Rt-1939-124
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1939-03-07 |
| Publisert: | Rt-1939-124 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 28 |
| Parter: | Byggmester G. Støle m.fl. mot Kristiansand kommnne (ved varaordføreren.) |
| Forfatter: | Larssen, Stang, Evensen, Solem, Broch, Næss, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §384, Skjønnsprosessloven (1917) §28, Bygningsloven (1924) §46, §47 |
Den 4 desember 1936 avgav Kristiansand skjønnskommisjon efter begjæring av Kristiansand kommune forsøkstakster til tvangserhverv av grunn for regulering av et stykke av Torridalsveien i Kristiansand. Den 29 april 1937 avgav skjonnskommisjonen derefter bestemmelse om grunneiernes refusjonsplikt overfor kommunen efter bygningslovens §46 §47. En rekke grunneiere, som under forretningen gjorde innsigelse mot å pålegges refusjonsplikt i dette tilfelle, har med kjæremålsutvalgets samtykke påanket refusjonsskjønnet til Høiesterett. De ankende parter er følgende: G. Støle, R. Mjåland, K. Svendsen, T. Selands enke, Tidemann Andersen, A. Johnsen, A. Arntzen, Chr. Olsen, L. Hermansen, M. Andersen A. Salvesen, S. Johnsen. Coward A/S, som var blandt de ankende, har tatt sin anke tilbake, hvorefter saken for dets vedkommende er hevet ved kjennelse den 5 januar 1938.
Skjønnet er påanket i sin helhet både før så vidt angår saksbehandlingen, lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.
De ankende nedlegger følgende påstand:
«Prinsipalt: De ankende parter frifinnes for den refusjonsplikt, som er deres eiendommer Torridalsveien 31, 34 a, 36, 40 (eks 35), 37, 42, (eks 39), 41, 44 (eks 43), 46 (eks 45), 43 (eks 47), 45 (eks 49), 47 (eks 51) og Oddernes Ringgate 2 pålagt ved Kristiansand skjønnskommisjons skjønn av 29 april 1937.
Subsidiært: a) De ankende parter frifinnes for refusjonsplikt vedkommende utgiftene ved erhvervelse av bygninger på Torridalsveien 31 og 33 a. b) Lærer Arnulf Johnsen, kontorsjef Arntzen og maskinist Tidemann Andersen og politimester Hermansen frifinnes for refusjonsplikt for de deler av deres eiendommer som er regulert som tverrgater til Torridalsveien. c) For øvrig opheves refusjonsskjønnet forsåvidt angår de ankende parters eiendommer.
Atter subsidiært: Refusjonsskjønnet opheves forsåvidt angår de ankende parters eiendommer.
Side:125
I alle tilfelle: Kristiansand kommune tilpliktes å erstatte de ankende parter sakens omkostninger for Høiesterett».
Kristiansand kommune har påstått skjønnskommisjonens kjennelse stadfestet og de ankende parter in solidum dømt til å betale kommunen saksomkostninger.
Man henviser for øvrig til den faktiske fremstilling i skjønnsforretningen. Det er fremlagt en del nye dokumenter for Høiesterett, hvorhos til bruk for Høiesterett er optatt rettslig avhøring av parter og en del vidner.
Anken over saksbehandlingen gjelder særlig, at skjønnet ikke inneholder tilstrekkelig begrunnelse, jfr. skjønnslovens §28 og tvistemålslovens §384 nr. 5. Det sees av skjønnsforretningen at partenes anførsler og innsigelser for skjønnskommisjonen har vært drøftet og avgjort uten at kommisjonen dog i alle tilfelle har gitt en nærmere begrunnelse for sin opfatning. Herøm bemerkes: Det må i noen grad være gjenstand for en rimelig bedømmelse fra kømmisjønens side hvilke punkter av partenes anførsler den finner å burde nærmere behandle og hvor den på den annen side finner det tilstrekkelig å innskrenke sig til kort å angi det resultat hvørtil den er kommet angående vedkommende anførsel, likesom det under prosedyren selvfølgelig også kan fremkomme anførsler, som det ikke finnes påkrevet uttrykkelig å nevne. En inngående begrunnelse av de skjønnsmessige deler av avgjørelsen kan derhos efter sakens natur i almindelighet ikke kreves. I nærværende tilfelle kan det ikke sees å foreligge øplysninger som skulde tyde på, at skjønnet for de delers vedkommende hvor det ankes over manglende begrunnelse, skulde ha bygget på uriktige faktiske eller rettslige forutsetninger. Heller ikke kan man finne at det i den måte hvorpå disse deler av avgjørelsen er formet kan sies å foreligge «feil, som hindrer prøvelse av anken» (tvistemålslovens §384 nr. 5). Selv om det nok torde ha vært ønskelig at de før kommisjonen avgjørende momenter på enkelte punkter hadde vært uttrykkelig angitt, finner man derfor efter ømstendighetene ikke at denne mangel bør gi anledning til at skjønnet opheves (tvistemålsløvens §384 beg.).
Når det er hevdet at partene ikke er blitt tilstillet de nødvendige karter, redegjørelser m.v., skal alene bemerkes at partene har hatt anledning til å granske sakens dokumenter samt at det er oplyst at partene under skjønnsforhandlingen ikke klaget over manglende oplysninger.
Hvad realiteten angår hevder de ankende at skjønnet er i strid med loven, når det i refusjonsbeløpet er medtatt erstatning for nedriving av hus og før ekstraordinære utgifter. For dette punkts vedkommende er bl.a. henvist til bemerkninger i dommen i Rt-1934-997 flg. Høiesterett finner imidlertid at det ifølge bygningslovens §46 nr. 1 ved fastsettelsen av refusjonsbeløpene er anledning til også å medta slike utgifter.
