Rt-1933-1001
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1933-10-18 |
| Publisert: | Rt-1933-1001 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 49/2 s.a. |
| Parter: | Advokat Harald Nørregaard, aktor mot Ole Martin Olsen Hanø (forsvarer: advokat Ole Røed). |
| Forfatter: | Larssen, Schjelderup, Boye, Broch, Nygaard, Furu, Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §3, Lakseloven (1930) §37, Straffeprosessloven (1887) §331, §393, §20, Straffeloven (1902), §20, §48 |
Dommer Larssen: Ved Namdals herredsretts dom av 27 april 1933 blev fisker Ole Martin Hanø av Flatanger for forseelse mot lov om laks- og sjøørretfiskeriene m.v. av 27 februar 1930 §37 jfr. §20 og §48 siste ledd samt stengningsregler for kilenøter m.v. fastsatt ved kongelig resolusjon av 16 juni 1922 og ved Landbruksdepartementets skrivelse av 30 april og 20 desember 1923 litra B 1 dømt til at betale en bot til statskassen stor kr. 300» subsidiært 60 dagers fengsel samt kr. 50 i saksomkostlinger til det offentlige.
Dommen er av domfelte paaanket til Høiesterett. Som ankegrunner er anført at der er feil ved saksbehandlingen og ved lovanvendelsen, samt at straffen er for streng.
Med hensyn til domfeltes personalia og sakens sammenheng henviser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Dommen angaar 2 grupper overtredelser, nemlig 1) overtredelse av lakseloven av 27 februar 1930 §37 jfr. §20 første passus, idet domfelte har latt sine laksenøter henstaa aapne for fangst i fredningsdager, og 2) overtredelse av forskriftene i den kongelige resolusjon av 16 juni 1922 (utferdiget i henhold til den tidligere lakselov av 6 april 1905 §20 og paa overtredelsestiden fremdeles gjeldende ifølge den nye lovs §48), idet domfelte i fredningsdagene har stengt sine nøter paa annen vis enn paabudt i den nevnte kongelige resolusjon. Anken over herredsrettens saksbehandling gjelder den første gruppe av de nevnte overtredelser og gaar ut paa at saken feilaktig er fremmet til doms, uaktet domfeltes hovedvidne Jacob Drageid ikke hadde avgitt møte under hovedforhandlingen. Herredsretten hevdes herved at ha begaatt en feil som maa lede til dommens ophevelse.
Vidnet Jacob Drageid sees i sin rapport til lensmannen av 28 oktober 1932 at ha vært i arbeide hos domfelte og herunder at ha assistert denne ved de i dommen omhandlede anledninger. Han uttaler at de da satte nytt stengningstau i nøtene i Lillekolla, og at begge nøtene dengang var stengt paa den maate som Hanø pleiet at bruke. I en ny erklæring av 17 juli 1933 har han gjentatt denne forklaring. Drageid blev stevnet som vidne til hovedforhandlingen. I skrivelse til politimesteren i Namdal av 21 april 1933 meldte han forfall som bortreist og opgav sin adresse. Sorenskriveren meddelte ham i skrivelse av 25 s. m. at han ikke kunde fritas for at avgi møte som vidne i saken, da han intet hadde oplyst om grunnen til sin reise og at han selv fikk ta ansvaret for sin uteblivelse. Ved vidnepaaropet møtte han ikke.
Side:1002
Under hovedforhandlingen ansaa retten det bevist at nøtene ved Lillekolla hadde staatt aapne for fangst ved den anledning som Jacob Drageids erklæring gjelder.
Efter det inntrykk som jeg har kunnet danne mig ut fra sakens dokumenter, finner jeg at det vanskelig paa forhaand kunde avgjøres, at førelsen av dette vidne, som var domfeltes eneste hjelper under arbeidet, vilde være betydningsløst (straffeprocesslovens §331, 3dje ledd). Jeg legger nogen vekt paa at saken blev fremmet av enedommer uten domsmenn. Det er visstnok saa at domfelte intet krav gjorde under hovedforhandlingen om vidnets førelse, men herpaa legger jeg dog mindre vekt, idet han var uten forsvarer. Jeg henviser herved til avgjørelsen i Rt-1902-159. Jeg finner det da under disse omstendigheter riktigst at dommen opheves for dette punkts vedkommende for at Jacob Drageid kan bli avhørt som vidne (straffeprocesslovens §331, siste ledd, og §393).
