Rt-1940-561

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1940-11-12
Publisert:	Rt-1940-561
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 145
Parter:	Bjarne Viggen (overrettssakfører Fredrik Dessen til prøve) mot Staten (advokat Finn Arnesen).
Forfatter:	Stang, Alten, Larssen, Boye, Berg
Lovhenvisninger:	Veiloven (1912) §29, Granneloven (1887) §1, §2, Vasdragsloven (1887) §70, Vasdragsloven (1887), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Veiloven (1912), Tvistemålsloven (1915) §392, Skjønnsprosessloven (1917) §25, §47, Vassdragsloven (1940) §136

Dommer Stang: Den 12 juni 1936 avsa Strinda og Selbu herredsrett dom med slik domsslutning: «Den norske Stat ved Arbeidsdepartementet dømmes til å betale til gårdbruker Bjarne Viggen, kr. 1.250 med 4 pst. renter derav fra 21 oktober 1935 til betaling skjer, men frifinnes for øvrig. Det tilkjennes ikke saksomkostninger.» Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at staten skulle frifinnes.

Etter anke fra staten har Frostating langmannsrett avsagt dom 3 desember 1938 hvorved staten ble frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. - Også denne dom er avsagt under dissens, idet et av rettens medlemmer stemte for at herredsrettens dom stadfestes.

Det framgår for øvrig av herredsrettens og lagmannsrettens domsgr- unner hva saken gjelder.

Bjarne Viggen har anket over denne dom i dens helhet og har nedlagt slik påstand: «1. Prinsipalt: Den norske Stat ved Arbeidsdepartementet dømmes til å betale Bjarne Viggen, Børsa, erstatning etter rettens fastsettelse - begrenset oppad til kr. 5000 med 4 pst. renter fra 21 oktober 1935 - for den i saken omhandlede skade. Subsidiært: Den norske Stat ved Arbeidsdepartementet fastsettes å være pliktig til å erstatte Bjarne Viggen den omhandlede skade. Erstatningens størrelse blir å fastsette ved skjønn etter veiloven som avholdes på statens bekostning. 2. I begge tilfelle: Staten betaler Bjarne Viggen saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Staten har nedlagt påstand på at lagmannsrettens dom stadfestes og at staten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Til bruk for Høyesterett har den ankende part framlagt en del opplysninger om omfanget og arten av biltrafikken på veien gjennom Børsa og en redegjørelse av 26 september 1939 fra ingeniør Sverre S. Klingenberg og overingeniør Egil Larssen. Denne erklæring konkluderer med at det ikke kan være «noen annen grunn til de store setninger i grunnmuren på Viggen enn at sandgrunnen som huset står på ikke har tålt de store rystelser som den tunge biltrafikk på veien har forårsaket». Motparten har framlagt en skrivelse av 11 desember 1939 fra professor Heje som fastholder sin erklæring av 17 august 1936.

Jeg er i ansvarsspørsmålet kommet til samme resultat som

Side:562

herredsretten og lagmannsrettens mindretall, idet jeg finner det overveiende sannsynlig at det er den store og tunge biltrafikk på veien som har rystet grunnen slik at murens stabilitet er rokket. Og jeg kan ikke finne det sannsynlig at skaden skyldes noen annen årsak. Jeg kan for så vidt henvise til lagmannsrettens mindretalls domsgrunner. Også lagmannsrettens flertall finner «etter de sakkyndiges uttalelser som nå foreligger at forskyvningen og sprekkdannelsen i grunnmuren for en stor del skyldes grunnens rysting forårsaket ved den stadig økede og økende tungtrafikk på veien». Men flertallet finner også andre medvirkende årsaker og finner at veivesenet ikke under noen omstendighet kan være ansvarlig for skaden. Den oppfatning at setningen i muren iallfall hovedsakelig skyldes biltrafikken på veien er nå ytterligere styrket ved den utredning fra ingeniørene Klingenberg og Larssen som er framlagt for Høyesterett.

