Rt-1941-932
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1941-07-30 |
| Publisert: | Rt-1941-932 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nr. 13/1941 |
| Parter: | A/S Norske Alliance (advokat Erling Nahnestad) mot fru Edvarda Kristiansen (høyesterettsadvokat Sigurd Saue). |
| Forfatter: | Hartmann, Munthe, Thrap med domsmenn |
| Lovhenvisninger: |
I sak: Edvarda Kristiansen, Beisfjord, mot A/S Norske Alliance, Trondheim, avsa Narvik byrett - byfogden med domsmenn - den 25 september 1940 dom med sådan slutning:
«Saksøkte, Forsikringsselskapet A/S Norske Alliance dømmes til å betale fru Edvarda Kristiansen kr. 12.017 med 4 pst. renter herav fra 11 februar 1938 til betaling skjer samt i saksomkostninger til det offentlige kr. 1.243,85 hvorav i salær til advokat Saue kr. 700 eller det beløp hvortil dette måtte bli endelig fastsatt og hans utgifter kr. 10,85. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Ved ankeerklæring av 28 november 1940 har A/S Norske Alliance innbrakt saken for Hålogaland lagmannsrett. Anken grunnes på at dommen er uriktig når den har ansett selskapet
Side:933
forpliktet til å yte erstatning for den sykelige tilstand med dens økonomiske følger som Edvarda Kristiansen har lidt under siden høsten 1936, idet denne tilstand ikke er en adekvat følge av den bilulykke som saken omhandler, men av hennes egen nevrotiske disposisjon. Selskapet erklærer seg villig til å betale de direkte utgifter til legebehandling, medisin og reiser som skaden ved bilulykken har medført for Edvarda Kristiansen. Disse utgifter beløper seg til kr. 1.902 som selskapet avrunder til kr. 2.000. Herav er betalt kr. 650. I henhold hertil har selskapet nedlagt sådan påstand:
«At herredsrettens dom underkjennes og at A/S Norske Alliance tilpliktes til fru Edvarda Kristiansen å betale kr. 1.350 samt tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»
Edvarda Kristiansen, som den 12 februar 1941 har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer for å ta motsøksmål til gjenmæle i saken, har erklært motanke. Hun mener at byretten har satt erstatningsbeløpet for lavt og vil ha dette fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til selskapets ansvarsforsikring kr. 20.000. Når herfra trekkes de betalte kr. 650 blir hennes påstand:
«A/S Norske Alliance dømmes til å betale Edvarda Kristiansen erstatning med inntil kr. 19.350 med 4 pst. renter fra 11 februar 1938 samt tilstrekkelige saksomkostninger til det offentlige til herredsretten og lagmannsretten som om saken ikke var benefisert og at advokat Saues salær fastsettes til utbetaling av det offentlige.»
Selskapet har påstått seg frifunnet i motanken.
Sakens sammenheng framgår av byrettens domsgrunner. For lagmannsretten er avhørt som part Edvarda Kristiansens mann, sjåfør Olai Kristiansen, som framla legeerklæring av 26 juli 1941 fra dr. Gjerløw som begrunnelse for at hans hustru ikke kunne møte. Som vitne er avhørt Ovidia Cedolfsen og dokumentasjon foretatt som i herredsretten. Som nytt i lagmannsretten er dokumentert skrivelse fra dr. Evjen av 9 mai 1941 og fra dr. Gjerløw av 3 juni 1941, utskrift av ligningen for Olai Kristiansen for de tre siste år samt en del andre skrivelser som det ikke er nødvendig å spesifisere.
Lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til det votum som er avgitt av byfogden i Narvik som dissenterende medlem av byretten. Retten antar således med støtte i de foreliggende legeerklæringer, at Edvarda Kristiansen siden november-desember 1936 har lidt av en sykelig tilstand som må betegnes som en posttraumatisk nevrose og i forbindelse med denne også en såkalt rente- eller erstatningsnevrose. Denne tilstand finner en har vært betinget av at hun, som dr. Evjen uttaler i skrivelse av 6 mai 1937 til dr. Schnitler, allerede før ulykken den 17 oktober 1936 i lengere tid har lidt av neurastheni. Men den sykelige tilstand antar en er utløst ved det sjokk hun fikk ved bilkollisjonen og finner således at denne har vært en medvirkende årsak til hennes nevrose. Man finner videre at det må sies å være en beregnelig årsakssammenheng mellom en bilulykke, som her omhandlet, og en nevrotisk tilstand som den Edvarda Kristiansen
Side:934
har lidt av i den senere tid. Selskapet må derfor, ifølge forsikringsbetingelsene for den skadegjørende bil, være forpliktet til å yte erstatning for de økonomiske følger av nevrosen. Dog finner retten, på grunn av det som foran er sagt om Edvarda Kristiansens tidligere latente disposisjon for neurastheni, at selskapet ikke bør betale full erstatning, men at Edvarda Kristiansen selv må bære en del av tapet, jfr. høyesterettsdom i Rt-1940-82. Skjønnsmessig ansetter en hennes andel til 1/3 part.