Domfeltes anke over lovanvendelsen gjelder den siste gruppe av forseelser, nemlig stengning av nøtene paa annen maate enn paabudt i forskriftene i kgl. resolusjon av 16 juni 1922.
Det er paa det rene at den av Hanø brukte stengning var helt effektiv, saaledes at lakselovens paabud i §20 første ledd om en saadan anordning at laks ikke ved noten kan fiskes eller dens gang forhindres, i realiteten opfyltes. Nogen overtredelse av §20, første passus, er saaledes ikke skjedd. §20, 3dje passus, bestemmer imidlertid at «de nærmere forskrifter som for de forskjellige slags redskaper fornødiges til opnaaelse av dette øiemed fastsettes av Kongen». Og de paa overtredelsestiden gjeldende forskrifter var fastsatt ved den kgl. resolusjon av 16 juni 1922. Disse forskrifter har Hanø ikke iakttatt og overtredelsen er belagt med straff efter samme lovs §37. Imidlertid er det efter lovovertredelsen, men før dommens avsigelse, utferdiget nye almindelige forskrifter av Landbruksdepartementet, datert 27 mars 1933, hvori er fastsatt at der er lovlig adgang til at benytte ogsaa en stengningsmaate som den av Hanø brukte. I ankeerklæringen gjør da Hanø gjeldende at denne nye forskrift er en ny «strafferettslig bestemmelse» som fører til et for ham gunstigere resultat enn de tidligere forskrifter vilde gjøre, og at de nye forskrifter derfor skal komme til anvendelse i henhold til straffelovens §3, annet passus.
Jeg finner ikke at kunne gi anken medhold paa dette punkt. Betydningen av straffelovens uttrykk «strafferettslige bestemmelser» har vært gjenstand for flere avgjørelser i Høiesterett. Jeg henviser saaledes til Rt-1920-486, Rt-1927-593 og Rt-1930-903. Spørsmaalet er ogsaa i teorien omstridt, jfr. Kjerschows kommentarutgave til straffeloven side 9 flg. og Hagerups Strafferettens almindelige del (1911) side 95-96.
Jeg finner det for mitt vedkommende unødvendig nærmere at inngaa paa de tvil som uttrykket volder fortolkningen, idet jeg mener at den citerte høiesterettsdom i Rt-1930-er avgjørende for nærværende sak i den retning, at den her foretatte forandring av forskriftene om de tillatte fremgangsmaater for stengning av kilenøter
Side:1003
ikke blir at regne som en «strafferettslig bestemmelse» efter straffelovens §3 annen passus. Jeg skal med hensyn til nærværende tilfelle alene tilføie: Det straffbare forhold er her utelukkende det, at tiltalte ikke har efterkommet de almindelige forskrifter om de stengningsmaater, som skulde brukes. De «strafferettslige bestemmelser» mot denne overtredelse er prinsipielt sett ikke i og for sig berørt ved at nye forskrifter anerkjenner nye fremgangsmaater for nøtenes stengning. Der er heller ikke naturlig grunn til, at den strafferettslige bedømmelse av overtredelsen skulde forandres ved saadanne nye forskrifter. Forskriftenes øiemed er ikke bare at anvise en eller flere av de maater hvorpaa fisket i fredningsdagene kan forhindres, men at anvise som de eneste tillatelige just de maater som nevnes i forskriftene, fordi disse er funnet at gi adgang til en effektiv kontroll. Skulde enhver velge sin maate (det kan selvfølgelig være adskillige maater som viser sig effektive) blev det offentliges kontroll med at lovens øiemed (jfr. dens §20, første passus) blev iakttatt praktisk talt umuliggjort. Der ligger derfor en særegen samfundsinteresse i at nøtene i fredningsdagene behandles just paa den maate som de offentlige forskrifter til enhver tid bestemmer, idet dette er betingelsen for den nødvendige effektive kontroll med disse forhold i det hele. Efter min opfatning ligger der i det her sagte en reell begrunnelse for at straff bør anvendes for overtredelse av de paa handlingstiden gjeldende forskrifter, selv om den ved den omhandlede anledning brukte stengningsmaate ved en generell ny forskrift er godtatt som lovlig paa det tidspunkt, da overtredelsen paadømmes.
Mitt resultat blir derfor som nevnt for dette punkts vedkommende at anken forkastes.
Jeg antar det efter omstendighetene riktigst at Høiesterett fastsetter ny straff for denne sistnevnte forseelse og finner at denne passende kan ansettes til en bot av kr. 75.
