Rt-1939-82
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1939-01-27 |
| Publisert: | Rt-1939-82 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 10 |
| Parter: | Arne Klokkerhaug m.fl. (advokat O. Solnørdal, opnevnt) mot styret for Inndals Statsalmenning (advokat Olaf Klingenberg, opnevnt). |
| Forfatter: | Schjelderup, Næss, Evensen, Bonnevie, Aars, Hesselberg, Larssen. 12-6 |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687) 3- |
Dommer Schjelderup: Stjør- og Verdal herredsrett avsa 5 desember 1937 dom med sådan domsslutning: «Arne Klokkerhaug som eier av gnr 95, bnr 5, Karl Grønn som eier av gnr 105, bnr 3, Herman Prestmo som eier av gnr 105, bnr 7, samtlige av Verdal, kjennes for sine her nevnte eiendommer almenningsberettiget efter Norske Lovs 3-12-6 i Inndals Statsalmenning. For øvrig frifinnes styret for Inndals Statsalmenning. Saksomkostninger tilkjennes ikke». Dommen er avsagt av dommerfullmektigen med domsmenn og er enstemmig.
Arne Klokkerhaug, Even Olsen, John E. Lindseth, Oskar Grande, Karl Grønn og Herman Prestmo har påanket dommen. For tre av dem, Arne Klokkerhaug, Karl Grønn og Herman Prestmo, går domsslutningen visstnok ut på at de for sine der
Side:83
nevnte eiendommer kjennes almenningsberettiget efter N.L. 3-12-6. Men domsgrunnene viser at herredsretten bare har villet tilkjenne dem «rett til sådant trevirke som de trenger for deres nevnte eiendommer i egenskap av underbruk under de eiendommer som de bebor og som det ikke har vært krevet almenningsrett for». Retten har ikke tatt standpunkt til det krav om trevirke til full nybebyggelse av de nevnte eiendommer som de tre saksøkere hadde krevet, men almenningsstyret avslått. Også dette mener de å ha krav på.
De tre siste saksøkerne, Even Olsen, John E. Lindseth og Oskar Grande har anket over at de i det hele tatt ikke er blitt tilkjent almenningsrett i Inndals Statsalmenning. Videre mener de at det burde vært tilkjent dem godtgjørelse for avsavn fordi de i 3 år fra saksanlegget ikke har kunnet utøve bruksretten.
De ankende parters påstand blir efter dette at de alle - - - «I. kjennes for sine eiendommer almenningsberettiget efter N.L. 3-12-6 i Inndals Statsalmenning. II. Arne Klokkerhaug, Karl Grønn og Herman Prestmo kjennes i henhold til N.L. 3-12-6 berettiget til utvising av trematerialer til første gangs bebyggelse av sine i punkt I nevnte eiendommer med sådanne våningshus og uthus som efter jordbruksforholdene i Verdal pleier å bygges til jordbruksmessig drift av eiendommer av tilsvarende størrelse. III. Even Olsen, John Lindseth og Oskar Grande tilkjennes avsavn for nektet utøvelse av bruksretten i 3 år med kr. 300 for hver av dem. Avsavnet pålegges det almenningsstyret å betale av almenningskassemidler innen 15 februar førstkommende tillikemed lovlige renter av avsavnsbeløpet fra denne dag til betaling finner sted. IV. Almenningsstyret dømmes til å betale staten sakens omkostninger for herredsretten og Høiesterett. V. Undertegnede tilkjennes salær av statskassen for sakens utførelse for Høiesterett».
Styret for Inndals Statsalmenning har erklært motanke og hevder at da Arne Klokkerhaugs, Karl Grønns og Herman Prestmos bruk ikke er bebygget, har de ikke den bruksrett i almenningen som herredsretten har tilkjent dem. Heller ikke trevirke til førstegangs bebyggelse mener styret at de har krav på.
Almenningsstyrets påstand blir efter dette: «1. At styret for Inndals Statsalmenning frifinnes. 2. At de ankende parter tilpliktes å betale staten saksomkostninger for herredsrett og Høiesterett. 3. At mitt salær som beskikket sakfører for Inndal almenningsstyre ansettes av retten til utredelse av statskassen».
Herredsrettens domsgrunner viser ellers hvad saken gjelder.
Jeg vil først ta for mig Even Olsens, John E. Lindseths og Oskar Grandes krav. Hvad det tvistes om er hvorvidt brukene deres ligger i det bygdelag som efter N.L. 3-12-6 har rett til trevirke i Inndals Statsalmenning. Almenningsstyret mener at det ikke gjør det og fremhever at det bygdelag som har sådan rett i nevnte almenning fra gammelt har bestått av 14 bestemte eiendommer nord for Verdalselven.
