Rt-1947-101

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1947-03-08
Publisert:	Rt-1947-101
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 98/1947
Parter:	Fru Inger Marie Lagesen (høyesterettsadvokat G. Strøm Walseng) mot I.M. Andresen (overrettssakfører Haakon B. Berg, til prøve).
Forfatter:	Schei, Soelseth, Eckhoff, Mindretall: Holmboe, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Straffeloven (1902) §254, §21, Bygningsloven (1924) §145, Landssvikanordningen (1944) §25, Landssvikloven (1947) §22

• ) Jfr. bygningslovens §145, 1ste avsnitt. Red.'s anm.

Dommer Schei: Drammen byrett - byfogden med domsmenn - avsa den 26 januar 1942 dom med denne domsslutning:

«I. M. Andresen, Erik Børresens gate 21. Drammen, tilpliktes å betale til fru Inger Marie Lagesen, Erik Børresens gate 21, Drammen, kr. 13 014,83 med 4 pst. renter herav fra dommens avsigelse til betaling skjer, - alt innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen.»

I. M. Andresen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og fru Inger Marie Lagesen erklærte motanke. Ved lagmannsrettens dom av 21 november 1942 ble I. M. Andresen frifunnet.

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Fru Lagesen, som har fått bevilling til fri sakførsel, har erklært anke mot lagmannsrettens dom i sin helhet. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og bygger på de samme anførsler som fru Lagesen fremsatte i de underordnede instanser.

Fru Lagesen har ved den oppnevnte prosessfullmektig nedlagt denne påstand:

«1. Fhv. fabrikkeier I. M. Andresen dømmes til å betale til fru Inger Marie Lagesen en erstatning på kr. 20 000 med lovlige renter.

2. Fhv. fabrikkeier I. M. Andresen dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger for alle retter som om saken ikke hadde vært benefisert.

3. Der fastsettes salær til meg for sakens utførelse for Høyesterett.»

I. M. Andresen har nedlagt påstand på frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for alle retter.

Side:102

For Høyesterett er fremlagt utskrift av bevisopptagelser ved Drammen byrett den 7 juni 1943, 28 januar, 24 februar, 3 mai og 29 juni 1944. Videre er dokumentert lægeerklæringer fra dr. Johan Bakken av 7 og 25 februar 1947 og fra dr. Ole B. Munck av 28 samme måned.

Jeg er med hensyn til ansvarsspørsmålet kommet til samme resultat som byretten, men bygger på et annet grunnlag enn denne. Etter det som foreligger i saken anser jeg det for å være på det rene at det ikke skyldes et hendelig uhell at rekkverkets spikerfeste var blitt ødelagt, men at spikrene på ordinær og påregnelig måte var rustet av i årenes løp. En trebalkong som ligger åpen for vær og vind, må antas å trenge fornyelse og utbedringetteren forholdsvis begrenset tid, og etter min oppfatning måtte Andresen allerede lenge før ulykken hendte regne med at denne tid var kommet. Jeg nevner her at balkongen var bygget omkring 25 år før ulykken og at et bygningskyndig vitne i saken har opplyst at man ikke regner med at en åpen veranda som denne står i mere enn 10-15 år. Når Andresen under disse forhold ikke bare har unnlatt enhver fornyelse og reparasjon, men endog latt være å undersøke hvordan balkongen og rekkverket hadde tålt årenes påkjenning, har han etter min mening klart satt til side den aktsomhetsplikt som påhvilte ham. Og i et tilfelle som dette hvor det forelå et påtagelig faremoment for leieboerne, hadde det i særlig grad vært oppfordring for ham til ikke å la det skure.

Det har fra Andresens side vært anført at fru Lagesen, som benyttet balkongen, selv måtte være den nærmeste til å forvisse seg om at alt var i orden. Jeg finner det ikke tvilsomt at den fulle tilsynsplikt her påhvilte huseieren, som hadde stillet balkongen til rådighet for leieboeren, og som dessuten, i motsetning til de skiftende leieboere, visste når den var bygget og dermed hadde forutsetningen for å bedømme dens påregnelige forringelse.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om erstatningens størrelse.

