Rt-1939-623
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1939-09-21 |
| Publisert: | Rt-1939-623 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 138 |
| Parter: | Advokat G. Mellbye aktor mot Per Svenning (forsvarer advokat J. M. Lund). |
| Forfatter: | Larssen, Boye, Schjelderup, Evensen, Rivertz |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §42, §57, Sildefiskeloven (1937) §26, §80, §9, Straffeloven (1902), Sildefiskeloven (1937) |
Dommer Larssen: Ved Fosen herredsretts dom avsagt med domsmenn den 21 juni 1939 blev Per Svenning frifunnet for overtredelse av lov nr. 20 av 25 juni 1937 §80, jfr. §9 nr. 2, jfr. kgl.
Side:624
res. av 3 desember 1937. Med hensyn til sakens sammenheng henvises for øvrig til herredsrettens domsgrunner.
Dommen er av fiskeriopsynssjefen påanket til Høiesterett til ophevelse på grunn av uriktig rettsanvendelse, subsidiært på grunn av at domsgrunnene er mangelfulle. I ankeerklæringen fremholdes at det foreliggende tilfelle antas å måtte avgjøres på grunnlag av straffelovens §57 om rettsvillfarelse samt at denne villfarelse ikke antas å ha vært undskyldelig.
Jeg er kommet til det resultat at anken bør gis medhold.
Jeg skal først bemerke at jeg er blitt stående ved herredsrettens opfatning, at sildeloven av 25 juni 1937 §80 bør forståes så at også uaktsom overtredelse av den her i saken foreliggende bestemmelse er straffbar. I loven selv eller dens motiver sies intet herom. På grunnlag av praksis før straffeloven har Høiesterett med hensyn til den såkalte politilovgivning gjennem flere dommer - jfr. således Rt-1914-955 og senere dommer - fastslått at lovens taushet ikke er avgjørende for at det skal kreves forsett som betingelse for straff, men at dette spørsmål må løses gjennem en tolking av hver lovbestemmelse for sig ut fra dens innhold og øiemed. Særlig har det vært lagt vekt på at hvor lovbestemmelsen ikke på effektiv måte vilde nå sin hensikt om kun forsetlig overtredelse kunde straffes, må formodningen være for at det har vært lovens mening at også uaktsom overtredelse rammes av lovens straffebestemmelse. I nærværende tilfelle gjelder det overtredelse av det forbud som er utferdiget i samsvar med lovens §9 nr. 2, jfr. §26 mot å bruke garnlenker som overstiger 36 favner på kastevåger som under vintersildfiskeriene fredes for snurpenotfiske. Straffen er i lovens §80 satt til bøter inntil kr. 5.000. Den foreliggende interessekollisjon, hvor loven således har beskyttet den ene gruppe av fiskere mot den annen gruppe, kan i det enkelte tilfelle være av stor økonomisk betydning. Man må derfor gå ut fra at loven har lagt vekt på at beskyttelsen blir helt effektiv. Annen reaksjon enn gjennem straffebestemmelsen kan man visstnok gå ut fra at overtrederen som regel ikke vil bli gjenstand for. Under de forhold som her foreligger, må man anta at straffebestemmelsen i vesentlig grad vil tape effektiviteten som beskyttende bestemmelse hvis den bare kunde anvendes mot den forsetlige overtredelse. Med støtte i Høiesteretts tidligere praksis holder jeg det derfor for riktig å gå ut fra som lovens mening at også en uaktsom overtredelse av de her foreliggende fredningspåbud er straffbar. Jeg vil hermed intet ha uttalt om hvorvidt overtredelser av andre av lovens bestemmelser som måtte være straffbare i kraft av samme straffebestemmelse (lovens §80), er å behandle på samme måte.