Med hensyn til erstatningens størrelse, finner retten å kunne bygge på det av byfogden anførte, dog så at man setter den årlige utgift til hushjelp til kr. 1.200, deri tatt i betraktning at en husmors arbeid ikke kan erstattes av hushjelpens og at dette vil medføre større utgifter ved husmorens sykdom enn den direkte utgift til lønn, kost og losji for hushjelpen.
For så vidt angår det tidspunkt da Edvarda Kristiansen må antas i det vesentlige selv å kunne vareta sitt arbeid, er det meget vanskelig i et tilfelle som dette å si noe bestemt. Etter dr. Gjerløws erklæring av 3 juni 1941 og etter hva man erfaringsmessig kan bygge på når det, som her, delvis er tale om en erstatningsr nevrose, finner man å kunne slutte seg til byfogdens antagelse om at den nevrotiske tilstand som Edvarda Kristiansen lider av, eller så å si den del av denne som selskapet plikter å betale erstatning for, i det vesentlige vil være opphørt om et halvt års tid.
Etter dette vil erstatningen bli fastsatt til kr. 800 pr. år i 5 1/2 år fra ulykken, samt for direkte utgifter kr. 1.902 tilsammen avrundet kr. 6.300. Når herfra trekkes de allerede betalte kr. 650, blir domsbeløpet kr. 5.650 hvortil kommer renter som påstått.
Lagmannsretten antar at selskapet etter resultatet i herredsretten bør tilpliktes å betale endel av omkostningene for denne rett. Denne del settes til kr. 800. Etter utfallet i lagmannsretten, vil omkostningene her bli opphevet.
Sorenskriver Thrap finner at den foreliggende sykelige tilstand ikke er en adekvat følge av bilulykken. Han antar at fru Kristiansen på det tidspunkt da ulykken fant sted ikke bare hadde en latent disposisjon for sykdommen, men at hun allerede led av en ganske langt framskreden neurastheni. Den forverrelse som åpenbart senere har inntrådt antar han i det vesentlige skyldes forventningen om erstatning (rentenevrose) og at selskapet ikke er erstatningsansvarlig herfor. Han stemmer derfor for at selskapets påstand tas til følge og at saksomkostningene oppheves for begge retter.
Domsslutning:
A/S Norske Alliance, Trondheim, betaler til Edvarda Kristiansen kr. 5.650 - femtusensekshundreogfemti kroner - med 4 - fire - pst. årlig renter fra 11 februar 1938 til betaling skjer. I saksomkostninger for byretten betaler A/S Norske Alliance til det offentlige kr. 800 - åttehundre kroner -. Saksomkostningenes for lagmannsrett oppheves. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse.
Side:935
Av byrettens dom(byfogd Løvland):
Den 17 oktober 1936 inntraff der i Lavangen i Troms fylke en kollisjon mellom to biler, W 4.256, en syvseter passasjerbil og bil X 477, en lastebil.
Passasjerbilen var på vei til Brøstabotn med folk til «naturlege» Knut Lunde. Blant passasjerene befant seg fru Edvarda Kristiansen fra Beisfjord i Ankenes herred. - - - Ved kollisjonen ble fru Kristiansen skadet på begge ben, idet klappsetet gikk i stykker og fru Tobiassen falt av.
Da bil X 477 som har skylden for ulykken er ansvarsforsikret i forsikringsselskapet A/S Norske Alliance, har fru Kristiansen krevet erstatninghos selskapet. Da dette ikke har villet betale, har hun saksøkt selskapet og påstått det dømt til å betale henne erstatning på kr. 20.000, subsidiært etter skjønn av retten. - - -
Saksøkte har påstått seg frifunnet og tilkjent seg saksomkostninger.