Men kommer en først til det resultat at skaden i grunnmuren helt eller delvis skyldes veitrafikken, kan jeg ikke se annet enn at staten må være ansvarlig for skaden. Det offentlige har i sin tid ekspropriert veigrunnen fra Viggen og pliktet å betale erstatning ikke bare for selve veigrunnen, men også for skade og ulempe på Viggens gjenværende eiendom. Hadde risikoen for veitrafikken forbi gården vært kjent da ekspropriasjonen fant sted, ville Viggens eier hatt krav på erstatning så han kunne ta de fornødne forholdsregler til sikring av eiendommen. Men dengang var det ingen biltrafikk og derfor heller ingen risiko som ekspropriasjonsskjønnet kunne ta hensyn til. Når senere veitrafikken helt forandres slik at rysting av biltrafikken volder skade, må Viggens eier ha billig krav på erstatning for den nye skade og ulempe veien fører med seg. Dette synspunkt fører etter min mening til at staten bør være ansvarlig i et tilfelle som dette.

Staten har også etter anlegget av veien hatt kontrollen over denne, idet det er veivesenet som kontrollerer biltrafikken, kan forby bilkjøring eller tillate den og gi forskrifter for rutekjøring og for bredden og vekten av de vogner som tillates brukt. Utviklingen har med statens samtykke gått i retning av stadig tettere og hurtigere kjøring med stadig bredere og tyngre vogner med stadig økende påkjenning på veien. Også disse forhold taler for at staten bør ansees ansvarlig.

Jeg finner at denne sak er riktig reist ved alminnelig søksmål da forskriftene i veilovens §29 om veiskjønn ikke passer på en sak som denne. For så vidt kan jeg slutte meg til hva lagmannsretten og herredsretten har uttalt om avvisningsspørsmålet.

Jeg finner det klart at Viggens erstatningskrav ikke er foreldet og slutter meg for så vidt til herredsrettens domsgrunner.

Da lagmannsretten ikke har tatt standpunkt til erstatningens størrelse, finner jeg det riktigst at saken etter tvistemålslovens §392 hjemvises til fortsatt behandling ved denne rett.

Da saken gjelder et erstatningskrav, finner jeg at staten bør betale saksomkostninger for alle retter, uansett at saken har frambudt tvil.

Side:563

Domsslutning:

Staten plikter å betale erstatning til Bjarne Viggen for den under saken omhandlede skaden som er påført hovedbygningen på Viggen. Saken hjem vises til lagmannsretten til fastsettelse av erstatningsbeløpet. I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler staten til Bjarne Viggen kr. 2200 innen to uker fra den dag dommen blir forkynt.

Dommer Alten: Så vidt jeg forstår er førstvoterendes stemmegivning vesentlig bygd på det nye søksmålsgrunnlag som den ankende part har gjort gjeldende i Høyesterett, nemlig at det skulle følge av vanlige ekspropriasjonsregler at eieren av den eiendom hvorfra det er ekspropriert, har krav på å få erstattet skade som senere oppstår som følge av ekspropriasjonen, men ikke er tatt i betraktning ved fastsettelsen av ekspropriasjonserstatningen. Denne rettsoppfatning kan jeg ikke slutte meg til. Enten ekspropriasjonserstatningen er fastsatt ved skjønn eller, som i dette tilfelle, ved overenskomst mellom eksproprianten og ekspropriaten, mener jeg at det regelmessig må ansees endelig avgjort hvilket vederlag som skal betales for det som har vært gjenstand for den tvungne avståelse. En unntakelse fra denne regel forutsetter enten særlig lovhjemmel, slik som en har det i vassdragsloven av 1 juli 1887 §70 og den nye lov av 15 mars 1940 §136, eller at det i skjønnet eller avtalen om erstatning er tatt forbehold om tillegg for en mulig senere skade som ikke har kunnet bedømmes på den tid da ekspropriasjonen ble foretatt. Ellers ville ekspropriantens stilling bli altfor usikker, mens på den annen side ekspropriaten har samme betryggelse som enhver annen i alminnelige erstatningsregler. Her kommer dessuten til at det er Børsa kommune og ikke staten som i sin tid eksproprierte grunn til vei anlegget, og at grunnen ikke ble ekspropriert fra Bjarne Viggen, men fra hans far, som dengang eide gården.