Det tap som er lidt hittil, er partene enige om å sette til 550 kroner. Hva tapet i fremtidig erverv angår, bemerker jeg at fru Lagesen er husmor og at det er på det rene at hun som følge av den alvorlige skade hun er påført, ikke vil kunne klare husarbeidet uten leiet hjelp. Hennes invaliditet er etter de siste undersøkelser satt til 60 pst. og i relasjon til husmoryrket til 40 pst., uten synderlig utsikt til bedring. Når man blant annet tar i betraktning de betydelige og varige utgifter som hun må regne med til nødvendig leiehjelp, må hun etter min mening tilkjennes det beløp det er nedlagt påstand på, i alt 20 000 kroner. Erstatningen for tap i fremtidig erverv vil da utgjøre 14 500 kroner.

Jeg finner for min del ikke grunn til å drøfte spørsmålet om straffelovens ikrafttredelseslov §19 gir hjemmel for å fastsette erstatningen for tap i fremtidig erverv til et lavere beløp enn det virkelige tap beregnes å utgjøre. Selv om jeg la til grunn den forståelse av §19 som er fulgt i byrettens dom, ville nemlig etter min mening den utviste skyld og omstendighetene for øvrig i denne sak

Side:103

tilsi at erstatningen ikke ble satt lavere enn til det beløp jeg har nevnt.

Etter omstendighetene finner jeg ikke grunn til å stemme for at det tilkjennes saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne dom:

I. M. Andresen betaler til fru Inger Marie Lagesen 20 000 - tyve tusen - kroner med 4 - fire - av hundre i årlig rente fra i dag til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Holmboe: For så vidt angår spørsmålet om ansvaret for den i saken omhandlede skade er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Derimot er jeg kommet til et annet resultat når det gjelder fastsettelsen av erstatningsbeløpet. Jeg finner med byretten at dette må bli å fastsette overensstemmende med bestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslov §19, hvis ordlyd etter min oppfatning direkte tilsier at den skal anvendes når, som i det foreliggende tilfelle, den som har skadet en annen på legeme eller helbred er erstatningspliktig etter de ellers gjeldende regler. Dette er for meg avgjørende. Men da bestemmelsen som nevnt i byrettens dom har vært utsatt for kritikk i rettslitteraturen, skal jeg tilføye, at den etter min mening ikke er urimelig eller uforenlig med alminnelige erstatningsregler. En krenkelse av de personlige, ideelle, rettsgoder som omhandles i §19, jfr. også straffelovens §254, etter lovendringen av 10 mars 1939, atskiller seg fra krenkelse av materielle rettsgoder deri at den kan medføre en nedsettelse av den krenkedes personlige ervervsevne. Hvor stor den herved voldte skade er, avhenger av så mange ukjente faktorer at et skjønn umiddelbart over skadens størrelse ofte vil bli helt vilkårlig, likesom det beløp man ved et slikt skjønn kan komme til, lett vil bli meget stort. Det er da etter min mening intet urimelig i at loven har gitt den særregel for slik skade at den skal fastsettes etter et friere skjønn, hvorunder tas hensyn til de samlede omstendigheter i det enkelte tilfelle, en regel som ikke er uten sidestykke i vår erstatningsrett, jfr. ikrafttedelseslovens §21 og landssviklovens §22, 2. ledd (landssvikanordningens §25).

Når jeg tar i betraktning at den allerede lidte skade i løpet av henved 7 år etter hva partene er enige om, beløper seg til 5 500 kroner, innbefattet utgifter ved sykehusbehandlingen, finner jeg det av byretten fastsatte beløfødt xx.xx.00 kroner som erstatning for tap i fremtidig erverv rimelig, og jeg finner ikke at den utviste uaktsomhet er av så grov natur at den betinger noen ekstraordinær høy erstatning. Jeg antar videre at den samlede erstatning jeg således kommer til, nemlig 10 000 kroner for tap i fremtidig erverv og 5 500 kroner for lidt skade, i alt 15 500 kroner, vil bety en meget alvorlig påkjenning på Andresens økonomi.

