Rt-1943-696

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1943-09-24
Publisert:	Rt-1943-696
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Ankesak nr. 37/1943.
Parter:	Norangfjord Notlag v/Steffen Nordang m.fl. (adv. Sverre Høyer) mot A/S «Hjorundfjord»s rederi, Møre Fylkes Ruteselskap (advokat Parelius).
Forfatter:	Lagmann Blom, lagdommer Fjærli, sorenskriver Stang med sjøkyndige domsmenn
Lovhenvisninger:	Sildefiskeloven (1937) §61, Sjøloven (1893) §267, §8, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Saken gjelder ansvar for skade på not m.v. angivelig som følge av D/S «Hjørundfjord»s manøvrering ved anløp av øye i Norangfjord pinseaften den 23 mai 1942. Saksforholdet framgår for øvrig av Ålesund byretts dom av 20 januar 1943, avsagt av dommerfullmektigen med domsmenn av det sjøkyndige utvalg, og hvorved D/S Hjørundfjords Rederi, Møre Fylkes Ruteselskap ble frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Norangfjord Notlag ved formannen, Steffen Nordang, har påanket dommen til Frostating lagmannsrett både på grunn av bevisbedømmelse og rettsanvendelsen. Notlaget har nedlagt sådan påstand:

«1. At byrettens dom oppheves.

2. At motparten dømmes til å betale til den ankende part erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 10

3. At den ankende part for domsbeløpet med renter kjennes sjøpanteberettiget i D/S «Hjørundfjord».

4. At den ankende part tilkjennes omkostninger for begge retter».

Ankemotparten, D/S «Hjørundfjord»s Rederi, Møre Fylkes Ruteselskap har nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

For lagmannsretten har de 3 ankende parter, Steffen Nordang, Ansgar Øye og Bernhard Øye samt ruteselskapets direktør, Stenmarck, avgitt partsforklaringer. Det er avhørt 11 vitner, hvorav de 5 er nye for lagmannsretten. Åstedsbefaring har funnet sted. D/S «Hjørundfjord» ble derunder av kaptein Viddal - 6. vitne - man øvre rt til og fra kaien flere ganger med forskjellig slags fart i maskinen. Det blåste ved anledningen litt og vinden stod inn fjorden. Den av notlaget benyttede slengenot med kagger og blåser samt søkkestener av sement påvistes hengende i nøstet.

D/S «Hjørundfjord» er bygget i 1895, har en bruttotonnasje på 100,04 netto 45,90 registertonn, lengde 90,7, bredde 15,2 og dybde 7,4'. Maskinen er på 154 HK ind. og båten har «rechts» propeller. Anløpet av Øye er opplyst å ha funnet sted ved 21-tiden. Det var høyvann i Ålesund kl. 17,46, beregnet høyvann i Øye ca. 3 kvarter senere, altså kl. 18,30. Det var således fallende sjø da «Hjørundfjord» anløp Øye, hvor den ekspedertes i løpet av et kvarters tid.

Det må ansees på det rene, at noten holdtes langs bunnen ved sementstener, som var fastbundet med bånd i notens nedre kant og

Side:697

at det var en avstand av ca. 3 m mellom båndene. For hvert annet bånd var det festet 2 stener. Stenenes vekt er oppgitt til henimot 11/2 kg pr. sten i luften. Nedsunket i vann blir vekten atskillig mindre. Under sakens behandling er framlagt en skisse, som angivelig viser notens stilling i sjøen. Etter 7. vitne styrmann Åsebøs forklaring er notens stilling på skissen lagt litt for langt fra land. Etter hans forklaring har de ytterste kagger langs notflåen ligget rett akterut i skipets lengderetning, da dette lå ved kaien.

Lagmannsretten anser det bevist, at den fungerende fører av D/S «Hjørundfjord», styrmann Åsebø, gjennom poståpneren på siste anløpssted Urke før ankomsten til Øye fikk beskjed om at det ved Øye var gjort et sildesteng og at han ble anmodet om å være forsiktig ved anløpet av Øye. Det er på det rene at skipet fulgte landet med dette på babord side, at maskinen ble stoppet i god avstand fra noten og at skipet la til kajen med babord side, fikk spring i land fra bakken og manøvrerte akterskipet inntil ved å gå i springet med sakte fart forover i maskinen og styrbord ror. Under henliggen ved kaien holdtes maskinen gående med sakte fart forover.