Jeg behøver imidlertid ikke å gå nærmere inn på spørsmål som jeg her har berørt. Jeg finner nemlig at erstatningskravet, enten det grunnes på ekspropriasjonen eller på de alminnelige erstatningsregler som tidligere har vært påberopt, må forkastes allerede fordi det ikke er fort tilstrekkelig bevis for at skaden på Viggens hus er forårsaket ved rystelser fra veitrafikken. Det foreligger ikke i denne sak noen erklæring fra oppnevnte sakkyndige. Men av de framlagte privatsakkyndige erklæringer er professor Hejes den som på meg virker mest overbevisende. Det er enighet mellom ham og ingeniørene Moxness, Klingenberg og Larssen om at det ikke kan antas å være foregått noen utglidning av sandlaget under huset slik som domsmennene i herredsretten har ment. Ifølge Hejes erklæring «er den mest sannsynlige årsak til likevektsforstyrrelsene den at muren har vært utsatt for eksentrisk belastning, derved at veggen med sin betydelige vekt fra huset har hvilt nær ytre kant av muren og således brakt denne til å kippe over». Men - sier han videre - «også andre ting har virket med. For det første var det i gamle

Side:564

dager meget alminnelig at grunnmurer ble utført som to skallmurer med jordlag mellom av hensyn til varmeisolasjonen og uten en tilstrekkelig sammenbinding av de to lag. Skulle dette være tilfelle ved denne mur, vil jo det straks gi en naturlig forklaring av likevektsforstyrrelsene». Senere har veivokter Grønflaten som vitne forklart at grunnmuren nettopp er bygd på denne måte. Grønnflatens forklaring avdekker også et annet forhold som forekommer meg å være av betydning. Han har nemlig forklart at begge hjørnene er blitt forsterket. Det ble oppført nye grunnmurer i større dybde under det østre hjørne i 1926 eller 1927 og under det vestre hjørne antagelig i 1922. Her ble det gravd ca. 1 meter ned. Disse gravingsarbeid er ikke omtalt i de sakkyndiges erklæringer, men etter min mening ligger det nær å anta at gravingen ved det vestre hjørne kan ha ført til en forskyvning i underlaget, siden det bare er den vestre del av grunnmuren som har buket seg ut. For øvrig henviser jeg til professor Hejes erklæring, som konkluderer med at han «ikke kan finne noe grunnlag for en årsakssammenheng mellom veitrafikken og de opptrådte likevektsforstyrrelser ved Bjarne Viggens våningshus, men at disse finner en mer naturlig forklaring ved en rekke andre forhold, som i større eller mindre grad kan ha opptrådt og virket sammen», og som er omhandlet i erklæringen og nevnt i lagmannsrettens dom.

Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Larssen: I det vesentlige og resultatet som annenvoterende, herr dommer Alten.

Dommer Boye: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Justitiarius Berg: Likeså. Dissensen gir meg grunn til å vise til hva de to sakkyndige Klingenberg og Larssen sier i sin erklæring av 26 september 1939: «Muren er meget rikelig dimensjonert i forhold til det lille hus den har å bære. Muren veier ca. det dobbelte av selve huset. Den eksentrisitet i belastningen som veggens opplagring ved murens ytterkant forårsaker oppveies delvis av at 1. etasjes gulv er lagret opp på murens innerkant. Hvis den eksentriske belastning spilte noen rolle måtte det også gitt utslag på den øvrige del av muren, men så er ikke tilfelle. Maksimalbelastning på grunnen overstiger ikke 1 kg/cm2 ;. En meget liten belastning på sandgrunn hvor man som Moxness anfører kan gå opp til en belastning av 3 kg/cm2 ;.»

