad naboen ta vare på tøi og andre gjenstander, må det antas efter de for Høiesterett foreliggende oplysninger å ha sin naturlige forklaring i at hun var redd for at Arthur Dale skulde pantsette dem og bruke pengene til drikk. Med hensyn til at hun var redd for å ta i metall er det formentlig ikke ukjent at dette er noe som forekommer hos
Side:775
giktiske personer, og Aase Dale var plaget av gikt, ikke minst i hendene som svulmet op. Byretten og de sakkyndige må antas å ha lagt særlig vekt på at Aase Dale ifølge flere vidners forklaringer på mannens dødsdag ikke hadde forståelse av at hennes mann var død. Visstnok er de i byrettens dom citerte uttalelser påfallende, men det er dog et spørsmål om det er berettiget å legge mere i dem enn et uttrykk for at hun hadde følelsen av at hun fremdeles hadde sin mann om sig, eller at hun hadde vanskelig for å forsone sig med tanken på at han var død.
Men selv om det skulde forholde sig så at Aase Dale hadde passert grensen mellem senilitet og dementia senilis, tror jeg ikke at man som byretten kan opstille som en almengyldig rettssetning at den som har bevist tilstedeværelsen av sinnssykdom hos den testerende dermed har ført tilstrekkelig bevis for manglende testasjonsevne medmindre testamentsarvingene fører bevis for at den testerende allikevel hadde sådan evne. Ved avgjørelsen av dette spørsmål mener jeg at det må være berettiget å ta hensyn til hvorvidt testamentet inneholder en naturlig og objektivt sett forstandig disposisjon over den testerendes efterlatenskaper, således at hvis man først må innrømme at dette er tilfelle, må man kunne kreve bragt til overveiende sannsynlighet at den testerende i testasjonsøieblikket allikevel ikke har hatt forståelsen av sin handling. Hvad innholdet av Aase Dales testament angår, kan det efter min opfatning ikke være tvilsomt at det står i god overensstemmelse med hvad man kunde vente som en naturlig avgjørelse, nemlig at det var de tre pleiebarn som skulde ha hvad hun og hennes mann efterlot sig. Av de mange øvrige slektsarvinger er det forholdsvis få som har hatt nogen nærmere tilknytning til Dales. Forholdet mellem pleieforeldrene og pleiebarna har også stort sett vært godt. Til det som jeg her har anført kommer også at Aase Dales disposisjon synes å stå i god samklang med hvad pleieforeldrene allerede for lengere tid tilbake har hatt til hensikt, og jeg henviser forsåvidt til dokumentet av 20 juli 1918. Jeg kan ikke i de vidneforklaringer som foreligger for Høiesterett finne bevis ført for at Aase Dale på grunn av sin sinnssykdom - hvis den da forelå - ikke skulde ha hatt forståelsen av at hun ved sitt testament hadde truffet den avgjørelse at pleiebarna skulde ha det som hun efterlot sig, og at hun ved denne avgjørelse utelukket de øvrige slektsarvinger fra å få noget. Forklaringene er meget motstridende og jeg finner ved avgjørelsen å burde tillegge læge Valeurs forklaring adskillig vekt. Ved bevisoptagelsen 24 november 1936 har han forklart at han var hos Dale 1 og 2 april 1935. Han snakket med Aase Dale ved begge disse anledninger. Det var ikke anledning til å fore nogen lenger samtale med henne for å bringe hennes mentale tilstand på det rene, men han merket ikke, i det hun sa, noget som skulde tyde på at hun ikke var normal. I motsetning til byretten kan jeg heller ikke frakjenne testamentsvidnenes forklaringer enhver bevisverdi. De hadde kjent Aase Dale i lenger tid og jeg mener derfor at de må ha iallfall nogen betingelse for å uttale sig om hennes evne til å forstå testamentshandlingen.
Side:776
Sluttelig har det fra ankemotpartenes side vært hevdet at Olaf Lian som testamentsarving har tatt en så aktiv del i testamentets tilblivelse, at dette sett i forbindelse med Aase Dales sløvhetstilstand må ha testamentets ugyldighet til følge. Jeg finner heller ikke at denne betraktning kan føre frem. Det har ikke for Høiesterett vært gjort gjeldende at det nevnte forhold har bevirket nogen endring i testamentets innhold, og jeg finner ikke at det kan bebreides Olaf Lian at han slo sig til tåls med overrettssakfører Nipedals uttalelse om at det ikke var nødvendig at han blev med for å skrive testamentet i Aase Dales nærvær.
