Rt-1946-369
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1946-03-22 |
| Publisert: | Rt-1946-369 |
| Stikkord: | Landssvikanordningen |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 88/1946 |
| Parter: | Statsadvokat Rolv Ryssdal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Leif S. Rode). |
| Forfatter: | Lindvik, Evensen, Berger, Skau, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §86, Landssvikanordningen (1944), Straffeprosessloven (1887) §85, §261, Landssvikanordningen (1944) §11, §12, §51 |
Dommer Lindvik: Ved dom av Sarpsborg byrett den 4 januar 1946 ble A dømt etter straffelovens §86, jfr. provisorisk an ordning av 3 oktober 1941 og landssvikanordningens §51 til tvangsarbeid i 3 år med fradrag av 119 dager for varetektsfengsel og ifølge landssvikanordningens §12 til tap av de i anordningens §11 nr. 1 og 2 nevnte rettigheter i 10 år.
Domfelte har erklært anke over lovanvendelsen og straffutmålingen. For lovanvendelsens vedkommende har han anført at det bare foreligger forsøk, ikke fullbyrdet forbrytelse, idet hans tjenestegjøring i skijegerbataljonen bare bestod i utdannelse. Dessuten trakk han seg frivillig tilbake ved å rømme til Sverige.
Jeg finner det ikke tvilsomt at fullbyrdet forbrytelse må ansees å foreligge. Ved å gå inn i skijegerbataljonen stillet han seg til disposisjon for fienden på en slik måte at han ytet ham bistand.
Videre anfører domfelte at herredsretten burde ha dømt ham etter landssvikanordningen og ikke etter straffelovens §86 som setter en minimumsstraff på 3 års fengsel.
Side:370
Jeg skal om dette spørsmål bemerke: Det fremgår av dommens premisser at retten har følt seg bundet til å anvende straffelovens §86 på grunn av Høyesteretts dom i straffesak mot B, som er inntatt i Riksadvokatens Meddelelsesblad Ram 6 35, jfr. Rt-1945-180. I denne dom som også gjaldt tjenestegjøring i skijegerbataljonen, uttales det at det er en så alvorlig forræderiforbrytelse å gjøre tjeneste i fiendens krigsmakt, at den ikke bør subsumeres under de mildere straffebestemmelser i landssvikanordningen.
Jeg er enig i at tjenestegjøring i fiendens krigsmakt som regel bør dømmes etter straffelovens §86 og ikke etter landssvikanordningen. Men når forholdet i den enkelte sak ligger slik an at man finner å burde idømme en mildere straff enn det minimum straffelovens §86 oppstiller, mener jeg at landssvikanordningen må kunne anvendes. Jeg antar at det heller ikke er grunn til å legge noe mer i den siterte høyesterettsdom i saken mot B. Til støtte for mitt standpunkt henviser jeg til Høyesteretts dom av 9 mars i år i straffesak mot Audun Tideman m. fl. og til uttalelse i Høyesteretts dom av 21 mars i år i straffesak mot Gudmund Nordal Stene.
Etter det som er opplyst om den domfelte i denne sak, antar jeg at hans forhold må dømmes etter landssvikanordningen. Han levet under ulykkelige forhold på den tid da han meldte seg til skijegerbataljonen. Det gikk dårlig i ekteskapet. Han var arbeidsløs og søkte å, stive seg opp med drikk. Videre legger jeg vekt på at han overhodet ikke kom til fronten, men bare deltok 3 måneder i bataljonens øvelser her i Norge. Det bør også tas hensyn til at han kom seg vekk fra bataljonen ved å rømme, og at han var internert noen tid i Sverige. Jeg er blitt stående ved at frihetsstraffen bør nedsettes til ett og et halv år.
Domsslutning:
Frihetsstraffen fastsettes til tvangsarbeid i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 119 - ett hundre og nitten - dager for varetektsfengsel.
Ellers forkastes anken. (Vanlig salær.)
Dommer Evensen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Berger og Skau samt justitiarius Berg: Likeså.