Side:104

Jeg stemmer for at fru Lagesen tilkjennes en erstatning stor 15 500 kroner, men da jeg etter rådslagningen går ut fra at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Eckhoff: Likeså.

Dommer Bonnevie: Jeg er enig med førstvoterende i at Andresen må være erstatningspliktig og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse.

Hva erstatningens størrelse angår, finner jeg ikke å kunne stemme for et så høyt erstatningsbeløp som førstvoterende. Jeg antar at erstatningen for fremtidig økonomisk skade i dette tilfelle passende kan settes til 12 000 kroner som full erstatning. Jeg stemmer for at den samlede erstatning settes til 17 500 kroner.

Jeg finner for mitt vedkommende å burde ta uttrykkelig og bestemt avstand fra byrettens og annenvoterende dommer Holmboes tolkning av ikrafttredelseslovens §19, første ledd. Når retten finner at de alminnelige erstatningsbetingelser foreligger, har den etter min mening ikke noen hjemmel i ikrafttredelseslovens §19 til å innskrenke seg til å tilkjenne et erstatningsbeløp som retten selv er oppmerksom på bare delvis dekker skaden.

Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med de øvrige voterende.

Av byrettens dom (byfoged J. M. Cappelen med domsmenn Erling Kristiansen og Halvor Nordby):

Verktøymaker Anton Lagesen og hustru Inger Marie Lagesen har siden 1933 bodd i 2. etasje i en leiegård, Erik Børresens gate 21 i Drammen tilhørende forhenværende fabrikkeier I. M. Andresen.

Andresen som er 75 år gammel bor sammen med sin hustru i husets første etasje.

I husets 2. etasje er der 2 leiligheter, hver på 2 værelser og kjøkken. Til begge disse leiligheter hører der benyttelsen av en balkong, som vender ut mot gårdsplassen. Foruten å tjene som «lufteveranda» har denne balkong også en annen funksjon, idet forskjellige ytre rom - således vedbod og kleskott til begge leiligheter - ikke har annen inngang enn en dør fra balkongen.

Disse ytre rom ligger nemlig i en uthusbygning og leieboerne i 2. etasje må da for å komme til disse rom først gå ut på balkongen gjennom en felles dør fra en felles gang i hovedbygningen og deretter gjennom en annen dør fra balkongen inn i uthusbygningen.

Balkongen er vinklet. Størrelsen er: 2,60 m langs hovedbygningens vegg og 1.60 m langs uthusbygningens vegg. Fra den rette vinkels endepunkt går der et ca. 1 m høyt gelender, som med 2 mindre brudd, danner grunnlinjen i et rettvinklet triangel. Gelenderet er 3,80 m langt. Balkongens flateinnhold er 3.16 kvadratmeter.

Side:105

Lagesen og hustru er henholdsvis 58 og 50 år. De er barnløse og Lagesen er fast ansatt ved National Industri i Drammen, hvor hans fortjeneste er ca. 5 000 kroner pr. år.

Saksøkte, Andresen, har siden han for et par år siden gav opp sin fabrikkvirksomhet levet av inntekten av 3 mindre gårder, som han eier i Drammen. Hans formue er oppgitt til kr. 6 000, idet eiendommene er oppgitt å være sterkt beheftet. Hans inntekt har dreiet seg om høyst 3-4 000 kroner pr. år.

Den 5 juni 1940 skulle fru Lagesen ut på balkongen og stod borte ved gelenderet for å riste støv av noen klær tilhørende hennes mann. Plutselig gav gelenderet etter og hun falt sammen med hele den midtre del av gelenderet ned på gårdsplassen. Hun brakk 5. og 6. halshvirvel og ble brakt til Drammen sykehus, hvor hun lå under behandling til 5. oktober 1940. Senere har hun også delvis vært under lægebehandling. Hun vil bli invalid for livet. - - -

Retten finner det brakt fullt på det rene at ulykken skyldes balkongens dårlige tilstand og først og fremst den omstendighet at spikrene som festet gelenderet til den ene stolpe var rustet helt vekk med unntagelse av en liten kjerne ikke tykkere enn en sytråd i en enkelt spiker.