Jeg kommer efter det anførte til det resultat at testamentet bør kjennes gyldig og jeg mener her å være i overensstemmelse med tidligere avgjørelser av Høiesterett. Jeg nevner spesielt dommer i Rt-1916-26, Rt-1917-260 og Rt-1937-49.
Efter omstendighetene antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes
Domsslutning:
Aase Dales testament av 4 april 1935 kjennes gyldig. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Arne Vislie fastsettes til kr. 2.500.
Dommer Hanssen: Med hensyn til den formelle innsigelse mot testamentet er jeg enig med førstvoterende.
Hvad angår spørsmålet om Aase Dales testasjonsevne har jeg delvis en noget annen opfatning av sakens bevisligheter enn førstvoterende. Jeg anser det tilstrekkelig godtgjort at Aase Dale, da testamentet blev oprettet var betydelig sløvet, dels som følge av hennes høie alder og dels som følge av den alvorlige nyresykdom (eller blære-nyre-bekken betendelse) som hun led av. Og jeg mener at det ikke stemmer godt med arvelovens krav om at testator skal være ved full sans og samling å godkjenne et testament oprettet av en person hvis åndsevner er vesentlig svekket. Høiesterett har imidlertid tidligere, særlig i de av førstvoterende nevnte tre dommer, godkjent testamenter oprettet av personer hvis åndsevner så vidt skjønnes har ligget ennu lavere enn Aase Dales. Under hensyn hertil finner jeg ikke ved denne leilighet å burde opta noen dissens. Jeg slutter mig således til førstvoterendes resultat, idet jeg er enig med hensyn til saksomkostningene og salæret til den opnevnte sakfører.
Dommer Stang: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer, byrettsdommer Hoff, dommerne Motzfeldt, Boye og Rivertz: Likeså.
Av byrettens dom:
- - - Postvaktmester Olaf Dale avgikk ved døden 3 april 1935. 28 februar 1894 hadde han og hans hustru Aase oprettet et gjensidig testamente der bestemte at den lengstlevende ektefelle skulde være «uinnskrenket eier av alt» hvad de måtte efterlate sig - «såvel faste som løse eiendeler og penger - intet undtatt». I henhold til dette testamente blev enken
Side:777
Aase Dahle eier av det hele bo, hvoriblandt den faste eiendom Henrik Wergelandsgate nr. 50 b i Kristiansand. 4 april 1935 oprettet Aase Dale et testamente hvori det heter: «Min pleiesønn Olaf Lian skal ha rett til å overta den faste eiendom Henrik Wergelandsgate 50 b efter skiftetakst. Boet deles likt mellem mine tre pleiebarn, Sofie Borgen, Olaf Lian og Arthur Dale.»
Aase Dale inngav 27 mai 1935 begjæring om å bli satt under vergemål og denne begjæring blev den 18 juni 1935 tatt tilfølge av Kristiansands vergemålsrett, idet retten fant at hun på grunn av åndsvakhet manglet evnen til å dra omsorg for sig og sitt gods. I rettsboken er tilføiet at retten fikk det inntrykk ved samtale med henne at hun var sterkt sløvet. Hun døde 1 juli 1935. - - -
Retten skal bemerke: Av partsforklaringene og vidneprovene fremgår det som bevist - uten at retten finner det nødvendig i detaljer å anføre hvad hver enkelt part og hvert vidne har uttalt - at Aase Dale i en rekke år før hennes død såvel legemlig som sjelelig har vært trykket av alderdom. Hennes hukommelse var sterkt svekket - herom er praktisk talt alle enige - det hendte ofte at hun ikke kjente personer der tilhørte hennes nærmeste slekt eller var leieboere i huset, og først efter nogen tid eller i samtalens løp gikk det op for henne hvem det var. Da mannen var død - altså ved den tid testamentet blev avfattet - gikk det ikke straks op for henne hvad som var skjedd. Hun talte til ham og uttalte: «De sier Dale er død». 2. vidne har uttalt: «Hun forstod snaut at mannen var død, iallfall i turevis ikke». 11. vidne spurte hun hvem som lå derinne, da Dale skulde bringes på kapellet. 18. vidne har provet at da Dale skulde bringes på kapellet var hun forvirret. Hun skjønte at han var død, men glemte det igjen og uttalte: «Dale ligger jo bak mig» kort efter tilføiet hun: «Ja, det er sant, han har jo ligget på likstrå idag». - - -3. vidne dr. Valeur tilså Dale kort før han døde, han talte da med Aase Dale og uten å ha sin opmerksomhet spesielt rettet på henne og hennes tilstand. Hans inntrykk var at hun var «myndig og egenartet» og hadde åndsevnene i behold.
