Rt-1938-79
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1938-01-28 |
| Publisert: | Rt-1938-79 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 15/1 s.a. |
| Parter: | H. P. Rasmussen & Søn (advokat Per Norgren) mot Oslo kommune, Hjalmar Christensen og Anton Røising (advokat Carl Kaas, advokat Birger Eriksrud). |
| Forfatter: | Larssen, Stang, Hesselberg, Bonnevie, Fougner, Aars, Hanssen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §415, Tvistemålsloven (1915), §331 |
Dommer Larssen: Oslo skjønnskommisjon avgav den 5 januar 1934 efter begjæring av Oslo kommune erstatningsskjønn og repartisjonsskjønn over gategrunn vedkommende utvidelse av Lilletorvet, Stenersgaten og Karl XII's gate. Motpartene under forretningen var H.P. Rasmussen & Søn, som eier av Karl XII's gate 34, Hjalmar Christensen som eier av Elvegaten 34 og Anton Røising som eier av Elvegaten 23, 25 og 27.
De to førstnevnte grunneiere hadde forskjellige innsigelser å gjøre mot det avgitte repartisjonsskjønn. Hjalmar Christensen påanket derfor skjønnet til Høiesterett med påstand om, at denne del av skjønnforretningen blev underkjent, hvorav følgen så vilde være at nytt repartisjonsskjønn vilde bli avholdt. Denne anke blev med opreisningsbevilling tiltrådt av H.P. Rasmussen & Søn, mens den tredje grunneier, Anton Røising sluttet sig til Oslo kommune og påstod repartisjonsskjønnet oprettholdt.
Under forberedelsen av ankesaken for Høiesterett, fremkom forskjellige nye oplysninger som de ankede parter tilla betydning som støtte for deres anke. Under hensyn til det således foreliggende, sendte Oslo kommune til de ankende parter en skrivelse av 15 november 1934, hvorav hitsettes: «Kommunen er villig til å foranstalte nytt repartisjonsskjønn forsåvidt angår gateutvidelsen Over nr. 23 Elvegaten under forutsetning av at eieren av nr. 34 Elvegate, nr. 34 Karl XII's gate og nr. 23 Elvegate deri er enige.
Man ønsker derved å kunne gi grunneierne anledning til å fremholde de nye oplysninger som er dokumentert for Høiesterett. Jeg vedlegger samtykkeerklæring til å heve høiesterettssakene som forlikte.» I henhold hertil blev med samtlige parters tilslutning ankesaken hevet ved Høiesteretts kjennelse av 8 januar 1935. I en av Oslo kommune og de interesserte grunneiere undertegnet «bekreftelse» datert 12 mai 1936 av det inngåtte forlik, anføres bl.a.: «Vi sluttet dette forlik for å undgå en prosedyre i Høiesterett hvis resultat vi anså gitt på forhånd. Det var - som det også fremgår av den nevnte skrivelse fra kommuneadvokaten - alle Parters forutsetning at repartisjonsskjønnet blev å ta op som selvstendig sak, og at den tidligere prosess skulde være helt annulert både forsåvidt angår skjønnskommisjonens avgjørelse og ankesaken. Når saken blev forlikt og hevet således som foran nevnt,
Side:80
skyldes dette at man mens saken stod for Høiesterett fikk Høiest retts avgjørelse i saken vedrørende forbindelsesgaten Arbins gate og Kronprinsens gate, hvor Høiesterett ex officio ophevet skjønnskommisjonens behandling på grunn av manglende muntlighet, hvilken avgjørelse var helt avgjørende i nærværende sak. Når først Høiesterett inntok dette standpunkt, fant vi det til alle sider bedre ikke å foranledige at Høiesterett også tok en avgjørelse i denne sak.»
Oslo kommune anla derefter ny repartisjonssak for skjønnskommisjonen, som imidlertid ved kjennelse av 18 juni 1936 ex officio avviste saken, idet den fant at da Oslo kommune hadde godtatt den avholdte forsøkstakst av 5 januar 1934 og hadde erhvervet fravikelseskjennelse på grunnlag av denne, så antokes det ikke å være anledning til å kreve nytt repartisjonsskjønn med mindre Høiesterett ophevet det tidligere skjønn. Rasmussen & Søn og Hjalmar Christensen påkjærte denne avgjørelse til Høiesteretts kjæremålsutvalg, som under dissens forkastet kjæremålet.