Det rettslige grunnlag for veivesenets ansvar må etter min mening følge av at det, da veigrunnen i sin tid ble fratatt eiendommen ved ekspropriasjon, ikke var noen som kan ha tenkt seg muligheten av at en skade som den vi har for oss her skulle bli påført gården. Det er en følge av ekspropriasjonen at den gjenværende del av eiendommen må tåle de ulemper som en måtte regne med at en normal utvikling av veitrafikken ville fore med seg. Men veivesenet har ikke gjennom eksprøpriasjonen ervervet en slik rådighetsrett over den eksproprierte grunn at den gjenværende del av eiendommen må tåle en ulempe som lå helt utenfor enhvers tanke da ekspropriasjonen ble foretatt.

Side:565

Av herredsrettens dom:

Saken gjelder krav fra gårdbruker Bjarne Viggen, Børsa, mot staten om erstatning for den skade som er voldt hovedbygningen på hans gård Viggen, gnr. 47, bnr. 1 og 2 i Børsa derved at tungtrafikken på den nær bygningen gående riksvei må antas å ha fått grunnen mellom bygningen og riksveien til å forskyve seg nedover mot veien, så bygningens sydmur har slått sprekker og buler og bygningen delvis er blitt vindskjev.

Den nåværende riksvei gjennom Børsa herred ble forberedt og anlagt i begynnelsen av dette århundre. Det holdtes ekspropriasjonsskjønn for avståelse av grunn til veianlegget bl.a. forbi saksøkerens gård i oktober 1901. Det var utstukket 2 veilinjer forbi gården, en ovenfor (syd for) og en nedenfor (nord for) gården. Ved underskjønnets avhjemling erklærte saksøkerens far Haftor Viggen, som dengang eide gården og under nærværende sak har møtt som 1. vitne, 89 år gammel, at han for så vidt den nedre linje valgtes, var villig til å nedsette prisen pr. ar til kr. 10 under skjønnstaksten for strekningen pel 598-604, dvs. bl.a. strekningen forbi gården. Heller ikke Børsa kommune forlangte derfor overtakst for den nedre linje, som således under overtaksten i mai 1902 ble forbigått, og undertaksten ble lagt til grunn for anlegget av det omhandlede veistykke. Dette veistykke nedenfor saksøkerens gård opplyses å være bygd i 1906.

Den ca. 17 m lange hovedbygning ligger parallelt med riksveien i en avstand fra denne av 5 m og med terrenget skrånende ned til veigrøften i omtrent 1 på 2,5. Sydmuren er en lerklinet gråsteinsmur og stikker ca. 30 cm ned i grunnen, som består av sand i det øvre ca. 2 m dype lag og under dette lag av leire. Kun i det nordvestre hjørne, hvor sydmuren er omlagt for 15-20 år siden i anledning flytning av kjellernedgangen fra nordre langveggs vestre del til vestgavlen, og i det sydøstre hjørne, hvor det for en del år siden ble anlagt kjeller, er sydmuren bygd dypere. Langs den vestre gavl fører oppkjørselen til gårdstunet og langs den østre gavi fører bygdeveien fra Høisetgrenden, anlagt i en senere tid, ned på riksveien. - - - På hovedbygningen finnes ikke takrenner eller nedfallsrenner, så regnvannet i hele bygningens lengde rinner ned i grunnen nær sydmuren. Fra kjøkkenet, som ligger midt i bygningens nordre del, fører fra en utslagsvask i kjøkkenet gjennom veggen ved sydmurens øvre kant et temmelig grovt dimensjonert avløpsrør hvorigjennom til forskjellige tider av dagen strømmer ut og faller ned i grunnen et stykke fra sydmuren avfallsvann fra kjøkken og øvrige rom i huset. Denne utslagsvask med avløpsrør skal være anbrakt engang i 1880-årene. På den vestre del av skråningen mellom bygningen og veien står det noen nå temmelig store rognetrær, som skal Være plantet like etter veianlegget. - - -

Saksøkeren hevder at terrenget nord for huset er seget nedover mot veigrøften. - - - Derved har grunnen under sydmuren mot veien sviktet med den følge at muren har hvelvet utover og slått vertikale sprekker i øvre kant og delvis tatt huset med så dette er blitt vindskjevt i vestre del. Denne siging av grunnen er, mener saksøkeren, framkalt ved den tunge biltrafikk som nå foregår på veien, som opprinnelig var beregnet på en belastning av 1000 kg uten senere å være ombygd av hensyn til den tiltagende og tungere trafikk. Forstøtningsmur burde i hvert fall vært oppsatt senere av hensyn til denne trafikk. - - -

