Rt-1947-503
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1945-12-01 |
| Publisert: | Rt-1947-503 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 12/1945 |
| Parter: | John H. Seljord (høyesterettsadvokat Henrik Noer) mot A m.fl. (høyesterettsadvokat Aasm. Landsverk). |
| Forfatter: | Lagmann Bonnevie, lagdommer Gaden, sorenskriver Skjeldal |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §164, §179, §181, §384, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §241, §2 |
Rettens medlemmer: Lagmann Bonnevie, lagdommer Gaden og sorenskriver Skjeldal.
Ved Tinn og Heddal namsrett ble der 21 juni 1945 i sak mellom John T. Strand m. fl. og John H. Seljord avsagt kjennelse med sådan slutning:
«Beslutning av namsmannen i Tinn av 5 juni 1945 oppheves og namsmannen pålegges å holde ny tvangsforretning under iakttagelse av tvangsfullbyrdelseslovens §241.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
John H. Seljord har påkjært denne kjennelse og nedlagt sådan påstand:
«1. At namsrettens kjennelse oppheves, for så vidt angår avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for namsretten, men at den i øvrig stadfestes.
2. Prinsipalt, at John T. Strand, Eilif B. Stivi og Halvor O. Enggrav - en for alle og alle for en - tilpliktes å betale John H. Seljord sakens omkostninger for namsretten.
Subsidiært, at saken hjemvises til namsretten, for så vidt angår omkostningsspørsmålet til ny påkjennelse.
3. At John T. Strand m. fl. på samme måte som under foregående post, dens prinsipale del, tilpliktes å betale John H. Seljord sakens omkostninger for lagmannsretten.»
I kjæremålserklæringen uttaler prosessfullmektigen bl.a.:
«Da jeg kom på mitt kontor torsdag 21 ds. fant jeg motpartens tilsvar av 20 ds. til namsretten. Knapt en time senere ble jeg oppringt av vedkommende hjelpedommer, som uttalte, at han aktet å avsi kjennelse i saken samme dag. Jeg bemerket hertil, at jeg knapt
Side:504
hadde hatt tid til å gjennomlese motpartens tilsvar, og at jeg ønsket å forelegge dette for min part og deretter levere en imøtegåelse. Hertil ble det imidlertid ikke tatt noe hensyn. Kjennelsen ble avsagt samme dag og så vidt jeg vet, var de for namsmannen fremlagte dokumenter i det hele tatt ikke til stede. Dette påfallende hastverk har også preget kjennelsen, for så vidt angår omkostningsavgjørelsen.
Etter rettergangslovens §164 skal kjennelser ha grunner, jfr. også note 3 i Altens kommentar. Den her avsagte kjennelse inneholder imidlertid i sin begrunnelse ikke et ord om, hvorfor omkostningene for namsretten er opphevet. I slutningen står det derimot kort og godt: «Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Kjennelsen må - for så så vidt angår omkostningsspørsmålet - avgjørelsen - oppheves, fordi den helt mangler grunner. Omkostningsspørsmålet er således avgjort i strid med loven, jfr. rettergangslovens §181 annet ledd.
Etter rettergangslovens §172 første ledd, er hovedregelen, at den part, som taper saken fullstendig, skal pålegges å erstatte motparten hans saksomkostninger. Kjæremålsmotpartene har tapt saken fullstendig. Angående de grove feil, som klebet ved namsmannens beslutning, er det tilstrekkelig å henvise til min klage til namsretten av 14 ds. Etter Altens kommentar til rettergangslovens §179, note 1 skal retten, når den gjør unntagelse fra den nevnte hovedregel, angi grunnen i dommen eller kjennelsen. Dette er også fastslått ved Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse Rt-1931-1224 flg. Som allerede påpekt har namsretten ikke engang gjort noe forsøk på å begrunne sin merkelige avgjørelse.