Dom:
Forsaavidt Ole Martin Olsen Hanø er dømt for forseelse mot §37 jfr. §20 i lov av 27 februar 1930 om laks- og sjøørretfiskeriene m.v. - opheves herredsrettens dom med hovedforhandling fordi saken er paadømt uten at Jakob Ludviksen Drageid er ført som vidne. For forseelse mot nevnte lovs §37 jfr. §48 siste ledd og stengningsregler for kilenøter m.v., fastsatt ved kgl. resolusjon av 18 juni 1922 og Landbruksdepartementets skrivelse av 30 april og 20 desember 1923 B 1 dømmes Ole Martin Olsen Hanø til en bot av kr. 75 eller, om boten ikke betales, til fengsel i 9 dager. (Vanlige salærer).
Dommer Schjelderup: Hvad angaar domfeltes anke over saksbehandlingen er jeg enig med førstvoterende.
Men videre mener jeg at ogsaa anken over rettsanvendelsen bør fas til følge.
I straffelovens §3 annet ledd er det til gunst for den siktede bestemt at «de ved ethvert spørsmaals avgjørelse gjeldende strafferettslige bestemmelser kommer til anvendelse, naar de fører til en
Side:1004
for siktede gunstigere avgjørelse enn de ved foretagelsen gjeldende». Naar den norske straffelov av lett forstaaelige billighetsgrunner har gitt de tiltalte denne fordel, skjønner jeg ikke hvordan man i den foreliggende sak kan oprettholde straffedommen over fisker Ole Martin Olsen Hanø for den maaten han har stengt sine kilenøter paa, nemlig for en handling som ganske visst paa gjerningstiden var forbudt, men hvor myndighetene før hans sak kom fore for herredsretten, er kommet til at betrakte det han har gjort som en helt effektiv stengningsmaate, som de derfor uttrykkelig har erklært rettmessig. Efter min mening kunde de i §3 annet ledd benyttede ord ikke godt ha vært klarere: «den nyere for tiltalte gunstigere lov kommer til anvendelse». Straf felovkommisjonens forarbeider til §3 er likesaa klare: heller ikke i dem finnes der nogen hjemmel for undtagelser.
Naar herredsretten efter min mening er kommet paa villspor, skyldes det saavidt jeg forstaar siste del av den begrunnelse som er gitt for Høiesteretts dom i Rt-1920-486.
Begrunnelsens første del som er knyttet til Ørsteds haandbok bind I side 220 fører derimot klart og uomtvistelig til dommens utvilsomt riktige resultat: En mann var her efter rasjoneringslovgivningens ophevelse blitt dømt for en overtredelse han hadde begaatt i 1918 dengang loven ennu gjaldt. Saa blev altsaa loven ophevet før saken blev paadømt. Forholdet var da her ikke det at vedkommende spesiallov med tilhørende straffebestemmelser anvendt paa denne forgaaelse nu alt i alt førte til en annen, for tiltalte gunstigere bedømmelse enn før, men ganske enkelt at nogen lov for øieblikket her ikke lenger trengtes. Det var altsaa her ikke loven, men selve de foreliggende forhold, som var endret, idet krisetiden var forbi, da saken kom fore. Jeg vil i denne forbindelse nevne at den nye danske straffelov av 1930 i sin §3, dens første ledds annet punktum uttrykkelig fastslaar denne naturlige begrensning av paragrafens rekkevidde. §3 første ledd lyder saa: «Er den ved en handlings paakjennelse gjeldende straffelovgivning forskjellig fra den, der gjaldt ved handlingens foretagelse, avgjøres spørsmaalet om straffbarbet og straff efter den senere lov, dog at avgjørelsen ikke derved maa bli strengere enn efter den eldre lov. Beror ophøret av lovens gyldighet paa ytre straffskylden uvedkommende forhold, blir handlingen at bedømme efter den eldre lov». I tilknytning hertil uttaler professor, tidligere høiesterettsdommer Krabbe i sin kommentar side 27 at paragrafens annet punktum «finner særlig anvendelse paa straffebestemmelser gitt - med bestemte faktiske forhold (epidemi, krigstilstand) for øie, derfor ofte paa forbudsnormer der paa forhaand er tidsbegrenset (utførselsforbud, fredningsforskrifter, gjeldende for en viss tid)».