Saksøkte har først henledet rettens oppmerksomhet på en av Høyesteretts kjæremålsutvalg nettopp i en annen sak mot staten truffet avgjørelse,

Side:566 som henviste skade voldt ved veiarbeid, til skjønn etter veilovens §29, og har henstillet til rettens overveielse om ikke også den foreliggende sak må bli å avvise fra behandling i ordinære søksmåls former til sådant skjønn.

Retten antar av avvisning ikke kan skje. Det anføres i høyesterettsavgjørelsens premisser, at den skade som omhandles i veilovens §29, regelmessig nettopp vil være av sådan art, at avgjørelse av erstatningsspørsmålet ved skjønn vil være en naturlig ordning. Sådan skjønnsavgjørelse, i første instans av lensmannen og 2 skjønnsmenn, vil dog, så vidt nærværende rett forstår, bare være naturlig, hvor det skadevoldende forhold og den inntrådte skade følger noenlunde snart etter hverandre og hvor sakens nærmere omstendigheter er oversiktlige og lar seg opplyse uten inngående bevisførsel, jfr. skjønnslovens §25, sml. med dens §47. Veilovens §29 forutsetter jo selv dette ved sin bestemmelse om 1 års foreldelse av kravet. De kompliserte rettsforhold som foreligger i nærværende sak, passer ikke for behandling av lensmannsskjønn. Bl. a. er skaden her oppdaget og erstatningskrav framsatt nær en menneskealder etter veiens anlegg. - - -

Til begrunnelse av sin frifinnelsespåstand gjør saksøkte i det vesentlige gjeldende at det ingen årsakssammenheng er mellom veianlegget og skaden på saksøkerens hovedbygning. Men selv om den tiltagende tung. trafikk på veien i større eller mindre grad er skyld i sprekkene i grunnmuren, er dog veivesenet etter saksøktes mening uten ansvar for trafikkens følger. Endelig er, hevder veivesenet, kravet foreldet.

Hva den sistnevnte innsigelse angår, antar retten at foreldelsesbestemmelsen i veilovens §29 her ikke kan komme til anvendelse, men derimot bestemmelsen i ikrafttredelseslovens §28. - Det er av saksøkeren anført og ikke av saksøkte benektet, at saksøkeren først oppdaget sprekken i og utbulningen av sydmuren samt skjevheten i den vestre del av bygningen engang høsten 1934 og at han så framsatte erstatningskrav mot veivesenet i januar 1935. Skaden var ved åstedsbefaringen temmelig synlig. Om den skyldtes en plutselig synking av grunnen eller om en siging (utglidning) av grunnen er foregått litt etter litt er ikke på det rene. Det siste er vel det sannsynligste, selv om skaden ikke før den nevnte høst ble så utpreget at den falt i øynene. I første fall er det klart at foreldelse etter ikrafttredelseslovens §28 ikke er inntrådt. Det samme må dog også gjelde under siste forutsetning, idet foreldelsesfristen etter nevnte bestemmelse løper i 3 år etter at den skadelidende er blitt vitende om den inntrådte skade. Se bl.a. Rt-1921-274-275.

Saksøkeren grunner sitt erstatningskrav på: 1. Skyld (uaktsomhet) hos veivesenet. 2. Ansvar i henhold til nabolovens §1 og §2 og endelig 3. Ansvar uten skyld eller som teorien benevner det «uten rettsbrudd».

Hva angår det under 2. nevnte erstatningsgrunnlag, kan retten innskrenke seg til å fastslå som etter dens mening klart at hverken nabolovens §1 og §2 eller andre bestemmelser i nevnte lov rammer det foreliggende tilfelle.

