Rt-1939-92

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1939-02-11
Publisert:	Rt-1939-92
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 24 B.
Parter:	Advokat Valentin Voss (aktor) mot Paulus Martinsen Grüner Sandmo (forsvarer advokat Gustav Sjaastad).
Forfatter:	Evensen, Ubberud, Schjelderup, Larssen, Næss, Lundevall, Boye
Lovhenvisninger:	Lakseloven (1930) §20, §37

Dommer Evensen: Ved forelegg av 30 august 1938 blev 1. Gårdbruker Paulus Martinsen Grüner Sandmo og 2. gårdbruker Ingvald Gotfred Sandmo av politimesteren i Namdalen forelagt en bot av kr. 10, subsidiært fengsel i 6 dager for overtredelse av lov nr. 5 av 27 februar 1930 §37, jfr. §20, og regler fastsatt ved kgl. resolusjon av 16 juni 1922 litra B 3 og Landbruksdepartementets skrivelser av 30 april og 20 desember 1923 og 27 mars 1933, for å ha overtrådt noen av bestemmelsene i kapitel 5 eller forskrifter utferdiget i medhold av noen av disse bestemmelser eller bestemmelsene i kap. 7, derved at de to brødre lørdag den 2 juli 1938 kl. 16,50 hadde en laksnot med 2 ledningsgarn i forskjellige retninger stående i sjøen ved Finsnesset i Flatanger uten at ledningsgarnene var optatt av vannet.

Forelegget blev ikke vedtatt og ved den efterfølgende herredsrettssak blev de tiltalte frifunnet ved Namdal herredsretts dom av 2 desember 1938.

Mot denne dom har politimesteren i Namdalen erklært anke forsåvidt tiltalte Paulus Sandmo angår. Anken gjelder lovanvendelsen. Politimesteren anfører i sin ankeerklæring: «Jeg anker over lovanvendelsen, idet jeg mener at det er uriktig når retten går ut fra at landgarn og ledningsgarn er synonyme begreper og at det kun er noter med 2 eller flere landgarn som skal stenges efter stengingsreglenes litra B 3. Jeg tillater mig å bemerke at et landgarn riktignok er et ledningsgarn, men der forekommer også ledningsgarn som ikke er landgarn, for eks. i foreliggende tilfelle garnet mellem krokkaggen og plentkaggen.

Side:93

Et ledninsgarn er i denne forbindelse et garn hvis opgave er å lede fisken inn i noten. Med hensyn til anvendelsen av stengingsreglenes litra B 3 er det likegyldig om ledningsgarnene går i retning mot land eller i annen retning. Hvis ledningsgarnene er således festet til noten at de ikke kan optas i henhold til stengingsreglenes litra B 3, må noten i sin helhet optas av vannet i fredingstiden. Videre antar jeg at retten tar feil når den mener at garnet mellem plentkaggen og krokkaggen ikke har noen betydning for fiskens frie gang.»

Jeg antar at anken bør gis medhold. Efter herredsrettens beskrivelse av not en er det visstnok så at den som av herredsretten antatt, må gå inn under uttrykket «almindelige kilenøter og lignende redskaper» i reglenes B i. Men det er ikke avgjørende. Også reglenes B 3 forutsetter at redskapet er en kilenot. Spørsmålet i saken er derfor i virkeligheten dette: Foreligger det her en kilenot som er forsynt med to eller flere ledningsgarn i forskjellige retninger? Besvares dette spørsmål bekreftende, går noten likefrem også inn under reglen i B 3, hvorefter samtlige ledningsgarn skal optas av vannet. Det er ved Høiesteretts kjennelse Rt-1930-427 avgjort at stengingsregelene er preseptoriske, jfr. også Rt-1933-1001, og er noten således innrettet at ledningsgarnene ikke kan tas op uten at også selve noten tas op, kan det ikke endre forholdets bedømmelse. Stillingen må i så fall bli den at også noten må tas op sammen med ledningsgarnene.

Efter min opfatning må noten her sies å ha to ledningsgarn i stengingsreglenes forstand - landgarnet og garn et fra plentkaggen til krokkaggen Herredsretten anfører da også at «det er klart nok at det - det vil si garnet fra plentkaggen til krokkaggen - brukes til å lede fiskens gang». Det er ikke noen betingelse for at et garn skal betraktes som ledningsgarn at det er et landgarn og heller ikke den omstendighet at garn et er en direkte fortsettelse av fjordveggen og ikke kan løses fra denne, endre forholdets karakter. Garnets lengde og retning kan heller ikke her være bestemmende. Man vil i så fall savne sikre regler for stengingsreglenes håndhevelse. Det avgjørende må være formålet, og så vidt skjønnes kan garnet fra plentkaggen til krokkaggen overhodet ikke tjene noe annet formål enn å stenge for fiskens frie gang og i forbindelse med den måte hvorpå landgarnet er anordnet ute ved noten lede fisken inn i noten.