Samtidig med dette kjæremål inngav Rasmussen & Søn - for tilfelle av at skjønnskommisjonens avvisning blev oprettholdt i kjæremålsutvalget - begjæring til Høiesterett om gjenoptagelse av de ved Høiesteretts kjennelse av 8 januar 1935 hevede ankesaker. Denne begjæring blev tiltrådt av de andre grunneiere samt av Oslo kommune. Samtlige interesserte har således begjært ankesakene gjenoptatt.
Til Høiesteretts avgjørelse foreligger således først hvorvidt lovens betingelser for gjenoptagelse av de hevede ankesaker foreligger.
Ifølge tvistemålslovens §415 kan gjenoptagelse overfor kjennelser som går ut på å heve en ankesak kreves «efter reglene for dommer». Som grunnlag for sin begjæring har de ankende parter bl.a. under henvisning til tvistemålslovens §407 nr. 6 henvist til den nye kjensgjerning at skjønnskommisjonen ved sin kjennelse av 18 juni 1936 avviste den av Oslo kommune påstevnte nye repartisjonssak. Ved denne avvisning blev nemlig partene hindret fra å opnå fornyet prøvelse av spørsmålet om riktigheten av det første repartisjonsskjønn av 5 januar 1934. Men som det fremgår av mitt foranstående referat var det nettop denne fornyede prøve av skjønnet som var grunnlaget for forliket om å begjære ankesaken hevet, og Høiesteretts kjennelse herom var bygget på partenes begjæring. Om den situasjon som opstod ved skjønnskommisjonens kjennelse av 18 juni 1936 hadde kunnet forutsees av partene, vilde de åpenbart ha fortsatt ankesakene, og det vilde ikke av Høiesterett ha vært truffet nogen avgjørelse om å heve saken. Selv om skjønnskommisjonens avgjørelse av 18 juni 1936 ikke bokstavelig kan sies «åpenbart å måtte ha medført en annen avgjørelse» (jfr. tvistemålslovens §407 nr. 6), så ligger forholdet dog den nevnte lovbestemmelse så nær at det er naturlig å anvende denne bestemmelse også i nærværende tilfelle. Tvistemålslovens regler om gjenoptagelse er utformet med tanke på dommer - jfr. Skeies Civilprosess, bind 3 side 350 - og lovens regler må derfor i anvendelse på kjennelser av den her omhandlede
Side:81
art tillempes efter lovens tanke og øiemed uten for sterk fastholden ved lovens ordlyd. Høiesterett har i henhold hertil truffet beslutning om at ankesaken gjenoptas.
I ankesaken har de ankende parter som begrunnelse for påstanden om at skjønnsforretning skal underkjennes, anført to forhold: 1. at skjønnsforretningen ikke blev holdt efter tvistemålslovens regler om muntlig hovedforhandling 2. at Trygve Nilsen deltok i den avholdte skjønnsforretning som medlem av skjønnskommisjonen, mens han samtidig var medlem av Oslo formannskap og bygningsbetjent i Oslo kommune og som sådan ugild.
I henhold hertil har den ankende H. P. Rasmussen & Søn nedlagt følgende påstand:
«Oslo skjønnskommisjons repartisjonsskjønn av' 5 januar 1934 opheves. Saken hjemvises til ny behandling i skjønnskommisjonen.»
Den annen ankende, Hjalmar Christensen har nedlagt en i realiteten hermed overensstemmende påstand.