Om Inndals Statsalmenning og om bruksforholdene i den har vi ganske fyldige oplysninger i den almenningsbesiktigelse
Side:84
som Rentekammeret fikk i stand i 1787. Efter at stevning til almindelig befaring datert 24 juli s.å. «ikke en men mange Søndage til alles Efterretning er bleven af Kirkebakkene oplæst og kundgjort», blev rett satt 12 september på Holmli i Verdal, hvor foged Arnet med bistand av lensmannen og 6 opnevnte lagrettemenn og i overensstemmelse med stevningen bad «alle og enhver, som have Kundskab om disse Almindingers Strækning, Brug, item Eiendomme, som støde til dem eller paa nogen Maade i Anl. af ovenanførte maatte have noget at sige, vilde da behage at indfinde sig for at afgive de behøvende Oplysninger». Om «Ingdahls Alminding» heter det så i beskrivelsen: «Udi denne alminding have fra Alders Tid følgende skovløse Gaarde haft Skovhugst til Husfornødenhed, neml.: Ekloen, Landfald, Jermstad, Nedre-Faaren, Folløen, Breding, Stubskind, Stor- og Lille Trøgstad og Stor-Vuku-Gaardene». I de 150 år som er gått siden den gang har det ikke vært påvist noen endring i (lette forhold.
Spørsmålet blir derfor om det for de 3 eiendommene jeg her har for mig kan påvises at de hører til dette klart bestemte bygdelag, til den nettop nevnte kretsen av gårder. Alle tre ligger på et felt som blev oversvømmet av leire ved raset i 1893 og hvor elven dengang tok et nytt, sydligere løp. Det er enighet om at det gamle terreng, «undergrunnen», hørte til eiendommene Haga og Melby, størsteparten til den første. Og disse to gårdene lå utenfor det nettop nevnte bygdelag. Forsåvidt og også ellers skiller saksforholdet sig fra det som forelå i dom i Rt-1935-186 som de ankende parter har påberopt og som gjaldt en tilsvarende rett i Hoås Statsalmenning som blev krevet for en del nye parseller omkring Verdalselvens nye løp vestenfor de bruk vi her har for oss. I den saken var det så vidt sees uklart hvordan grensene før raset hadde gått mellem de eldre bruk med og uten rett i Hoås Statsalmenning. Endelig var også selve oplysningene om hvem som hadde bruksrett fra gammelt i almenningen tydeligvis ikke så klare og bestemte som for Inndals Statsalmenning.
Hvad 3 saksøkere særlig hevder er at det efter skredulykken, som bragte elven til å løpe sønnenfor deres eiendommer, skulde være naturlig å anse disse som hørende til det i Inndals Statsalmenning berettigede bygdelag. Dette kan jeg ikke være enig i. Den omstendighet at elven har tatt et nytt løp kan ikke endre disse eiendommenes stilling til Inndals almenning. Og jeg er altså enig med herredsretten i at brukerne ikke kan få medhold i sitt krav. - Påstanden om avsavngodtgjørelse faller efter dette vekk.
Dermed kommer jeg til spørsmålet om det ligger almenningsrett til Arne Klokkerhaugs, Karl Grønns og Herman Prestmos bruk, så lenge disse som nu drives som underbruk av eiere som alle tre bor på bruk som ikke har hugstrett i Inndals Statsalmenning. At underbrukene ligger innen «Inndalsbygdelaget» og at de med hensyn til størrelse og opdyrking tilfredstiller de krav som må stilles for å få hugstrett, har almenningsstyret ikke bestridt. Om den bebyggelse som finnes på to av dem henviser jeg til oplysningene i herredsrettsdommen.
Side:85
Jeg finner med herredsretten at hugstrett efter 3-12-6 også bør tilligge disse eiendommer i tilfelle som vi her har for oss, og at retten omfatter det trevirke som trenges til driften av eiendommene som jordbruk. Dette støttes også av skogdirektørens skrivelse av 9 juli 1935 til den ankende part Karl Grønn: «Hvis de nevnte parseller er av den størrelse og brukes på en slik måte at de vilde blitt almenningsberettiget hvis husene til de gårdsbruk hvortil de hører var opført på dem, synes det rimelig at det behov for trevirke som opstår ved bruken av parsellene for eks. gjerdefang, hesjestaur o. l. bør kunne kreves dekket av Inndals Statsalmenning». For øvrig henviser jeg som herredsretten til dom i Rt-1928-45.