Jeg tilføier at aktor for Høiesterett har forelagt saken for inspektøren for ferskvannsfiskeriene på nytt. I skrivelse av 4 februar 1939 uttaler denne bl.a. følgende: «Ved uttrykket landgarn til en kilenot menes alltid det garn som leder fisken fra sjøen inn til kilenotens forrum, hvorfra fisken søker videre inn i kilenotens fangesystem, se side 6 i vedlagte eksemplar av stengingsreglene fastsatt senest ved Landbruksdepartementets bestemmelse av 27 mars 1933. Landgarnet er således et ledningsgarn som i en almindelig kilenot fra land (se side 6) (i den senere tid ofte ikke fra land, men fra undergrunnsskjær eller lignende) føres helt frem til fjordveggen ved krokkaggen. I den i saken omhandlede kilenot går ikke landgarnet (ledningsgarnet)

Side:94

helt frem til fjordveggen, men levner et åpent rum mellem krokkaggen og fjordveggen, idet ledningsgarnet like før det når fjordveggen ledes i skrå retning inn mot denne, men med passasje for fisk mellem ledningsgarn og fjordvegg. Ved siden av det her omhandlede ledningsgarn har den anmeldte not et nytt sådant - et ledningsgarn som går mellem plentkaggen og krokkaggen, således at fisk kan komme inn i notens fangesystem fra to sider mot kun fra en side i den almindelige kilenot. I sine forarbeider til stengingsreglene av 16 juni 1922 uttaler daværende fiskeriinspektør A. Landmark i skrivelse til Landbruksdepartementet av 28 februar 1920 følgende: «De hos oss almindelig anvendte kilenøter har som bekjent kun 1 ledningsgarn (landgarn), og dettes stilling er sådan at noten kun fanger fisk fra en side. Ved utløpet av Vefsenelven var derimot - visstnok efter forbillede fra Skottland - forleden år utstillet en kilenot med 3 i forskjellige retninger utgående ledningsgarn, således at fisk kunde fanges fra 2 motsatte sider. For sådanne nøter om noen skulde komme i bruk - bør det bestemmes, at samtlige ledningsgarn optas, samt at kilene ved inngangen bindes fast sammen.»

Som det herav vil sees faller såvel fiskeriinspektørens standpunkt som hvad der er referert fra motivene til stengingsreglenes B 3 helt sammen med den forståelse jeg foran har gjort gjeldende.

Det fremgår av herredsrettens domsgrunner at tiltalte har tilbudt for fremtiden å stenge på den måte at han under stengingen så å si omgjør noten til en not med ett ledningsgarn, derved at det til plentkaggen festede garn legges langs landgarnet og videre forholdes således som i stengingsreglene B 1 c omhandlet. Hvorledes forholdet i så henseende vil være å bedømme ligger det naturligvis utenfor nærværende sak å gå inn på.

Slutning:

Herredsrettens dom med hovedfarhandling opheves. Salærene fastsettes for aktor, høiesterettsadvokat Valentin Voss til kr. 120 og for forsvareren, høiesterettsadvokat Gustav Sjaastad til kr. 100.

Ekstraordinær dommer, lagdommer Ubberud: Jeg har funnet saken meget tvilsom. I den not vi her behandler har garnstykket fra krokkaggen til plentkaggen efter min opfatning ingen annen funksjon enn et tilsvarende stykke av fjordveggen i en vanlig dobbeltnot, og ser en det omhandlede garnstykke uten i forbindelse med landgarnet, synes jeg at det bare uegentlig kan betegnes som et ledningsgarn. Jeg har som nevnt funnet saken tvilsom, men optar ikke noen dissens.

Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Larssen og Næss og ekstraordinær dommer, sorenskriver Lundevall og dommer Boye: Likeså.

Av herredsrettens dom:

- - - Det er på det rene i saken at Paulus Sandmo i lakssesongene 1937 og 1938 hadde den i saken omhandlede not stående på Finsnesset i Flatanger. Noten er en enkeltnot som ved en spesiell anordning er

Side:95

innrettet således at den fisker i begge retninger. Det er i Flatanger og Otterøy bare denne ene not som har denne spesielle innretning. Selve noten er en almindelig enkeltnot, uten bunn i innløpet, men fjordveggen fortsetter fra en liten bøi ved krokkaggen frem til plentkaggen. Landgarnet går ut mot krokkaggen, men således at det blir et åpent rum mellem fjordveggen og landgarnet. Her går tauet fra landgarnet over til fjordveggen hvor det er festet og holder også denne, og er så fast i krokkaggen. Tau er fastspleiset både på overtelnen og på undertelnen. Fra tauet til krokkaggen er nu landgarnet bøiet langs fjordveggen og festet i fjordveggen i nærheten av kilens bunn både i overkant og i underkant, således at det danner sig en kile hvor laksen kan komme igjennem og inn i noten. På denne måte opnåes at noten fisker begge veier. Den star med snyten innover Namsen. - - -

Det bemerkes at hele redskapet er sammenhengende og må tas op under ett, og tiltalte har anført at det vil være vanskelig å arrangere det således at landgarnet kan tas op for sig, idet forbindelsene må være meget sterke, da noten står meget utsatt. Det ansees bevist at noten står på et sjø- og strømhårdt sted, særlig er strømmen særdeles hård, og lensmannsfullmektigen betegner det som et av de strømhårdeste steder i Flatanger.

