Rt-1946-724

Instans:	Eidsivating - kjennelse
Dato:	1945-12-07
Publisert:	Rt-1946-724
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 42/1945
Parter:	A (overrettssakfører Odd Pløen) mot Staten ved Finansdepartementet.
Forfatter:	Lagmann Hjelm-Hansen, lagdommerne Koefoed, Stenersen
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, §243

Sakens sammenheng fremgår av kjennelse avsagt av Oslo namsrett 16 juli 1945 med slik slutning: «Forretningen fremmes.»

Side:725

Ved erklæring av 28 juli 1945 har A med familie innbrakt saken for Eidsivating lagmannsrett.

Overrettssakfører Odd Pløen anfører som rettsfullmektig for den ankende part at sakens sammenheng er følgende:

A henvendte seg engang høsten 1944 til byråsjef Walløe i Finansdepartementet angående spørsmål om å få leilighet i Fritzners gate 19. Han meddelte da byråsjefen at han ikke var medlem av N.S. og at han ikke under noen omstendighet ville overta en leilighet, som det enten heftet noe ved eller som han kunne risikere å måtte fraflytte etter krigens slutt. Vedkommende leilighet ble imidlertid ikke ledig.

I de første dager av april 1945 fikk A imidlertid oppringning fra departementet med spørsmål, om han var interessert i en ledig leilighet i Sophus Lies gate 10. Det var en hr. Furru som ringte. Da A kjente til, at Furru var N.S., gikk han til byråsjef Walløe for av hensyn til risikomomentet ved å overta ny leilighet i okkupasjonstiden å spørre ham om hvorledes saken lå an. Byråsjefen opplyste da, at den som først var tildelt leiligheten hadde sagt den fra seg og «at A muligens da hadde gode chanser etter de foreliggende opplysninger om dennes daværende boligforhold. Byråsjef Walløe lovet straks å snakke med sekretæren og se hva han kunne gjøre». Han fikk senere underretning om, at han hadde fått leiligheten, og da brevet var parafert av byråsjef Walløe, gikk han ut fra, at leiligheten var tildelt på vanlig saklig grunnlag.

Hadde A og hans hustru anet, at leiligheten var overlatt dem til fortrengsel for andre eller at der var tatt andre enn saklige hensyn, ville de ikke ha overtatt leiligheten. Dette er så meget mer innlysende som A flyttet inn i begynnelsen av mai i år, da alle visste at det var bare dager igjen før krigen var slutt.

A var ikke husvill, men hans leilighet var meget mangelfull. Hans familie består av hustru og 2 barn. A var ikke medlem av N.S. Han hadde et kort tidsrom februar-juni 1941 vært medlem. Han hevder, at han ikke har opptrådt aktivt i partiet. Han har aldri søkt om noen begunstigelse i partiet.

Han er ikke avskjediget, men suspendert fra sin stilling.

Finansdepartementet sendte 25 mai 1945 et varsel til A om å flytte uten å gi varslet det innhold som en oppsigelse skal ha. Der mangler således meddelelse om at oppsigelsen må bringes inn for retten innen 14 dager. Den 28 juni begjærte departementet utkastelse i medhold av tvangsfullbyrdelseslovens §243 3. Der anføres: «Grunnen til begjæring om utkastelse er at saksøkte fikk seg tildelt den omhandlede leilighet i okkupasjonstiden fordi vedkommende var eller hadde vært medlem av N.S., og utelukkende av den grunn.

Departementet anser seg ikke bundet av den leiekontrakt som er inngått med saksøkte under okkupasjonstiden. Saksøkte har fått frist til 25 ds. med fraflytningen, men bebor fremdeles leiligheten.»

Departementet har henvist til §4 i provisorisk anordning av

Side:726

29 juli 1941 om gjenopptagelse og revisjon av judisielle og administrative avgjørelser.