Lagmannsretten finner det bevist, at D/S «Hjørundfjord» gikk fra kaien på den måte, at roret ble skiftet fra styrbord til babord, mens maskinen fortsatte å gå forover med sakte fart. 7. vitne styrmann Åsebø opplyser, at han ikke fikk fartøyets akterende tilstrekkelig ut fra kajen bare ved å gå med sakte fart.

Akterenden måtte godt ut fra kaien for under den påfølgende bakking å gå godt klar av noten. Da skipet har «rechts» propeller vil baugen under bakking slå ut mot styrbord, akterenden vil følgelig trekke mot babord, og det kunde da bli fare for, at fartøyet kunde komme med propelleren opp i noten. For å unngå dette måtte fartøyets akterende svinges særlig godt ut fra kajen, før bakkingen begynte. For å oppnå dette fant styrmannen å måtte gi halv fart forover i maskinen. Da han fant at akterenden var tilstrekkelig langt ut, lot han springet gå og fartøyet ble bakket ut fra kaien med halv fart i maskinen. Etter at maskinen var stoppet, seg fartøyet forbi noten og godt forbi denne ble det slått forover i maskinen og svinget ut fjorden.

Lagmannsrettens flertall - alle unntagen domsmann Aspelund - anser det bevist, at silden herunder er sluppet ut av noten - bortsett fra ca. 40 hl som var igjen. - Etter lagmannsrettens oppfatning er silden gått ut av noten da skipet ved kaien ga halv fart forover i maskinen for å få akterenden ut fra kaien ved avgang. Propellvannet må antas å ha trykket mot noten og sildmassen som stod i noten. Silden er blitt skremt og har trykket så kraftig mot bortre notvegg - den som var lengst fra kaien - at søkkene er lettet fra bunnen og storparten av silden er sluppet ut den vei.

Domsmann Aspelund anser det meget tvilsomt om skaden på sildestenget er voldt av dampskipet. Ingen vet i virkeligheten, når silden er begynt å gå ut av noten, og om dette er en følge av skipets manøvrering. Silden hadde gått i noten i ca. 12 timer og var ennå sky og lite notvant, og det skal lite til for å skremme den, fløytesignal eller trykk kan være tilstrekkelig. Silden kan være gått ut

Side:698

før «Hjørundfjord» kom til kaien. Når silden av en eller annen grunn er blitt skremt, har sildemassen trykket på notveggen og søkkene har løftet seg, og gjennom åpningene er størstedelen av silden sluppet ut.

Lagmannsrettens flertall - alle unntagen domsmann Kongshaug - er av den oppfatning at hverken notfolkene eller skipets vedkommende har gjort seg skyldig i noen uaktsomhet. Etter omstendighetene antas noten tilstrekkelig søkket. Og etter omstendighetene antas notfolkene å ha gjort tilstrekkelig ved å varsle pr. telefon D/S «Hjørundfjord»s fører til skipets siste anløpssted før Øye.

Den fungerende fører, styrmann Åsebø har manøvrert forsiktig inn til kaien og ut fra samme. Man går ut fra at hans oppfatning har vært den, at skipet ikke kunde svinges tilstrekkelig ut fra kaien bare med sakte fart i maskinen, men at han var nødt til å bruke halv fart. Det kan ikke bebreides ham at han ikke har tatt den mulighet i betraktning, at silden i noten kunde skremmes av trykket av propellvannet, når maskinen arbeidet med halv fart forover. Avstanden fra propelleren til nærmeste notvegg var antagelig ca. 24 meter og styrmannen hadde personlig ingen erfaring om, på hvilken måte sild i not kan bli skremt. Etter flertallets oppfatning har styrmann Åsebø ikke begått feil eller forsømmelser av den art, at de kan medføre ansvar.

Domsmann Kongshaug er - med flertallet - enig i at notfolkene ikke har gjort seg skyldig i noen uaktsomhet. Derimot antar han at dette er tilfelle med den fungerende fører. Han var varslet om å vise forsiktighet og kunde fortøyet langs kaien med tau i land midtskips, så han slapp å holde maskinen i gang under henliggen ved kai. Etter hans oppfatning skyldes skaden, at maskinen har gått med halv fart forover ved avgang. Presset av propellvannet har skremt silden, som har presset på notveggen, hvorved søkkene har løftet seg fra bunnen. Hadde noten vært hårdere søkket kunde man risikert at silden var gått over notflåen. Etter hans oppfatning er det ikke vanskelig å få akterenden ut fra kaien bare ved å bruke sakte fart i maskinen, selv om det tar lengere tid. Det var ikke ved anledningen noen strøm og vind, som satte fartøyet ned mot kaien. Etter hans oppfatning har fungerende fører utvist erstatningsbetingende uaktsomhet.