Tilbake står da bare spørsmålet om de sistnevnte 3 saksøkere også kan forlange utvist trematerialer til førstegangs bebyggelse av de tre parseller - med sådanne våningshus og uthus som efter jordbruksforholdene i Verdal pleier å bygges til jordbruksmessig drift av eiendommer av tilsvarende størrelse. Jeg mener at det formål - å støtte jordbrukerens behov - som ligger til grunn for N.L. 3-12-6 hjemler en sådan adgang; og loven gir ikke noe holdepunkt for å skjelne efter som det gjelder førstegangsbehov eller de senere. Dette støttes også ved de oplysninger som foreligger i saken om almenningspraksis i bygder hvor en må gå ut fra at spørsmålet har stor betydning: I brev av 18 mars 1937 til saksøkernes prosessfullmektig skriver Lunner almenningsstyre: «Man kan ikke forlange at et slikt småbruk skal være bebygget før bruksrett tilkjennes; det er den opdyrkede jord som blir drevet som jordbruk som danner grunnlaget for utøvelse av bruksrett». Gran almenningsstyre skriver 10 april 1937: «Vanlig praksis i Gran almenningsstyre er å gi bruksrett til bruk, når et bestemt areal er opdyrket, og bevilgning av materialer til førstegangs bebyggelse av samme». Romedal almenningsstyre skriver 14 mars 1937: «Eiere av nybrott får almenningsrett til første gangs bebyggelse av sine bruk». På lignende vis har almenningsstyret i Grønning (i Skogn) uttalt sig. Andre almenningsstyrer i Nord-Trøndelag har uttalt at spørsmålet ikke har forekommet hos dem, mens igjen andre krever forutgående bebyggelse. Alt i alt mener jeg at praksis støtter den opfatning jeg har gjort gjeldende. Jeg tilføier at mot den form de ankende parters påstand har fått i post II er det ikke gjort noen innvending.
Jeg finner at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger.
Domsslutning:
I. Arne Klokkerhaug som eier av gnr 95 bnr 5, Karl Grønn som eier av gnr 105 bnr 3 og Herman Prestmo som eier av gnr 105 bnr 7, alle i Verdal, er for sine eiendommer almenningsberettiget i Inndals Statsalmenning efter N.L. 3-12-6. I henhold til denne lovbestemmelse er de berettiget til utvising av trevirke til bebyggelse av sine nevnte eiendommer med sådane våningshus og uthus, som efter jordbruksforholdene i Verdal pleier å bygges til jordbruksmessig drift av eiendommer av tilsvarende størrelse. For øvrig frifinnes styret for Inndals Statsalmenning.
Side:86
Saksomkostninger tilkjennes ikke. II. Salærene for de opnevnte sakførere, høiesterettsadvokatene O. Solnørdal og Olaf Klingenberg fastsettes til kr. 5.000 for hver av dem.
Dommer Næss: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Evensen, ekstraordinær dommer, lagmann Bonnevie, dommer Aars, ekstraordinær dommer, sorenskriver Hesselberg og dommer Larssen: Likeså.
Av herredsrettens dom:
Den 19 mai 1893 inntraff den store Verdalsulykke ved hvilken anledning et stort ras løsnet på nordsiden av Verdalselven ovenfor gårdene Haga i Verdal. En mengde jord og leire raste ut i elven, demmet denne op, og blanding av vann og leirslam gikk som en bølge nedover dalen og oversvømmet en stor del av denne. Da vannet efterhånden sank igjen var landskapet meget forandret. Foruten at leirmassene hadde forandret dette, hadde også elven dannet et nytt leie. En rekke gårder med hus og jord blev helt eller delvis ødelagt ved denne anledning. Ialt anslår man det ødelagte areal til ca 11.200 mål. Å bringe orden i de eiendomsforhold som ved skredet var bragt i uorden var ingen lett sak. Staten grep inn og søkte gjennem en offentlig opnevnt komité, Verdalskomitéen, å bringe orden i forholdene. Dette skjedde ved at eierne av det skadede areal for å få rett til bidrag av de midler som var samlet inn ved offentlig og privat hjelp, avstod sin rett til det skadede areal til staten. Denne fikk fri rådighet over arealet, som man dengang antok ikke vilde være skikket til almindelig jordbruk. Noen tid senere blev så den ordning truffet at eierne fritt skulde få tilbake et stykke av dette areal som svarte til det areal de hadde mistet. Det vil si eierne av de eiendommer som grenset til det skadede areal. Hvor grensene tidligere hadde gått lot sig ikke påvise. En avfelling eller utskifting blev så foretatt. De av eiendom mene som var helt ødelagte sammen med andre stykker som ikke blev avfeldt beholdt staten. Staten fikk derved 3 sammenhengende strekninger som blev benevnt statsteig A, Triangelen og statsteig B. Staten overdrog senere sine strekninger til Verdal kommune som senere har parsellert ut og solgt disse til private. Både de stykker som blev tildelt bestående eiendommer og det areal som staten beholdt, blev særskilt skyldsatt og fikk særskilte bruksnummer. Statsteig B blev opdelt i 10 parseller. Eierne av disse krevet i 1931 almenningsrett i Hoås statsalmenning. Almenningsstyret avslo. Saken kom så for herredsretten som gav almenningsstyret medhold, men ved Høiesteretts dom 23 mars 1935 fikk parselleierne almenningsrett i Hoås statsalmenning.
