Rt-1939-285

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1939-04-20
Publisert:	Rt-1939-285
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sak l.nr. 61 B.
Parter:	Oslo kommune (kommuneadvokaten ved advokat Alex. Gjerdrum) mot høiesterettsadvokat A. M. Seips legat for medlemmer av familien (overrettssakfører Ludolf Næss til prøve).
Forfatter:	Grette, Boye, Motzfeldt, Fougner, de ekstraordinære dommere, byrettsdommer Hoff, lagdommer Miøen, dommer Lie
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §21, §22, LOV-1882-04-15-1, Skatteloven (1911) §42, §36

Dommer Grette: Den 16 september 1938 avsa Oslo byrett dom i denne sak med sådan domsslutning: «Oslo kommune kjennes uberettiget til å iligne advokat A. M. Seips familielegat inntektsskatt for 1936 - 1937 og 1937 - 1938. Ligningen opheves forsåvidt. Oslo kommune dømmes til å betale til advokat Seips familielegat kr. 500 i saksomkostninger.»

Oslo kommune har erklært anke mot dommen og har fått Kjæremålsutvalgets samtykke til å innbringe anken direkte for Høiesterett og uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Anken er bygget på de betraktninger som fra kommunens side blev gjort gjeldende for byretten og som er gjengitt i byrettens domsgrunner.

Den ankende part har nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for begge retter.

Side:286

Ankemotparten har nedlagt sådan påstand: «Prinsipalt: I. Byrettens dom stadfestes. II. Oslo kommune dømmes til å betale saksomkostninger for Høiesterett. Subsidiært: I. Inntektsligningen for 1936 - 1937 stadfestes forsåvidt skatt er utlignet på et i ny regning overført beløp stort kr. 720,38, men underkjennes forøvrig. II. Inntektsligningen for 1937 - 1938 underkjennes forsåvidt det er utlignet skatt på beløp som er medgått til dekking av skatter. III. Oslo kommune dømmes til å betale saksomkostninger for byretten og Høiesterett.»

Om sakens gjenstand og nærmere sammenheng henviser jeg til fremstillingen i byrettens dom. Jeg bemerker at legatet for Høiesterett har frafalt en subsidiær innvending mot inntektsbeskatning av legatet, nemlig den som forsåvidt angår skatteåret 1936 -1937 går ut på at inntekt som overføres i ny regning ikke kan inntektsbeskattes.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i vesentlige deler tiltre den begrunnelse som byretten har gitt.

Således som bestemmelsen i byskatteloven §22, 1. ledd, er formet, og således som bestemmelsen fremtrer i loven - i sammenheng med særreglene i §21 flg. om fritagelse for skatteplikt - er det efter min mening ikke naturlig å lese loven anderledes enn at de «familiestiftelser og andre formuesmasser hvis avkasting fortrinsvis tilfaller medlemmer av en bestemt slekt» som bestemmelsen omhandler, skal kunne ilignes formuesskatt, men ikke inntektsskatt. Bestemmelsen i §22, 1. ledd fremtrer som en undtagelse fra de regler om fritagelse både for formues- og inntektsbeskatning som er gitt i §21.

At loven skulde være å forstå på noen annen måte har heller ingen støtte i skattelovens forarbeider, som tvert imot gir direkte holdepunkter for den opfatning av loven jeg har nevnt. Skattelovkomitéen av 1899 foreslo i sitt utkast bl.a. bestemmelser - tilsvarende til regler i loven av 1882 - om at «milde stiftelser» og «innretninger som ikke har erhverv til formål» skulde være fritatt for skatteplikt (§42 i utkastet til skattelov for byene, §58 i utkastet til landskattelov). Den uttalelse av komitéen som er gjengitt i byrettens domsgrunner (side 307 - 308 i komitéens innstilling) må forståes således at «familiestiftelser og andre formuesmasser hvis avkasting tilfaller medlemmer av en bestemt slekt» efter de nevnte bestemmelser vilde være unddratt fra formuesbeskatting, og at det var derfor komitéen foreslo den særlige regel om formuesbeskatting av familiestiftelser m.v. Om inntektsbeskatting sier komitéen at «inntekten vil naturligvis komme til beskatting på de personers hånd der opbærer avkastingen,» en uttalelse som må sees i forbindelse med den regel komitéen foreslo om sådan beskatting og som i den endelige lov fikk sin plass i §36 (landskattelovens §42). Jeg antar det er naturlig å forstå denne uttalelse av komitéen således at komitéen har regnet med som det normale at en familiestiftelses eller et legats inntekt vil komme til beskatting hos personer som avkastingen blir utdelt til og at komitéen på dette grunnlag ikke har