Den annen og efter min opfatning uheldige begrunnelse for dommen av 1920 gaar ut paa at «§3 uttrykkelig taler om forandring i straffelovgivningen og om de gjeldende strafferettslige bestemmelser» og at man derfor «maa gaa ut fra at hensikteri med denne uttrykksmaate nettop har vært at begrense setningen saa at den ikke gjelder saadanne bestemmelser som nok kan ha indirekte betydning for et straffebuds anvendelse, men som ikke
Side:1005
kan sies selv at være av strafferettslig art. Det .... vilde være en høist unaturlig, opfatning at bestemmelser som forhøier eller senker en maksimalpris eller forandrer det kvantum som kan selges mot et rasjoneringsmerke eller som gjør forandringer i tolltariffen, skulde kunne kalles strafferettslige bestemmelser».
Overfor dette kan jeg bare si at det er mig umulig at finne nogen lovhjemmel til at foreta en slik opstykning efter de bestemmelsers art, som domstolen i et slikt tilfelle maa anvende. Med den av almindelig sund sans dikterte begrensning av §3's rekkevidde, som blev fastslaatt ved hovedbegrunnelsen til dommen av 1920 - og som altsaa i Danmark er blitt uttrykkelig lovfestet - mener jeg at det eneste avgjørende maa være, hvorvidt en mann efter gjeldende lov skal være hjemfallen til straff og da uten ethvert hensyn til om et eller flere av de anvendte lovbud efter sitt innhold har faatt sin plass her eller der. Straffelovens §1 er i saa maate klar og grei: «Denne lovs første del finner forsaavidt intet motsatt er bestemt, anvendelse paa alle straffbare handlinger». Jeg understreker ordet «alle». Forarbeidene er ogsaa her helt klare. Bortsett fra militære forbrydelser «kan der neppe sies at være nogen art straffbare handlinger som ikke skulde egne sig til optagelse i den borgerlige straffelov. .... Avgjørende innvendinger kan efter vaar mening gjøres mot den opfatning, at der kan sondres mellem «egentlige forbrydelser» og «politiovertredelser». «Det forstaaes lett», heter det videre, «at naar denne sondring der bygger paa saa indre kriterier som bestemmelsenes grunn og øiemed skal søkes gjennemført, vil stadig usikkerhet, tvil og strid maatte opstaa, likesom sondringen i sin konsekvente gjennemførelse i intet tilfelle vil stemme med praktiske hensyn og disses krav. Ogsaa i andre land har man opgitt at bygge paa en saadan sondring, ja man kan vel nesten si at med undtagelse av i Bayern har der aldri vært forsøkt derpaa». Efter en inngaaende nærmere paavisning av at der ikke bør sondres slik, gjentas det samme i de spesielle motiver til §1.
Hovedbegrunnelsen i dommen av 1920 er senere fulgt av Høiesterett i dom i Rt-1926-503, hvor det gjaldt en minstelønnslov, som ogsaa var bortfalt med de ekstraordinære tider. Men senere er ogsaa 1920-dommens annen, efter min opfatning uriktige tilleggsbegrunnelse tatt op av Høiesterett ialfall to ganger. Saaledes har man gitt den sin tilslutning i den i Rt-1930-903 refererte dom som ogsaa førstvoterende har henvist til. Her fremhevet den førstvoterende i saken at de endrede preskripsjonsbestemmelser ikke kunde ansees at være av strafferettslig art og at §3 derfor ikke kom til anvendelse. Videre la rettens formann ogsaa avgjørende vekt paa at «straffelovens syn paa det uriktige og retsstridige ved at undlate en av lovgivningen paabudt anmeldelse ikke har undergaatt nogen forandring ved den forandring av sykeforsikringslovens forsikringsplikt som blev foretatt ved loven av 1928». Jeg kan imidlertid ikke se annet enn at ogsaa dette siste kriterium i virkeligheten bare er en rent teoretisk rettslig betraktning, der lett vil føre til tvil og uklarhet. Dette siste innrømmes ogsaa paa det sted førstvoterende citerte av Hagerup, som i tilslutning til en tysk forfatter Kohlrausch har fremsatt den nevnte
Side:1006
lære. Men i hvert fall mangler der lovhjemmel ogsaa for denne begrensning av det virkefelt, som er lagt inn under §3 annet ledd og hvorefter tiltalte, dersom loven endres, sikres den behandling som alt i alt for ham blir den gunstigste.