Heller ikke kan etter rettens mening noen uaktsomhet fra veivesenets side påberopes som erstatningsgrunnlag. I årene 1901-1906 da veien ble planlagt og bygd, var det ikke spørsmål om annen kjøretrafikk enn med hestekjøretøyer. Det var dengang ingen årsak til å gå ut fra at veiens anlegg i lovlig avstand fra hovedbygningen skulle medføre noen fare for utglidning av skråningen mellom bygningen og veien. - - -

Et annet spørsmål er om veivesenet ettersom tungtrafikken med

Side:567

lastebil tok til, burde ha tatt opp spørsmålet om forstøtningsmur. Hertil må etter rettens mening bemerkes, at det av saksøkeren ikke er godtgjort at veivesenet i de forløpne årtier har forsømt å holde veien på høyde med en tiltagende trafikk. Da skaden ble oppdaget, var det gått 28 år siden veiens anlegg uten at det til veivesenet var opplyst eller av veivesenet selv oppdaget noe, som skulle tyde på at den tiltagende tungtrafikk hadde innflytelse på jordskråningen opp til saksøkerens hus. - - -

Tilbake står da spørsmålet om veivesenet kan pålegges erstatningsansvar i omhandlede anledning uten at uaktsomhet fra dets side kan påvises.

Rettens formann kommer her til det resultat at sådant erstatningsansvar ikke kan pålegges. For det første av den grunn at årsaksforholdet mellom tungtrafikken på veien og skaden på huset ikke er og vel vanskelig kan bli helt klarlagt. Hovedårsaken kan være at det daglige ikke ubetydelige tilsig til skråningen av avfallsvannet gjennom kjøkkenvasken i forbindelse med regnvannstilsig fra taket, har trengt ned gjennom sandlaget til leirlaget og brakt leirens øverste lag i mer eller mindre flytende tilstand.

Under enhver omstendighet medfører etter formannens mening ikke anlegg av en vei i alminnelighet noe stadig risikomoment for de tilstøtende eiendommer som ved vannledninger eller tuneller for undergrunnsbaner o. l. (jfr. de av saksøkeren siterte høyesterettsdommer i Rt-1905-715 og Rt-1931-513). Under de forannevnte omstendigheter finner formannen ikke tilstrekkelig grunnlag for å tilplikte saksøkte å betale erstatning. Det ville medføre uoverskuelige følger og legge sterkt bånd på veibygningen om ansvar skulle inntre i et tilfelle som dette. - - -

Rettens flertall, domsmennene, kommer derimot til det resultat at veivesenet, således som forholdene i nærværende sak ligger an, bør være erstatningspliktig uten hensyn til skyld. Flertallet finner det nemlig overveiende sannsynlig at skaden på huset i første hånd skyldes anlegget av veien, idet den derved nødvendiggjorte gjennomskjæring av sandlaget i dets fulle dybde har tatt støtten vekk fra den mellom sydmuren og veien liggende jord- og sandmasse, som derved er kommet i glid på den underliggende bløte leirflate, sannsynligvis på grunn av rystelsen ved den tiltagende tungtrafikk på veien. - At det forannevnte vanntilsig fra huset kan ha medvirket til glidningen i noen grad er ikke utelukket. Flertallet legger dog mindre vekt på dette forhold, som forelå lenge før veiens anlegg.

Av lagmannsrettens dom (Dommerne Kviberg, Knudsen og Eriksen):

- - - Den ankende part har i anke-erklæringen reist spørsmålet om ikke saken må avvises ex officio og henvises til skjønn etter veilovens §29. Det henvises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i at. 1936, s. 622. Lagmannsretten har som herredsretten antatt at det ikke er nødvendig å avvise saken fra domstolene som hørende under lensmannskjønn etter veiloven. Regelen i lovens §29 synes bare å ta sikte på skader som oppstår samtidig med eller like etter veiens anlegg, mens det neppe kan ha vært meningen at den også skal anvendes på den skade som er oppstått litt etter hvert og lenge etter at veien var ferdig. Denne forståelse synes også å ha støtte i lovens forarbeid. Jfr. Ot. prp. nr. 31 for 1909, s. 18. - - -

Side:568

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at bestemmelsene i nabolovens §1 og §2 ikke har noen anvendelse i nærværende tilfelle.