Ut fra disse partsforklaringer og vidneprov har de opnevnte sakkyndige direktør T Smith og reservelæge Ø. Magnussen sluttet at Aase Dale var sinnssyk som lidende av dementia senilis da hun oprettet testamentet 4 april 1935.
Retten antar ved de ovenfor referte vidneprov sammenholdt med de sakkyndiges konklusjon at det må være utenfor enhver tvil og dermed bevist at Aase Dale den 4 april 1935 var sinnssyk. Retten legger ingen vekt på at enkelte vidner ikke har observert noget unormalt ved henne, idet det er en kjent sak som også er bekreftet av de sakkyndige at patienter som lider av dementia senilis kan ha lyse øieblikker og kortere gode perioder i hvilke sykdommen ved en overfladisk betraktning ikke gir sig tydelig til kjenne. Det tilføies at det av alle parter er erkjent at Aase Dales tilstand i juni 1935 betydelig forverredes. Hun blev da lidende av betendelse i urinblæren, nyrebekken og nyrene, og som følge av urinforgiftning var hun da helt uklar. Det var ved denne tid hun blev umyndiggjort på grunn av åndssvakhet.
Saksøkte nr. 1, Olaf Lian har angående det omprosederte testaments tilblivelse forklart at da Olaf Dale døde kom der forespørsel fra skifteretten om der var noget testamente. Da dette blev nevnt for Aase Dale sa hun at hun selv vilde oprette testament og bad ham gå til en
Side:778
sakfører for å få dette ordnet. Saksøkte henvendte sig så til overrettssakfører Almer Nipedal som han anmodet om å gå op til Aase Dale og ordne testamentet. Nipedal anså dette unødvendig og skrev testamentet ferdig på sitt kontor idet saksøkte angav hvad Aase Dales vilje gikk ut på. Med dette dokument gikk saksøkte tilbake og fikk tak i 2 vidner som begge bodde i huset og Aase Dale underskrev da testamentet med påholden penn efter at dokumentet var oplest for henne i overvær av disse vidner, hvorav det ene sier at hun lå i sengen, det annet at hun satt på sengekanten. Begge vidner som kun var til stede en kort stund under selve akten hadde inntrykk av at hun ved leiligheten var klar.
Retten nærer ingen tvil om at saksøkte nr. 1's forklaring er avgitt i god tro og at det for ham kan ha fremstillet sig slik at initiativet til testamentets oprettelse er utgått fra Aase Dale selv og at han kun var bud for henne, men retten vover allikevel ikke å fastslå som bevist at så har vært tilfelle. Det må her erindres at testamentets oprettelse helt falt sammen med hans egne ønsker og at Aase Dales tilstand dagen efter mannens død var meget dårlig. Retten har ansett det bevist at hun var sinnssyk som lidende av dementia senilis og således hadde lett for å komme under innflytelse av andres vilje, likesom den finner det lite sannsynlig at hun på dette tidspunkt selv kunde ta et initiativ. Saksøkte nr. 1 kan ved sine ytringer selv ha bragt spørsmålet på bane, han må i et hvert fall antas å ha talt til Aase Dale om testaments-spørsmål ifølge skifterettens pålegg og det kan meget lett tenkes at samtalen mellem dem kan ha artet sig slik at han helt uavvitende kan ha tvunget den sinnssyke gamle kvinne til å gå til dette skritt, uten at det har vært i overensstemmelse med hennes normale vilje. Hvad testamentsaktens videre forløp angår så er det efter saksøktes egen forklaring på det rene at han har vært meget aktiv og at det er på det rene at han har vært delaktig i den. Han har gått til sakfører og denne har av hans munn mottatt beskjed om Aase Dales siste vilje. Han har bragt testamentet tilbake og tilkalt vidner og valget av disse er utgått fra ham. Retten finner derimot ikke å kunne legge nogen avgjørende vekt på at vidnene ikke har vært tilkalt av Aase Dale eller utpekt efter hennes initiativ. Hun lå tilsengs og kunde ikke selv besørge tilkallelsen. Retten antar at det må være fullt tilstrekkelig for at testamentsformen er iakttatt at vidnene er klar over at de skal gjøre tjeneste som testamentsvidner og at testator også er klar over dette selv om hun som i dette tilfelle ikke uttrykkelig uttaler at hun antar dem som vidner. Ved sin handling antas det at hun stilltiende har gitt sitt samtykke.