Av byrettens dom:
- - - Tiltalte er født xx.xx.1920, gift, men skilt, han har å forsørge et lite barn, som er hos hustruen. Han er ustraffet, dog er der i 1938 av påtalemyndigheten unnlatt påtale for forbrytelse mot straffeloven §261 i henhold til straffeprosesslovens §85 annet ledd 2. punkt, 3. ledd. Tiltale er senere ikke reist. Han har god utdannelse, idet han har artium og handelsskole. Han har under krigsårene hatt stilling som kontorist på forskjellige steder, således ved entreprenørfirmaer, liksom han har arbeidet, som vikar ved Drosjenes beredskapstjeneste i Sarpsborg. Han er uten formue, og er løslatt fra varetekt.
Side:371
Retten finner det godtgjort at tiltalte meldte seg til skijegerbataljonen som anført, og deltok i dens øvelser på Kongsvinger og Mysen, hvorpå han uten permisjon drog til Sverige, hvorom nedenfor. Da han ikke ble godtatt av den norske myndighet dersteds, ble han internert av de svenske myndigheter og senere sendt tilbake til Norge, hvor han ble innsatt i varetekt på Ilebu den 3 august 1945. Han ble sluppet ut 29 november 1945 etter å være overført til Sarpsborg hjelpefengsel.
Retten finner videre at tiltalte har vært seg bevisst at det har hersket krigstilstand mellom Norge og Tyskland under okkupasjonen, og at han ved å gå inn i bataljonen var seg bevisst å støtte fiendens sak. Han må således bli å dømme etter tiltalen.
Hva straffutmålingen angår, er det reist spørsmål om landssvikanordningen bør få anvendelse i stedet for straffeloven. Retten skal her anføre, at tiltalte så vidt skjønnes, i lang tid har ligger under for drikk og narkotiske midler, hvilket må antas å ha medført at han tross sin gode utdannelse, og skjønt han er av god familie har hatt vanskelig for å få seg noe varig arbeid. Under krigen har han således arbeidet hos en del firmaer som hadde leveranser til tyskerne. Han giftet seg i 1943, men det gikk dårlig med ekteskapet, som nå er endt med formelig skilsmisse etter hustruens forlangende. Han ble meget skuffet da han som vikar ikke fikk ansettelse i beredskapskjøring for 2 år siden. Han gikk så ledig fra mars til ut i oktober, og bodde i denne tid visstnok ikke sammen med sin kone, og hadde ikke noe å klare seg med. Retten må anta at det var ønsket om å komme seg vekk fra det hele, som brakte ham til å melde seg inn i skijegerbataljonen etter samtale med noen kamerater. Det må antas at han var meget nedtrykt og forsøkte å stive seg opp med drikk. Når han ikke ble i bataljonen lenger enn fra oktober 1944 til februar 1945, da han drog til Sverige, kan dette skyldes forskjellige grunner, som retten ikke helt kan bedømme. Det rimeligste er at han har villet komme seg lenger vekk. Det er tydelig hans egen skyld at det er gått tilbake med ham, men det fritar ham ikke, og kan heller ikke tjene til noen unnskyldning, idet han måtte vite hva han gjorde ved å melde seg inn i bataljonen, som i seg selv er en alvorlig handling. Retten føler seg, hva utmålingen av straffen angår, bundet av den høyesterettsdom, som er inntatt i Riksadvokatens Meddelelsesblad Ram 6 35, og kan således ikke la landssvikanordningen komme til anvendelse, hvorimot den finner å kunne anvende minimumsstraff etter straffelovens §86, 3 års tvangsarbeid, hvor det kommer til fradrag den her i landet utholdte varetekt fra 3 august til 29 november 1945, nemlig 119 dager. Det er oppkastet det spørsmål, om den tid han har vært internert i Sverige skal komme til fradrag, hvilket retten ikke finner å kunne anta, da interneringen eller fengslingen i Sverige ikke var foranlediget etter norsk myndighets anmodning i anledning utlevering. Videre finnes han å burde fradømmes de i landssvikanordningens §11 nr. 1-2 nevnte rettigheter for et tidsrom av 10 år. Ved fastsettelsen av tvangsarbeidets varighet er tatt hensyn til den forholdsvis lange tid interneringen i Sverige medtok.
Side:372