Side:287

funnet opfordring til for inntektens vedkommende å foreslå noen undtagelse fra reglen om skattefrihet for «milde stiftelser» m.v. Å opfatte komitéens uttalelser som uttrykk for en forutsetning om at den avkasting det her er tale om, under alle forhold helt ut vil komme til beskatting, har man efter min opfatning ikke tilstrekkelig holdepunkt for. Og under enhver omstendighet mener jeg at en sådan forutsetning måtte ha vært uttrykt på en helt annen og klarere måte for at det skulde kunne være spørsmål om å tillegge den noen betydning ved fortolkingen av loven.

Hvad den nærmere forståelse av lovens §22, 1. ledd angår, antar jeg efter det jeg har nevnt at bestemmelsen må opfattes således at den slutter sig til §21, idet den forsåvidt «familiestiftelser» m.v. angår gjør en undtagelse fra de regler om fullstendig skattefrihet som er gitt i §21. Det avgjørende for spørsmålet om en familiestiftelse eller et legat er fritatt for inntektsbeskatning, må efter dette bli om stiftelsen eller legatet har den karakter at det går inn under skattefrihetsreglene i §21, nærmere bestemt i §21 i, som bl.a. omhandler «milde stiftelser», eller §21 k, om «selskaper og innretninger som ikke har erhverv til formål». Forsåvidt advokat A. M. Seips legat angår, kan jeg ikke finne det tvilsomt at dette legat iallfall må falle inn under bestemmelsen i §21 k. Om rekkevidden av denne bestemmelse henviser jeg forøvrig særlig til den høiesterettsvotering som er inntatt i Rt-1928-402. Jeg bemerker til slutt at jeg er enig med byretten i at høiesterettsdommen i Rt-1914-25 ikke kan tillegges noen betydning for den foreliggende sak.

Jeg antar efter dette at byrettens dom må bli å stadfeste. Saksomkostninger for Høiesterett vil den ankende part måtte tilsvare.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Oslo kommune til høiesterettsadvokat A. M. Seips legat for medlemmer av familien kr. 900. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Boye: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Motzfeldt og Fougner, de ekstraordinær dommere, byrettsdommer Hoff og lagdommer Miøen og dommer Lie: Likeså.

Av byrettens dom:

Ved testament av 5 april 1911 oprettet høiesterettsadvokat A. M. Seip et legat til fordel for medlemmer av familien Seip. Legatets oprinnelige kapital var kr. 50.000. Det bestemmes i statuttene, at «legatet skal tjene til hjelp for dem av familien, som i hvilket som helst godt og ærlig øiemed kan trenge en håndsrekning - det være sig til underhold,

Side:288

utdannelse til en eller annen stilling, nødvendig rekreasjon og lignende.» Videre bestemmes, at rentene av legatets kapital med fradrag av bestyrelsesomkostninger utdeles av legatets styre hvert år i terminer, og at terminer som av en eller annen grunn ikke kommer til utbetaling, tillegges kapitalen. Under omstendigheter, hvor det efter styrets skjønn ikke måtte være særlige grunner til å utdele rentene for året, helt eller delvis, blir disse å tillegge legatets kapital. Hvis det ikke lenger finnes ætling av familien Seip, ophører legatets virksomhet, og dets midler skal da fordeles likelig mellom Det norske skogselskap og Det norske myrselskap eller lignende institusjoner.

Den første utdeling av legatet fant sted 7 mars 1922.

Legatet har inntil skattåret 1936 - 1937 kun vært ilignet formuesskatt til Oslo kommune. Noen inntekt har ikke vært opgitt i selvangivelsene, som har inneholdt følgende passus: «Inntektsskatt blir ikke å iligne, jfr. skattelovens §22». - - -

Retten er kommet til det resultat, at det efter bestemmelsen i byskattelovens §22, 1. ledd, jfr. §21 i og k, ikke er lovlig adgang til å iligne advokat A. M. Seips familielegat inntektsskatt for 1936 -37 og 1937 - 38, slik som skjedd ifølge det foran anførte fra Oslo kommunes side.

