Rt-1940-227
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1940-04-19 |
| Publisert: | Rt-1940-227 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 58 |
| Parter: | Advokat P. A. Holm aktor mot Trygve Wilhelm Johansen (forsvarer advokat J. M. Lund). |
| Forfatter: | Motzfeldt, Grette, Fougner, Aars, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §10, §21, Straffeprosessloven (1887) §377, §29, Motorvognloven (1926) |
Dommer Motzfeldt: Trondheim politikammer forela den 21 oktober 1939 sjåfør Trygve Wilhelm Johansen en bot av kr. 25, subsidiært 12 dagers fengsel for forseelse «mot lov av 20 februar 1926 §29, 1. ledd, jfr. §21, I, 1. ledd a), jfr. I, 10. ledd for å ha overtrådt motorvognlovens forbud mot å drive ervervsmessig befordring av personer eller gods med motorvogn i rute uten særskilt tillatelse for kjøring i to eller flere fylker av vedkommende regjeringsdepartement (Arbeidsdepartementet) derved at han sommeren 1939 i tiden 4 juni til 29 august med sin drosje nr. U 8614 drev rutekjøring med befordring av passasjerer på strekningen Trondheim-Oslo og Oslo-Trondheim, mot betaling, uten å ha erholdt Arbeidsdepartementets tillatelse til slik kjøring»
Da Johansen nektet å vedta forelegget ble saken behandlet etter straffeprosesslovens §377. Ved Trondheim byretts dom av 12 februar 1940 - avsagt med domsmenn - ble Johansen frifunnet og tilkjent i forsvarsutgifter kr. 50 av statskassen.
Politimesteren i Trondheim har påanket dommen på grunn av uriktig lovanvendelse. Det anføres i ankeerklæringen: «Byretten har tatt feil når den har antatt at den har adgang til å avgjøre hvorvidt den kjøring tiltalte er siktet for er rute- eller rutelignende kjøring. Arbeidsdepartementet har den 5 august 1939 avgjort at 7-8 av de 9-10 turer som tiltalte sommeren 1939 foretok fra Trondheim til Oslo og retur var av den karakter at Arbeidsdepartementets tillatelse var nødvendig. Denne avgjørelse er truffet i medhold av motorvognlovens §21 III, 3. ledd og har bindende virkning også for domstolene. Når byretten er kommet til det resultat at den foretatte kjøring ikke har vært slik at Arbeidsdepartementets tillatelse var nødvendig, har den således tilsidesatt Arbeidsdepartementets avgjørelse som den rettelig var bundet av, hvorfor dommen må oppheves. Under foutsetning av at domstolene står fritt og ubundet av Arbeidsdepartementets avgjørelse, hevdes at byretten har tatt feil i sin rettslige bedømmelse av den kjøring den har funnet bevist. Kjøringen har under enhver
Side:228
omstendighet vært slik at den utkrevde Arbeidsdepartementets tillatelse, hvorfor dommen også av denne grunn må bli å oppheve.»
Om saksforholdet henviser jeg til byrettens domsgrunner.
Som det derav framgår kan saken naturlig deles i to deler - forholdet før og etter den 11 august 1939, da Arbeidsdepartementets uttalelse av 5 august ble forkynt for Johansen.
Angående det første tidsrom bemerker jeg først at Arbeidsdepartementet i skrivelse av 11 januar 1940 til Trondheim politikammer uttaler bl.a.: «Departementets avgjørelse av 5 august 1939 vedrørende drosjeeier Trygve Johansens kjøring mellom Trondheim og Oslo gikk ut på at denne var av rutelignende art og som sadan konsesjonspliktig etter bestemmelsene i motorvognlovens §21, I, 10. ledd,» - - - men «at avgjørelsen bare med bindende virkning kan gjøres gjeldende for framtidig kjøring av lignende art»,
Jeg er enig i at departementets avgjørelse ikke kan virke tilbake. Men jeg finner den forståelse av den tidligere kjørings rettslige karakter, som departementet gjør gjeldende, riktig. Etter de foreliggende høyesterettsdommer er den av byretten beskrevne kjøring før 11 august å anse som «regelbundi». Jeg finner det tilstrekkelig å henvise til Rt-1936-495 flg. med de der nevnte avgjørelser.