For enkelte grunneieres vedkommende blev ved det den 4 desember 1936 avholdte ekspropriasjonsskjønn gitt erstatning også for verdiforringelse. Disse grunneiere hevder at det herved må være bindende avgjort at det ikke kan bli tale om refusjonsplikt
Side:126
på grunnlag av at reguleringen medfører verdiøkning. Høiesterett finner å kunne henvise til hvad skjønnskommisjonen har bemerket herom. Erstatningen for verdiforringelse - ulempeerstatning - gjelder forringelse av resteiendommens brukbarhet ved at den mister det avståtte grunnstykke. Spørsmålet om en eiendoms mulige verdiøkning som følge av gateutvidelsens gjennomføring tas ikke i betraktning ved taksten over den erhvervede grunn, men blir å ansette ved fastsettelsen av refusjonsbeløpet.
Et par av de ankende har gjort gjeldende at de ikke kan bli refusjonspliktige overfor den nå (1937) gjennemførte regulering, da de blev pålagt full refusjon ved kommunens utvidelse av Torridalsveien i 1934 frem til Oddernes Ringgate. Mot denne innsigelse er det protestert, idet den ikke er nevnt i ankeerklæringen og derfor er for sent fremsatt. Man finner at protesten må bli å ta til følge.
Enkelte av de ankende gjør gjeldende at skjønnet er ulovlig, når det er beregnet refusjon av de deler av deres eiendommer som vil berøves dem når en regulering til Klynga og Flaten blir gjennemført. - Også mot denne innsigelse er det protestert, idet den ikke er nevnt i ankeerklæringen Man finner at protesten må bli å ta til følge.
Endelig påståes skjønnet i sin helhet eller for enkelte eiendommers vedkommende ophevet som vilkårlig. Det fremholdes i så henseende bl.a. at de ankendes eiendommer ved denne regulering i det hele ikke er verdiøket, men verdiforringet. Likeledes nevnes som en vilkårlighet at det til grunn for refusjonsplikten er lagt en annen «enhet» (bygningslovens §46, 2) enn ved skjønnet angående reguleringen av 1934, idet utgiftene ved Torridalsveien 29 og 31 nå er medtatt ved gateutvidelsen av 1937. Vilkårlig hevdes det også å være at det ikke er tatt ordentlig hensyn til lengden av hver eiendoms gatelinje (bygningslovens §46, 2). Spørsmålet hvorvidt gateutvidelsen har medført verdiøkning for eiendommene og bestemmelsen av kretsen av de refusjonspliktige eiendommer (§46, 2) er skjønnsmessige avgjørelser, som forsåvidt i sin almindelighet er unddratt Høiesteretts prøvelse. Hvad angår den skjønnsmessige bestemmelse av refusjonsbeløpene efter vedkommende eiendoms gatelinje uttaler kommisjonen uttrykkelig herom, at den efter loven har tatt hensyn hertil, likesom den har påsett at ingen eiendom er pålagt å refundere et større beløp enn den opnådde fordel for eiendommen tilsier. Oplysninger, hvorefter skjønnet måtte antas bygget ikke på en sakkyndig bedømmelse, men på vilkårlighet, kan ikke sees å foreligge.
Anken vil således ikke bli tatt til følge. Efter resultatet finner man at de ankende bør tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett. Ved omkostningenes ansettelse er tatt hensyn til at kommunen ikke har brukt advokat under prosedyren.
Domsslutning:
Skjønnskommisjonens kjennelse stadfestes.
De ankende G. Støle, R. Mjåland, K. Svendsen, T. Selands enke, Tidemann Andersen, A. Johnsen, A. Arntzen, Chr. Olsen, L.
Side:127
Hermansen, M. Andersen, A. Salvesen og S. Johnsen betaler til Kristiansand kommune i saksomkostninger for Høiesterett in solidum 400 - fire hundre - kroner. Opfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Av skjønnskommisjonens avgjørelse.
Retten vil først behandle en del innsigelser som er felles for flere av de saksøkte.
De fleste har gjort gjeldende den påstand at reguleringen ikke innebærer noen fordel for dem, og at de av den grunn ikke blir refusjonspliktige. Det er således anført at eiendommene er kjøpt og bebygget med villaer, og at den økede trafikk som gatereguleringen vil medføre, vil være til ulempe for denne villabebyggelse. Videre er det anført at flere av husene vil ligge uheldig til overfor den nye gatelinje. Endelig er det anført at når flere eiendommer i det foregående erstatningsskjønn uttrykkelig er betegnet som verdiforringet, må dette være avgjørende under det foreliggende refusjonsskjønn.
Retten deler ikke disse synsmåter. Det må først fastslåes at det avgjørende for grunneierens refusjonsplikt er om eiendommen ut fra en økonomisk vurdering stiger i pris. Man kan ikke ta hensyn til om den enkelte grunneier ut fra andre betraktninger ikke anser sig tjent med reguleringen. Den ting at man under ekspropriasjonen har betegnet de gjenværende eiendommer som verdiforringet, forhindrer ikke at disse eiendommer kan stige i verdi, når de eksproprierte gatestykker brukes til gateutvidelse. Kommisjonens flertall finner at samtlige eiendommer blir verdistigning til del. Under den skjønnsmessige bestemmelse av de enkelte refusjonsbeløps størrelse har man derfor efter loven tatt hensyn til hver eiendoms gatelinje, men påsett at ingen eiendom er pålagt å refundere et større beløp enn den opnådde fordel tilsier.