Det er på det rene i saken at lensmannsfullmektigen i Flatanger lørdag 2 juli 1938 kl. 16.50, altså under ukefredningen, fant denne not stengt efter stengingsreglenes B. 1 c. ved at tungen var lagt til fjordveggen og landgarnet opbundet på foreskreven måte. Noten stod ikke fiskelig og lensmannsfullmektigen uttaler at stengingen, hvis den kan utføres efter B. 1 c., var i orden, og dette anser retten bevist. Noten blev allikevel innrapportert fordi lensmannsfullmektigen mente at det her var stengingsreglenes B. 3 som skulde komme til anvendelse. I denne opfatning har fiskeri-inspektøren erklært sig enig i. - - -

Tiltalte har fremholdt at den fremgangsmåte som er beskrevet i reglenes B. 3 ikke kan brukes i dette tilfelle fordi hele noten er sammenhengende og må tas op under ett, således at et påbud om å bruke reglenes B. 3 blir et påbud om å ta noten helt op av vannet. Men dette er en almindelig enkeltnot med bare ett landgarn, og det lille garn fra krokkaggen til plentkaggen er ikke noe ledningsgarn (landgarn) som har noen selvstendig betydning for å lede fisken inn i noten. Det er en mottakskile, beregnet på å ta imot fisken når landgarnet har ledet den inn mot kilen ved fjordveggen. - - -

Retten skal bemerke: At hovedspørsmålet i saken er om den omhandlede not er en kilenot som er forsynt med 2 landgarn i forskjellige retninger og derfor må stenges efter B. 3 eller om den inngår under «almindelige kilenøter og lignende redskaper» og derfor skal stenges efter reglene i B. 1. Retten anser som nevnt bevist at stengingen er i orden efter reglene i B. 1 c., mens det er på det rene at reglene i B. 3 ikke er fulgt og ikke kan følges. Spørsmålet blir da om garnparten fra krokkaggen til plentkaggen er et ledningsgarn. Det er jo klart nok at det brukes til å lede fiskens gang, men på den annen side er det jo også klart at det ikke er noe landgarn, og landgarn er i reglenes B. 1 a. opført som det samme som ledningsgarn, se begynnelsen av B. 1 a. «ledningsgarnet (landgarnet)». Også i B. 1 b. og d. er det klart at «ledningsgarnet» betyr det egentlige landgarn. Det her omhandlede garn fra krokkaggen til plentkaggen er ikke noe landgarn, og det kan ikke strekkes ut til å bli det, for hvis det gjøres langt, så vil det jo nettop stenge for fisken og lede den vekk fra noten. Garnet må derfor være kort fordi dets funksjon er å motta den fisk som er støtt mot landgarnet og søker

Side:96

utover, og å lede denne fisk inn i noten. Det navn som tiltalte gir anordningen, en mottakskile, er derfor meget betegnende. Idet hele finner retten at det er naturligere å betrakte dette garn som en forlengelse av fjordveggen enn som et selvstendig ledningsgarn. Dette fremgår også derav at hvis man tenker sig landgarnet i den omhandlede not anordnet således at det kunne tas op for sig, så vilde det ikke ha noen betydning å ta op det lille garn mellem krokkaggen og til plentkaggen, idet dette da ikke vil fremtre som noe ledningsgarn eller ha noen betydning for fiskens frie gang. Retten er derfor kommet til det resultat at det kan ikke være en anordning som den her foreliggende det siktes til i stengingsreglenes B. 3 ved «kilenøter, der er forsynt med 2 eller flere ledningsgarn i forskjellige retninger». Retten antar derimot at en not som den foreliggende går inn under uttrykket «almindelige kilenøter og lignende redskaper» i reglenes B. 1. Selve noten og hovedarrangementet er jo det samme som ved almindelige kilenøter, og noten kan stenges effektivt ved at man helt ut følger reglene I B. 1 c. Det er visstnok så at reglene i B. 1. a., b. og d. ikke kan benyttes ved den slags nøter, men retten finner ikke å kunne tillegge dette avgjørende betydning. Retten kan heller ikke finne at noten, når den er stengt efter B. 1 c., på noen måte hindrer fiskens frie gang mere enn en almindelig kilenot stengt efter samme regel. - - -

Retten finner altså at tiltaltes not ved anledningen var lovlig stengt fordi den i alt vesentlig er lik en almindelig kilenot, fordi tiltalte helt ut har fulgt stengingsreglenes B. 1 c. - jfr. Rt-1930-427 - og fordi noten derved er effektivt stengt. Det bemerkes at kilenøter med flere ledningsgarn i forskjellige retninger (jfr. stengingsreglenes B. 3) såvidt vites er ukjent på disse kanter av landet.