Etter flertallets oppfatning er således silden tapt som følge av at den er blitt skremt av propellvannet under skipets manøvrering ut fra kaien uten at dette kan bebreides skipets vedkommende som noen feil eller forsømmelse. Noe ansvar for rederiet kan derfor ikke bygges på sjølovens §8. Lagmannsretten antar videre, at noe ansvar for rederiet heller ikke kan bygges på reglene om bedrifts-risiko, eller ansvar for farlig bedrift. Selv om ansvar kan ilegges i andre tilfelle enn de i sjølovens §8 nevnte, kan det i nærværende tilfelle neppe bli tale om noe objektivt ansvar for farlig bedrift. Den herom foreliggende høyesterettsdom i Neptunsaken ( Rt-1921-519) gjaldt et tilfelle hvor en meget viktig maskindel sviktet i et avgjørende øyeblikk. Noe hendelig uhell vedkommende skrog, maskin eller utstyr foreligger imldlertid ikke her. Lagdommer Fjærli fant

Side:699

for sitt vedkommende ikke å ville uttale noe om, hvorvidt det her var plass for noe objektivt ansvar.

Spørsmålet blir da, om ansvar for D/S «Hjørundfjord» kan bygges på den nå gjeldende lov om sild- og brislingsfiskeriene av 25 juni 1937. Det er særlig §61 som her er påberopt. Den bestemmer følgende: «Enhver som ved overtredelse av bestemmelser i denne lov eller av forskrifter gitt i henhold til loven eller som på annen måte med fartøy (båt) eller redskap gjør skade på utestående redskap, skal erstatte skaden. Dog kan han - helt eller delvis - fritas for erstatningsplikt, hvis han godtgjør at det er skjedd ved utilregnelig uhell». Bestemmelsen tar visstnok særlig sikte på den skade, som det ene redskap under sildefisket gjør på annet redskap, og er som sitt forbilde - §1 i loven av 23 desember 1920 - foranlediget ved at et nytt redskap, snurpenoten, var tatt i bruk og det gjaldt å beskytte de svakere redskaper, garn og stengenøter, mot det kraftigere redskap, snurpenoten. Men etter den form §61 har fått, kan lagmannsretten ikke innse annet enn at bestemmelsen også må gis anvendelse på rutegående dampskip, ikke bare på fiskefartøyer under fiskets utøvelse.

Med «skaden» som skal erstattes siktes i §61 etter lagmannsrettens oppfatning ikke bare til direkte skade på fiskeredskaper, men også til skade på fangsten eller tapt fangst. Hvis §61 bare hadde siktet til direkte skade på fiskeredskaper vilde den ikke ha synderlig betydning. Skaden på redskapene er som regel ganske bagatellmessig. Den vesentligste skade er nettopp fiske spille. Sammenholdes §61 med samme lovs §63, hvor erstatning for fiskespille er unntatt, framgår også derav, at når intet annet er sagt, omfatter «skade» i lovens kap. 11 «om erstatning», all skade, derunder også fiskespille. Heller ikke av ordlyden av samme lovs §50, som omhandler å «forspille fangsten» kan det trekkes den slutning, at erstatning for spilt fangst bare skal gis når skaden er voldt forsettlig eller uaktsomt. Bestemmelsen i §50, som svarer til utkastets §14 gir uttrykk for en alminnelig rettsregel, som må gjelde selv om loven intet inneholder derom. I komitéens forarbeider er derfor også om denne bestemmelse anført, at den er bibeholdt «som advarsel». Lagmannsretten antar heller ikke, at det er en betingelse for anvendelse av sildelovens §61 at utestående redskap er tilføyd direkte skade. Det er visstnok det vanlige, at redskapet samtidig skades og at fiskespille nettopp skyldes redskapsskaden. Men lovens ordlyd synes ikke å gjøre en slik forståelse av §61 nødvendig, og den kan da heller ikke tiltredes, når resultatet herav vil bli påtagelig urimelig. Lagmannsretten mener således at «skaden» i §61 sikter til enhver skade og tap - også fiskespille - og at det ingen betingelse er for erstatning at fiskeredskap samtidig direkte blir skadet med den følge at fangsten tapes.

Hva tapets størrelse angår mener domsmann Kongshaug, at dette kan settes til kr. 7.000 på grunnlag av de foreliggende opplysninger om stengets størrelse. Etter sitt standpunkt til skyldsspørsmålet antar han at notlaget må tilkjennes dette beløp.