Saksøkersken har anført at hun før bilkollisjonen i enhver henseende var frisk og kunne stelle sitt hus uten hjelp. Like etter ulykken fikk hun smerter i benene og måtte ligge til sengs, og har senere vanskelig kunnet beveget seg. Hun må støtte seg når hun går og må gå med stokk. Hun har siden måttet ha hushjelp.
Hun hevder at sykdommen i benene skriver seg fra skade ved bilkollisjonen. Selv om man hva legenes erklæring synes å gå ut på må anta at bilkollisjonen har fremkalt et psykisk traume som har fremkalt en rentenevrose, må saksøkersken ha full erstatning av selskapet for den hjelpeløshet hun er hensatt i. Dette gjelder. også selv om hun har neurastheniske anlegg og "neurosen har hatt lett for å utvikle seg.
Erstatningen må for det første omfatte utlegg til legehjelp og medisin. - - - Dernest må utlegg til hushjelp dekkes. - - - Endelig må det tilkjennes erstatning for tapt arbeidsevne i fremtiden. Saksøkersken kommer fremdeles til å være hjelpeløs idet det ingen utsikt er til helbredelse. - - -
Saksøkte hevder på sin side, at det ikke foreligger bevis for at bilkollisjonen er årsak til den skade som saksøkersken påstår hun har lidt. Hun kunne således like etter bilkollisjonen gå ut av bilen ved egen hjelp og fortsatte samme dag en stund etter kollisjonen til «naturlege» Lunde og ble behandlet av ham.
Hun har vært undersøkt av 5 leger, hvorav ingen kan finne noen organiske lidelser hos henne.
Den skade i benene hun måtte ha lidt ved kollisjonen var så ubetydelig at den må antas å være helbredet i løpet av noen uker og kan derfor ikke ha medført invaliditet i årevis, jfr. lege Evjens uttalelser. Under disse omstendigheter er det ikke usannsynlig at det foreligger simulasjon fra saksøkerskens side, jfr. lege Evjens uttalelser i rettsmøtet 18 desember 1939.
Det foreligger i hvert fall bare en renteneurose som skriver seg fra den feilaktige innstilling som saksøkersken har om at hun tilkommer erstatning. Herom kan henvises til legenes, Schnitlers og Nieuwejaars uttalelser. Men for en sånn renteneurose er selskapet ikke pliktig til å betale erstatning.
Retten skal bemerke:
Det er på det rene at saksøkte er erstatningspliktig hvis saksøkersken har lidt skade ved kollisjonen.
Spørsmålet blir da om hun har lidt skade og om denne har sin årsak i kollisjonen. Ved vitnenes forklaringer må det anses bevist, at saksøkersken før kollisjonen hadde sin tulle førlighet, og for øvrig oppførte seg som et
Side:936
normalt menneske. Etter kollisjonen derimot har hun vært plaget av den sykelige tilstand som er beskrevet og som fremdeles vedvarer.
Det er under saken avhørt 5 leger som har undersøkt saksøkersken og har avgitt uttalelser om resultatet av sine undersøkelser. Dr. Evjen har før kollisjonen behandlet henne for en neselidelse og for hodepine og behandlet hennes også like etter. Han kommer til det resultat at saksøkersken lider av neurastheni. Hans inntrykk går ut på at hun er hypokonder og at det kan foreligge simulasjon fra hennes side. Nervelege Schnitler, Trondheim, som den 7 og 8 april 1937 undersøkte saksøkersken, har avgitt to uttalelser. I den siste erklæring uttaler han bl.a.: «Etter de opplysninger jeg nå har om skaden og om den etterfølgende utvikling av tilstanden etter et langt interval uten noen forandring av sinnstilstanden og som i forrige erklæring påpekt uten noe tegn på noen organisk nervelidelse, så mener jeg at tilstanden må oppfattes som en renteneurose og behandles som sånn. Med en snarlig erstatning av et beløp en gang for alle, er det vel håp om en rask bedring av tilstanden.»
Overlege ved Narvik sykehus, Borch-Johnsen, hadde saksøkersken til undersøkelse på sykehuset i tiden fra 5-7 januar 1938.
I erklæring av 23 januar 1938 uttaler han bl.a.: «Etter min oppfatning dreier det seg her om en på forhånd sterkt neurasthenisk pasient som har vært utsatt for et forholdsvis ubetydelig traume, det psykiske traume som bilsammenstøtet representerer. Men dette skulle neppe - ubetydelig som det alt i alt var - kunne være ansvarlig for en traumatisk neurose med protaherte symptomer som i dette tilfelle.