Der foreligger efter det anførte et i formen gyldig testamente som er gjort av en sinnssyk. Retten finner at det under disse omstendigheter må bevises av de saksøkte, at testatrix til tross for sin sykdom har hatt en normal vilje til at testere. Retten kan ikke tillegge testamentsvidnenes attest om at Aase Dale ved leiligheten var ved full sans og samling, nogen betydning i så henseende. Særlig skarpe iakttagere kan de ikke ha vært, idet den ene mener hun lå, den annen at hun satt på sengekanten. En av dem, 16. vidne, har tidligere under en jakttur på gården Skår efter 8. vidnes forklaring hørt saksøkte nr. 2 uttale, at Aase Dale var «i tusta», så han måtte vite at hun til sine tider iallfall led av alderdomssvakhet. I et hvert fall har testamentsvidnene manglet forutsetningene for å bedømme hennes mentale tilstand.
Beviset for at testamentet er i overensstemmelse med Aase Dales vilje
Side:779
mener de saksøkte er ført ved at dets innhold er i overensstemmelse med hvad såvel avdøde Olaf Dale som testatrix ved tidligere leiligheter skal ha uttalt til dem og også til 22., 14. og 16. vidne og som tillike er kommet til uttrykk i et dokument datert 20 juli 1918 skrevet med Olaf Dales hånd og undertegnet av ham også for Aase Dales vedkommende. Dette dokument er fremlagt i retten.
Retten har ingen grunn til å betvile at Dale og hustru har uttalt sig i den retning som de saksøkte anfører. Saksøkte nr. 3 fru Borgen har således forklart at Dale engang har sagt henne at der var oprettet testament, men at det senere var revet i stykker og samtidig tilla han at pleiebarnene skulde arve ham. På den annen side har Dale og hustru efter saksøker nr. 2 og 3's forklaring uttalt at der intet var skrevet men at slekten skulde ha hvad der var efter dem. 21. vidne har provet at Aase Dale vilde gi henne huset, og Aase Dale har to ganger fallbudt huset, den ene gang før testamentet blev skrevet, den annen gang 10 juni 1935.
På disse siste vidnesbyrd legger dog ikke retten særlig vekt. Det er oplyst at uttalelsene om at slekten skulde ha formuen er fremkommet i forbindelse med avslag på anmodninger om pengegaver eller lån. Det kan derfor tenkes at de avdøde har villet slå hen sådanne anmodninger ved å henvise til at formuen skulde deles mellem slekten efter deres død, uten at de har hatt noen alvorlig mening med dette. Uttalelsen til 21. vidne er gitt da Aase Dale var blitt sløv og da hun fallbød huset var hun likeledes sløv. Retten finner dog ikke at den omstendighet at Dale og hustru i tidligere tider har gitt uttrykk for at deres tre pleibarn skulde arve dem kan opfattes som et fullgyldig bevis for at Aase Dale i testasjonsøieblikket har vært helt klar over hvad hun gjorde. Dale og hustru hadde tidligere oprettet gjensidig testament, de måtte derfor vite at pleiebarna ikke kunde få hvad der var efter dem uten at de oprettet testament. Deres undlatelse av å gjøre det kan derfor være et uttrykk for at de allikevel ønsket at formuen skulde gå til slekten - hvad der også som anført foreligger oplysninger om fra saksøkerne nr. 2 og 3. De avdødes uttalelse til fru Borgen om at der var oprettet testament, men at det var ødelagt tyder også på at de avdødes testasjonsvilje til fordel for pleiebarna ikke har vært endelig, likesom det er oplyst at avdøde Dale var misfornøiet med saksøkte nr. 1's forlovelse hvad saksøkte nr. 1 også har innrømmet og at avdøde av denne grunn muligens har tenkt å utelukke ham fra arv. Der foreligger uttalelse til saksøker nr. 4 fra de avdøde «at guttene og Sofie (Borgen) har fått nok». Det fremlagte dokument av 20 april 1918 er intet testament og kan heller ikke ha vært ment som sådant da testamentsformen ikke er iakttatt.
Retten resumerer sin opfatning derhen at der i nærværende tilfelle foreligger et formelt gyldig testament oprettet av en sinnssyk, at bevisbyrden for at Aase Dale til tross herfor har hatt normal testasjonsvilje må påligge de saksøkte, at dette bevis ikke kan sies å være ført idet retten efter omstendighetene ikke kan anta at bevis er ført for at testamentet er i overensstemmelse med avdødes vilje da hun var normal om det enn innrømmes at der foreligger mulighet herfor. Endelig har retten ikke helt kunnet se bort fra at saksøkte nr. 1's medvirkning ved testamentets oprettelse ikke utelukker påvirkning av avdøde til fordel for ham selv, om det enn presiseres at bevis herfor ikke er ført. Det må efter rettens mening stilles som et ubetinget krav ved oprettelsen av en sinnssyks testamente at der ikke finner medvirkning sted av en person som er interessert. - - -