Saksøkerne i denne sak er: 1. Arne Klokkerhaug, 2. Even Olsen, 3. John E. Lindseth, 4. Oskar Grande, 5. Karl Grønn, 6. Herman Prestmo. Deres eiendommer er beliggende i statsalmenning A og kanskje delvis i Triangelen (da grensene mellem disse er noe uklare). Saksøkerne har i nærværende sak saksøkt styret for Inndals Statsalmenning da de er blitt nektet almenningsrett i almenningen. De begrunner sitt krav med Lovb.s bestemmelse om almenningsrett. (Norske Lovs 3-12-6). De mener at de tilhører almenningsberettiget bygdelag og som medlemmer av dette tilkommer almenningsrett. - - -
Side:87
Styret for Inndals Statsalmenning har nektet saksøkerne bruksrett i almenningen på delvis forskjellige grunnlag. Det hevder at av saksøkerne har nr. 2, 3 og 4 eiendommer som er beliggende utenfor det bygdelag eller brukskrets som er almenningsberettiget i Inndal Statsalmenning. Nr. 5 og 6 av saksøkerne har eiendommer som er beliggende i denne krets. Deres eiendommer er enten utskilt av de oprinnelige bruksberettigede eiendommer eller jord som efter raset blev lagt til disse. Nr. 1 har en eiendom hvis beliggenhet er noe tvilsom, da det er usikkert hvorvidt hans eiendom har tilhørt noen bruksberettiget eiendom. Tvilen har almenningsstyret latt gå i hans favør og han anerkjennes bruksberettiget hvad parsellens beliggenhet angår. Når de 3 sistnevnte saksøkere er nektet bruksrett er det fordi almenningsstyret har forlangt at disse parseller må være bebygget eller bebodd for å kunne gjøre sin rett gjeldende.
I Verdalen er det flere statsalmenninger hvorom det i den senere tid er opstått tvister. Flere av de i almenningene bruksberettigede eiendommer ligger om hverandre og har almenningsrett i en bestemt almenning uten - som det synes - noen plan med hensyn til eiendommenes beliggenhet. Saksøkerne nr. 2, 3 og 4 mener at de ligger i bygdelag som efter lovb.s bestemmelser skulde gjøre dem bruksberettiget i Inndals statsalmenning og har i den anledning hevdet at de både geografisk og topografisk måtte henregnes til dennes «bygdelag» - - -
Retten finner grunn til å anta at de i Inndals Statsalmenning bruksberettigede i alders tid har vært en bestemt brukskrets som har vunnet en særrett til bruk av denne almenning. Det er ikke godtgjort at noen av saksøkernes eiendommer ligger i denne brukskrets. Det er tvert imot hevdet at de har ligget på sydsiden av Verdalselven, og at ingen eiendommer på denne side har hatt bruksrett i Inndals almenning. Efter at elven forandret sitt leie er de nu beliggende på nordsiden og grenser op til almenningsberettigede bruk. Men dette kan ikke tillegges betydning da retten ikke finner at den efter raset foretatte avfelling eller utskifting har henlagt disse eiendommers arealer til noen almenningsberettiget eiendom eller i noen vesentlig grad har influert på forhold til almenningsretten i Inndals almenning. Efter det anførte finner retten at nr. 2, 3 og 4 av saksøkerne ikke kan anerkjennes som almenningsberettiget i Inndals Statsalmenning.
Nr. 1, 5 og 6 av saksøkerne er anerkjent å ha eiendommer beliggende i det bygdelag - eller rettere sagt den brukskrets som er almenningsberettiget i Inndals Statsalmenning. Men de er foreløbig nektet almenningsrett fordi de ikke er bebygget. Alle disse eiendommer blir brukt som underbruk til andre av saksøkerne bebodde eiendommer som ikke er bruksberettiget i Inndals almenning.