Min oppfatning av kasus etter undersøkelse av pasienten og etter gjennomgåelse av de tidligere legeerklæringer og andre dokumenter i saken, er at bilsammenstøtet og de umiddelbare følger av dette vanskelig kan tenkes å være ansvarlig for den påståtte langvarige Invaliditet etterpå. Det må være et moment av «renten neurose» eller en dypere liggende psykogen faktor til stede. Så vidt jeg kan skjønne må bilsammenstøtet kun kunne være ansvarlig for en forbigående invaliditet av inntil 3-4 uker.»
Under den rettslige avhørelse den 18 desember f.å. uttalte overlegen bl.a. at vanskelighetene med å gå og besværlighetene ellers ikke er organisk betinget men er av funksjonell natur. Det behøver dog ikke å foreligge simulasjon, da pasienten kan tro hun er syk og ha en bestemt følelse herav uten at det reelt er grunnlag for det. Skaden ved bilkollisjonen har ikke etterLatt seg noen varige organiske forandringer.
Distriktslege Gjerløw uttaler i rettsmøte den 18 desember f.å. at det foreligger en posttraumatisk neurose hos saksøkersken, idet hun er blitt neurasthenisk etter traumet ved bilkollisjonen.
Endelig har overlege ved Harstad og Troms fylkes sykehus, Nieuwejaar, vært oppnevnt av retten som sakkyndig i denne sak. Han har undersøkt saksøkersken på sykehuset fra 8-14 februar d.å. Han påpeker bl.a. i sin konklusjon at pyuri er det eneste objektive symptom som er påvist For øvrig er alle symptomer subjektive. Han uttaler til slutt: «Det består et avgjort misforhold mellom den forholdsvis ubetydelige skade som saksøkersken pådro seg ved bilulykken 17 oktober 1936 og de svære følger herav som har vist seg i årenes løp etterpå. Jeg mener at det foreligger en renteneurose og jeg finner det urimelig å gjøre bilulykken ansvarlig for hele den invaliditet som skadede har frembudt i årene etterpå. Jeg mener at bilulykken var årsak til kontusjon av saksøkerens legger, og at denne skade
Side:937
må anses helbredet 5-6 uker etter ulykken. Hertil kommer også et psykisk traume av saksøkersken ved ulykken.»
Etter de sakkyndige legers erklæringer går rettens formann ut fra at den legemlige skade som saksøkersken ble påført ved bilkollisjonen var nokså uvesentlig og ble helbredet i løpet av forholdsvis kort tid, ca. 5-6 uker. Den sykelige tilstand som saksøkersken senere har lidt under må antas å være en «traumatisk neurose» som ikke har sin grunn i den legemlige lidelse, men er fremkalt ved det sjokk som kollisjonen medførte og som iallfall delvis har sin årsak i saksøkerskens nervøse disposisjon. Hertil kommer en «renteneurose» fremkalt ved utsikten til og håpet om erstatning for sykdommen og de forestillinger som hermed følger og som setter seg fast i saksøkerskens sinn og derfor motvirker helbredelsen som en hemning.
Utbetaling av erstatning vil meget ofte bringe en renteneurose til å svinne.
Etter de forellggende opplysninger må imidlertid kollisjonen være den sykelige tilstands egentlige årsak idet denne har utviklet seg etter kollisjonen. Selskapet må derfor yte erstatning iallfall for en del av det tap som «renteneurosen» har medført for saksøkersken.
Saksøkerskens hittil lidte tap og hennes tap i fremtidig erverv må derfor etter formannens mening bli å ansette lavere enn om den sykelige tilstand hadde vist seg å være en naturlig følge av kollisjonen, og ikke betinget ved saksøkerskens disposisjon for neurastheni. - - -
Erstatningen skulle derfor etter formannens oppfatning utgjøre kr. 5.417.
Flertallet - begge domsmenn - er av den oppfatning at saksøkersken etter de foreliggende opplysninger lider av sykdom i nervene i benene. Denne sykdom har sin årsak i bilkollisjonen, og saksøkersken tilkommer derfor erstatning av selskapet for det økonomiske tap sykdommen har påført henne. Hun har vært helt udyktig til å stelle sitt hus og er fremdeles påført henne. Hun har vært helt udyktig til å stelle sitt hus og er fremdeles ute av stand hertil. - - -