Den kjærende part henviser til at anordningen i §4 har følgende bestemmelse: «Nærmere regler om vilkårene for den nye behandlingsmåte vil bli gitt senere.» En må gå ut fra, at disse regler vil inneholde bestemmelser om de materiellrettslige vilkår for at en administrativ avgjørelse skal kunne omgjøres, måten vedkommende sak skal behandles på, hvem som skal treffe avgjørelsen, og bestemmelse om mulig adgang til administrativ rekurs. Så lenge disse regler ikke er gitt har departementet etter den kjærende parts oppfatning ikke adgang til å treffe noen bestemmelse etter §4 første ledd.

En helt vilkårlig avgjørelse av departementet, uten en gang å legitimere, at beslutningen i sin tid var begrunnet i annet enn saklig hensyn, menes å være avgjort i strid med anordningens bestemmelser.

Den kjærende part tror ikke, at inngåelsen av en rettshandel overhodet kommer inn under nevnte anordning.

Han mener det ikke kan antas, at leieforholdet er opphørt før det foreligger en gyldig oppsigelse som ikke er blitt innbrakt for retten eller som er stadfestet av retten, og videre foreligger en gyldig beslutning om omgjørelse av leiekontrakten truffet i henhold til de regler som Kongen eller Stortinget måtte gi.

Da ingen av disse alternativer foreligger, kan det ikke sies at A bor i leiligheten uten hjemmel eller med en åpenbart uholdbar hjemmel.

I henhold hertil har han nedlagt slik påstand:

«Finansdepartementets begjæring om utkastelse av A med familie tas ikke til følge.»

Finansdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger.»

Overrettssakfører Pløen har i kjæremålserklæringen anmodet om at kjæremålet må gis oppsettende virkning. I henhold til denne begjæring har namsretten utsatt utkastelse inntil lagmannsrettens avgjørelse foreligger.

Finansdepartementet bestrider, at A fikk leiligheten på saklig grunnlag. Forholdet var, at administrasjonskontoret i Finansdepartementet - byråsjef Walløe - foreslo statsadvokat Moe og ingeniør Saarheim som kvalifiserte kandidater til leiligheten, mens A ble foreslått av N.S. «byråsjef» Furru, og det forslag ble tiltrådt av N.S. «finansråd» Elstad.

Det gjøres gjeldende: «A kunne ikke tenke å få uoppfordret meddelelse fra ikke-N.S. hold i departementet om sakens rette sammenheng da han ble tildelt leiligheten fordi han var eller ble antatt å være medlem av N.S. og utelukkende derfor.»

Departementet hevder, at det er på det rene at A fra september 1941 til 8 mai 1945 var N.S. sambandsmann i postvesenet. Hans usedvanlig raske karriere gir også bevis for, at han var medlem av N.S. Etter å ha vært assistent i Poststyret til september 1941, ble han forfremmet, inntil han ble byråsjef først i statistikkontoret og deretter i Poststyrets personaldirektorat, hvor

Side:727

han medvirket ved en rekke ansettelser og avskjedigelser av politisk karakter.

Etter at Finansdepartementet 28 juni 1945 hadde begjært ham utkastet under henvisning til provisorisk anordning av 29 juli 1941 §4, er der 17 august 1945 utferdiget en provisorisk anordning som endrer restitusjonsanordningen av 29 juli 1941. Departementet henviser til någjeldende anordning, særlig dens §2 første ledd, og anser det klart at anordningens regler om departementets rett til å revidere bestemmelser truffet under okkupasjonstiden også omfatter rett til omgjøring av bestemmelser om tildeling av leiligheter i statens bygg.

Finansdepartementet nedlegger sådan påstand:

«Kjæremålet forkastes.»

A benekter å ha vært N.S. sambandsmann i Postvesenet. Han gjør gjeldende at han nok ble forfremmet til sekretær, fordi han meldte seg inn i N.S., men de andre stillinger - som byråsjef - er han beordret til å ta. Han meldte seg i 1942 inn i N.S. fordi han var økonomisk slett stillet, og fordi han mente, at han var forbigått ved ansettelser innen etaten. Han angret imidlertid etter kort tid sitt medlemskap og meldte seg ut av partiet.