Saksøkerne har anført at de efter N.L. 3-12-6 har krav på almenningsrett for det til parsellene nødvendige behov - derunder krav på materialer til første gangs bebyggelse. Til støtte for sitt krav har de henvist til dommer avsagt av Høiesterett, bl.a. en som er inntatt i Rt-1928-45 (Totensaken) og flere i Rt-1914-35-47 (Hadelandssakene). - - -
Det er under saken oplyst at saksøker nr. 1 eier en parsell på 195 mål, hvorav 45 mål er opdyrket. Parsellen ligger et godt stykke fra hovedbruket. Underbruket er bebygget med sommerfjøs, høibu og sommerstue hvor man opholder sig under arbeide på bruket. Nr. 5 saksøkerne har en parsell på ca 120 mål utskilt av Follo, hvorav 6-7 mål er opdyrket og omgjerdet, ca 10 minutters vei fra hovedbruket. Underbruket er bebygget med en
Side:88
bygning som brukes som en slags kombinert korn og høibu og sommerfjøs. For begges vedkommende hevdes at bygningen trenger reparasjon og utvidelse for å kunne holde mål med avlingene på brukene. Nr. 6 av saksøkerne har en parsell på 60 mål utskilt av Follo, hvorav 18 mål er opdyrket. Han har ikke noe hus på bruket. Avlingen kjøres hjem til hovedbruket som ligger i en avstand av 600 meter fra underbruket.
Alle disse forannevnte parseller er efter det oplyste sammenholdt med de citerte hadelandsdommer å karakterisere som jordbruk. 2 av dem er også bebygget med bygninger som ansees nødvendig for driften av eiendommene. Når saksøkte har nektet disse bruk almenningsrett er det fordi disse ikke tilfredsstiller fordringene til bebyggelse, d. v. s. beboelse. Når N.L. 3-12-6 nevner at almenningsrett tilkommer enhver «som bor der den tilligger», er dette å forstå som at de bruksberettigede må bo der, eller også må de tilligge andre i almenningen bruksberettigede eiendommer, hvorved disse vilde få tillegg i almenningsretten for parsellenes vedkommende.
Retten skal bemerke at den finner en anførsel som den sistnevnte noe kunstig - nemlig å gjøre en som det synes selvstendig bruksrett avhengig av at hovedbruket skulde være bruksberettiget i samme almenning. Retten finner det også ubillig i nærværende sak å gjøre almenningsretten avhengig av at brukene skal være bebodd. Selv om disse ikke er bebodde, må de ha behov som ikke kan skjønnes er avhengig av beboelsen, som f.eks. behov for trevirke til husreparasjoner, staur, gjerder og lignende. Disse må de kunne kreve dekket av sin almenningsrett. Deres behov vil skjønnsmessig kunne ansettes av almenningsstyret. Som støtte for sin opfatning kan retten henvise til herredsrettens begrunnelse i forannevnte Totensak ( Rt-1928-47), hvor samme opfatning synes å være gjort gjeldende. Jfr. også Meinich Olsen: «Norsk Almenningsrett», s. 156 om at «sålenge der på en eiendom ikke er bebyggelse - den brukes f.eks. til slåtteland - kan man ikke få utvist ved, men derimot gjerdefang og annet trevirke som muligens måtte være nødvendig til eiendommens utnyttelse i den foreliggende tilstand». Jfr. også skogdirektørens uttalelse i en skrivelse av 9 juli 1935 til en av saksøkerne i denne sak, Karl Grønn. - - - En slik opfatning synes rimelig og stemmende med den almindelige opfatning. Hvor langt man skal gå med å tilkjenne slike bruk almenningsrett, som f.eks. å la almenningsretten også omfatte tømmer til første gangs bebyggelse, er det vanskelig å uttale noe om da man savner rettspraksis på dette område. Her vil man tildels være henvist til lokal praksis som tar hensyn til de mange delvis kryssende momenter ved bestemmelsen av almenningsretten på stedet. Bestemmende for almenningsrettens omfang vil dog som regel være det faktisk foreliggende behov for det enkelte bruk, forsåvidt ikke hensynet til de medberettigede i almenningen griper inn.
Efter det foran anførte finner retten at nr. 1, 5 og 6 av saksøkerne må anerkjennes bruksberettiget i Inndals Statsalmenning for sine underbruk og disses behov for det trevirke som ansees nødvendig til driften av dem som jordbruk.
John Wold. Harald Røkke. R. Fiskvik.