Med hensyn til spørsmålet om tiltaltes forhold skal regnes som uaktsomt bemerkes: Ifølge herredsrettens dom hadde tiltalte før fisket skaffet sig et eksemplar av sildeloven av 1937 og var kjent med at Kongen ifølge lovens §26 kan ut ferdige bestemmelser om forbud mot snurpenotfiske på særlig viktige kastevåger under vintersildfisket, hvorav efter loven følgen vil være
Side:525
at det også er forbud på disse kastevåger mot å bruke garnlenker som overstiger 36 favner. Derimot var han uvitende om den i medhold herav utferdigede kgl. res. av 3 desember 1937 og den utferdigede bestemmelse av Handelsdepartementet av 7 desember 1938, hvorefter forbud var fastsatt bl.a. for Grønnestadvåg. Han hadde hørt at det skulde være fredet kastevåger på de kanter, men hadde ikke undersøkt hvilke våger det gjaldt. Bestemmelsene herom kunde ved de tider tiltalte drev fiske fåes utlevert både i land og ombord i opsynsfartøiene i Karmsundet, som trafikerte forbi Grønnestadvågen flere ganger i døgnet. Tiltaltes uvitenhet gjelder i dette tilfelle såvidt forståes ikke omstendigheter ved hans handling eller objektet for denne (straffelovens §42), men selve det rettsbud som forbyr handlingen og derved gjør denne rettsstridig og straffbar (straffelovens §57). Det er såvel i teori som praksis fastslått at hvis uvitenhet da skal kunne virke straffbefriende, må den ikke skyldes forsømmelige forhold fra overtrederens side. Såvel i teorien, jfr. således Skeie Strafferett I 5. 463-464 og flere steder, som gjennem tidligere høiesterettsdommer, er det enn videre krevet av den som arbeider i bedrift at han plikter å gjøre alt mulig for å skaffe sig rede på de rettsbud som angir grensene for hans handlefrihet i bedriften. Herredsretten bemerker herom: «I sin almindelighet må det sies at en fisker plikter å sette sig inn i de regler som gjelder for hans virke. Gjør han ikke det, må det i almindelighet ansees som uaktsomt. Retten har imidlertid fått det inntrykk at tiltalte i dette tilfelle ikke har handlet i likegladhet.» Herredsretten synes således å ha funnet at tiltaltes forhold ikke blir å bedømme som uaktsomt. For resultatet er det i dette tilfelle muligens av underordnet betydning at herredsretten har ansett hans uvidenhet som inngående under straffelovens §42, mens jeg anser det riktigst at dens §57 kommer til anvendelse. Avgjørende er det imidlertid at det i det anførte avsnitt av dommen intet er angitt om de særlige forhold hvorpå herredsretten støtter sin bedømmelse, når den finner at hans optreden ved anledningen ikke regnes som subjektivt daddelverdig. Man kan derfor av dommen ikke se hvorvidt herredsretten ved sin bedømmelse av tiltaltes forhold er gått ut fra de strenge krav til aktsomhet som efter hvad jeg før har anført må stilles for at hans uvitenhet skal medføre straffrihet. Jeg bemerker at jeg heller ikke finner at herredsrettens uttrykk at tiltalte «ikke har handlet i likegyldighet» gir sikkerhet for at herredsrettens rettsopfatning på dette punkt er den riktige.
Efter det anførte finner jeg det rettest at herredsrettens dom opheves.
Slutning:
Herredsrettens dom med hovedforhandling opheves. (Vanlige salærer.)
Dommer Boye: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Schjelderup, Evensen og Rivert: Likeså.
Av herredsrettens dom:
- - - Tiltalte er ilagt en bot på kr. 15 for at han under vintersildfiskeriene i den tid opsynet er i virksomhet har brukt garnlenker som er over 36 favner på kastevåger som under vintersildfiskeriene er fredet for snurpenotfiske, derved at han den 22 februar 1939 satte en garnsetning på 58 favner på Grønnestadvågen fra Kjelsflu og innover. Forseelsen gjelder lov nr. 20 av 25 juni 1937 §9 nr. 2, jfr. §80 sammenholdt med kgl. resolusjon av 3 desember 1937 og Handelsdepartementets bestemmelse av 7 desember 1938.
- - - Tiltalte har gjort det som er angitt i forelegget. Tiltalte anfører imidlertid til sin frifinnelse at han var helt uvitende om at Grønnestadvågen var fredet for snurpenotfiske. - - -
En må bedømme nærmere hvorvidt denne uvitenhet kan tilregnes ham som uaktsom, jfr. straffelovens §42 (forseelsen antas å være straffbar også i sin uaktsomme form). - - -