Han hevder, at han senere har arbeidet mot N.S.

Han har ikke hatt kjennskap til, at han ikke var innstillet til å få leiligheten. Etter sin konferanse med ekspedisjonssjef Walløe gikk han ut fra, at han hadde gode chanser rent saklig sett. Han hadde selvsagt ikke på slutten av krigen tatt imot leiligheten, hvis han hadde ment, at han fikk den av politiske grunner.

Han gjør gjeldende, at det ikke formelt er adgang til å fremme utkastelsen etter endringen i restitusjonsanordningen av 17 august 1945. Han hevder, at det ikke foreligger materielle grunner for en revisjon i henhold til anordningens §2 første ledd. Avgjørelsen er hverken et forsøk på å nazifisere landet eller et maktmisbruk fra okkupasjonsmaktens side. Videre er det heller ikke åpenbart urimelig at avgjørelsen opprettholdes. Under enhver omstendighet kan ikke utkastelse fremmes før departementets beslutning er blitt endelig. I henhold til restitusjonsanordningen slik som den lyder etter 17 august 1945, har A rett til å bringe departementets beslutning inn for retten. Loven setter en 3 måneders frist. Denne må regnes fra anordningens ikrafttreden. Før 17 november ble derfor beslutningen ikke endelig og før den er endelig kan ikke utkastelsen effektueres. Hvis A bringer saken inn for retten, vil det nye administrative vedtak ikke være bindende før saken er rettskraftig avgjort.

Det vil videre være urimelig, at A med hustru og 2 barn skal bli kastet på gaten, før det er avgjort om han skal avskjediges fra tjenesten.

Finansdepartementet hevder «at A på det tidspunkt han ble tildelt leiligheten ble ansett som partimedlem av N.S.-hold i Finansdepartementet som tildelte ham leiligheten», og mener at det da ikke har noen betydning om det nå hevdes av A, at han i 1942 hadde meldt seg ut.

Side:728

Det anføres videre: «Med hensyn til sakens juridiske side bemerkes, at da det må ansees klart at nazistiske motiver vesentlig har spilt inn ved den avgjørelse hvorved A ble tildelt leiligheten, mener departementet at avgjørelsen er et utslag av maktmisbruk fra okkupasjonsmyndighetenes hjelperes side. Dessuten følger det av restitusjonsanordningens §2 at en forvaltningsmessig avgjørelse kan tilsidesettes når det, hvilket er tilfelle i nærværende sak, ville være åpenbart urimelig, om avgjørelsen ble opprettholdt uforandret. For øvrig følger det av allerede gjeldende forvaltningsrettslige grunnsetninger at en diskresjonær forvaltningssak, som bygger på et opplagt ulovlig grunnlag, kan tilsidesettes, jfr. høyesterettsdom i Rt-1933-548.»

Departementet bestrider, at As rett til å bringe departementets beslutning inn for retten først må regnes fra den nye anordnings ikrafttreden. Av bestemmelsen i anordningens §2, 2. ledd fremgår tvert imot at fristen begynner å løpe fra den dag den nye behandling ble avsluttet. Anordningen gjør ikke noe unntak for det tilfelle, at departementets vedtak om ny behandling er truffet før den nye anordning trådte i kraft. Da departementets vedtak ble truffet 25 mai 1945, er beslutningen endelig, så utkastelse må kunne effektueres.

Fra den kjærende parts side fastholdes, at restitusjonsanordningen må forståes slik, at fristen må være minst 3 måneder fra restitusjonsanordningens ikrafttreden. Det ville ellers kunne forekomme, at ankefristen var oversittet før anordningen trådte i kraft, hva der ville være et urimelig resultat.

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn namsretten.

