Rt-1939-430
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1939-06-10 |
| Publisert: | Rt-1939-430 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 78 B. |
| Parter: | Statsadvokat Jak E. Anderssen, aktor, mot August Traaholt (forsvarer advokat Gunnar Mellbye). |
| Forfatter: | Hjelm-Hansen, Grette, Alten, Schjelderup, Fougner, Hoff, Hanssen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §42, §57, Motorvognloven (1926) §17, Straffeprosessloven (1887) §377, §392, LOV-1912-06-21-§68, Veiloven (1912) §69 |
Ekstraordinær dommer, lagmann Hjelm-Hansen: Den 5 januar 1939 utferdiget Telemark politikammer forelegg mot gårdbruker August Traaholt for overtredelse av §69. jfr. §68 i lov av 21 juni 1912 om veivesenet, jfr. trafikkregler av 27 mai 1938 §48 jfr. §3 ved at han den 14 desember 1938 kjørte hest og vogn på riksveien i Gjerpen skjønt han var påvirket av alkohol, idet han hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet stor 1,51 promille.
Ved dom av Gjerpen herredsrett, hvor saken 17 mars 1939 blev behandlet overensstemmende med straffeprosesslovens §377, 4. ledd, blev tiltalte frifunnet. Retten fant bevist at tiltalte hadde kjørt som nevnt i forelegget, skjønt han var påvirket av alkohol, og at han derved har overtrådt trafikkreglenes §3. Rettens flertall, domsmennene, fant imidlertid at tiltalte måtte frifinnes fordi han befant sig i undskyldelig rettsvillfarelse. Herom anføres at «de nye trafikkregler som trådte i kraft 1 august 1938 på den tid handlingen fant sted var lite kjent blandt folk som kjørte med hest og vogn, og efter vidneprovene å dømme må tiltalte høres med at han ikke anså sig for påvirket av alkohol».
Rettens formann - dommerfullmektigen - fant at tiltalte måtte felles. Dette begrunnes med at henvisingen i trafikkreglenes §3 til motorvognlovens §17 medfører at villfarelse med hensyn til alkoholkonsentrasjonens størrelse ikke fritar for straff, og under alle omstendigheter at tiltalte burde kjent de nye trafikkregler.
Politimesteren i Telemark har erklært anke mot dommen på grunn av uriktig lovanvendelse. Politimesteren mener at det i et tilfelle som dette ikke kan bli tale om undskyldelig rettsvillfarelse. Jeg antar at anken må bli å ta til følge. Den påberopte rettsvillfarelse kan ikke ansees undskyldelig for en gårdbruker som kjører med hest på veien og så meget mindre som allerede trafikkreglene av 1926 i §31 inneholdt påbud om at «alle kjørende (ridende) må være helt edrue».
I anken er ikke særskilt nevnt noe om den tilføielse i flertallets domsbegrunnelse at tiltalte må høres med at han ikke anså sig selv for påvirket av alkohol, altså en villfarelse av faktisk art. Uansett hvorledes henvisingen i trafikkreglenes §3 til motorvognlovens §17 er å forstå, antar jeg at rettens flertall
Side:431
har tatt feil forsåvidt det har funnet det tilstrekkelig til frifinnelse at tiltalte ikke anså sig for påvirket av alkohol. Overtredelsen av trafikkreglenes §3 er efter min mening straffbar også hvor det må sies at tiltalte burde forstått at han var påvirket av alkohol. Det handles om en uaktsomhetsforseelse, jfr. straffelovens §42, 2.
Da jeg således må anta at frifinnelsen beror på uriktig lovanvendelse og mener at anken gjelder denne i sin helhet, stemmer jeg for at dommen med hovedforhandling opheves.
Slutning:
Herredsrettens dom med hovedforhandling opheves. (Vanlig salær til forsvareren.)
Dommer Grette: Enig med førstvoterende.
Dommerne Alten, Schjelderup og Fougner og ekstraordinær dommer, byrettsdommer Hoff: Likeså.
Dommer Hanssen: Jeg stemmer for at anken forkastes. Det foreligger en rekke avgjørelser av Høiesterett som bygger på den opfatning at det i en anke som angår lovanvendelsen må angis hvilket punkt i lovanvendelsen anken gjelder, se kjennelser i Rt-1911-733, Rt-1913-57, Rt-1916-188 og Rt-1917-958. En konsekvens av denne opfatning sammenholdt med straffeprosesslovens §392 må det efter min mening være at Høiesterett ikke til skade for tiltalte kan bygge sin avgjorelse på en underkjennelse av underrettens lovanvendelse i et punkt som ikke omfattes av anken. Det er mulig at Høiesteretts praksis ikke har vært helt ensartet forsåvidt det siste punkt angår, men et klart eksempel på at Høiesterett selv har trukket den nevnte konsekvens finnes i Rt-1909-481. Anken i den foreliggende sak gjelder som av førstevoterende nevnt bare at domsmennene har frifunnet tiltalte fordi han befant sig i undskyldelig rettsvillfarelse. Flertallets begrunnelse er visstnok noe uklar, men efter min mening fremgår det dog av den, spesielt når den sammenholdes med mindretallets begrunnelse, at flertallet har bygget sin frifinnelse ikke bare på at siktede var i undskyldelig rettsvillfarelse, men også på at han var i villfarelse med hensyn til det faktiske forhold, idet han ikke anså sig for påvirket av alkohol. At tiltalte befandt sig i en sådan villfarelse med hensyn til faktum, fremtrer som en særskilt frifinnelsesgrunn, og når det ikke er anket over herredsrettens lovanvendelse forsåvidt har Høiesterett efter min mening ingen adgang til å opheve herredsrettens dom som bygget på uriktig loanvendelse. Herredsrettens domsgrunner er som nevnt noe uklare, men da dommen er frifinnende, og det ikke er anket over saksbehandlingen, er det ikke anledning til å opheve dommen på grunn av ufullstendige eller uklare domsgrunner. Med hensyn til salæret til forsvareren er jeg enig med førstvoterende.