En selv liten påkjenning har med denne gelenderets tilstand vært, tilstrekkelig til at det ikke kunne holde.

Er det huseierens uaktsomhet som er «skyld» i den ulykke som fulgte av denne balkongens tilstand?

I virkeligheten er stillingen nå i en flerhet av erstatningssaker mot huseiere blitt den at retten har søkt med lys og lykte etter «uaktsomhet» hos huseieren - som oftest bestående i det negative: manglende ettersyn, og vedlikehold.

Men ved dom av 9 november 1939 (Central Hotell, Drammen) har Høyesterett tydelig gitt uttrykk for at det ikke alltid er nødvendig å, henge etiketten «skyld» og «uaktsomhet» på huseieren for å gjøre ham erstatningsansvarlig.

I Central-dommen ble et objektivt ansvar ilag huseieren fordi vedkommende gesims «representerte et særpreget og ekstraordinært faremoment ved bygningen».

Og noen subjektiv skyld fant Høyesterett ikke at det forelå.

Her er stillingen for så vidt den samme: Det kan ikke etableres noen, alminnelig plikt for huseiere av mindre huser, som inneholder 3-4 leiligheter - til å la en byggmester foreta en nøyaktig inspeksjon fra tid eller år til annet.

Og heller ikke kan det erkjennes å være noen uaktsomhet fra Andresens side at han ikke har vært ute på balkongen og med slag av en øks eller et spark overbevise seg om at gelenderet holdt.

Men på den annen side foreligger det også i denne sak spesielle momenter, som under avveiningen av hvor risikoen skal ligge, trekker mot det i den nevnte høyesterettsdom fastslåtte ansvarsprinsipp:

Leieboeren var henvist til daglig å benytte balkongen - der dannet forbindelsesleddet mellom leiligheten og de ytre rom.

Huseieren driver utleievirksomhet i flere gårder, nærmest profesjonelt.

Side:106

Og endelig rammer ulykken husmoren, som må utføre sitt husarbeid i alle deler av leiligheten, og som bør kunne gjøre dette uten å risikere liv og helse.

Alle hensyn tatt i betraktning finner retten derfor at huseieren er nærmere til å bære risikoen for den skade nedstyrtningen av balkongen voldte, enn leieboeren på hvis forhold der absolutt intet er å utsette.

Etter dette rettens enstemmige resultat vil saksøkte måtte dømmes til å betale skadeserstatning.

Med hensyn til dennes størrelse bemerkes:

Saksøkerens mann har forevist en regnskapsbok hvori han har oppført samtlige utlegg han har hatt siden ulykken. Det er vesentlig utlegg til husbestyrerinne - og dernest til læger, medisiner og sakførerutgifter - tilsammen frem til hovedforhandlingen i saken kr. 3 014,83.

Retten finner at denne oppgave må godtas og fastslår tapet til dato til dette beløp.

Hva angår tap i fremtidig erverv, så må retten legge til grunn de foreliggende lægeerkiæringer, og går derfor ut fra en invaliditet av i dag minst 33 1/2 pst. med liten utsikt til noen vesentlig bedring.

Fra saksøktes prosessfullmektigs side er det henstillet til retten å ta spesielt hensyn til «den utviste skyld og omstendighetene for øvrig» jfr. straffelovens ikrafttredelseslov §19.

Det melder seg i den anledning 2 spørsmål som retten må avgjøre.

1. Er der etter §19 adgang for retten til å nedsette erstatningen hvor skylden er ubetydelig - og «omstendighetene for øvrig» - f. eks. saksøktes dårlige formuesomstendigheter taler for det?

2. Foreligger i tilfelle en slik adgang hvor ansvaret er objektivt begrunnet?

Ad spm. 1: En enstemmig teori har hittil benektet at retten har en slik adgang. Et kort utdrag av våre juridiske forfatteres standpunkt til dette spørsmål er referert hos Dagfinn Dahl - Erstatning og Opreisning for legemsskade - side 23 flg.