Selvom man bortser fra den formelle innsigelse, den manglende begrunnelse, er namsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet også i realiteten helt uriktig. Som foran nevnt er namsmannens beslutning så feilaktig som vel mulig, og dens opphevelse er helt opplagt. Også i realiteten er det dømt i strid med loven, og kjennelsen må underkjennes også av denne grunn, jfr. Alten Rt-1932-193 og Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse Rt-1943-755-56.
Den kjærende part ønsker, at lagmannsretten avgjør omkostningsspørsmålet også for namsretten, hvis dertil antas å være lovlig adgang. - - -
- - - Når det anføres av motparten, at han var avskåret fra å møte på grunn av manglende varsel, er dette en dårlig unnskyldning. Når saksøkeren akter å møte i slike tilfelle, er det vanlig praksis, at han i begjæringen inntar en blankofullmakt for namsmannen til å ordne med møtet eller han ber om nærmere konferanse om berammelsen. Intet av dette er iakttatt her. For øvrig har jeg intet å bemerke til at namsmannen i Tinn ilegges omkostninger in solidum med kjæremålsmotpartene.»
Kjæremålsmotpartene har ikke tatt til gjenmæle.
Hjelpedommer D. Martens, Tinn og Heddal namsrett, bemerker ved oversendelsen av saken til lagmannsretten:
«- - - når det i premissene er anfört: «Med hensyn til saksomkostninger finner namsretten at disse bør oppheves for den
Side:505
feilaktig avholdte forretning», er med dette ment at det ikke ville bli tilkjent sakskostnader til noen av partene for de rettergangsskritt som fulgte av namsmannens tilsidesettelse av tvangsfullbyrdelseslovens §241, således heller ikke i forbindelse med namsrettens behandling av saken - - -.»
Lagmannsretten bemerker:
Der foreligger fra namsrettens side ikke noen klar og utvetydig begrunnelse av at omkostninger i strid med hovedregelen i tvistemålslovens §172, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §2, ikke er tilkjent den kjærende part. Når det således i namsrettens kjennelse uttales at omkostningene «bør oppheves for den feilaktig avholdte forretning», kan dette oppfattes som uttrykk bare for en billighetsbetraktning. «Den feilaktig avholdte forretning» er etter ordene bare nevnt referatmessig, men det kan jo også være meningen hermed å gi en begrunnelse, slik at omkostningene oppheves fordi forretningen er feilaktig avholdt. Dette fremgår ikke klart, og den omstendighet at forretningen er feilaktig avholdt, er heller ikke i seg selv tilstrekkelig til å berettige fravikelse fra hovedreglene i tvistemålslovens §172.
Den opplysning som den fungerende namsdommer ved oversendelsen av saken har gitt angående meningen med de siterte ord, klargjør ikke tilstrekkelig at omkostningene ved namsretten er opphevet med lovlig hjemmel.
Påstanden om opphevelse av namsrettens kjennelse for så vidt angår avgjørelsen av omkostningsspørsmålet vil derfor bli å ta til følge, kfr. tvistemålslovens §384, 5, jfr. §164, og saken for så vidt å hjemvise til namsretten til ny påkjennelse. Påstanden om stadfestelse av namsrettens kjennelse for øvrig antas ikke å kunne tas til følge. Der er jo nemlig bortsett fra omkostningsspørsmålet ikke fra noen av sidene anvendt noe rettsmiddel mot namsrettens kjennelse og den er da rettskraftig.
Omkostningsspørsmålet ved namsretten antas å måtte avgjøres av namsretten ikke av lagmannsretten. Den prinsipale påstand under punkt 2 blir derfor ikke å ta til følge.
Kjæremålsmotparten antas å måtte erstatte den kjærende part saksomkostninger ved lagmannsretten da den kjærende part i hovedspørsmålet gis medhold.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse av 21 juni 1945 oppheves for så vidt omkostningsspørsmålet angår og hjemvises for dette punkts vedkommende til ny påkjennelse ved namsretten.
2. John T. Strand, Eilif E. Stivi og Halvor O. Enggrav dømmes til en for alle og alle for en å betale til John H. Seljord i saksomkostninger ved lagmannsretten innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse 80 - åtti - kroner.
Side:506