Betingelsen for å kunne gå til utkastelse etter tvangsfullbyrdelseslovens §234, 3 er at en besitter eiendommen uten hjemmel eller med en åpenbar uholdbar hjemmel.

A har leiekontrakt på leiligheten i Sophus Lies gate 10.

Som det fremgår av fremstillingen foran mener A, at han hadde grunn til å tro å ha fått leiligheten på vanlig saklig grunnlag.

Det er ikke benektet, at han hadde konferanse med byråsjef Walløe som av ham påstått.

Fra departementets side anføres: «A kunne ikke tenke å få uoppfordret meddelelse fra ikke-N.S.-hold i departementet om sakens rette sammenheng da han ble tildelt leiligheten fordi han var eller ble antatt å være medlem av N.S. og utelukkende derfor.»

Hertil kan det vel sies, at det måtte ha vært anledning til og rimelig å gjøre A oppmerksom på, at han ikke oppfylte de saklige betingelser for å få leiligheten eller ikke fylte dem i samme grad som andre leiesøkende.

På det tidspunkt - april 1945 - var det rimelig, at A ville sikre seg så vidt gjørlig mot den risiko å flytte fra den bolig han hadde, uten å kunne regne med å beholde den nye bolig der var tale om. Det har derfor en viss formodning for seg, at det

Side:729

forholder seg slik som familien A hevder, at de ikke ville ha tatt leiligheten, hvis de hadde ant, at de hadde fått den ut fra andre enn saklige hensyn.

Det er ikke under denne sak gjort rede for, hva der bruker å legges vekt på ved tildeling av leiligheter. Det tør vel være omstendigheter som de boligforhold vedkommende leiesøkere lever under, familiens størrelse, kanskje helbredstilstand, tjenesteansiennitet m.v.

Der er ikke opplysning om, hvorledes As saklige kvalifikasjoner til å bli tildelt leiligheten stod i forhold til de leiesøkere som administrasjonskontoret - byråsjef Walløe - innstillet.

Men uten redegjørelse for stillingen i denne henseende kan retten ikke gjøre seg opp noen begrunnet mening om, hvorvidt det forholder seg som av departementet hevdet, at «saksøkte fikk seg tildelt den omhandlede leilighet i okkupasjonstiden fordi vedkommende var eller hadde vært medlem av N.S. og utelukkende av den grunn».

Der ligger ikke noe bevis for usaklig avgjørelse for forsøk på nazifisering eller for maktmisbruk alene i at det er godtgjort at administrasjonskontoret innstillet 2 andre, mens A ble innstillet av N.S. byråsjef, og en N.S. finansråd tildelte A leiligheten.

En kan heller ikke uten nærmere påvisning se, at departementet har rett når det uten begrunnelse hevder at leiebeslutningen kan omgjøres, fordi det i nærværende tilfelle ville være åpenbart urimelig, om den ble opprettholdt.

Da Finansdepartementets beslutning om omgjøring av bestemmelsen, hvorved A ble tildelt leiligheten, som påvist ikke er ledsaget av en begrunnelse, som umiddelbart gjør det innlysende, at leiekontraktens hevning som ugyldig er berettiget, kan det ikke sies å være godtgjort, at A etter omgjøringen sitter med leiligheten i Sophus Lies gate 10 med en åpenbar uholdbar hjemmel - eller overhodet uten hjemmel.

Denne i tvangsfullbyrdelseslovens §234 III satte betingelse for uten søksmål å gå direkte til utkastelse er således ikke til stede.

As innvendinger mot departementets avgjørelse er så vidt vektige, at de ikke kan karakteriseres som åpenbart uholdbare. Der må være adgang for ham å få dem prøvet ved domstolene.

Det er unødig å gå inn på prosedyren i videre utstrekning.

Kjennelsen blir å oppheve.

Saksomkostninger må betales av departementet.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Namsrettens kjennelse oppheves.

Saksomkostninger for lagmannsretten betaler Finansdepartementet til A med 100 - et hundre - kroner. Fullbyrdelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.