Hvad angår den anførte mangel ved saksbehandlingen skal jeg bemerke:
Ved den i Rt-1933-255 flg. særlig side 257 avsagte dom, er det fastslått at reglene om muntlig hovedforhandling i tvistemål også skal gjelde Oslo skjønnskommisjons saksbehandling. Det av Oslo skjønnskommisjon der behandlede skjønn blev derfor ophevet. En lignende avgjørelse blev også truffet ved Høiesteretts dom av 23 oktober 1934 i sak: Eierne av Kronprinsens gate 9 m.fl. mot Oslo kommune m.fl. I nærværende sak sees skjønnskommisjonen ved påtegning på stevningen å ha opfordret de saksøkte til «skriftlig eller muntlig for mig å fremsette mulige innsigelser mot sakens fremme og fremkomme med sine bemerkninger til fremstillingen i stevningen». Samtidig tilføies: «Åstedsbefaring og muntlig hovedforhandling vil derefter bli berammet.» Partene gjorde så sine innsigelser gjeldende i skriftlige fremstillinger til skjønnsretten. Retten kan ikke sees å ha satt partene kunnskap om de andres fremstilling. Partene blev derefter innkalt til åstedsbefaring og muntlig hovedforhandling 7 desember s.å. Om de den 7 desember førte forhandlinger uttales i protokollen for møtet kun: «De saksøkte uttalte sig om refusjonsSpørsmålet. Saken blev optatt til skjønn.» I premissene til skjønnskommisjonens kjennelse av 18 juni 1936 er enn videre herom uttalt: «Efter sakens beskaffenhet kunde den muntlige hovedforhandling forsåvidt kun bestå i en muntlig fremholdelse av Påstanden fra de innstevntes side om at deres eiendommer ingen fordel eller verdiøkning vilde vinne ved gateutvidelsen.» De to grunneiere som møtte personlig 7 desember har derhos avgitt forklaringer om hvad der efter deres opfatning skjedde under det Omhandlede møte. Efter disse erklæringer synes det ikke ved siden av befaringen å kunne sies å ha funnet sted nogen egentlig forhandling mellem partene av den art som er foreskrevet for hovedforhandling i tvistemål. Såvidt forståes, har retten derfor med hensyn til de fra partenes side gjorte anførsler ikke hatt
Side:82
annet å bygge på enn disses skriftlige saksforberedelse. Rettsmøte med partene efterat åstedsbefaringen var tilendebragt, kan ikke sees avholdt. Det synes vanskelig å kunne sies at den skjedde åstedsbefaring og det derunder foregåtte tilfredsstiller de krav som tvistemålsloven stiller til muntlig hovedforhandling. Den sikkerhet for at partene muntlig har hatt anledning til å fremføre sine anførsler direkte for retten som loven tilstreber, synes ikke å kunne regnes fyldestgjort. Og den plikt som rettens formann ifølge lovens §331 har til ved henvendelse til partene under den muntlige hovedforhandling å sørge for at deres uttalelser blir så klare og fullstendige som mulig, kan heller ikke skjønnes å være tilfredsstillende opfylt ved den behandlingsmåte som er foregått. Ikke minst hvor det gjelder saker av den her omhandlede betydning og vanskelige skjønnsmessige beskaffenhet synes det imidlertid å være av viktighet, at rettergangslovens fordringer til kontradiktorisk forhandling, hvorunder partene har full adgang til under fornøden veiledning fra rettens side å fremstille sine synspunkter blir gjennemført.
I henhold til det anførte mener jeg at partenes påstand må bli å tå til følge og skjønnssaken må hjemvises til ny behandling.
Uaktet det således for Høiesterett er unødvendig å behandle den annen innsigelse, undlater jeg dog ikke å bemerke at jeg er tilbøielig til å finne at også det der påpekte må medføre forretningens ophevelse. Trygve Nilsen, som deltok i skjønnet, er oplyst dengang å ha vært bygningsbetjent i Oslo kommune samt medlem av formannskapet. Jeg slutter mig til kjæremålsutvalgets opfatning angående dette punkt i dens kjennelse av 20 mars 1937 (Rt. s. 902), og henviser likeledes til den der dokumenterte skrivelse fra Arbeidsdepartementet av 3 februar 1937. Det er for øvrig også oplyst at Oslo kommune efter den nevnte kjennelse har ordnet sig i overensstemmelse med den.
Prosessomkostninger er ikke påstått.
Slutning:
Oslo skjønnskommisjons repartisjonsskjønn av 5 januar 1934 opheves. Saken hjem vises til ny behandling i skjønnskommisjonen. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Stang: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Kst. dommer Hesselberg, ekstraordinær dommer lagmann Bonnevie, dommerne Fougner, Aars og Hanssen: Likeså.