Dagfinn Dahl reiser her en som det synes meget berettiget kritikk mot den herskende teori som til dels leser lovbestemmelsen i §19 slik at rettene så langt fra har adgang til å redusere erstatningskravene - at de snarere er forpliktet til for dette spesielt lovfestede krav å anvende en skjerpet målestokk for utmålingen av erstatningen.

Dahl påviser videre ved å henvise til lovens forarbeider at det «er nokså påfallende at ikke de lovgivende myndigheter er kommet inn på dette særdeles viktige punkt, hvis man har ment at loven skal forståes annerledes enn vi leser den enkelt og likefrem - som ordene lyder.»

Når særlig Stang har tatt avstand fra å lese loven på denne måte, så er det bl.a. fordi en overlaten av erstatningens utmåling til rettens frie skjønn etter hans mening vil «åpne adgangen til den mest ubundne vilkårlighet». (Erstatningsrett 380 jfr. 421).

Det er et spørsmål om ikke Stang undervurderer vår dommerstand - og om man ikke her står overfor en av de av professor Knoph på hans spirituelle måte behandlede «rettslige standarder».

Side:107

«Takket være deres smidighet får dommeren adgang til å nyansere avgjørelsene etter hvert enkelt tilfelles individuelle egenart, samtidig som direktivet i standarden hindrer ham i å gi seg skjønnet eller virkeligheten i vold.» (Knoph: Rettslige standarder 21.)

Ser man saken på denne mer moderne måte, ville bestemmelsen i ikrafttredelseslovens §19 bli, hva den etter ordene synes å måtte være: et direktiv, hvis formål må være å gi domstolene adgang til å vurdere det enkelte tilfelle individuelt - og yte en skadelidt rettferdighet uten å være nødsaget til å slå ned på skadevolderen med et økonomisk ansvar som kan ruinere ham helt.

Foranstående betraktninger har tilsynelatende ingen betydning i denne sak etter at retten har erklært at der ingen «utvist skyld» er å gradere hos saksøkte.

Betraktningene har imidlertid sin verdi som utgangspunkt for besvarelse av

spm. 2.

Mener man nemlig at en riktig forståelse av lovbestemmelsen i ikrafttredelseslovens §19 etter norsk rett gir adgang til en skjønnsmessig reduksjon av erstatningen ved tilfeller av liten skyld og stor skade - blir det tilsynelatende en selvmotsigelse å benekte en slik adgang for retten, hvor skadevolderen er skyldfri.

Stang uttaler for øvrig uten noen nærmere begrunnelse (l. c. 160) at de regler straffelovens ikrafttredelseslov kap. III gir om erstatning Også er anvendelige på ansvar uten rettsbrudd - for så vidt ikke deres eget innhold gjør anvendelsen umulig.

Han konstaterer i denne forbindelse at «den underlige regel» i §19, 1 inneholder en utvidelse av erstatningsplikten og at den ikke bør komme til anvendelse «medmindre der er skyld eller endog grov skyld».

Ikke desto mindre er spørsmålet ingenlunde løst ved en slik analogisk anvendelse av den foreliggende lovbestemmelse. Dennes opprinnelige tilblivelse og utformning (jfr. ordene «på straffbar måte» som utgikk i 1912) er knyttet til en bestemt forutsetning om forsett eller uaktsomhet fra skadevolderens side.

På den annen side er ansvar uten hensyn til skyld et institutt som er innført i norsk rettssystem gjennom kasuistiske dommer hvor ingen synes å ha tatt opp det viktige spørsmål om der ikke skal kunne tas noe hensyn til den ansvarliges evne til å bære erstatningsbyrden.

Retten kommer i denne sak til det resultat at den må ha adgang til å ta hensyn til dette moment - og begrunner dette slik:

De objektive erstatningsansvar har fra opprinnelig å være forankret i bestemmelsene og dommene om «farlig bedrift» etter hvert utviklet seg til å bli frukten av et alminnelig risikoavveiningsprinsipp.