Anken blir således for denne kjørings vedkommende å ta til følge.
For det annet tidsrom antar jeg at departementets avgjørelse av 5 august 1939 er bindende for retten. Spørsmålet er så vidt jeg ser ikke avgjort av Høyesterett nettopp i denne forbindelse, men jeg henviser til Høyesteretts dommer i Rt-1929-152 og Rt-1931-27 om det tilsvarende spørsmål ved «utsalgssted» etter lov av 1 juli 1926.
Men de i dette tidsrom foretatte kjøringer er etter min oppfatning ikke kommet i stand på slik måte som de i departementets uttalelse av 5 august omhandlede. Etter byrettens domsgrunner var nemlig her kjøringen til Oslo bestilt av et på forhånd uten Johansens medvirkning ferdigdannet reisefølge. Og en slik kjøring er ikke «regelbundi» - det skulle da være om framgangsmåten var blitt innarbeidet eller systematisk; men derom foreligger her intet. Jeg er således for dette siste tidsroms kjøring enig med byretten og finner at anken for så vidt bør forkastes.
Slutning:
Byrettens dom oppheves for så vidt angår den kjøring som ligger forut for 11 august 1939. I øvrig forkastes anken. (Vanlige salærer.)
Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Fougner, Aars og Bonnevie: Likeså.
Av byrettens dom:
- - - Fra og med den 4 juni til og med den 28 august 1939 foretok tiltalte eller dennes sjåfør med sin drosjebil U 8614 turer med passasjerer,
Side:229
som betalte for turen, til Oslo, undertiden også tilbake fra Oslo med betalende passasjerer. Det var 9 à 10 turer tiltalte således foretok. Tiden mellom turene varierte fra 2 til 21 dager. Turene kom i stand på den måte - iallfall for de flestes vedkommende - at en, to eller flere personer henvendte seg til tiltalte som drosjesjåfør for å få ham til å kjøre seg til Oslo. Disse tinget da med tiltalte om hva turen skulle koste. Turen ble som regel for kostbar når de var få, og for å gjøre den billigere ble det da ordnet enten på den måten at de som ønsket turen fikk andre med seg så bilen ble full eller på den måte at tiltalte averterte etter passasjerer som ønsket å være med på turen. Den siste måte var den hyppigste. Turene til Oslo ble således ikke foretatt av tiltalte noen bestemt dag i uken eller noen bestemt uke, men kun når noen henvendte seg til ham for å bli kjørt til Oslo.
Retten kan ikke finne at dette var rutekjøring eller at det var slik regelmessig kjøring at den kan karakteriseres som en befordring i rute.
Det er på det rene at Arbeidsdepartementet den 5 august 1939 avga den uttalelse angående denne kjøring, at det utkreves tillatelse i henhold til motorvognlovens §21 for å foreta den. Det var etter foranledning av Trondheim politikammer at departementet i henhold til §21, III, 3. ledd avga uttalelsen. Denne ble forkynt for tiltalte den 11 august 1939. Etter den dag har, etter hva det er forelagt retten, tiltalte kun foretatt to turer til Oslo med betalende passasjerer. Den ene gang var 27-28 august, den annen gang noe før, men begge disse turer var kommet i stand på den måte at sluttede lag hadde henvendt seg til tiltalte med anmodning om å bli kjørt til Oslo, hva tiltalte gikk med på. På disse turene ble passasjerenes antall ikke supplert hverken ved avertissement eller på annen måte. Retten anfører dette fordi departementet den 11 januar i år har uttalt, at dets avgjørelse av 5 august 1939 bare med bindende virkning kan gjøres gjeldende for framtidig kjøring av lignende art.
Etter denne sistnevnte departementsuttalelse er altså kjøringen før 5 august ikke av departementet avgjort å være en befordring med motorvogn av den art at det dertil krevdes tillatelse etter motorvognlovens §21. Retten har derfor for så vidt hel adgang til å avgjøre hvorvidt den kjøring tiltalte er siktet for er rute- eller rutelignende kjøring, og som foran nevnt er den kommet til det resultat at ingen av tiltaltes kjøringer til Oslo sommeren 1939 hverken de som ligger forut for departementets avgjørelse av 5 august 1939 og slett ikke de to kjøringer etter denne dato, var rute- eller rutelignende kjøring. - - -