Hvis den fra saksøktes side fremholdte forståelse av §22 var riktig, måtte denne bestemmelse betegnes som meget uklart avfattet, når hensees til innholdet i §21 i og k og videre til §22's plass i loven, efter §21. At det ikke har vært lovgivernes mening å gi rum for noen uklarhet finner retten bestyrket ved det, som anføres i «Forarbeider til skatteloven av 1911» - skattelovkomitéens innstilling - s. 307 - 308, nemlig følgende: «At familiestiftelser og andre formuesmasser, hvis avkasting skal tilfalle medlemmer av en bestemt slekt, skulde kunne gjøre påstand på skattefrihet, synes lite rimelig. Inntekten vil naturligvis komme til beskatning på de personers hånd, der oppebærer midlenes avkasting, men for å kunne beskatte formuen trenges en positiv bestemmelse, som man har inntatt i nærværende paragraf. Efter denne bestemmelse vil formuen særskilt komme til beskatting der, hvor stiftelsen ansees hjemmehørende». Komiteens opfatning av, at det trenges en positiv bestemmelse, må sikte til, at det kan forekomme tvilsomme grensetilfelle mellem «milde stiftelser» (§21 i) og «innretninger, som ikke har erhverv til formål» (§21 k) på den ene siden og familiestiftelser på den andre siden. For de første bestemmes i §21, at formues- og inntektsskatt ikke kan pålegges. Derefter bestemmes i den følgende paragrafen «familiestiftelser» som formuesmasser, «hvis avkasting fortrinnsvis tilfaller medlemmer av en bestemt «slekt» og om disse sier loven at de «kan ilignes formuesskatt». Ved dette uttrykk må forståes en bestemmelse om, at disse stiftelser er skattepliktige forsåvidt angår skatt på formuen. Det kan imidlertid ikke innsees, at en slik positiv bestemmelse ikke skulde trenges i like høi grad, dersom det var lovens mening å iligne disse stiftelser også inntektsskatt i de tilfelle, hvor legatets inntekt i det enkelte år helt eller delvis ikke er blitt utdelt.

Slik som bestemmelsen i §22 er blitt lydende, må lovgiverne antas å ha ansett det mulig rimelige skattekrav tilstrekkelig tilgodesett ved lovbestemmelsens forutsetning om, at stiftelsens «avkasting tilfaller» legatnytere, som er skattepliktige for, hvad de mottar på denne måten

Side:289

som inntekt. Under enhver omstendighet vil et beløp, som av forskjellige grunner ikke utbetales i det enkelte år, enten bli overført i ny regning og da bli inntektsbeskattet senere i sin helhet hos mottageren, eller bli tillagt stiftelsens kapital, som derved blir undergitt en øket formuesbeskatting. Den undlatte forskrift om inntektsbeskatting på legatets hånd kan ikke, som anført fra saksøktes side, ansees utfylt ved bestemmelsen i §36, idet denne bestemmelse kun gir nærmere regler om, hvad der skal regnes som inntekt, således bl.a. rente av formue. Dette kan ikke utfylle spesialbestemmelsen i §22 om familiestiftelser, som anordner skatteplikten for disse stiftelser som foran påpekt.

Høiesterettsdommen i Rt-1914-25 kan ikke antas å ha noen betydning for denne saken, idet den angår skatteloven av 15 april 1882, som ikke hadde noen bestemmelse svarende til den någjeldende §22. Denne bestemmelses innføring i loven må antas å ha en vesentlig betydning for fortolkingen av §21 k om innretninger, som ikke har erhverv til formål, og bestyrker iallfall opfatningen av, at eksemplene i lovens §21 k ikke kan ansees som uttømmende. Jfr. herom høiesterettsdom i Rt-1928-402, som også har spesiell interesse for denne saken derved, at det i dommens premisser (til begrunnelse av, hvorvidt et sjømannsfond har skattefrihet efter §21 k) uttales en bestemt forutsetning om, at familiestiftelser efter §22 kun kan ilegges formues- og ikke inntektsskatt.

Med hensyn til den fra saksøktes side fremholdte opfatning om det urimelige i, at beløp, som i det enkelte år ikke blir utdelt, ikke blir inntektsbeskattet på legatets hånd, bemerkes, at noen slik urimelighet ikke synes å kunne foreligge, hvor beløpet kun overføres i ny regning til senere utdeling med derav følgende inntektsbeskatting hos mottageren.

Efter det anførte vil saksøkerens prinsipale påstand bli å ta til følge. - - -

P.J. Gløersen