Det var en «rimelig avveining av alle interesser» som var utslagsgivende i Central-dommen, og det er da kun en fortsettelse eller utdypning av dette synspunkt at retten må ha adgang til også å veie de interesser som knytter seg til den erstatningsansvarliges evne til å bære erstatningsbyrden.

Det kan ikke sees at teorien har behandlet dette spørsmål særlig inngående, hvilket vel bl.a. har sin grunn deri at utviklingen av det objektive ansvar i de senere år har tatt slik rivende fart.

Side:108

Ussing er inne på spørsmålet i erstatningsrett 180 jfr. 121, men da hans utgangspunkt er «de nye farekilder» og altså de farlige bedrifter, er hans tilsynelatende avvisende holdning ikke avgjørende.

At det er rimelig at en kruttfabrikk skal bære det hele og udelte ansvar, hvis fabrikken springer i luften og dreper folk er så. Men likeså urimelig er det at eieren av et hus skal måtte ruineres økonomisk om en gesims eller en balkong uten hans skyld faller ned.

Etter dette fastslår retten i denne sak følgende:

Den til dato lidte skade er kr. 3000. Det samlede erstatningsansvar er kr. 20 000 - altså for tap i fremtidig erverv kr. 17 000.

Dette beløp ville ut fra de gitte opplysninger om fru Lagesens invaliditet måtte tilkjennes henne hvis retten var forpliktet til å legge en absolutt rettsregel for fastsettelse av erstatningen til grunn.

Etter en rimelig avveining av alle interesser finner retten å burde fastsette erstatning en for tap i fremtidig erverv til kr. 10 000 i tillegg til erstatning for den lidte skade kr. 3 014,83. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Nygaard, lagdommer Borch og kst. lagdommer Knudsen):

- - - Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Med hensyn til selve ulykkeshendelsen er det i Lagesens utenrettslige forklaring den 5 juli 1940 opplyst, at hans hustru, som var alene hjemme i gården da ulykken inntraff, lenet seg ut over rekkverket som gav etter så hun sammen med det falt ned på gårdsplassen. I sin forklaring for byretten har fru Lagesen ifølge byrettsdommen opplyst at hun mener, hun holdt seg med venstre hånd i den nordre stolpe i gelenderet, mens hun ristet benklærne med høyre hånd.

Det må ansees på det rene at ulykken skjedde derved, at hele det midterste parti av rekkverket - mellom de to stolper - brast og falt ned. Heller ikke for lagmannsretten er det fra Andresens side hevdet, at det kan bebreides fru Lagesen noe uaktaomt forhold i forbindelse med ulykkeshendelsen.

Lagmannsretten finner, at fru Lagesens anførsel om, at Andresen er erstatningspliktig av den grunn, at han har gitt henne tilsagn om å betale erstatning åpenbart ikke kan føre frem. Andresens brev til Lagesen av 14 juli 1940 gir tydelig uttrykk for, at Andresen ikke har vært villig til å betale alle fru Lagesens utgifter i forbindelse med ulykken, men bære hennes direkte utlegg som følge av hennes sykeleie. I skrivelse av 12 februar 1941 til høyesterettsadvokat Strøm Walseng blir dette presisert av Andresen, som også tilbyr betaling av 3 000 kroner som fullt oppgjør. Dette hans tilbud ble imidlertid betingelsesløst avvist i advokatens svarskrivelse av 12 mars s. å., og derved var Andresen ikke lenger bundet av sitt betalingstilsagn.

Man finner videre etter de opplysninger som foreligger, at det ikke kan bebreides Andresen som noen erstatningsbetingende uaktsomhet, at han har latt det mangle på pliktmessig tilsyn ved ikke å bli oppmerksom på den forfatning gelenderet var i. Det kan ikke antas, at det for så

Side:109

vidt spiller noen rolle for hans aktsomhetsplikt i egenskap av huseier og utleier om spikring eller tappning var det mest forsvarlige og hensiktsmessige ved rekkverkets befestigelse til stolpen. Andresen måtte for så vidt kunne stole på, at det var utført håndverksmessig arbeid fra vedkommendes side, som hadde foretatt oppførelsen av gelenderet. For øvrig bemerkes, at det ikke er godtgjort at anvendelse av spiker i dette tilfelle var uforsvarlig eller ikke håndverksmessig sett tilfredsstillende.