Likeledes er man enig med herredsretten i at det fra veivesenets side ikke er utvist noen uaktsomhet som kan betinge ansvar. Man henviser i alt vesentlig herom til herredsrettens enstemmige begrunnelse. - - -

For det 3. prosessgrunnlags vedkommende om ansvar uten rettsbrudd, er man kommet til samme resultat som det dissenterende medlem av herreds retten (sorenskriveren) og henviser til hans begrunnelse. Riktignok finner man etter de sakkyndiges uttalelser som nå foreligger, at forskyvningen og sprekkdannelsen i grunnmuren for en stor del skyldes grunnens rysting forårsaket ved den stadig økede og økende tungtrafikk på veien. Men som sterkt medvirkende årsak finner man også å være vanntilsiget fra taket og utløpsrøret fra utslagsvasken i kjøkkenet, idet vannet samler seg i grunnen og heldingen mot veien uten å ha avløp. Dessuten gjelder det her en 150 år gammel leirklinet gråsteinsmur som bare stikker ca. 30 cm ned i grunnen uten å være fundamentert. Endelig har vel svaiingen, særlig i sterk vind, av de 4 store rogntrær med diameter fra 20-30 cm og stående på den 5 m brede jordstrimmel ut mot veien, også medvirket til sviktningen. Selv om tungtrafikken delvis kan være årsak til skaden på huset finner man dog ikke at veivesenet kan ha noe ansvar. En forskriftsmessig anlagt og vedlikeholdt vei kan ikke sidestilles med «farlig bedrift» og det foreligger således ikke ansvarsbetingende forhold fra veivesenets side. - - -

Saken har vært såvidt tvilsom at man finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for lagmannsretten.

Dommer Eriksen bemerker: Jeg antar at herredsrettens dom bør stadfestes. Etter de sakkyndiges uttalelser som nå foreligger, må jeg gå ut fra at skaden ikke ville inntruffet hvis tungtrafikken ikke hadde vært.

Riktignok har professor Heje i en erklæring av 17 august 1936 antatt at de opptrådte likevektsforstyrrelser finner en mer naturlig forklaring ved andre forhold. Han nevner særlig eksentrisk belastning av grunnmuren, svikt i bindemidlet og muligheten av at undergrunnen langs ytre murfot er sviktet som følge av væte. Dessuten nevner han trærne som er plantet langs huset og under svaiing kan sette grunnen i bevegelse. At likevektsforstyrrelsen ikke skyldes glidning av undergrunnen, mener professoren framgår på avgjørende måte av at det er toppen av muren som har hvelvet seg utover, mens foten er holdt igjen.

Ingeniør Moxness avga for herredsretten en erklæring av 16 juli 1935 som gikk ut på at skaden i første rekke skyldes rystelsene fra tungtrafikken på riksveien. Etter å ha fått seg forelagt professor Hejes erklæring har han avgitt en ny erklæring av 3 januar 1937. I erklæringen er bl.a. med støtte i en beregning uttalt at den eksentriske belastning som består i at husveggen hviler på murens ytre kant, ikke kan være årsak til likevektsforstyrrelsen. Trykkpåkjenningen er 50 à 100 pst. under den tillatte spenning. Bindemidlet antar han hverken gjør fra eller til ved denne mur. Vannsiget mener han bare kan spille noen rolle sammen med de voldsomme vibrasjoner fra trafikken og den manglende motvekt som de fjernede masser representerer. At rogntrærne kan spille noen rolle for murens likevekt anser han utrolig. Erklæringen slutter med sådant sammendrag: «Den gammeldagse mur som vi her står overfor, tåler ikke den nåværende situasjon utenfor seg. Den er ikke ført dypt nok. Tendensen til siging som vi har i alle skråninger blir her framskyndet ved vibrasjonene fra tungtrafikken,

Side:569

og da muren som ovenfor nevnt ikke er ført ned til roligere lag, oppstår altså det resultat som en i dag har. Før veiens tid og inntil de tunge bilers tid var muren god nok. En støttemur ville ha forhindret det resultat en har i dag.»