Endelig har Høiesterett ogsaa i dom i Rt-1927-903 bygget paa det av mig angrepne resonnement fra dommen av 1920. Dommen av 1927 er avsagt under skarp dissens, særlig fra dommer Dahl til hvis anførsler jeg helt ut kan slutte mig. Flertallet kom imidlertid til et resultat som efter min mening maa være i strid med straffelovens §3 annet ledd. Av den grunn kan jeg heller ikke føle mig bundet av denne dom: Den gaardbruker som i tilfellet fra 1927 skjøt gordonsetteren i sauehavnen burde akkurat som fiskeren i vaar sak efter min mening vært frifunnet av Høiesterett, nemlig i kraft av det Magna Charta som straffeloven - her dens §3 annet ledd - er ment at være for enhver som blir anklaget for at ha forgaatt sig mot et straffebud. Saa lenge §3 annet ledd har den ubetingede form det har idag skulde derfor resultatet efter min mening ikke kunne bli et annet - selv om man skulde finne, at dette i det enkelte konkrete tilfelle vilde vært det mest praktiske eller heldige. Å gi en slik, til gunst for tiltalte lovfestet strafferettslig regel en mere elastisk form, det henligger i tilfelle ikke under domstolenes, men under lovgivningsmaktens opgaver.
Jeg voterer altsaa for denne del av saken for domfeltes frifinnelse. Da jeg imidlertid forstaar, jeg er i mindretall, former jeg ikke konklusjon.
Dommer Boye: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, idet jeg mener at stengningsreglene for kilenøter, hvis overtredelse medfører straff, maa ansees som en strafferettslig bestemmelse der kommer inn under regelen i straffelovens §3 annet ledd. Det er her ikke spørsmaal om overtredelse av formelle ordensforskrifter. Jeg opfatter forholdet saa at det er myndighetenes syn paa hvad der er nødvendig for en effektiv stengning av nøtene, som er blitt forandret. De nye bestemmelser som gjaldt da saken blev paadømt maa efter min mening komme til anvendelse i medhold av straffelovens §3 annet ledd. Jeg finner dog ikke grunn til at uttale mig om de avgjørelser som er truffet i tidligere høiesterettsdommer om anvendelsen av nevnte bestemmelse i straffeloven. Forholdet her er nemlig ikke analogt med de tilfeller som tidligere har foreligget til behandling. Jeg kan saaledes ikke finne at høiesterettsdom i Rt-1930-903 er avgjørende for nærværende sak.
Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg bemerker at den av annenvoterende hevdede fortolkning av straffelovens §3 er i strid med Høiesteretts forstaaelse av loven saaledes som den har faatt uttrykk i de av førstvoterende citerte dommer. Jeg finner ikke under nogen omstendighet grunn til at fravike de av retspraksis optrukne almindelige linjer i spørsmaalet. Dette saa meget mindre som man befinner sig paa et felt som i teoretisk henseende frembyr saa megen tvil og usikkerhet bande fortolkningsmessig og i lovgivningsteknisk henseende.
Side:1007
Ekstraordinær dommer lagmann Nygaard: Enig med førstvoterende, idet jeg ogsaa tiltreder fjerdevoterende herr dommer Brochs bemerkninger.
Ekstraordinær dommer byfoged Furu: Som herr lagmann Nygaard.
Justitiarius Berg: Jeg er ogsaa enig med førstvoterende. Det er riktig at lovgivningens syn paa hvad der trenges for effektiv stengning av kilenøter er endret. Men dermed har lovgivningen ikke ogsaa forandret den strafferettslige bestemmelse som paa handlingstiden gjaldt for den handling Hanø er dømt for. Den strafferettslige bestemmelse som han har overtraadt, er lakselovens §37 som setter straff for den som overtrer de til fredningsforskriftene knyttede stengningsregler. Dette straffebud er ikke endret likesaa litt som lovgivningsmakten har endret sitt syn paa det strafferettslige ved at gyldig eksisterende stengningsregler ikke blev efterlevet.
Tilfeltet er efter min mening forsaavidt helt analogt med det som er omhandlet i dommen av 1930. Et analogt tilfelle vilde det ogsaa være om en mann gjør sig skyldig i tobakksmugling f.eks., og saa tobakktollen opheves før straffesaken mot ham kommer fore. Om myndighetene har endret sitt syn paa hvad der for fremtiden skal tollbeskattes, saa har ikke dermed lovgivningen endret sitt syn paa hvordan smugling strafferettslig skal behandles, og det er det som efter min mening maa være avgjørende for at de paa smuglingstiden gjeldende straffebestemmelser maa bli at anvende paa en tobakksmugler uten hensyn til at tobakktollen senere er blitt ophevet.