Det er ikke ført bevis for, at noen før ulykken har vært oppmerksom på, at det var noe å si på rekkverkets tilstand. Både Lagesen og hans hustru har forklart at de ikke før ulykken hadde vært oppmerksom på at gelenderet var dårlig. I denne forbindelse fremheves at gelenderet her ikke hadde den betydning, som det ellers vanligvis har ved slike balkonger, hensett til at balkongen som nevnt ikke ble brukt til oppholdssted, men nærmest bare som en gang ut til uthusbodene. Lagesen har riktignok hevdet, at han for noen år tilbake, da det ble satt inn dør til spiskammeret, gjorde Andresen oppmerksom på, at balkongen og hushjørnet i sin helhet burde ettersees. Han nevnte imidlertid ikke noe i detalj om hva som trengte ettersyn, og rekkverket ble overhodet ikke omtalt. Man kan ikke innse, at denne Lagesens henvendelse, hvis den er fremkommet, hvilket Andresen benekter, kan ha noen særlig betydning for Andresens ansvarsforhold. Det må nemlig ansees på det rene, at det var den omstendighet, at spikerfestet ikke holdt lenger, som var årsak til ulykken. Selve balkongens tilstand ellers var derfor uten betydning.

Det er fra fru Lagesens side bebreidet Andresen, at han ikke ved hjelp av en kniv hadde latt undersøke balkongens og rekkverkets tilstand. Hertil er imidlertid å si, at en slik undersøkelse bare ville hatt betydning for treverkets forfatning, og de opplysninger som for så vidt foreligger går ut på at det var godt nok treverk til spikerfeste både i stolper og rekkverk. En undersøkelse av denne art ville ikke ha brakt for dagen, at spikeren var i en mislig forfatning. Dette var overhodet en skjult feil, det var ikke noe i det ytre, som tydet på, at den var til stede. Heller ikke vanntilsiget fra taket og ellers kan i denne henseende ha noen særlig interesse ved bedømmelsen av ansvarsspørsmålet, idet veten i alt vesentlig ville virke på gulvet og bjelkene, ikke på rekkverket og spikerfestet.

Overhodet er det fra fru Lagesens side ikke ført fyldestgjørende bevis for, at det har vært noe å bebreide Andresen med hensyn til ettersyn og vedlikehold i den utstrekning, at det skulle begrunne erstatningsansvar for ham. Man nevner i denne sammenheng til slutt, at Andresens sønn, Harald Bratt Andresen, som vitne har forklart, at han så sent som i januar 1940 stod på rekkverket da han skulle opp på taket for å skuffe ned sne, men da ikke merket noe usedvanlig ved det.

Lagmannsretten finner heller ikke, at det i nærværende tilfelle kan pålegges Andresen noe erstatningsansvar etter de rettsregler, som man vesentlig gjennom domspraksis har fått et erstatningsansvar på objektivt grunnlag, uten hensyn til skyld. De dommer, som her har vesentlig interesse er høyesterettsdom i Rt-1937-741 og særlig høyesterettsdom i Rt-1939-766. Forholdet i disse to saker var imidlertid vesentlig forskjellig fra forholdet i denne sak, og dommene kan av den grunn ikke være avgjørende. Man fremhever således, at det her er tale om et lite hus i et stille og lite beferdet strøk. Balkongen vendte ikke ut

Side:110

mot gaten, men ligger til en innelukket gårdsplass i lav høyde over den og blir som nevnt i alt vesentlig bare brukt til gjennomgang. Det er ikke rimelig for en huseier å regne med, at en slik balkong kan forårsake noen ulykke av den art, som her er inntruffet, når den og huset ellers holdes forsvarlig vedlike. Og endelig fremhever man, at det var vel så nærliggende, at leieboeren i dette tilfelle skulle blitt oppmerksom på mangelen som huseieren, idet det bare var leieboerne, som benyttet balkongen.

Etter dette vil Andresens frifinnelsespåstand bli tatt til følge.