Dr. C. W. Carstens har avgitt en erklæring av 25 januar 1937. Han har fått seg forelagt erklæringene fra ingeniør Moxness og professor Heje og foretatt befaring. Han uttaler bl.a. at hus og vei er fundamentert på sand, som med et par m mektighet hviler på en svakt fallende leirterrasse. Ved rystinger vil sanden kunne komme i bevegelse. De utbulninger - såvel oventil som nedentil - på hovedbygningens grunnmur samt de sprekkesystemer som der finnes, viser etter hans mening at grunnmuren har vært i bevegelse nedover mot veien. Oppsprekningen av bindingen mellom gulv og vegg mot veisiden inne i vestre stue, viser likeledes at dette er tilfellet. Det heter videre at sandterrasser av den stabilitet som finnes utviklet ved Viggen, vil ikke kunne overbelastes ved alminnelig husbygging og som følge derav komme i bevegelse. At forholdene har vært stabile, viser også Bjarne Viggens hus som har stått i over 100 år uten at det er påvist antydning til sprekker eller setninger. Den ved veianlegget i 1903-1906 kunstig frambrakte skjæring synes heller ikke å være årsak til skaden. Spørsmålet sies å være om rystelsene fra veiens biltrafikk direkte eller indirekte kan betegnes som en skadebringende faktor. Og det er etter de bevismuligheter som i geologisk henseende foreligger - dette som må gjøres gjeldende her, mener dr. Carstens. Rystelsene fra tungtrafikken som i de senere år har tiltatt sterkt såvel i vekt som i hastighet, har satt sandmassene ovenfor veien i vibrasjon. På grunn av tyngdekraften har disse sand masser beveget seg langsomt nedover mot veien, hvorved deler av grunnmuren har fulgt med i den nedadgående bevegelse. De opptatte profiler og foretatte målinger avgjør det terrengmessige bevis for at påstanden er riktig, mener erklæringsutstederen. Han antar at det eneste sikre middel til å stanse grunnmuren i dens fortsatte bevegelse mot veien er å føre den ned til veiplanets nivå.

Som det sees har dr. Carstens funnet ut at også murfoten har buet seg ut. Jeg kan da ikke legge avgjørende vekt på hva professor Heje anfører om muren i dette stykke. Huset har klart seg i alle år, men med den forandrede trafikk i senere tid har det tatt skade. - - - Jeg går da ut fra at rystelsene fra trafikken på veien slik som den i senere tid har utviklet seg, har innvirket på grunnen således at murens stabilitet er rokket.

Jeg er enig i at veivesenet ikke kan sies å ha noen skyld for dette som kan lede til erstatningsplikt. Det offentlige stiller veien til rådighet for almenheten. Og de som bor ved veien kan påføres ulemper både av selve trafikken og av personer som ferdes på veien. De vil ha ulemper som andre er skånet for. Men ulempene vil i alminnelighet ikke kunne gi adgang til erstatning hos det offentlige. Anderledes synes det meg dog at forholdet må stille seg her hvor det ikke er tale om en ulempe som i sin alminnelighet følger med veitrafikk slik som den har utviklet seg. Det er en helt usedvanlig ulempe motparten i denne sak har vært utsatt for. Og den har vært uforutsett og upåregnelig. Da veien ble anlagt ble det ikke fastsatt erstatning for ulemper av den art det her er tale om. Det synes meg lite rimelig at motparten skal bære den betydelige og ekstraordinære skade som har rammet ham. At det offentlige bærer skaden, anser jeg både mer rimelig og stemmende med de synsmåter som især i senere tid er framholdt når det er tale om skader - som rammer den enkelte fram for andre som

Side:570

følge av virksomheter eller anlegg av samfunnsgavnlig art. Jeg henviser til Stang: Erstatningsansvar §9, II B, §19, II in fine og §18 IV punkt 2 med høyesterettsdom i Rt-1866-735 som viser at jernbanen har ansvar for ekstraordinær og betydelig skade som følge av driften. - - -