Dommer Fjærli kan ikke godta de skjønnsmessige oppgaver fra partene og deres vitner over fangstens størrelse. Han fastsetter

Side:700

erstatningen skjønnsmessig til kr. 5.000, som antas å gi noteierne full erstatning for deres tap.

Lagmannen - med tilslutning av sorenskriver Stang - holder seg til den sakkyndige domsmann Kongshaugs ansettelse av tapets størrelse. De mener imidlertid, at da det ikke kan legges noen av partene - hverken notlagets eller skipets vedkommende - noen uaktsomhet til last, og da skaden skyldes notens plasering like ved en trafikert dampskispskai i forbindelse med propellvannet fra D/S «Hjørundfjord» krever hensynet til konkret rettferdighet i foreliggende tilfelle, at rederiet og notlaget bærer tapet med 1/2 part hver. De stemmer derfor for at rederiet tilpliktes å betale noteierne 3.500 kroner.

Domsmann Aspelund som ikke kan anse det bevist, at silden gikk som følge av skipets manøvrering ved kaien ved avgang stemmer for stadfestelse av byrettens dom. Subsidiært stemmer han for tilkjennelse av det minste beløp kr. 3.500 som således vil bli lagmannsrettens resultat.

Noen spesiell påstand om renter er ikke nedlagt. Da det imidlertid av påstanden om sjøspant sees, at renter forutsettes tilkjent og det ikke er protestert herimot finner retten å måtte tilkjenne notlaget 4 % renter fra 6 oktober 1942.

Notlaget har også påstått sjøpanterett i D/S «Hjørundfjord». Det er ikke framkommet noen innsigelse herimot. Påstanden vil derfor bli tatt til følge, idet den antas å være hjemlet ved sjølovens §267 nr. 4.

Lagmannsrettens flertall, lagmannen, sorenskriver Stang og domsmann Aspelund finner ikke grunn til å tilkjenne notlaget saksomkostninger, hverken for byrett eller lagmannsrett, da det kun er tilkjent en del av det påståtte beløp, kfr. tvistemålslovens §174, 1. ledd, jfr. §180, 2. ledd.

Dommer Fjærli og domsmann Kongshaug stemmer for at notlaget tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tilsammen kr. 800.

Hvor intet annet er sagt er dommen enstemmig.

Domsslutning:

D/S «Hjørundfjord»s Rederi, Møre Fylkes Ruteselskap dømmes til innen 3 - tre - dager etter denne doms forkynnelse å betale til Norangfjord Notlag ved Steffen Nordang, 3.500 - tre tusen fem hundre - kroner med 4 - fire - av hundre i årlig rente derav fra 6 oktober 1942 til betaling skjer.

For beløpet med renter kjennes notlaget sjøpanteberettiget i D/S «Hjørundfjord».

Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for byrett eller lagmannsrett.

Av byrettens dom (kst. dfm. Arne Ratvik med sjøkyndige domsmenn):

Lørdag den 23 mai 1942 ble det av saksøkerne foretatt et landnotsteng i nærheten av dampskipskaien på Øye i Søre Sunnmøre.

I mangel av disponibel stengenot måtte man la silden bli stående

Side:701

i slengenoten som ble fortøyet på vanlig måte med plenter festet forskjellige steder på land og i dregger på bunnen.

Stenget stod i en avstand av ca. 30 meter fra dampskipskaien og da saksøktes rutebåt «Hjørundfjord» var ventet til Øye samme kveld. ble båtens fører telefonisk varslet om stenget samtidig som han ble anmodet om å utvise forsiktighet ved anløpet.

Hjørundfjord» ankom ved 9-tiden om kvelden og ble manøvrert spent og forsiktig inn til kaien, hvor den ble liggende med akterenden ca. 20 meter fra ytterste notkant der lå i båtens vertikalplan.

Mens båten lå ved kaien, gikk maskinen hele tiden med sakte fart samtidig som roret var lagt litt over til styrbord. Dette er nemlig den vanlige måte å holde båten inn til kaien på under kortvarige opphold.

Under avgangen fra kaien ble roret lagt over til babord og båten gikk så «på springet» ut fra kaien med halv fart i maskinen.

Da akterenden var klar av notkanten, bakket man forbi noten til man på ny kunde slå forover i maskinen og forlate stedet på vanlig måte med en kortere sving inn i bukten.

Under «Hjørundfjord»s opphold på Øye forsvant mesteparten av den stengte sild ut av noten, idet den antagelig er blitt skremt av propellvannet fra båten. Noteierne mente det var «Hjørundfjord»s uforsvarlige manøvrering ved avgangen fra kaien som var årsaken til uhellet, og har krevet erstatning av båtens rederi for sildetapet. - - -